Aldri alene
Han
hjelper
oss
når vi ikke
får det til
holder oss
fast
når fjellet
slår sprekker
under føttene
gir oss
seier
når vi sliter
med
nederlag
viser oss
våren
når
vi bare ser
vinter
Han
spenner
løftene
som en bue
over
himmelhvelvingen
og er oss
nær
I kveld har jeg vært på konsert med Gisle Børge Styve trio. Jeg har vært på en konsert med trioen før, og den har jeg skrevet om på spacet tidligere. Jeg hadde store forventninger til dem i dag, og de innfridde virkelig. Det er ikke veldig ofte jeg er på konsert, så de gangene jeg går, koser jeg meg glugg. Levende musikk kan på ingen måte sammenliknes med hverken youtube, itunes eller CD. Spesielt ikke jazz, som denne gruppen spiller. Jazz er livemusikk!
Foruten en fantastisk improvisasjonsevne og store musikalske prestasjoner, har også Styve sjøl en lun humor som han strør ut i mellom og iblant midt i numrene. Så skuldrene senker seg mer og mer, og man lener seg bare tilbake og nyter og håper at kvelden aldri tar slutt. Dessverre tok den slutt, men vi fikk da noen ekstranummer, heldigvis.
Blant låtene de spilte var denne http://www.youtube.com/watch?v=it1suyYLbFg&feature=related , denne http://www.youtube.com/watch?v=0uwdO910ADA og denne http://www.youtube.com/watch?v=1oAZ7hJrivc
Hvis jeg får mulighet til å høre dem igjen, er jeg ikke i tvil – jeg skal på konsert!
I disse dager er det 5 år siden jeg startet å blogge. Jeg begynte med Windows live spaces og fortsatte i WordPress da de overtok. Jeg tok et lite tilbakeblikk til de første postene, og jeg ser at jeg kretset om de samme temaene da som nå. Fremdeles skriver jeg først og fremst for min egen del, men nå som jeg kan holde oversikt over hvor mange lesere jeg har, gjør det meg mer bevisst og ydmyk i forhold til hva jeg skriver. Jeg ønsker at dere som leser bloggen min skal bli oppmuntret, få tankene i sving, oppdage gode nettsteder, glede dere over fine dikt og bli litt kjent med meg. Hvis jeg har oppnådd noe av dette, er jeg veldig fornøyd.
Hvis jeg skulle ønske noe av deg som leser, måtte det være at du la igjen en kommentar av og til. Noen av dere gjør det, men veldig mange gjør det ikke. Hvis du har noen meninger om det jeg skriver, er enig eller uenig, er det veldig greit å få høre det. Da kan bloggen bli levende og ikke bare en enveiskommunikasjon.
Så er spørsmålet: Hvordan feirer man et bloggjubileum? Med et veldig bra innlegg? En fin link eller et usedvanlig godt bilde? Eller alt sammen? Jeg velger å feire det med disse ordene fra www.weheartit.com
Det går mot slutten av ferien, og snart er hverdagen tilbake. Kanskje ikke like grønn for alle, men hvorfor ikke ha som mål å gjøre den litt grønnere? De enkle tingene er viktige, og selv om man alene ikke kan redde miljøet, så kan alle bidra med sine valg i hverdagen. Det er viktig å ha gode rutiner og legge til rette for å leve miljøvennlig, for da er det så mye enklere å velge grønt.
Kombinasjonen miljø og kristendom har vært nokså fremmed tidligere, men det ser ut til at mange kristne ser på det som mer og mer viktig å ta vare på skaperverket, ta vare på miljøet og være pådrivere for en grønn og ansvarlig livsstil. Nøkternhet, måtehold og ansvarlighet er verdier som vi har å strekke oss etter.
Jeg synes «slagordet» under var så flott på engelsk, at jeg ikke tør oversette det til norsk. Det kommer fra Dayspring og preger forsidene på notisbøker og andre artikler som hører til skolestart og hverdagen om ikke lenge:
GOD RECYCLES.
He made you out of dust.
De siste dagene i ferien ble preget av de tragiske hendelsene i Oslo og på Utøya. Vi var av andre grunner mye hjemme i huset i Nederland fredagen, og leste om terroren på norske nettaviser. Lørdag morgen våknet vi opp til den forferdelige beskjeden om at over 80 ungdommer var skutt og drept. Det var som en klo strammet seg om brystet. Hvordan kunne det være mulig? Vi satt og leste og leste og hørte på engelske nyhetssendinger, mens vi også måtte ta pauser for barnas skyld. Søndag kjørte vi hjem, og nyhetene møtte oss igjen da vi tok pause på McDonalds ved Ålborg.
Fremdeles er landet i sjokk, mens reaksjonene nå også er bunnløs sorg og fortvilelse. Det vil ta lang tid før disse sårene leges.
Når jeg har vært på ferie i halvannen uke, er det litt gøy å sammenlikne feriestedet (som slett ikke er et typisk feriested) med hvordan det er hjemme. Vi bor i et vanlig hus, omgitt av vanlige mennesker, handler på vanlige butikker og treffer vanlige nederlendere. Dette er noen av mine høyst personlige observasjoner denne sommeren:
– Damer går stort sett enten med birkenstocksandaler eller med støvletter (varme og tykke vinterstøvletter) – Minst annenhver husstand må ha hund. Når vi er ute på tur om kveldene, er det hunder og hundeeiere overalt. – Nederlendere og nordmenn ser temmelig like ut. Tror ikke vi blir lagt merke til, selv i en småby som denne. – Det er mye mygg i tettbebygde strøk! – Alle sykler, men ingen bruker hjelm. – Det er gode forhold for syklister; fine sykkelveier og ingen oppoverbakker! – I et vanlig supermarked er det rundt 50(?) sorter juice, men så godt som ingen vanlige wienerpølser. – Minst halvparten av ungdommene og de unge voksne har blackberrymobiltelefoner.
De selger tresko overalt, men er det noen som bruker dem?
Alt i alt har vi det veldig bra, og savner lite av det vi har hjemme. Det familiemedlemmene sa i går at de savnet var: Vanlig nugatti, norsk kjøttpålegg (skjønner ikke det?), norsk müsli og norsk språk på tv-en. Og jeg savner å snakke norsk med flere enn de i min egen familie 🙂
Siden det var ganske bra værvarsel for i dag, planla vi at vi skulle bruke denne dagen på Neeltje Jans, en park som er laget rundt deltaverket ved Oosterschelde ute ved Nordsjøen. Her er det informasjon om stormsikringen, filmer om byggingen av anlegget, 3D-film av livet under vann og mange forskjellige interessante og gøye ting som handler om vind, vann og bølger.
Vi fikk testet både orkanmaskinen, sett tidevannet flomme inn gjennom enorme demningsverk, sett flotte utstillinger og akvarier og opplevd sjøløveshow på nært hold. Men det gøyeste for alle barna, var vannrutsjebanen som vises på bildet.
De kjørte en eller to av gangen i en slags gummibåt ned bakken, og de fikk ganske så god fart. Men uten å bli våte; vannet var bare et middel til å få fart i båtene. Spesielt minsten ble helt hektet, og hver gang det ble en liten pause, måtte han han noen runder til med rutsjing. (Alle bildene er fra nettsiden til deltaparken.)
På denne ferien har det av en eller annen grunn blitt sånn at det er spennende etapper i Tour de France sett med norske øyne hver gang vi er på lange dagsturer. (Det har skjedd tidligere år også.) Dessverre går det ikke an å se videoklipp fra de norske mediene utenlands pga. rettigheter. Men det er ingen tvil: Det er gøy å være norsk 🙂
I dag var det bytur igjen. Vi dro til Delft først, en forholdsvis liten by kjent for
sjarmerende, trange gater, blått porselen og mye historie mellom kanalene. Vi orienterte oss ut fra kirkene, og fant fort ut hvor torvet og rådhuset også var. På torvet var det marked med mye keramikk, og det var fint å gå og kikke der og lure på om en skulle ha noe. Det var dessuten åpne butikker rundt hele torvet, så det ble kjøp av kort og souvenirer i dag. De har hatt Delfts blåe porselen rundt forbi på turiststeder, men det er liksom noe eget å kjøpe det i Delft.
Etter litt mat og drikke, kjørte vi videre til Haag. Der hadde vi ett mål for øye, og det var å se Fredspalasset der den Internasjonale menneskerettighetsdomstolen ligger. Vi måtte traske en del fra parkeringshuset før vi kom dit, og dessverre var området inntil palasset avstengt, så vi måtte bare betrakte det fra utenfor portene. Men heldigvis stod fredsflammen og brant utenfor, og der kunne barna finne landet vårt og steinen fra Norge som viste at vårt land er et av de 196 landene som anerkjenner domstolen.
Da vi kjørte fra Delft, så vi ei kirke det stod «Vrede» på. Vi funderte litt på hva dette kunne bety, for vi skjønte at det i alle fall ikke kunne bety «vrede». Fredspalasset i Haag oppklarte det, for det hette «Vredespaleis«. Dermed går tankene til ordet «fred», og hva det betyr for meg. Vi er heldige som bor i en fredelig kant av verden, uten krig og større katastrofer. Det stod at man kunne be for fred i verden når man gikk runden rundt fredsflammen. Og det står i 1. Tim, 2. kap: Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.
Jeg føler meg også heldig som har indre fred; nemlig tilgivelse og fred som det står i Rom. 5. kap.: Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.
Etter det dårlige været torsdag, var det nesten så vi måtte klype oss i armen da vi våknet til strålende solskinn og over 20 grader i går. Vi hadde riktignok sjekket at det var ganske godt værvarsel, men ikke turd å håpe at det skulle bli så bra!
Efteling er en fornøyelsespark som er nesten 60 år, så det er en tradisjonsfull og vakker park. Det er gamle eventyr og nye attraksjoner her i skjønn forening, og både små barn og ungdom stortrives her. Det Efteling er best til, er å skape stemninger. De bruker musikk, lys, sceneeffekter og lignende til å føre publikum inn i drømmeaktige tilstander. Og i berg- og dalbanene er det drager, røyk og bråkete rytmer som gjelder.
Billettene var bestilt på forhånd, og avstanden til Efteling er kort, så vi var på plass like etter åpningstid. Vi småløp gjennom eventyrskogen for å komme raskt bort til «Drømmereisen», og derfra gikk det slag i slag med fine, morsomme, spektakulære og skumle attraksjoner. Med barn i forskjellige aldre, og med foreldre som har litt forskjellig terskel når det kommer til fart og spenning, ble det til at vi delte oss endel, og jeg fikk være Mathias på hans ferd gjennom parken, han er den eneste i familien som ikke har vært der før.
Vi traff en norsk/nederlandsk familie denne gangen, og fruen der sa at hun hadde aldri møtt nordmenn i parken før. Og hun hadde besøkt parken mangfoldige ganger. Så oppfordringen er klar: Skal du besøke Nederland med barn, bør du besøke Efteling!
I dag er det ca. 13 grader, øspøs regnvær og liten kuling. Ikke mye som minner om sommerferie! Vi valgte å dra til et lite shoppingsenter i Dordrecht, og parkere i samme kompleks. Men både minstejenta og mannen hadde et lite ærend i gågata litt bortenfor, så vi skulle bare gjøre ferdig det først. Det ble noen våte metre. På vei bort fikk vi vinden og regnet midt i mot, og på vei tilbake fikk vi den i ryggen. Så da vi kom og skulle starte på runden på kjøpesenteret, så vi ut som noen drukna rotter. Og vi hadde regnjakker med hette hele gjengen.
Det var jo kaldt; men vil du ha mitt beste tips mot kulde på bytur? Ta med deg 5 par bukser inn i et trangt prøverom! Gjerne noen litt trange bukser, så du virkelig må slite med å få dem både opp og ned. Jeg trengte bare å prøve 3 stykker før jeg var virkelig god og varm. Det var bare litt kjipt at jeg måtte ta min egen våte bukse på for å gå og betale for den jeg passet…
Men humøret var det ingenting å si på. Alle kom hjem med hver sin lille pose; alt fra malesaker, spill og kamerautstyr til skjerf, bukse og øredobber. Og så er vi begynt å glede oss til fint vær og tur til Efteling i morgen.
Ellers har minsten fått det morsomt på bilturer ved å herme etter stemmen til GPS-dama. Og så gjerne leke litt med ordene – på østlandsdialekt. «Ta til høyRe og så til høyRe», hermer han, og triller på R-ene. Og hvis vi kjører feil: «DekalkuleRer». Aller gøyest er det når han påstår at dama sier: «Kjør små inn i RundkjøRingen.» Noen forslag til hvordan det kan tolkes?
