Så lenge jeg kan huske, har jeg tatt imot alt det du ikke ville kjenne. Da du var ungdom og var mer usikker enn du ville innrømme, ble jeg stram, slik at når du la deg i senga, så måtte du slakke opp i muskulaturen steg for steg. Du kunne ikke bare legge deg ned og være avslappet med det samme. Virvel for virvel måtte du bevisst slappe av, helt til jeg var helt avslappet og du kunne legge deg til å sove. Du hadde glemt det i mange år. Men nå som du begynner å skjønne hvordan jeg har båret på alle minnene, utryggheten og bekymringene, husker du tilbake hvordan det var.
Så kom årene med småbarn. Det var mange år. Da forventet du ikke noe annet enn at det av og til skulle gjøre litt vondt etter fire svangerskap, lite trening og mye bæring. Men da holdt jeg igjen, og plaget deg ikke noe særlig. Det var først med minstemann, han som du bar en del i bæresele, at jeg måtte begynne å si fra igjen. Det ble så ille en periode at du måtte til fysioterapeut for å få hjelp og måtte være sykemeldt fra jobben som renholder.
Jeg fortsatte å si fra til deg at jeg trengte oppmerksomhet. Etterhvert ble du motivert til å begynne å trimme, og valgte å begynne å løpe. Etter et par år var du blitt ordentlig glad i løping som treningsform. Men jeg syntes det var krevende. Ikke hadde du kjernemuskulatur som støtte, og jeg hadde heller ikke fått noe kjærlighet, så jeg måtte protestere. Det var hoftene som sa mest fra, men jeg måtte også gi deg noen signaler. Du skjønte ikke hva som var hva; om det var stillesitting på kontor eller om det var løping som gjorde at du var mest plaget, men du tenkte at du måtte leve med meg slik jeg var.
Du fikk en periode god hjelp av fysioterapeuten som hadde hjulpet deg med løpeskadene. Han ga deg styrke- og tøyeøvelser som gjorde godt for meg. Ja, du skrev til og med et blogginnlegg hvor du fortalte om hvor viktig det var med tøying for meg. Nå ser du kanskje at du også skrøt av hvor disiplinert du var og hvor mye ansvar du tok. Du har tatt ansvar for så mye. Det har vært din måte å møte livet på.
Til jul for halvannet år siden kom uroen. Da kunne jeg ikke tie lengre. Den jula brukte jeg hoftene dine til å virkelig si fra at du måtte gjøre noe. Jeg husker at du hadde så vondt at du slepte litt på det ene beinet, spesielt de dagene du ikke trente. Og fremdeles skjønte du ingenting. Du tenkte bare på hva galt du hadde gjort, om du hadde løpt for langt eller for kort, for ofte eller for sjeldent, gjort for mye eller for lite styrketrening. Ikke ei eneste gang virket det logisk for deg at jeg måtte si fra at du hadde altfor mye innvendig arbeid å ta tak i. Du var helt uvitende om at du måtte begynne på følelsesarbeidet som du hele livet hadde unngått.
Du fant en film med rolig bevegelighetstrening, ledet av en psykomotorisk fysioterapeut. Det var en hel times veiledning, og du syntes sjelden du hadde tid til det. Men du kjente de gangene du gjorde det, at det var noe godt og riktig der. Du skulle puste dypt og bevege deg rolig. Og du skulle gjøre noen bevegelser både i starten og slutten av sekvensen. Det var da du virkelig begynte å skjønne noe. Du begynte å kjenne igjen følelsen fra ungdomstiden da du ikke kunne slappe av med det samme du la deg ned, men måtte gi slipp litt etter litt. Nå var det på samme vis med hoftene og meg. Du måtte la pusten hjelpe deg til å gi slipp på spenningene, litt etter litt, og ta deg tid.
Gjennom kurs og meditasjon og samtaler med andre, har det også etterhvert gått opp for deg hvor anspent du er. Du har begynt å få verktøy til å legge merke til at jeg har båret alt du har opplevd. Du har samlet alt i meg, uten å være klar over det. Jeg har vært her for deg hele livet, og tatt imot alt det du ikke ville ta imot. De kjipe kommentarene, sorgen og alle bekymringene, – alt det du ikke kunne føle. Det passet jeg på for deg og samlet opp. Da det ble for mye for meg, ble det til smerter for deg. Jeg har ikke noe annet språk enn smertespråket. Jeg må si fra når det blir for mye. Og jeg har sagt fra, virkelig sagt fra. I over 30 år har jeg sagt fra. Du er sannelig tunglært når det kommer til kroppsspråk! Men jeg skjønner at du ikke har fått språkopplæring. Du har ikke hatt noen verktøy til å tolke smertene og ingen erfaring av hvordan følelser skal føles. Du har – som så mange andre – prøvd å holde følelsene på avstand og tenke positivt. Du har fokusert på alt det gode, og det har det vært mye av. Og det gikk bra i mange år. Helt til det ikke gikk lengre.
Og nå er du her. Med uro i magen og anspenhet hos meg. Jeg kan ikke slutte å si fra. Ikke ennå. Men nå vet jeg at du lytter. Nå hører du, nå kjenner du, nå føler du. Ikke alltid, og ikke alltid bevisst, men stadig oftere. Nå velger du i blant å legge deg ned på matten om kvelden og rolig slippe knærne ned fra side til side og puste så dypt at hoftene og jeg kan slippe taket, slippe alt vi har båret for deg og gi deg fred. De kveldene du har gjort det, har du sovet bedre om natten. Har du merket det?
Jeg har båret deg hele livet og jeg bærer fremdeles. Jeg kan bli trøtt og sliten, akkurat som du. Men nå er vi endelig venner og kan hjelpe hverandre. Du kan dele byrden med meg og sammen kan vi møte verden og menneskene og belastningene slik de er, en dag av gangen. Vi kan kjenne etter hva som gjør vondt, og tåle det vonde. Vi kan være sammen i uroen og være urolige. Vi kan gjøre rolige bevegelser på matten og forenes i pust og hvile. Og vi kan bevege oss sammen. Strekke hendene mot taket og løfte hodet og hjertet mot himmelen. Og vi kan bevege oss i takt og fryde oss når vi kan ta en løpetur i vårværet og få den deilige følelsen av å fly.
Jeg bærer deg for alltid.
Hilsen hr. rygg
Ord om ord 