Leseglede

Postet den november 4, 2018 by

Etter noen ukers lesepause, var jeg i går igjen på biblioteket og fylte opp sekken med bøker. Jeg hadde reservert ei bok som ble anbefalt på Twitter: «Å sykle – en besettelse» av Håvard Syvertsen. Først av alt – jeg identifiserer meg ikke med tittelen, det nærmeste jeg kommer er vel at løpingen er en besettelse. Men likevel – jeg gikk i gang med denne lille boken i går og slukte den rett og slett i to jafs, første jafs da jeg kom hjem fra biblioteket, og siste jafs en times tid senere. Og selv om jeg leste den raskt, så var språket så godt at jeg kan tenke meg å lese deler av boken en gang til, for det var så mange gjenkjennelige beskrivelser og følelser som var uttrykt på en fornøyelig måte. Ikke minst hvordan forfatter tydelig er et sommermenneske, som jeg selv:

«På bussen tenkte jeg på sommeren som akkurat nå befant under et tjukt teppe av snø, slik det stadig er sommeren jeg tenker på når snøen laver ned. Varm asfalt, varm luft mot huden. Om vinteren er det ikke annet å gjøre enn å vente.»

Og så skriver forfatteren så fint om det å være i flyt-sonen, og som jeg opplever i løpingen, at man glemmer seg selv og bare «er». Tankene flyr fritt uten mål og mening, ja, ofte føles det som at man ikke tenker på noe i det hele tatt, og plutselig har man løpt til et nytt sted og lurer nesten på hvordan man kom dit:

«Antakelig er det våre lykkeligste øyeblikk, det er lett å glemme i denne tiden som dyrker selvrealiseringen og autonomien, som jo er det motsatte av å glemme seg selv. Jeg sykler ikke for å realisere noe, jeg sykler for å være i noe. Hva da? I selvforglemmelsen, kanskje?»

Sammen med sykkelboken lånte jeg også ei løpebok som jeg har lest før, men som jeg hadde lyst å blade litt i igjen. «Løp deg glad», ei løpebok for kvinner. Dessuten havnet både kristen oppbyggelseslitteratur og ei bok av Haruka Murakami i sekken. Hva leser du?

Publisert i løping, Litteratur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva er du redd for?

Postet den oktober 16, 2018 by

I podcasten «Pia og psyken» hørte jeg en leder fortelle om sårbarhet og om sitt største nederlag i jobben. Han hadde valgt å være åpen om det, fått god hjelp og til slutt snudd det til en positiv læring. Han nevnte flere forhold som gjør oss sårbare og som vi alle er redd for i større eller mindre grad:

  • å bli avvist
  • å bli latterliggjort
  • å bli avslørt (ikke være god nok)
  • å miste noe eller noen man er glad i (f.eks. venner, kolleger, partner, ryktet)
  • det ukjente

Og det slo meg da jeg hørte dette at alle disse punktene var høyst reelle da jeg for noen år siden valgte å melde meg ut av menigheten som jeg var født inn i og hadde vokst opp i. En lukket menighet hvor det var og er sanksjoner hvis man forlater den. Oversatt i min situasjon var redselen:

  • Blir jeg avvist av familien min? Blir barna mine avvist? Blir jeg avvist av venner?
  • Blir jeg latterliggjort av mennesker som betyr noe for meg?
  • Er jeg robust nok til å takle et liv utenfor den «trygge hulen» som menigheten har vært?
  • Vil jeg miste noen av dem jeg er glad i? Vil jeg få et dårlig rykte?
  • Vil vi finne oss til rette i et liv utenom menigheten? I andre fellesskap? I et nytt menighetsfellesskap?

Det viste seg at frykten til dels var unødvendig, både fordi vi var omgitt av mennesker som ville oss vel, og fordi vi hadde brukt så lang tid på prosessen at vi hadde jobbet oss gjennom redselen. Men noen ting var høyst reelle. Vi ble avvist på enkelte områder. I noen fellesskap var vi ikke lengre velkommen. Vi hadde allerede et dårlig rykte i menighetssammenheng, så det hadde vi vent oss til. Men vi var sårbare, helt klart. I det store og hele gikk det likevel bedre enn fryktet, og vi hadde heldigvis hverandre og nære venner som sto sammen med oss i situasjonen. Og ikke minst hadde vi troen på en Gud og en Frelser som hadde vært med oss gjennom livet, men som vi først i voksen alder ble virkelig kjent med. Det var nettopp troen på Ham «som ikke gjør forskjell på folk» som var grunnen til at vi til slutt valgte å forlate menigheten.

Søren Kirkegaard har sagt at å tro er «å kaste seg ut på 70 000 favners dyp». Frykten for det ukjente ligger også her. Men i troens tilfelle er det unødvendig å være redd. For når ikke mitt liv holder, så holder Jesus sitt liv.  Når ikke mine prestasjoner og gode gjerninger holder, så holder nåden.  Og når ikke min tro holder, så holder Jesus.

Hva er du redd for?

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Stillheten

Postet den oktober 11, 2018 by

Stillheten
den øredøvende stillheten
trenger seg inn
krangler om plass mellom tankene
noen ganger velkommen
kjærkommen
hva vil du
en stille susing
er det deg?

andre ganger
freidig
frekk
slipper ikke lydene til
latteren
livet
stillheten invaderer hodet
hjertet
tærne
vil du vennligst gå?

Publisert i Dikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Høstferie

Postet den oktober 4, 2018 by

Ei heil uke høstferie er fantastisk, spesielt når man har tidlig sommerferie. En liten pustepause før man tar sats og går modig inn i høstmørket og vinterhalvåret. Ei uke til å fylle på med dagslys, aktiviteter utendørs, venninnebesøk, familiekos og hobbyer. Late morgener med nok tid og god kaffe.

I går var jeg på jazzkonsert for første gang. Et hyggelig initiativ fra en god venninne. Vi hørte på Torun Eriksen og Kjetil Dalland, et nytt bekjentskap for meg. Det var utrolig fint. Jeg hadde rukket å høre litt på den siste platen før konserten, og det gjorde at jeg fikk enda mer igjen for konserten. Men jeg var positiv overrasket over hvor mye av tekstene jeg fikk med meg på konserten, selv uten å ha lyttet til dem før. Det har nok sammenheng med at hun sang veldig tydelig og at arrangementet var strippet for støy; kun en stemme og en bass. Tekstene var en fryd å lytte til, og i dag har jeg fortsatt å lytte, blant annet til «Be that someone»:

There must be a way for me to glow again
I used to have this warm, burning light inside me
And though, right now, this seems only a memory
I still can feel a heat calling out from somewhere in the deep
And it’s telling me to stop hiding  

Wish there were someone I could ask
Someone who’d tell me what is true
Instead it’s me now who must be that someone to you
And I’ll be that someone to you

Med god tid kommer også mer tid til å tenke. Og jeg har en følelse av at jeg er blitt mer tenksom de siste årene. Kanskje det bare kommer av at jeg har bedre tid til å tenke nå som barna er blitt større? At ikke hele tiden min er brukt opp til andres behov, men at jeg har tid til meg selv? Med mange tanker som svirrer, er det fint å lytte til andre som har tenkt noen av de samme tankene, for eksempel gjennom musikk og bøker. Og ikke minst å snakke med andre. Å lufte tankene og få sortert dem. Og å vite at man ikke er alene. Det tenker jeg er fint.

Publisert i Hverdag, Musikk, Oppmuntring | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ro i en travel verden

Postet den september 24, 2018 by

Noen ganger har jeg inntrykk av at «alle» har det travelt. Spesielt foreldregenerasjonen som jeg er en del av. Man rekker ikke å trene for man har det så travelt. Man rekker ikke å lage ordentlig mat, for man har det så travelt. Man kan ikke ta på seg et verv, for man har det så travelt. Ikke en eneste ettermiddag er ledig. Barna er med på aktiviteter hver dag, og foreldrene må kjøre, følge opp og hente. Velger vi ikke selv om vi vil være travle? Må man være med på alt? Må barna være med på alt? Er livet et kappløp som det er om å gjøre å vinne?

Jeg har lyttet til podcasten Anticoach der Andreas Gravdal snakker om blant annet tidslomme versus tidsklemme. Hva med å skape tidslommer i stedet for å havne i tidsklemme? Hva med å takke nei til et tilbud, og heller skape tid og rom for å roe ned? Hva med å begrense aktiviteter slik at det blir mulighet for spontanitet og hverdagsglede? Hva er det man mister hvis man stadig farer fra det ene til det andre? Selvsagt har alle perioder med stress og travelhet. Men er det sånn man vil leve hele tiden?

Etter å ha prøvd mindfullness via appen Headspace, har jeg tillatt appen å sende meg små påminnelser. De er verdifulle tankevekkere som gir meg et lite puff i riktig retning – i retning av ro, tilstedeværelse og takknemlighet. De får meg ofte til å legge bort mobilen,  til å være bevisst hva som skjer rundt meg og i meg, og til å være bevisst her-og-nå.

«Har du lagt merke til at når du er mer tilstede i øyeblikket, så er du også mer fornøyd?»

Jeg har en lei tendens til å sitte og scrolle en del på mobilen når jeg ikke har noe bestemt jeg må gjøre, og nyttårsforsettet mitt siste 3 år har vært å legge mobilen mer bort. I perioder har det gått fint, mens i andre perioder har jeg vært en slave av mobilen. Men det ønsker jeg ikke å være! Jeg ønsker å ha et våkent og åpent blikk for de rundt meg, og å ha tankene med meg i det jeg gjør. Det er en øvelse jeg ikke blir ferdig med, og som går lettest i perioder hvor jeg har mer overskudd.

Å føle ro i en travel verden handler om mange ting, men for meg er det viktig å skjerme meg fra støy fra skjermene (tv, mobil og data), og å velge bort noe (gjerne gode ting) for å skape lommer av tid. Tid til menneskene jeg vil bruke tid med, ro til å være tilstede i øyeblikket og iblant rom for å ikke gjøre noen ting.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Endelig mandag

Postet den september 3, 2018 by

Det er mandag igjen. Etter ei helg med fantastisk sommervær og hytteliv er det likevel fint med mandag. Ny start, nye krefter. Mandag betyr morgenmøte med gode kolleger på jobb, en travel jobbdag som raskt er over og så løpegruppe med kolleger fra rundt om på huset som man ikke jobber med til vanlig. I dag var det intervalltrening på programmet, og det var hardt, men fint. Følelsen når man kommer hjem etter ukens første dag, ferdig trimmet og skrubbsulten, og så har ferdig middag som kan varmes og settes rett på bordet, er fantastisk. I dag var det bare én post på ettermiddagsprogrammet, og det var øvekjøring med yngstejenta. Det var en hyggelig post, med god tid til bare oss to. Så er det klesvask og kjøkkentjeneste og så er det kveld. Dagen er nesten over før man får tenkt seg om.

Hverdagen er her med skolegang for barna og jobb for oss voksne. Med fritidsaktiviteter og hobbyer, med plikter og med gleder. Det typiske A4-livet som mange frykter eller fnyser av, men som jeg liker. En god hverdag er en viktig ingrediens for et godt liv; det er tross alt flest hverdager. Jeg liker en viss grad av forutsigbarhet, men også variasjon og spontane gjøremål. Å bare søke trygghet og å bare gjøre det kjente og rutinemessige, vil bli kjedelig i lengden. Noen ganger må man ut av komfortsonen. Det kan være noe så lite som å lære seg noe nytt (jeg prøvde meg igjen som skipper på vår lille 17-fots hyttebåt i helgen!), gjøre noe annet enn det som forventes (for eksempel svare ja på en invitasjon til noe du i utgangspunktet ikke liker) eller ta en utfordring og trø ut i ukjent terreng.

Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

Prosess versus produkt

Postet den august 14, 2018 by

For en tid tilbake filosoferte jeg over om jeg egentlig liker å strikke, eller om jeg bare liker å få ferdig et strikkeprosjekt. Ikke ante jeg at det fantes en måte å definere dette på før jeg tilfeldigvis dumpet over det på en instagramkonto. Jeg fant det bare på utenlandske strikkenettsider, som her, men jeg fant fort ut at jeg er definitivt en produkt-strikker! Jeg liker å strikke, det vet jeg, men jeg blir ofte utålmodig mot slutten, og strikker for å bli ferdig, ikke for å nyte strikkeprosessen. Jeg foretrekker å strikke på litt tykke pinner så det ikke tar så lang tid, og jeg blir lei meg hvis ikke produktet svarer til forventningene. Og ikke minst – jeg hater å rekke opp. Kanskje de to motsetningene kan hjelpe meg til å velge neste strikkeprosjekt? Prosjekter på tynne pinner som tar lang tid er nok ikke noe spesielt godt valg, spesielt ikke hvis jeg ikke er ordentlig interessert i produktet selv, men bare synes det ser så fint ut på andre.

Og kanskje det sier noe om meg som type også på andre områder? Noen liker for eksempel å gjøre rent, å jobbe seg gjennom rommene og kjenne at det gir energi å gå over de skitne flatene og etterlate det rent og pent. Andre gjør rent kun for resultatet sin skyld, kun for produktet. Jeg hører absolutt til de sistnevnte.

Og hva med trening? Jeg innbiller meg at de som driver med yoga nyter prosessen underveis, mens de som driver med høyintensiv trening – hardest mulig på kortest mulig tid – drives av produktet, en sprek kropp (og alle de andre gode effektene av trening). Her er jeg nok ikke så mye i en ytterkant. Jeg liker å løpe, og jeg elsker når jeg kommer i flyt-sonen og føler at jeg kan bare løpe og løpe og løpe. Å være underveis og la tankene komme og gå, å la kroppen drives fremover i jevnt og godt sig, det er like verdifullt som følelsen etterpå. Styrketrening derimot har bare en produktverdi og gir ingen glede underveis i prosessen. Derfor strever jeg også med motivasjonen der.

Finnes denne «vektstangen» med prosess og produkt på hver sin side i en eller annen form på norsk? Jeg tenker ikke først og fremst på strikking – men på andre områder i livet? Har det et navn? En teori? En modell? Når jeg tenker meg om, ser jeg at jeg som mennesketype stort sett er en «doer» (engelsk), en som liker å få ting gjort, huke av på listen, sluttføre ting. Jeg liker ikke å pusse opp, men jeg liker et ferdig oppusset rom. Jeg liker ikke lange prosesser med diskusjoner i bølger frem og tilbake, jeg liker å bli enige om et sluttprodukt og jobbe for det.

Hva med deg? Gleder du deg mest over prosessene eller produktene?

 

Publisert i Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar