I dag, på verdensdagen for psykisk helse, kom jeg plutselig på denne sangtittelen. En tittel med humor og alvor av Stein Tore Bjella. Jeg lyttet til den såre sangen:

Sjå koss augun mine renn
Hjarta mitt blør
Psykisk kan du vera sjøl
Kom hit og sett deg ned
Du kan vel sjå litt stort på det

I sosiale medier er det så lett å dele fine utsagn og vise frem at man er opptatt av psykisk helse, men det er så mye vanskeligere å dele egne utfordringer. Og kanskje er ikke sosiale medier en god arena for det. Vi leser, snakker og skriver gjerne om psykisk helse, men hvor er vi for hverandre i det virkelige livet, når vi virkelig sliter? Hvordan reagerer du hvis du får høre av en venn at han eller hun har det skikkelig tøft?

Et innlegg av «doktormozzie» på Instagram traff meg:

Vi ber folk åpne seg om psykisk helse. Men hva skjer når de faktisk gjør det? Noen av de største svikene skjer mellom mennesker som en gang stolte på hverandre.

Når du endelig tar mot til deg og tør å være sårbar, så klarer ikke den du åpner deg for å ta det imot på en ordentlig måte. Du får gode råd du ikke har bedt om, du blir møtt av en «ta deg sammen»-holdning eller du får en følelse at det er for mye for den andre å ta inn over seg. Så snakker dere heller om noe annet. Og så føler du deg avvist. Og tar det aldri opp igjen.

Visste du at det i snitt tar 17 år før en person som ble utsatt for overgrep som barn/ungdom tør å fortelle? De fleste har prøvd. Forsiktig. Men så opplevde de at den de sa det til ikke tok det på alvor. Ikke kunne tro det. Snakket det bort. Avviste det helt eller delvis. Og så tier man stille. I årevis. Helt til man blir så syk at man ikke orker eller klarer å holde på hemmeligheten lengre.

«Kom hit og sett deg ned». Det begynner der. Å ha tid til å lytte. Å lytte til alt som blir sagt, ikke bare med ord, men med hele kroppsspråket. Og så gi følelsesmessig støtte. Ikke komme med gode råd, ikke ta en «forstå-seg-på»-rolle, ikke si at du skjønner. Man skjønner ikke hvor vondt det er i det hele tatt. Anerkjenn det. «Jeg vet ikke hvor vondt det må være for deg, men det høres skikkelig tøft ut.» Resten kommer av seg selv. Det er krevende å være en god lytter, men med respekt, tid og forståelse kommer man langt.

Jeg synes denne lille video-snutten forklarer det å lytte på en god og støttende måte helt genialt; søk på Brené Brown on Empathy vs Sympathy på Youtube og vent til reklamen er ferdig.