Ord om ord

Etter to pandemi-år uten store, organiserte løp, valgte jeg tidligere i sommer å melde meg på halvmaraton i Mandal denne sesongen. Det er en flott opplevelse å delta i løp, og så var det praktisk at det var i nabobyen og kort reisevei. Mandal er også ganske flat, med Furulunden som en del av løypetraseen, så det fristet.

I dag var dagen kommet. Jeg hadde gjennom sommeren vært veldig i tvil både om det var mulig og om det var forsvarlig å løpe, etter vondt i hoften gjennom hele juli. Men etter å ha fått god behandling av fysioterapeuten og forsikret meg at det ikke ville ødelegge noe å delta, bestemte jeg meg for å løpe, uten for store tidsmål. Jeg håpet jeg ville klare å holde et tempo på ca. 6 min/km, for da ville jeg komme i mål på 2 timer og 6 minutter. Om det ville gå noe tregere, var det helt greit. Halvmaratonen var lagt opp med 2 like runder på 10 km, og så en ekstra sløyfe første runde for å nå 21,1 km.

Allerede før vi la ut fra start, på oppvarmingen, skjønte jeg at det ville bli en kamp mot varmen. Det var sol fra nesten skyfri himmel og ca. 23 grader, og kl. 11 var det allerede ganske trykkende i Mandal sentrum. Men starten gikk greit og vi var alle ved godt mot der vi løp ut i god fart. Det er alltid krevende å holde igjen i starten når alle er ivrige, men jeg fant en fin rytme like under 6 min/km. Jeg hadde delt opp løpet i 4 deler: Første 5 km skulle jeg ha fokus på etablere en fart jeg kunne tåle og holde, neste 5 km skulle jeg bruke til å bevare farten og ha fokus på omgivelsene, neste 5 km skulle jeg jobbe og siste 5 km skulle jeg forvente å slite. De første 5 km gikk greit. Jeg hadde litt sting, men ikke verre enn at jeg opplevde at kroppen tålte det fint. Jeg hadde ikke spist på flere timer, men var heller litt sulten ved start, slik det skal være på løp. Jeg tok en ørliten pause og fikk i meg litt vann på første drikkestasjon, men innså like etterpå at jeg burde drukket mer. Det var så varmt i solen, og flere partier var uten skygge. De neste 5 km var varme, men gikk ganske bra. Jeg fokuserte på hva jeg skulle gjøre, og gledet meg til drikkestasjon rundt 10 km. Der tok jeg både sportsdrikk og vann, det var helt nødvendig.

Da vi var rundt 11 km uti løpet, løp vi gjennom sentrum der start-og målområdet var. Der ble navnene våre ropt opp da vi passerte, og masse folk og liv ga energi til å løpe på. Dessverre løp jeg litt for hardt der, for da vi kom ut til Furulunden ca. 12 km, var jeg nær ved å gi opp. Pulsen var altfor høy, og jeg hadde skikkelig sting. Sånne knip som gjør at du bare vil krøke deg sammen. Jeg valgte å gå noen hundre meter, og bestemte meg likevel for at jeg ikke skulle bryte. Jeg er en fullfører! Det ble mange gåpartier frem til neste drikkestasjon på Sjøsanden camping, og der, ved ca. 15 km, tok jeg både banan, vann og sportsdrikk. (Eller var det sterk saft? Det gjorde i alle fall veldig godt!) Så var det siste fjerdedel igjen. Jeg begynte å skjønne at det kom til å gå, bare jeg tok noen gå-«pauser» innimellom. Jeg prøvde å justere tempoet ned og løpe saktere, men beina hadde liksom bare et tempo, og det var litt for raskt. Så da fant jeg ut at jeg bare løp når jeg orket og gikk når jeg måtte. Og så begynte jeg å telle ned mot mål og si til meg selv hvor få km jeg hadde igjen, i stedet for å si hvor mye jeg hadde løpt.

Rundt ca. 18 km satte jeg alt mitt håp på at de privatpersonene som stod med vannslange og tilbød en forsiktig dusj, ennå stod der, og heldigvis gjorde de det! Det var helt utrolig godt å få en liten kalddusj og få kjølt seg ned. Det ga litt energi til å ta fatt på de siste km som var kjedelige langs med E39. Da vi passerte 19 km klarte jeg fremdeles ikke å løpe jevnt, selv om jeg visste at det var kort tid igjen. Så jeg måtte gå i perioder da også. Vi var flere som slet, og vi prøvde å oppmuntre hverandre. Jeg tror jeg løp fra en mann som jeg hadde holdt følge med stort sett hele løpet, da var han helt gåen.

På drikkestasjon like før mål, valgte jeg å ta drikke, for jeg var så aldeles tørr i munnen. Og glad var jeg for det, for da jeg kom i mål, fant jeg ikke hverken drikke, mat eller medalje. Jeg gikk rundt i en tåke, og hørte ikke kolleger som ropte på meg, for kroppen skrek etter drikke. Kollegene viste meg hvor drikken stod, men da jeg kom bort, var det bare en dunk med vann og ingen kopper! Heldigvis fikk jeg en kopp av en kollega som var ferdig, og fikk fylt et par kopper med vann. Så var det over! Så kunne jeg skravle med kollegene og høre deres opplevelser på 10-kilometeren. Og vi kunne klage litt sammen over det som gikk dårlig og være fornøyde med det som gikk bra. Kiosken ved kaia fikk god omsetning på brus, og jeg måtte også innom for å få i meg sukker og væske.

Så var det å rusle tilbake til bilen ved Mandalshallen for å få på seg noe tørt tøy og få av seg skoene og kjøre hjem. Jeg var sliten, men ikke lengre utslitt. Hjemme var det godt å få seg en dusj, legge ut litt bilder på sosiale medier og få i seg enda mer drikke og litt mat. Og kjase litt med mannen som også hadde hatt langtur i dag, dog ikke konkurranse, og på sykkel. Men de hadde kjent på den slitsomme varmen, de også.

Speakeren i målområdet takket Vårherre som ga oss så bra vær i dag, men jeg takket Vårherre for skyer og vind 🙂 På sånne løp er sola en negativ faktor som gjør en sliten både i kropp og hode, selv med caps som beskyttelse.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg løper langt når jeg hadde det så vondt og tungt? Her har du mine viktigste grunner:
– Fordi jeg kan! Mange har ikke mulighet eller helse, men jeg har det. Jeg kan!
– Fordi det er fint å ha et mål med den daglige treningen. Det er litt vanskeligere å droppe den løpeturen i dårlig vær når du vet at du bør ta den for å holde deg i form eller komme i form til et løp der fremme.
– Fordi det gir en enorm mestringsfølelse og mental trening å stå i det vonde og fullføre noe som krever en ekstra innsats både for kropp og sinn. Å jobbe med tankene når du aller helst vil bryte, tror jeg bare er sunt og kan tas med inn i andre sammenhenger med motgang i livet.
– Fordi løp gir løpsglede som du deler med andre! Jeg løp på en måte alene i dag, ingen venninner eller andre kjente var der på samme distanse, men jeg pratet med andre før mål, pratet med de som løp samme tempo underveis, og vi var et fellesskap som jobbet oss gjennom fra start til mål. I tillegg får du musikk, heiarop og oppmuntring underveis fra et entusiastisk publikum.
– Fordi løping gir god helse og overskudd i hverdagen. Å løpe langt (og heller litt tregt) gir muligens mindre risiko for skade enn rask løping, i alle fall når en er voksen og har født flere barn når man starter «karrieren».

Neste planlagte løp er i Skagen i starten av oktober, så det er bare å forberede seg mentalt på det og få noen gode fartsøkter for å øke kondisjonen. Bare løp!