Min favorittdag

– Hvilken dag er det i dag, spurte Ole Brumm sin venn.
– I dag, svarte Nasse Nøff.
– Min favorittdag, sa Brumm.

I dag ble torsdagen nok en gang favorittdagen. Etter en effektiv dag på jobb med gode kolleger og godt humør, var det hjem til familien og en enkel, men god middag. Kaffe og avis etterpå, og så litt husarbeid. Og så høydepunktet – en løpetur på asfalt i kveldinga, med oppspart overskudd og lette bein før kvelden var blitt altfor sen.

Siden har jeg hatt en god prat med datter som bor utenbys, og det er alltid koselig. Minstemann har spist middagsrester og kost med katten, mens mannen sitter i loftstua og koser seg med dokumentar om Springsteen.

Da jeg løp med musikk på øret i kveld, kjente jeg hvordan takknemligheten boblet i meg. Takknemlighet for god helse, for å kunne løpe, for å trives på jobb, for å ha et godt hjem å komme hjem til. For kveldslys langs elva, og stille regn på hjemveien. For arbeid og hvile. For kjærlige armer og gode ord. For latter rundt bordet og forventninger til helga. For musikk og bevegelse. For stillhet og nærvær.

Torsdag. Min favorittdag.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Forbedring versus fornøyd

De siste ukene har tankene jobbet litt med dilemmaet om en skal være fornøyd med seg selv slik en er og med det en gjør, eller om det alltid er rom for forbedring. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning, men det påvirker likevel hvordan en tenker om ulike ting. Om en stadig har dårlig samvittighet for ting som burde vært gjort, fører det ikke til noe godt. Og i motsatt ende – hvis en er seg selv nok og ikke ønsker utvikling og forbedring, vil en stagnere og kanskje gro fast i gamle spor.

Hvis du tenker positivt hver eneste dag, arbeider hardt, strever etter å bli den beste utgave av deg selv, omgir deg med inspirerende mennesker og aldri gir opp, så er det ingen grenser for hvor utmattet du kan bli.

Svend Brinkmann

Jeg har nettopp lest ut boken «Når solen kommer tilbake, vil vi vite» av Leif Enger. Jeg har brukt lang tid på den, og lest i små doser. Det er ei bok om sjarmerende personligheter i en søvnig landsby ved Lake Superior i USA, og personbeskrivelsene er fantastiske. Alle strever med sitt, og byen har mistet sin stolthet etter at gruvedriften ble lagt ned mange år tilbake. Hovedpersonen har vært utsatt for en ulykke, men kommet seg til hektene igjen. Og en bekjent sier til ham:

Alle ønsker seg en ny start. Bygge seg opp igjen, kjøtt og bein. Hvorfor er vi i det hele tatt her på jorda, om det ikke er for å vokse?

Så hvordan finne balansen mellom å vokse som menneske, men samtidig ikke slite seg ut i et strev etter å stadig bli en bedre utgave av seg selv? Hvordan være fornøyd, men samtidig strekke ut en hånd til nok en som trenger deg?

Bibelen har mange rettledninger for livet. Både for hvile og for å gjøre godt. Tilgivelse og en ny start. For retning og mål. Kanskje jeg må tilbake til en tidligere veiledning og følge den. Eller til ordene hos Mika:

Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud. 

Så enkelt. Så vanskelig.

Publisert i Hverdag, kristendom | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Løpeglede

Etter å ha hatt to løpeturer tidligere i uka hvor det buttet kraftig imot, prøvde jeg meg på en lengre, men roligere tur i dag for å teste om kroppen virket. Det gjorde den heldigvis, og godfølelsen kom tilbake. Den gode løpegleden som kommer når en er i flytsonen, når det føles som en kan løpe for alltid, den er fantastisk! Jeg føler meg så utrolig heldig som kan løpe, og som liker det! Jeg løper ikke raskt, ikke nødvendigvis «riktig» og ikke mye. Men jeg løper, og får utrolig mye glede og overskudd av det.

Hvis du trenger å finne løpegleden for første gang, eller du trenger å finne den igjen, her er mine beste tips:

  1. Løp sakte. Saktere enn du tror. Har du ikke løpt jevnlig, så start med å gå raskt, og avslutt med løping en kilometer før du er hjemme. Da er kroppen varm og god og vil spille på lag.
  2. Løp saktere; det er ingen skam å gå. Mange gir opp løping fordi det alltid er så hardt. Det skal det ikke være.
  3. Finn en venn å løpe sammen med som er omtrent på ditt nivå eller litt tregere. I starten trenger du noen som holder deg igjen, ikke noen som pusher. Finnes det en løpeklubb i nærheten? Kanskje ei løpegruppe på jobben? Hvis ikke – start ei!
  4. Løp steder du trives og er trygg, enten det er på asfalten eller i skogen. I skogen er det som regel mye mer kupert, så bruk oppoverbakkene til å gå og hente deg inn, ikke til å ødelegge deg. Sørg for gode sko som passer til underlaget.
  5. Løpegleden kommer etter litt tid. Gi deg selv den tida det tar! Plutselig en dag ser du tilbake og tenker – når tid ble det egentlig SÅ gøy?
  6. Har du glede av å logge turene, gjør det med klokke eller mobil. Det enkleste er ofte det beste. Har du pulsbelte, bruk det til å holde igjen når pulsen tar av.
  7. Ikke sammenlikne deg med andre. Det finnes alltid mange som er mye sprekere enn deg. Sammenlikne deg med der du var i går. Løper du i dag, er du bedre enn du var da.
  8. Hvis du trigges av mål – sett deg et mål litt frem i tid. Kanskje gjennomføre et 10-kilometersløp om 3 – 4 måneder? Hvis du trigges av helse – sett deg et mål om å redusere midjemålet. Eller å klare å løpe opp den lengste bakken i nærheten. Trigges du av å føle deg i form, kjøp deg ei treningsjakke i glade farger! Ta på deg treningstøyet lørdag morgen, så «må» du løpe før du gjør andre ting!
  9. Løp sakte nok. Gled deg over at du faktisk kan løpe.
  10. Løp/gå jevnlig, f.eks. 2 ganger i uken i starten, slik at kroppen får tid til å venne seg til løpingen, men uten at den glemmer fra gang til gang hva løping er. La kroppen spille med deg, ikke mot deg.
Langs Postveien mellom Grostøl og GIll.
Sol og sommervarme midtveis i september.
Løpeglede er også naturglede! Sånn ser den ut for meg!
Publisert i Løping, Trim, Tur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Varm høst

Vi har passert midten av september, men gradestokken viste likevel over 20 grader i ettermiddag. Det er fantastisk å kjenne at sola ennå varmer og at terrassen er et godt sted å være etter en travel dag på jobb. Tomatplantene gir ennå tomater, og spinaten er struttende grønn i pallekarmen. Enn så lenge er det liv og vekst.

Men kveldene blir mørkere, og det gjør sannelig morgenene også. Så når sola er forsvunnet, går det ikke lang tid før lyset må på innendørs. For tiden er jobbdagene så travle og fullpakkede, og jeg bruker mer energi på jobb siden jeg ennå er ny i avdelingen, så jeg har ikke det store overskuddet igjen når ettermiddagen og kvelden kommer, spesielt ikke hvis fritiden også er fullbooket. Men i dag var det ingen oppdrag utenom hjemmet, så da ble det rom for både hvile og plikter hjemme.

Nå har roen senket seg over huset. Fra høyttaleren strømmer den nydelige cellokonserten i b-moll til Antonín Dvorak ut i stua. Klassisk musikk kan hjelpe for å finne roen, synes jeg. Den krever ofte noe av lytteren, men hjelper likevel til å stenge ute annen indre støy. Og med et enkelt strikketøy i hendene, kan tankene få flyte fritt. Skjerfet som strikkes nå, skal doneres til Kirkens Bymisjon og forhåpentlig gi varme for mottakeren.

Jeg ønsker alle lesere en høst med både solvarme, varme fra medmenneskene og et godt, varmt skjerf.

Publisert i Hverdag | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

God, bedre, best

Hvorfor være best? Hvordan være best? Hva er best? Spørsmålene lirket seg frem under pilgrimsturen jeg vandret i helga. Vi gikk og trasket en liten gjeng gjennom skogen, og i de stille periodene fikk tankene retning, men likevel spillerom.

«Best-i-test» leser vi om produktene vi vurderer å kjøpe. Men hva med alle de andre produktene? Hva med «godt-nok-i-test»? Hvem vil ha godt nok? Godt nok regntøy, god nok mat, god nok jobb, godt nok hus, god nok bil. Og for ikke å snakke om – god nok partner og gode nok barn. Jeg blir bekymret når ungdom jobber hardt på skolen, men likevel ikke er fornøyd med 5-eren på vitnemålet. Når bare best er godt nok. Når vanlig mat ikke er godt nok, mens goji-bær, proteinpulver og gourmetmåltider blir standard.

«Bli en bedre utgave av deg selv!», roper selvhjelpslitteraturen. Er vi ikke gode nok? «Ny og bedre smak!», lokker reklamen, mens jeg tar meg i å savne den gode, gamle smaken. Hvorfor være fornøyd med det som er, når du kan være best?

Og hvorfor må alt vurderes? Hvorfor inntar vi rollen som dommer og analyserer livet utenfra, i stedet for å bare være i det? Er dette et tegn på at vi har det så godt og har så mye mer enn det vi trenger at vi ikke er fornøyd bare med å ha mat, men må ha den beste maten? At vi ikke er fornøyd med å kunne jobbe, men vil ha den beste jobben? At vi ikke føler oss heldige som kan gå på skole, men vil være best?

Eg hemnar meg på verda ved å seie at eg er fornøgd.

Alt dreier seg i dag om å krevje sin rett, krevje meir,

så eg har tenkt at det slemmaste eg kan gjere

er å vere glad og takksam.

Einar Økland

Skal vi slutte med å ønske oss å være best? Ha best? Gjøre best? Vi er så mye mer enn våre handlinger, våre eiendeler, vår status. Vi er mennesker. Det er stort. Det er godt. Det er godt nok.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ny nåde

Tro og medier hadde en god kommentar etter nyhetsoppslagene om Petter Northug som har innrømt avhengighet til rusmidler. De skriver om tillit og tilgivelse, om fall og nåde. Og jeg tenker: Vi trenger ikke nåde bare èn gang, men mange ganger. Det er ikke sånn at vi bare blir ferdige med våre svakheter en gang for alle. Vi faller igjen. Og igjen. Og så er det nok nåde. Igjen og igjen. Den er ny hver morgen. Og det er nåde nok for alle. For kjente og ukjente. For kjendiser og hverdagsmennesker. For oss som har snublet og oss som har falt, og vi som stadig faller. «Vær meg nådig».

Nåden er et ord fra Gud
over alle dage.
Nåde er når alt er tabt
at få alt tilbage.

Hele diktet av Johannes Møllehave finner du her.

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Verdifulle vaner

Ordet «vane» gir meg assosiasjoner til kjedelige hverdager. Det vanlige og trivielle. Det motsatte av spontanitet og overraskelser. Men helt siden jeg oppdaget «Flylady» i internettets spede begynnelse, lærte jeg hvor frigjørende enkle vaner kan være. Å etablere gode vaner, som for eksempel Flyladys «shine your sink», gjør at energi frigjøres til andre ting, blant annet spontanitet, og en får gjort det en faktisk ønsker å få gjort.

I boka «Litt lykkeligere», henviser forfatter Sara Lossius til forskning som viser at etablerte vaner som går på autopilot er praktiske fordi de hjelper oss å frigi ressurser i hjernen. Hjernen vår elsker å bruke lite energi, og derfor velger vi ofte de letteste løsningene, de som gir oss belønning her og nå. Får vi etablert gode vaner, får vi belønning i form av overskudd. Motivasjon er det som får oss i gang med nye vaner, men det er vanen selv som får oss videre og skaper langsiktig endring. Vi blir det vi gjør over tid. Og om en faller ut av den gode vanen, er det viktig å gi seg selv lov til å feile, men ikke dermed parkere hele vanen. «Opp på hesten igjen», og fortsette. Fordi du om du gikk på en sjokoladesmell på mandagen, betyr ikke det at forrige ukes forsiktighet var forgjeves. Litt er mye bedre enn ingenting!

For 2 år siden bestemte jeg meg for at jeg ville prøve å sykle til jobben hele året, og gikk til innkjøp av piggdekk til sykkelen. De ble brukt fra januar til mars, og gjorde at jeg følte meg trygg på sykkelen, selv om føret var dårlig. For 1 år siden flyttet vi, og jeg fikk 3 km lengre sykkelvei til jobb. Jeg bestemte meg for å holde på den gode vanen med å sykle til jobben hele året, og fikk ekstra motivasjon av at parkeringskort på jobb plutselig ble dobbelt så dyrt. Nå sykler jeg nesten mer enn før; ikke bare til jobb men også til byen på lørdagshandling, til cafe med venninner eller til kirka og andre møter. Det er blitt så enkelt å ta sykkelen; den virker alltid, jeg bekymrer meg aldri for kø, den trenger ikke parkeringsplass og jeg får hverdagsaktivitet som jeg absolutt trenger. Jeg synes ikke det er et ork eller noe vanskelig å motivere seg til det lengre, jeg bare gjør det. Det er automatisert og krever ikke lengre noe særlig viljestyrke. Derimot gir syklingen mestringsfølelse, jeg får energi og det er positivt for miljøet.

En annen vane som kan virke ubetydelig, begynte jeg med omtrent samtidig som jeg begynte å sykle til jobb, og det var å legge klar klær til neste dag kvelden før. Denne lille handlingen på kvelden, gjør faktisk at det å stå opp ikke blir fullt så kjedelig og hardt. Jeg vet at jeg trenger ikke stå opp og bestemme meg for hva jeg skal ha på meg; det er allerede bestemt og jeg kan bare handle på autopilot. Ingen beslutning når morgenen er tung, det hjelper faktisk på mørke morgener. Og en slik liten ting kan være første skritt mot en ny vane. Å sette seg mål om bitte små endringer, gjør gjerne at man får til større endringer. Jeg har lest om mennesker som ønsker å komme i bedre form, som har som mål å løpe minst 1,6 km (1 mile) hver dag. 1,6 km er jo «ingenting», men hele poenget er at det er et så lite mål at det ikke er noe problem å gjennomføre. Og når en først har løpt 1,6 km, kan en like gjerne løpe litt til. Men uansett – man får belønning i form av gode følelser og mestring for å ha gjennomført, også når det bare er 1,6 km. En mikrovane er også en vane.

Å stadig måtte bestemme seg på kort varsel for hva en skal spise til frokost eller hva en skal ha til middag, kan også for noen ta mye energi. Spesielt hvis en er sliten og har dårlig tid. Å ha planlagt en sunn frokost kvelden før, sparer meg for energi og tankevirksomhet. Havregryn i bløt over natten står klar til meg hver morgen, og det er både sunt og godt. Middagsmenyen for ei uke av gangen, bidrar også til at jeg får energi til å lage middagen, for menyen er allerede forhåndsbestemt. Det kan være skikkelig ork å lage den menyen og få handlet inn det som trengs, men når det bare er gjort, er det utrolig deilig å ha det avklart.

Jeg har som mål å etablere andre gode vaner, med små steg. Det vil kreve viljestyrke i starten, men forhåpentlig vil de bli automatisert og forankret slik at de på sikt vil gi meg ønsket endring uten å kreve så mye av meg. Har du en god vane å anbefale? Tips mottas med takk i kommentarfeltet!

Publisert i Hverdag | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Hjem

Flere ganger tidligere har jeg skrevet om å komme hjem. I dag leste jeg boka «Heim» av Hallgeir Opedal tvers gjennom. Eller det vil si; jeg stoppet opp ved alle fotnotene og lot meg rive av alle digresjonene med stor glede. Opedal har skrevet ei reiseskildring av turen han går fra Oslo til Odda, nesten 40 mil, og samtidig skriver han om så mye annet: Små historier fra eget og andres liv, filosofering over hva eller hvor som er hjemme og om røttene sine. Han siterer fra sangen til Elias Akselsen: «Jag är på vandring genom livet. Jag är på vandring till mitt hem.» Og jeg tenker: Når jeg skal på pilegrimstur om et par år – vil jeg se annerledes på den vandringen enn andre vandringer? Er alle vandringer og reiser egentlig en reise hjemover? En omvei hjem?

På hytta holder jeg på med boka «Alene sammen» av Abraham Vergese. Der konkluderer han med at hjemme «ikke er hvor du er fra, men hvor du er ønsket». For noen kan dette være ett og samme sted, for andre ikke. Hvor føler du deg hjemme? Hvor er du ønsket? Og er dette et fysisk sted, eller handler det like mye om menneskene som er «hjemme» for deg?

En av mine favorittsalme er «Nå dekkes bordet, nå tennes lyset» av Hans Olav Mørk. I 2. verset heter det:

Rop ut på torget, rop ut på gaten
at det er tid til å komme hjem.
Og den som lytter, skal finne veien,
og den som leter, skal finne frem.

Når jeg føler meg liten og famlende på denne jorda, er jeg glad for at jeg har et hjem. Et hus med dem jeg er glad i, en familien å høre til hos, fellesskap hvor jeg føler meg hjemme. Men jeg er også takknemlig for at jeg har et hjem et annet sted. En «borgerrett i himmelen» der jeg har en Far som venter på meg, på samme måte som Faren gjorde i fortellingen om «den fortapte sønn». En som vil komme meg løpende i møte, bli glad for å se meg og se forbi alt som ikke var som det skulle. En som vil si at alt er betalt og hilse meg «velkommen hjem!»

Publisert i Hverdag, kristendom, Litteratur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sommer

Sommeren startet i helga med sol og varme og badetemperaturer. Det er lenge siden sist år jeg badet så tidlig som 1. juni! Nå er det bare kort tid igjen til ferien, og etter en hektisk og uforutsigbar vår i helsevesenet, ser det nå ut til at vi kan få ferie som normalt i sommer. Det gleder jeg meg til. Vi er så heldige å ha hytte ved sjøen, og har også fått en litt bedre båt, så nå kan vi komme oss lett ut på holmetur, fisketur og dra-til-Høllen-og-kjøpe-is-tur. Målet for ferien er å få noen flere turer i kajakken, for det er så nydelig å bare gli rundt tett inntil holmene og høre fugler og se på livet uten bråk. Jeg har også et mål om å få se litt mer av landet vårt uten å måtte dra så langt, for eksempel til sør-vest-landet.

I august begynner jeg i ny jobb etter å ha jobbet 9 år i jobben jeg har nå. Det blir vemodig å ta farvel med gode kolleger, men også veldig spennende å gå inn i en ny stilling med nye kolleger på ny avdeling.

Jeg ønsker alle lesere en riktig god sommer, ferie eller ei!

Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

Varige verdier

Alle disse gode menneskene som lever et fredelig liv. Som ikke roper høyt om det, verken i samvær eller på sosiale medier. Som hjelper naboen, som samler inn penger i foreningen, som bygger idrettslag, som steller sine gamle foreldre. Alle disse som går på jobb og gjør sin plikt, som er fornøyd med lønnen og glad i kollegene. Alle disse som ikke skaper overskrifter i avisen, som ikke har behov for oppmerksomhet. Alle disse som bidrar til nyanser, som forsvarer de andre, som ser utover sitt eget behov. Som triller handlekurven på plass, uten å få noen mynt tilbake. Alle disse som leverer avisen om natta, som sørger for mat i butikkene neste dag, som produserer akkurat det du trenger. Som steller dyrene, kornet og trærne. Alle disse som legger til rette for at andres arbeid kan gli smertefritt. Som skriver saksdokumentene og lar de andre blomstre. Som bidrar til å se en sak fra flere sider og kommer forbi fasaden og overskriftene. Alle disse som steller de syke, skifter bleier på de funksjonshemmede, hjelper rusmisbrukerne. Som jobber frivillig om natten. Som går ei ekstra mil for den ene, og holder motet oppe i den andre:

Takk til deg som ingen takker.
Takk til deg som ingen ser.
Takk til deg i bratte bakker.
Takk til deg som fortsatt ber.

Takk til deg som bærer håpet,
Takk til deg som setter spor.
Takk til deg som sitter våken.
Takk til deg som fortsatt tror.

Takk til deg som aldri klager.
Takk til deg som ser forbi.
Takk til deg som alle dager
viser hva som har verdi.

Publisert i Dikt, Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar