Varige verdier

Alle disse gode menneskene som lever et fredelig liv. Som ikke roper høyt om det, verken i samvær eller på sosiale medier. Som hjelper naboen, som samler inn penger i foreningen, som bygger idrettslag, som steller sine gamle foreldre. Alle disse som går på jobb og gjør sin plikt, som er fornøyd med lønnen og glad i kollegene. Alle disse som ikke skaper overskrifter i avisen, som ikke har behov for oppmerksomhet. Alle disse som bidrar til nyanser, som forsvarer de andre, som ser utover sitt eget behov. Som triller handlekurven på plass, uten å få noen mynt tilbake. Alle disse som leverer avisen om natta, som sørger for mat i butikkene neste dag, som produserer akkurat det du trenger. Som steller dyrene, kornet og trærne. Alle disse som legger til rette for at andres arbeid kan gli smertefritt. Som skriver saksdokumentene og lar de andre blomstre. Som bidrar til å se en sak fra flere sider og kommer forbi fasaden og overskriftene. Alle disse som steller de syke, skifter bleier på de funksjonshemmede, hjelper rusmisbrukerne. Som jobber frivillig om natten. Som går ei ekstra mil for den ene, og holder motet oppe i den andre:

Takk til deg som ingen takker.
Takk til deg som ingen ser.
Takk til deg i bratte bakker.
Takk til deg som fortsatt ber.

Takk til deg som bærer håpet,
Takk til deg som setter spor.
Takk til deg som sitter våken.
Takk til deg som fortsatt tror.

Takk til deg som aldri klager.
Takk til deg som ser forbi.
Takk til deg som alle dager
viser hva som har verdi.

Publisert i Dikt, Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Vår og vekst

Denne våren har jeg for første gang lykkes med å få frem fine planter fra frø. Tidligere år har jeg sådd inne i et varmt hus uten ekstra lys, og det førte litt lange, tynne vekster som ga seg over før de rakk å bli til noe. I år sådde jeg utendørs i januar, og plasserte såddene i gjennomsiktige plastkasser, som små drivhus. Alle vekstene har overlevd sørlandsvinteren og -våren, og ingen har vokst for raskt. Tomatplantene jeg sådde innendørs 10. mars ble litt lange, men nå ser det ut til at de får så mye lys at de likevel klarer seg fint og begynner å få blomster.

På vårt tidligere bosted hadde vi 1 mål tomt, og selv om jeg tenkte at jeg var glad i hage, så ble hagen der altfor stor og uhåndterlig. Jeg plantet litt i noen bed, men det ble aldri spesielt bra. I år hvor vi ikke har hage, blomstrer det fint i to pallekarmer, så 2 kvadratmeter fungerer bedre enn 1000!

Utendørs har jeg sådd
– sukkererter
– bondebønner (også kalt favabønner)
– reddik
– hjertesalat
– blandingssalat
– spinat

Innendørs har jeg sådd
– tomater (både ampeltomat og en høy type)
– chili
– agurk
– basilikum

Publisert i Grønn hverdag, Hobbyer | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det beste i livet VIIII

Den stille morgenstunden med kaffen og strikketøyet og et par trekk på wordfeud, før resten av familien har stått opp.

Fuglesangen på kvelden i harmoni med lekende og glade barn i nabolaget.

Når minstemann som snart er tenåring kommer og spør om vi sammen kan se en episode av «Vera» før leggetid. 

Når spirene jeg sådde i januar har overlevd og strutter av friskhet i pallekarmen.

Å lene seg bakover i hagestolen og slumre litt i sola til skravlingen fra en podcast du nettopp oppdaget.

Den gode fellesskapet rundt middagsbordet når man har funnet en ny oppskrift og laget en middag som alle nyter uten å si så mye.

Kveldsstund ved Gillsvann.
Publisert i Barn, Hobbyer, Hverdag | Merket med | Legg igjen en kommentar

Sidespor

Det føles som store deler av livet og verden er kjørt inn på et sidespor. Et spor der alt går saktere, der det er færre valgmuligheter og alle må kjøre i flokk. Et spor der vi har mistet mye av den vanlige friheten vår. Friheten til å gjøre hva vi vil og dra hvor vi vil. Og ikke minst friheten til å være sammen med dem man vil.

Vi som er vant til å tro at vi har kontroll over mange ting i livet, får en ubehagelig påminnelse om at livet skjer, og det på en helt annen måte enn vi har tenkt. Og ikke kan vi skylde på noen heller. Vi som er vant til å ha det godt, og gjør valg som vi tenker gir oss kontroll over både nåtid og fremtid, må plutselig se at verdier vi har investert i plutselig mangler verdi. Og det vi ikke fikk gjort før 12. mars, kan kanskje ikke gjøres på lang, lang tid. Ikke vet vi når tid denne unntakstilstanden opphører, heller. Likevel hører vi til den veldig heldige delen av verden som stort sett har god plass i husene, godt helsetilbud, mye natur å ferdes i og økonomiske støtteordninger for bedrifter og privatpersoner.

Jeg tenker stadig på diktet av Kolbein Falkeid, «Landet som aldri var«. Hvorfor trodde vi at alt skulle være bra hele tiden? Hvor hadde vi det fra?

Kontrasten mellom supertravle jobbdager og rolige ettermiddager, kvelder og helger nesten uten planer er merkelig. Men snart er det også normalt. Vi tilpasser oss. Vi finner nye måter å gjøre ting på. Det som var viktig i går, er mindre viktig i dag. Det som var mindre viktig i går er kjempeviktig i dag. Det eneste vi vet er at alt er endret. Og vil endres. På et sidespor ingen vet hvor ender.

Publisert i Dikt, Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Å krype til korset

Jeg måtte bli 43 år før jeg plutselig koplet hvor uttrykket «å krype til korset» kom fra. Jeg har kjent uttrykket og brukt det som alle andre, men på tross av min kristne tro har aldri koplet uttrykket til Jesu kors. Å krype til korset i dagligtale er vel synonymt med å innrømme feil.

Hvis man først skal krype, er det vel ingen steder det er bedre å krype til enn Jesu kors. Har man lagt seg flat og innsett hva man har gjort av dumskap, så er det bare et sted der man blir oppreist igjen. Oppreist helt bokstavelig. Noen mennesker er sånn at det nytter ikke bare å beklage og unnskylde, man må tåle å få det «gnidd inn» og virkelig skamme seg over det som har blitt feil. Ved korset hos Jesus er det annerledes. Kommer du dit og beklager, så blir du løftet opp. Opp i stående, oppreist og tilgitt slik at du kan heve hodet igjen. Jesus har ingen behov for å trykke deg lengre ned. Han vil tvert imot gi deg en ny sjanse. Og en ny sjanse. Og nok en ny sjanse. Igjen og igjen. Og når du kryper for n`te gang til korset, og er i ferd med å beklage at det har skjedd igjen, så har han allerede glemt gårsdagen og møter deg som om det var første gangen. Og reiser deg opp. Igjen.

Gjennom store deler av livet mitt har jeg vært redd for å gjøre feil. Redd for å dumme meg ut på matteprøven, redd for å ikke vite det jeg burde vite, redd for å gjøre feil som ikke kan skjules. Det har kanskje hatt sammenheng med hvordan de feilene jeg gjorde ble behandlet av andre, jeg vet ikke. Men det jeg vet nå, er at det ikke er så farlig å gjøre feil. Vel å merke hvis man er ærlig og innrømmer det. De aller fleste mennesker er rause og tilgir gjerne hvis man bare legger seg flat og beklager det man har gjort. Til og med alvorlige sykehustabber som har forårsaket dødsfall, har blitt tilgitt og ført til oppreising og nye sjanser, også fra dem som ble skadelidende. Jeg har prøvd å lære videre til mine barn at det ikke er så farlig å gjøre feil. Det dumme oppstår først når man prøver å dekke over og skjule det. Da vikler man seg fort inn i den ene løgnen større enn den andre.

«Den som er redd for å gjøre feil, får lite gjort». Man kan bli så redd for å gjøre feil at man blir handlingslammet. Eller blir så feig at man alltid lar andre ta støyten og gjøre feilene, slik at en selv kan unngå å miste ansikt.

Ingen mennesker er feilfrie. Ikke engang de som fremstår slik. De flinkeste av de flinke og de middelmådige – de gjør alle feil. Spørsmålet er om de innrømmes. Om jeg innrømmer mitt, så er det lettere for deg å innrømme ditt. Og tar du imot mine feil med overbærenhet og tilgivelse, så vil det gjøre meg bedre og tryggere. Da vil også du bli trygg nok til å være åpen om ditt. Og ingen trenger å krype…

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , | 1 kommentar

«Dere skal»

I gudstjenesten på NRK radio nettopp, hørte vi teksten fra 6. kapittel i Markus`evangelium om Jesus som metter tusenvis av mennesker i ødemarken. Når menneskene begynner å blir urolige og redde pga. lite mat, er forslaget til disiplene at Jesus skal sende folket hjem, slik at de kan skaffe seg mat selv. Men Jesus svarer kontant: «Dere skal gi dem mat». Og så kommer denne gutten med matpakka si, 5 brød og 2 fisker, som Jesus velsigner og som blir delt ut. «Og alle spiste og ble mette».

Det er fastetid – og en helt spesiell tid – med koronavirus som herjer over hele verden. Og jeg tenker på om Jesus sier det samme til oss i dag: «Dere skal gi verden mat». I stedet for å be myndigheter og alle andre om å gjøre noe, får vi en utfordring: Vi skal bidra. Jeg skal bidra. Disiplene skjønte ikke hva Jesus mente. De hadde til sammen 200 denarer, og jeg aner ikke hvor mye det var, men kanskje nok til mat til dem selv. Og så sier Jesus at de selv skal skaffe mat til hele folket?

Kirkens Nødhjelp har hvert år en fasteaksjon; det har de også i år. Forskjellen i år er at de ikke kommer på dørene, men at vi kan gi penger på Vipps eller andre digitale kanaler. Og det er så lett å tenke som disiplene – kan ikke noen andre gjøre noe? Hva hjelper det med min lille slant? Men så sier Jesus: «Dere skal». Og hvis Kirkens Nødhjelp samler inn like mye i år som tidligere år, så er det 1 million mennesker som får tilgang til rent vann neste år. 1 million mennesker! Hva hvis det var Norge som var uten rent vann, ville vi sagt nei takk til at 1 million av oss skulle få rent vann? Hadde ikke det vært bedre enn at ingen fikk?

Vi har en ny smittesituasjon i Norge nå som ingen har opplevd før. Mennesker i andre deler av verden lever i en slik situasjon daglig, uten tilgang på rent vann og med smitte og dårlig hygiene rundt seg og sine. Kanskje vi endelig skal forstå at vi er ett folk på denne jorda, som alle har behov for de basale tingene som rent vann og smittefri omgivelser? Koronaviruset bryr seg ikke om landegrenser. Det bryr seg ikke om status, økonomi, hytte på fjellet eller stor vennekrets. Det slår til nådeløst og uten forskjell. Klarer vi å skjønne at det er «oss» nå, og ikke «jeg»? At det er «vårt» – og ikke «mitt»? At vi må slutte å kritisere og peke på andre, men gjøre noe selv? «Dere skal».

Diktet av Hans Olav Mørk, «Vi skal møtes», skrevet i går, gikk rett hjem hos meg. Jeg lagde en melodi til diktet i dag, så jeg har sunget det noen ganger og fått det inn under huden:

Vi skal møtes
når dette er over, 
ved et bord i en 
smekkfull kafé, 
i en kirke, 
i midtgangens vrimmel
mot Guds alter
og det som skal skje. 
Vi skal feire
og synge
og le. 

Vi skal gi til hverandre
et løfte, 
at vi møtes
når veien er gått. 
Når det mørke og vonde
er bak oss, 
når den prøven vi fikk, 
er bestått, 
skal vi dele det svar
vi har fått. 

Men alt nå
vet vi svaret, 
vi vet det. 
Det å elske hverandre
er alt, 
bære byrder
når en har for mye, 
holde oppe
når noen har falt. 
Til å elske, 
til det
er vi kalt. 

«Dere skal» kan gjerne bli til «Vi skal». Vi skal møtes, vi skal elske, vi skal løfte. Vi skal dele, vi skal håpe, vi skal be. Og snart igjen skal vi også synge, danse og le.

Publisert i Dikt, kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sårbart liv

Overskriftene i helgas nettaviser handlet for en stor del om sykdom og sårbarhet. Kjente personer forteller om sine sykdommer som de ikke blir friske fra, en artist står frem med avhengighetsproblemer og korona-epidimien vil komme til å prege nyhetsbildet og livene våre de neste ukene og månedene.

I vår rike del av verden kan vi føle at vi har kontroll og at vi kan bygge fremtiden vår selv. Og like fullt vet vi at når ulykker, sykdom eller tap rammer oss, står vi sårbare tilbake. Det kan virke som om de som «bestemmer seg for å kjempe mot» sykdom, ikke innser at det er urettferdig kamp. Vi har ikke nødvendigvis evner eller midler til å vinne kampen.

Midt i våre kontrollerte liv, ligger sårbarheten nær. Vi kan planlegge, vi kan spare til pensjon, vi kan leve sunt og trene regelmessig og likevel bli rammet uten forvarsel, enten oss selv eller de som står oss nær. Kan vi forberede oss på ulykken? Kan vi ruste oss for eller kompensere for sårbarheten?

Jeg tror at vi ved å anerkjenne sårbarheten, vise vår egen og være åpen for andres sårbarhet, til en viss grad kan ruste oss mot det som kan komme. Jeg tror at vi sammen må skape fellesskap der sårbarheten kan få plass når den kommer. Jeg tror at vi må ta vare på hverandre når vi har det smertefritt slik at vi har støtten rundt som vi trenger den dagen livet tar en u-sving. Jeg tror at vi trenger flere «vi» og «oss» enn «meg» og «mitt». Jeg tror at vi er avhengige av hverandre i mye større grad enn vi selv tror når livet går på skinner og fokuset er på meg og mine behov. Jeg tror at vi ved å dele godene, dele vår sårbarhet og bygge ned beskyttelsesmuren vi setter opp rundt oss, vil kunne ruste oss selv og omgivelsene på en slik måte at vi kan møte motgang i fellesskap og ikke alene. Jeg tror at vi må involvere oss og investere i hverandres liv og vokse i hverandres nærhet for å kunne leve godt med sårbarheten.

Publisert i Oppmuntring | Merket med , | Legg igjen en kommentar