Stille søndag

Som 4-barnsmor er det ennå litt uvant å være alene i huset. Det skjer iblant, og det er helt greit, men det er litt rart. Selv etter at de to eldste barna har bodd borte mer eller mindre de siste 2 årene, er det ikke så ofte at begge de to minste (som ikke er så små) er borte samtidig som mannen er ute. Katten er forresten hjemme, men han ligger som et slakt i den andre sofaen og gir ikke så mye selskap. Ikke at jeg ønsker det, heller.

Så det er en stille søndag akkurat nå. Regnet drypper dovent utenfor og motoren på kjøleskapet lager en stille dur, men utenom det er det bare min egen kaffeslurping og trykking på tastaturet som høres. Skittentøyet etter løpeturen ligger ennå på badegolvet, og kopper og kar på benken burde kanskje vært ryddet. Men akkurat nå er det bare meg her, og som min svigermor ville sagt: «Oppvasken går ingen vei». Dessverre. Å rydde kjøkkenet er akkurat like kjedelig som alltid, selv om jeg har tid nok.

Noen søndager er det deilig med god tid. Tid til en løpetur, tid til besøk, tid til å spille piano, strikke, lese og lage mat som tar tid. Mens noen ganger føles det som at jeg har altfor mye tid som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Det som egentlig burde føles som litt luksus, å ha god tid, blir av og til et problem. Heldigvis er det ganske kortvarig. Og antakelig har jeg godt av å av og til kjenne på følelsen av å være alene med tiden. Kjenne litt etter hva jeg egentlig vil, kjenne på hva jeg savner, tåle å være alene med hele dagen tilgjengelig. Ha tid til å bry meg om andre, og kanskje kunne være noe for dem. Være tilgjengelig, være fri. Og være så heldig å glede seg til mannen kommer hjem til kvelden.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med | Legg igjen en kommentar

Gammelt nytt

Du som har deg selv meg givet, 
la i deg meg elske livet
så for deg kun hjertet banker, 
så kun du i mine tanker er den dype sammenheng.

Dette verset fra den gamle salmen «Hill deg, Frelser og forsoner» (med mine uthevinger) har jeg hørt og sunget flere ganger, senest på møte denne uka. I ei hektisk uke med mange ting på programmet, var det flott å midtveis i uka få gjenta budskapet i verset, syngende, sammen med mange hundre mennesker. Verset har ligget der i bakhodet og sunget seg selv, for eksempel på vei hjem fra jobb på sykkelen når tankene flyr. Det har ligget i bakhodet når jeg har lest boka «Helserevolusjonen» om forfatteren som leter etter en sunn livsstil, men også leter etter mening i livet. Hun henviser til forskning på 75 000 kvinner hvor forskerne så både på mosjonsvaner, psykisk helsestatus, etnisk bakgrunn, kostvaner og så videre, og fant én faktor som skilte seg spesielt positivt ut: Å være kirkegjenger.

Det er mange, spesielt kvinner på min alder og litt eldre, som tilsynelatende leter etter å bli en «bedre utgave av seg selv» ved hjelp av bedre kost, trening, yoga og andre ytre faktorer. Noen virker å søke etter selve meningen med livet i disse tingene og ser ut til å tro at livet deres ikke er godt nok, men må forbedres med en vegansk livsstil og slankere figur. Jeg er selv over middels opptatt av kosthold og helse, men det er ikke det viktigste i livet. Meningen med livet ligger ikke i en vellykket kropp og bedre utseende, selv om det er mye helse og glede i en sunn kropp. For meg ligger meningen med livet på et høyere plan, og i verset over sies det så godt når jeg i Jesus både kan elske livet og samtidig i Ham stå i en dyp sammenheng.

Har du allerede mislyktes i nyttårsforsettet ditt? Har du mistet retningen og målet i livet? Fortvil ikke. I morgen kan du starte på nytt igjen. Og vet du ikke hvor du skal, kan du ta veien innom ei kirke neste søndag og se om du der kan få en justering eller en helt ny retning. Og se at du er en del av en stor og dyp sammenheng.

Publisert i kristendom, Mat, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Leseåret 2019

Vil du vite hvilke bøker jeg anbefaler? Se profilen min på Goodreads

Publisert i Litteratur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Tur til Skråstadvarden

I dag ble det ny oppdagelsestur. Søndagen var grå og litt tåkete, men ikke verre enn at det fristet med en god tur i skauen.

Jeg startet på Gill og gikk i kjente omgivelser opp til Øygardstjønn og videre oppover Budalen. I stedet for å ta mot vest, fulgte jeg dalen helt opp til Gamle Øygarden og gikk over i Trandledalen. Hele tiden var det fine stier og godt merket løype.

Butjønn, ca midtveis i Budalen.

Jeg passerte Bjorstemmyra og nærmet meg Nilsesmyr. Det var vått, men med gode fjellstøvler holdt jeg meg tørr og varm.

Denne veien!
Området har en fin bestand av Barlind, trær som skiller seg litt ut fra dem man vanligvis ser i skauen.

Da jeg kom til Nilsesmyr, tok jeg av mot Skråstadvarden. Her var det veldig gjengrodd, og ikke fant jeg merking av stien lengre. Stien var også delvis fraværende pga. mange veltede trær. Jeg rotet litt rundt for å finne stien, men fulgte retningssansen og bega meg oppover skråningen. Da jeg kom på toppen av Brennåsen, fant jeg rødmerkingen igjen, og da var jeg fornøyd. Til da på turen hadde jeg ikke sett et eneste menneske, så jeg følte jeg var et stykke utenfor allfarvei og hadde ikke så lyst å gå meg vill.

Stien flatet ut, og foran meg lå ei myr. Skulle jeg virkelig over den? Jeg måtte frem med kartet igjen, og den viste at jeg skulle over. I tåka kunne jeg skimte rødmerking på den andre sida, så dermed fant jeg stien greit igjen. Myra var ikke våtere enn at jeg kom meg tørrskodd over.

Godt med gode sko når man skal over myrterreng.

Snart kom jeg til et stikryss, som forventet ut fra kartet, og da var jeg ganske nær Skråstadvarden. Jeg har aldri gått til varden fra denne retningen, og tåka lå såpass tett at det var ikke lett å se hvor toppen var. Plutselig skimtet jeg noe grått, firkantet, og jeg var fremme ved målet. 1 time og 15 minutter brukte jeg opp.

Skråstadvarden fra øst.

Jeg hadde gått såpass fort at jeg var ganske svett, og på toppen fikk jeg kjenne at vinden var sur, så etter bare en liten sup av vannflaska, gikk jeg videre ned fra varden. Etter 10 minutter fikk jeg tekstmelding fra min mann som lurte på hvor jeg var. Han skulle på fototur i samme området, og da jeg ringte ham opp, viste det seg at han hadde fulgt i mine spor og var på vei på til Skråstadvarden selv. Jeg gikk tilbake og gikk ham i møte, men bommet litt på stivalget og havnet plutselig i et ukjent stikryss hvor det var skiltet til Lian. Jeg gikk tilbake og valgte riktig sti, og etter en stund møtte jeg ham. Vi gikk sammen tilbake til toppen og så nedover, i godt tempo, for ikke å fryse. Vi tok veien gjennom Urdalen tilbake for å kunne gå litt jevnt fort.

Steinene er mer grønne enn grå i Urdalen.

Urdalen er drøy, selv nedover, men etterhvert nærmet vi oss Budalen der vi startet. Det var sleipt og vått, så vi måtte passe nøye på hvor vi satte beina.

Mye grønt og levende i ei mosetue.

Tilbake på Gill viste klokka at turen min hadde vært 11 km og jeg hadde vært ute i 2 timer og 45 minutter. Dette var altså inkludert 50 min hvor jeg gikk min mann i møte og vi gikk tilbake der jeg hadde gått tidligere. En fin tur, selv i gråvær.

Her ser du turen.

Urdalen.
Takk til løypemerkere! (Det kan være litt forvirrende når de samme stedene pekes i hver sin retning…. Rundløype?)
Publisert i Tur | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Julaftenmorgen

Bussen kjører rolig forbi utenfor. Katten ligger på teppet og glor. Vannet sildrer i oppvaskmaskinen og vi skal feire jul i nytt hus. Jeg vet ikke om det er på grunn av det elendige været med regn hver eneste dag eller om det er noe annet, men jeg har ikke skjønt helt at det er jul i år. Ikke før i går kveld da treet ble pyntet, julebildet ble tatt og lysene ble tent. Da kjente jeg at det nærmer seg. Heldigvis blir det jul uansett. Uansett form og vær, uansett omstendigheter, julestemning eller ei. Gud har besøkt vår jord i form av en baby, født under kummerlige forhold. Han er ikke langt borte. Han er så nær som et lite barn kan være. Vi trenger ikke være i tvil om det har skjedd. Hele slektsregisteret finnes, folketellinger fant sted, konger og keisere befalte. Midt i verdenshistorien kom han til oss og viste oss hvem Gud er.

Mary did you know that your baby boy is Lord of all creation?
Mary did you know that your baby boy would one day rule the nations?
Did you know that your baby boy is heaven’s perfect lamb?
That sleeping child you’re holding is the great
I AM.

Riktig god jul ønskes akkurat deg!

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Å glemme seg selv

Når livet butter litt imot og når jeg har mye å gjøre, kan jeg bli irriterende selvsentrert. All tankevirksomhet handler om meg, meg, meg. Oftest innser jeg det ikke før i ettertid. Da skammer jeg meg over å ikke ha hatt fokus på hva som skjer rundt meg med menneskene i min nærhet og over å ikke ha sett dem.

Denne selvopptattheten blir ganske stimulert når man er aktivt tilstede i mediehverdagen. Hvordan kan man unngå å bli selvopptatt når man til stadighet hører at «du fortjener det beste», «lag deg en god dag», «slik blir du slank, sprek og lykkelig» og liknende budskap? Hva når dagen er dårlig tvers i gjennom og ikke blir bedre uansett hvor mye man fortjener å være lykkelig? Når alt handler om meg?

I boka «Å sykle – en besettelse» skriver forfatteren om når han sykler av gårde og plutselig er kommet til et nytt sted, uten tanke for hvordan han er kommet dit:

«Antakelig er det våre lykkeligste øyeblikk, det er lett å glemme i denne tiden som dyrker selvrealiseringen og autonomien, som jo er det motsatte av å glemme seg selv. Jeg sykler ikke for å realisere noe, jeg sykler for å være i noe. Hva da? I selvforglemmelsen, kanskje?»

Jeg opplever noe av det samme med løpingen. Jeg får fri fra meg selv. Tankene er ubevisste og jeg befinner meg i flytsonen. Ingenting betyr noe utenom det som skjer akkurat nå. Ingen anger over gårsdagen, ingen bekymring for de neste timene. Bare her og nå. Det er vidunderlig og nødvendig. Og helt annerledes enn treningsjaget som jeg opplever rundt meg og som beskrives i artikkelen her:

«Et problem med dagens sterke vektlegging av trening er at det bidrar til selvsentrering – oppmerksomheten vendes mot kropp, utseende og prestasjon. Å gjøre kropp og helse til sentrum i tilværelsen bør ikke være målet for helsepersonell. Snarere er det viktig å stimulere til deltakelse og engasjement i det vi gjør, i verden omkring oss og i andre mennesker. De fleste av oss har det best når vi glemmer kropp og helse, når vi ikke tenker på egen og andres form og fasong, teller kalorier eller regulerer pusten, men er oppslukt og til stede her og nå i de ulike gjøremål.«

De siste månedene har jeg fått være med i frivillig arbeid som krever at når jeg er der, så tar jeg en pause fra meg og mitt og er fullstendig tilstede for de som trenger meg. Det er godt ikke bare for den andre, men også for meg selv. Å glemme seg selv i noen timer, tror jeg må være den beste medisinen mot selvopptatthet. Som en kronikk-skribent skrev i en eller annen avis:

«Når du har det dårlig, så ikke gå og gnur på det. Ring en venn og spør hvordan hun har det. Glem deg selv og bry deg i stedet. Si mer ja.»

Å stadig vurdere seg selv hvordan man fremstår eller gå og lure på hva andre synes om en selv, er slitsomt og nedbrytende. Selvbildet blir sjelden bedre av å være sin egen kritiker. Å bare være og å heller se den andre er en bedre vei. Du er god nok for den andre. Er du god nok for deg selv?

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Advent

Velkommen advent med lys og sang
du la i meg en kirketrang
å synge «gjør døren høy og porten vid»
er tradisjon i adventstid.

En iskald søndag vi samles i varmen
de fleste gamle, med stokken på armen.
En ungdom her og der, et par ganske små
er fellesskapet som samles nå.

Hver eneste søndag ei åpen dør
du finner i landet fra nord til sør.
Et sted å komme uansett hvem du er
Du er velkommen, vær gjerne her.

En tale om Jesus som kom og som kommer
til deg og til meg – så mye det rommer.
Ja, kom til meg Jesus, og bo du i meg,
og la meg få leve i trygghet hos deg.

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , | Legg igjen en kommentar