Ferien er over, og sommeren er snart på hell. Om noen spør om jeg har hatt en fin ferie, ser jeg ned på brune føtter og svarer «ja» uten nøling. Sol og varme er for meg en sikker kur for å samle energi til nok en ny høst og vinter. Denne sommerferiens siste uker har vært en eneste stor lading. Jeg har fått fylt opp batteriet med langsomhet, lesing, samtaler, skog, solnedganger, familienærvær, ro – og liv.
Tidlig i sommer leste jeg om nonnene søster Judy og søster Val på 77 år som har klart å sette sikkerhet på dagsorden i USAs mektige våpenindustri. I et land hvor nærmere 1 million nålevende kvinner har blitt skutt eller skutt mot av partneren, har de klart – ved hjelp av aksjekjøp i store våpenfabrikanter med kristne amerikaneres pensjonsfond – å få våpenindustrien til å gå i seg selv og begynne å sikre at ikke våpen utløser skudd i feil hender. Nonnene siterer Katarina av Siena: «Det er taushet i møte med uretten som dreper verden.» Og de selv «jobber som om alt avhenger av dem, og ber som om alt avhenger av Gud». Inspirerende!
I ferien leste jeg boka «Omriss» av Rachel Cusk, ei bok som vi diskuterte på #boktwitter i dag. Der lar forfatteren en av personene i boka skildre livet slik:
«I ekteskapet sitt, innså han nå, hadde framskrittsprinsippet alltid vært det styrende, i anskaffelsen av hus, biler, higenen etter høyere sosial status, flere reiser, større vennekrets. Til og med produksjonen av barn føltes som et obligatorisk stoppested på den halsløse reisen; og det var uungåelig, skjønte han nå, at så snart det ikke fantes flere ting å tilføye eller forbedre, ingen flere mål å nå eller stadier å forsere, virket det som om reisen hadde nådd sluttpunktet, og han og kona ble overmannet av en sterk fornemmelse av meningsløshet og følelsen av å ha blitt rammet av en eller annen sykdom, som egentlig bare var følelsen av stillstand etter et liv med altfor mye bevegelse, lik den sjømenn opplever når de går på tørt land etter å ha vært for lenge til sjøs…..»
Det minner meg om sitatet av Arthur Schopenhauer som jeg kom over i forbindelse med kryssordløsning i helgen: «Det er med velstand som med sjøvann – jo mer man drikker, jo tørstere blir vi.» Tankevekkende!
Boka «Søsterklokkene» av Lars Mytting er også blitt fortært i passe doser gjennom sommeren. Ei god bok, som absolutt anbefales. Litt norgeshistorie får man med på kjøpet. Og setninger man kan smile av lenge etterpå, eksempelvis «Ingen stund er stillere enn når bergensere nettopp har reist». Gjenkjennende! (Unnskyld bergensere, men kan dere forstå at vi opplever det sånn?)
De siste dagene har jeg lest Johannesevangeliet. Det er vanskelig å trekke ut enkelte «gode ord» når hele evangeliet er tettpakket av dem. Men etter et møte med et menneske som hadde det veldig vanskelig, synes det viktig å nevne vers 5 fra det første kapittelet: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det». Trøstende!
Lik dette:
Liker Laster...
