I dag var det bytur igjen. Vi dro til Delft først, en forholdsvis liten by kjent for

sjarmerende, trange gater, blått porselen og mye historie mellom kanalene. Vi orienterte oss ut fra kirkene, og fant fort ut hvor torvet og rådhuset også var. På torvet var det marked med mye keramikk, og det var fint å gå og kikke der og lure på om en skulle ha noe. Det var dessuten åpne butikker rundt hele torvet, så det ble kjøp av kort og souvenirer i dag. De har hatt Delfts blåe porselen rundt forbi på turiststeder, men det er liksom noe eget å kjøpe det i Delft.

Etter litt mat og drikke, kjørte vi videre til Haag. Der hadde vi ett mål for øye, og det var å se Fredspalasset der den Internasjonale menneskerettighetsdomstolen ligger. Vi måtte traske en del fra parkeringshuset før vi kom dit, og dessverre var området inntil palasset avstengt, så vi måtte bare betrakte det fra utenfor portene. Men heldigvis stod fredsflammen og brant utenfor, og der kunne barna finne landet vårt og steinen fra Norge som viste at vårt land er et av de 196 landene som anerkjenner domstolen.

Da vi kjørte fra Delft, så vi ei kirke det stod «Vrede» på. Vi funderte litt på hva dette kunne bety, for vi skjønte at det i alle fall ikke kunne bety «vrede». Fredspalasset i Haag oppklarte det, for det hette «Vredespaleis«. Dermed går tankene til ordet «fred», og hva det betyr for meg. Vi er heldige som bor i en fredelig kant av verden, uten krig og større katastrofer. Det stod at man kunne be for fred i verden når man gikk runden rundt fredsflammen. Og det står i 1. Tim, 2. kap: Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.

Jeg føler meg også heldig som har indre fred; nemlig tilgivelse og fred som det står i Rom. 5. kap.: Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.