Dikt av Tove Lie

Det angår deg
at lyset skinner
Det angår deg at mennesker lever,
at ingen kveler ilden i hjertene.

Publisert i Dikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Tilbakeblikk

2018 er snart over, og dagene rundt nyttår får meg ofte til å reflektere litt over hvordan året er gått, og tenke gjennom om jeg ønsker endringer i det nye året for meg selv og familien.

Når jeg ser tilbake på året som er gått, er det preget av gode hverdager, og få store begivenheter. Jeg har lest mange bøker, strikket flere gensere og likevel hatt tid til å trene jevnt gjennom året. Så dermed har jeg mer eller mindre gitt opp de forrige års mål om å redusere mobilbruken. Kanskje jeg ikke bruker mobilen mer enn jeg «bør»? For hvor mye er greit? Går det ut over noen andre? Får jeg tid til det jeg ønsker å ha tid til, og går mobiltiden kun ut over tv-tiden som er redusert til et minimum? Det eneste jeg nå kan huske å ha sett på tv, er den gode serien «Le Bureau» som min mann og jeg har pløyet oss gjennom, hele 4 sesonger nå i høst. Den anbefales og er verd å bruke skjermtid på!

Gjennom året har jeg vært på noen reiser; noen små og noen store. Vi hadde en lang vinter, men ikke vinterferie. I påsken var vi på hytta ved sjøen, og så utover i mai ble det en eneste lang sommer. Fantastisk! Jeg hadde tidlig ferie, så i den første ferieuka fikk jeg en flott tur til Gaustatoppen sammen med de to eldste jentene. Siste del av ferien var jeg på sydenferie for første gang, med mann og minstemann og søster med familie. Det var en utrolig deilig og fin ferie, og jeg drar gjerne til Kreta igjen.

I høst har jeg også fartet litt. Først Århus i høstferien, så Gdansk med vennepar og så London med yngstejenta like før jul. Så nå er min grønne miljøsamvittighet ganske sort, og jeg har bestemt meg for å ikke fly neste halvår, med mindre det kreves i jobben.

Året har med andre ord gitt mange gode opplevelser, både hjemme og ute, og de beste stundene har nok vært de gangene jeg har hatt alle barna rundt meg og vi har hatt god mat og gode samtaler. Det er så godt å se at de voksne barna klarer seg så greit i studentlivet, men jeg savner dem og synes det er herlig når vi kan treffes alle sammen. Men også den lange skogsturen som jeg har ønsket å gjøre så lenge, fra Stemmen til Kjerrane med to gode venninner, var en flott tur som jeg setter stor pris på å ha i «minnebanken».

I dag skal vi på tur igjen, denne gang i Bymarka, nærmere bestemt til Ravneheia. Både mann og barn skal være med, og noen vennefamilier. Det er ren lykke å komme seg ut i naturen og være omgitt av mennesker som betyr noe for meg.

Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

Deilige desember

Ordene fra desember 2014 gjenbrukes i år:

Desember er et lyst innslag i den ellers mørke vinteren. Vi har ikke fått snø i sør, men heldigvis noen dager med klarvær mellom alle regnværsdagene. Men vi har lys! Vi har lys ute og inne, lys i hver en krok og lykt. Og vi har kaker. Småkaker som er bakt får i dette huset lov til å bli spist i løpet av desember. Det er ikke så farlig om det ikke er så mange igjen til jul, de smaker aller best nå disse førjulsdagene. Og i desember har vi gode og varme drikker. Både kaffe og te, men også gløgg og chili-kakao. Er det noe vi er gode på, så er det å kose seg!

I desember har man musikk. Julemusikken som bare høres denne ene måneden i året, gir en spesiell stemning og har et budskap som overgår det meste av annen musikk. Vi har konserter i hopetall, så det er bare å komme seg til nærmeste kirke eller konsertsal så har du korsang og glede. Og vi kan synge med! Jeg innrømmer gjerne at jeg synger både høyt og glad når vi får mulighet til allsang på julekonsertene. Finnes det noe bedre enn å stå i den flotte konsertsalen i Kilden og synge «Deilig er jorden» sammen med 1050 andre mennesker?

I desember har vi hverandre. På godt og vondt, kanskje. Men mest godt. Vi er sammen på besøk, vi treffer hverandre oftere, eller vi treffer dem vi ikke treffer ellers i det hele tatt. Det finnes ikke noe bedre i mørketiden enn å være sammen med mennesker som man har det godt med.

I desember har vi Jesus. Vi har ham ellers i året også, men i desember er det liksom litt ekstra lov å synge og snakke om ham. Ham som er grunnen for vår julefeiring.

«Himmel på jord, en nåde så stor, jeg er ikke alene her jeg bor.»

Jan Vincents Johannessen

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Advent

Første søndag i advent ble en god søndag med barnas gudstjeneste på formiddagen og Thomasmesse på kvelden. Thomasmessen gir rom for stillhet, noe jeg som en utålmodig sjel har nytte og glede av. 

Vær stille
for håpets skyld
vær stille
Han som tier bak dørene vet hva du trenger
Vær stille
for stillhet er din føde
Og du skal ikke sulte.

Arnold Eidslott

Publisert i Dikt, kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Leseglede

Etter noen ukers lesepause, var jeg i går igjen på biblioteket og fylte opp sekken med bøker. Jeg hadde reservert ei bok som ble anbefalt på Twitter: «Å sykle – en besettelse» av Håvard Syvertsen. Først av alt – jeg identifiserer meg ikke med tittelen, det nærmeste jeg kommer er vel at løpingen er en besettelse. Men likevel – jeg gikk i gang med denne lille boken i går og slukte den rett og slett i to jafs, første jafs da jeg kom hjem fra biblioteket, og siste jafs en times tid senere. Og selv om jeg leste den raskt, så var språket så godt at jeg kan tenke meg å lese deler av boken en gang til, for det var så mange gjenkjennelige beskrivelser og følelser som var uttrykt på en fornøyelig måte. Ikke minst hvordan forfatter tydelig er et sommermenneske, som jeg selv:

«På bussen tenkte jeg på sommeren som akkurat nå befant under et tjukt teppe av snø, slik det stadig er sommeren jeg tenker på når snøen laver ned. Varm asfalt, varm luft mot huden. Om vinteren er det ikke annet å gjøre enn å vente.»

Og så skriver forfatteren så fint om det å være i flyt-sonen, og som jeg opplever i løpingen, at man glemmer seg selv og bare «er». Tankene flyr fritt uten mål og mening, ja, ofte føles det som at man ikke tenker på noe i det hele tatt, og plutselig har man løpt til et nytt sted og lurer nesten på hvordan man kom dit:

«Antakelig er det våre lykkeligste øyeblikk, det er lett å glemme i denne tiden som dyrker selvrealiseringen og autonomien, som jo er det motsatte av å glemme seg selv. Jeg sykler ikke for å realisere noe, jeg sykler for å være i noe. Hva da? I selvforglemmelsen, kanskje?»

Sammen med sykkelboken lånte jeg også ei løpebok som jeg har lest før, men som jeg hadde lyst å blade litt i igjen. «Løp deg glad», ei løpebok for kvinner. Dessuten havnet både kristen oppbyggelseslitteratur og ei bok av Haruka Murakami i sekken. Hva leser du?

Publisert i løping, Litteratur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva er du redd for?

I podcasten «Pia og psyken» hørte jeg en leder fortelle om sårbarhet og om sitt største nederlag i jobben. Han hadde valgt å være åpen om det, fått god hjelp og til slutt snudd det til en positiv læring. Han nevnte flere forhold som gjør oss sårbare og som vi alle er redd for i større eller mindre grad:

  • å bli avvist
  • å bli latterliggjort
  • å bli avslørt (ikke være god nok)
  • å miste noe eller noen man er glad i (f.eks. venner, kolleger, partner, ryktet)
  • det ukjente

Og det slo meg da jeg hørte dette at alle disse punktene var høyst reelle da jeg for noen år siden valgte å melde meg ut av menigheten som jeg var født inn i og hadde vokst opp i. En lukket menighet hvor det var og er sanksjoner hvis man forlater den. Oversatt i min situasjon var redselen:

  • Blir jeg avvist av familien min? Blir barna mine avvist? Blir jeg avvist av venner?
  • Blir jeg latterliggjort av mennesker som betyr noe for meg?
  • Er jeg robust nok til å takle et liv utenfor den «trygge hulen» som menigheten har vært?
  • Vil jeg miste noen av dem jeg er glad i? Vil jeg få et dårlig rykte?
  • Vil vi finne oss til rette i et liv utenom menigheten? I andre fellesskap? I et nytt menighetsfellesskap?

Det viste seg at frykten til dels var unødvendig, både fordi vi var omgitt av mennesker som ville oss vel, og fordi vi hadde brukt så lang tid på prosessen at vi hadde jobbet oss gjennom redselen. Men noen ting var høyst reelle. Vi ble avvist på enkelte områder. I noen fellesskap var vi ikke lengre velkommen. Vi hadde allerede et dårlig rykte i menighetssammenheng, så det hadde vi vent oss til. Men vi var sårbare, helt klart. I det store og hele gikk det likevel bedre enn fryktet, og vi hadde heldigvis hverandre og nære venner som sto sammen med oss i situasjonen. Og ikke minst hadde vi troen på en Gud og en Frelser som hadde vært med oss gjennom livet, men som vi først i voksen alder ble virkelig kjent med. Det var nettopp troen på Ham «som ikke gjør forskjell på folk» som var grunnen til at vi til slutt valgte å forlate menigheten.

Søren Kirkegaard har sagt at å tro er «å kaste seg ut på 70 000 favners dyp». Frykten for det ukjente ligger også her. Men i troens tilfelle er det unødvendig å være redd. For når ikke mitt liv holder, så holder Jesus sitt liv.  Når ikke mine prestasjoner og gode gjerninger holder, så holder nåden.  Og når ikke min tro holder, så holder Jesus.

Hva er du redd for?

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Stillheten

Stillheten
den øredøvende stillheten
trenger seg inn
krangler om plass mellom tankene
noen ganger velkommen
kjærkommen
hva vil du
en stille susing
er det deg?

andre ganger
freidig
frekk
slipper ikke lydene til
latteren
livet
stillheten invaderer hodet
hjertet
tærne
vil du vennligst gå?

Publisert i Dikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar