Som 4-barnsmor er det ennå litt uvant å være alene i huset. Det skjer iblant, og det er helt greit, men det er litt rart. Selv etter at de to eldste barna har bodd borte mer eller mindre de siste 2 årene, er det ikke så ofte at begge de to minste (som ikke er så små) er borte samtidig som mannen er ute. Katten er forresten hjemme, men han ligger som et slakt i den andre sofaen og gir ikke så mye selskap. Ikke at jeg ønsker det, heller.
Så det er en stille søndag akkurat nå. Regnet drypper dovent utenfor og motoren på kjøleskapet lager en stille dur, men utenom det er det bare min egen kaffeslurping og trykking på tastaturet som høres. Skittentøyet etter løpeturen ligger ennå på badegolvet, og kopper og kar på benken burde kanskje vært ryddet. Men akkurat nå er det bare meg her, og som min svigermor ville sagt: «Oppvasken går ingen vei». Dessverre. Å rydde kjøkkenet er akkurat like kjedelig som alltid, selv om jeg har tid nok.
Noen søndager er det deilig med god tid. Tid til en løpetur, tid til besøk, tid til å spille piano, strikke, lese og lage mat som tar tid. Mens noen ganger føles det som at jeg har altfor mye tid som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Det som egentlig burde føles som litt luksus, å ha god tid, blir av og til et problem. Heldigvis er det ganske kortvarig. Og antakelig har jeg godt av å av og til kjenne på følelsen av å være alene med tiden. Kjenne litt etter hva jeg egentlig vil, kjenne på hva jeg savner, tåle å være alene med hele dagen tilgjengelig. Ha tid til å bry meg om andre, og kanskje kunne være noe for dem. Være tilgjengelig, være fri. Og være så heldig å glede seg til mannen kommer hjem til kvelden.
