Hva tror du på?

Akkurat nå tror jeg på våren. Jeg tror på varme og sol, på snøsmelting og løkblomster. På små grønne skudd og lysere kvelder.

Og så tror jeg på kjærlighet. Mellom mennesker som kjenner hverandre og ukjente medmennesker. Jeg tror på godhet og varme. På triste smil og glade tårer.

Akkurat nå tror jeg på endring. På utvikling og fremskritt. På lyse hoder og tøffe politikere. På nyutdannede ungdom og kloke voksne. Jeg tror på fremtiden. På samarbeid og håp.

Og så tror jeg på deg. På det du er og det du gjør. Jeg tror på de minste nyfødte og de gamle. På de store barna og de middelaldrende. Jeg tror på menneskeheten og fellesskapet. Jeg tror på nabolaget og idrettslaget og alle andre lag. Jeg tror på deg.

Jeg tror også på Ham som skapte verden og våren. Som laget mennesker fordi han ønsket oss. Han som lar oss leve og utvikle oss, Han som har tro på oss og elsker oss. Jeg tror på Ham som har mange rom for oss, og som har skapt oss ulike og unike. Jeg tror at Han tror på deg.

Hva tror du på?

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Drømmen om mening

«Drømmen om mening. Det er som om hverdagens egentlige mening, det å bygge et samfunn, en virksomhet og en familie ikke lenger er attraktivt. … Hvorfor er vi ikke mer stolte av jobbene våre, av det vi faktisk leverer og produserer? Yrkesstolthet er et begrep på vei ut av språket, fritiden skal fylles med heseblesende aktiviteter, i stedet for at vi ser meningen i det vi faktisk gjør. Livet består av hverdager. På samme måte som kjærligheten i ekteskapet bæres oppe av de små tingene i hverdagen, på samme måte opprettholdes kjærligheten til jobben i de små tingene. Måten man strekker et laken på for pasienten, de rutinerte spørsmålene til pårørende som får dem til å føle trygghet. Arbeidet som sikrer et godt språk i en bok som blir gitt ut, den gode ingressen i en reportasje. Grønnsakene som er passe kokt på restauranten, ikke for mye og ikke for lite, vinen som er passe temperert. Å vite hva som er riktig rengjøringsmiddel til ulike flater, og finne løsningen på et vanskelige spørsmål. Yrkeslivet er fullt av faglig håndverk, av stolthet, som gir mening. Hvordan skulle ikke det være nok? … Mange som er utenfor arbeidslivet bruker dagene til arbeid. Å stelle for en ektefelle. Å holde orden i en hage. Å rydde i sitt eget hjem. Å hjelpe naboen med å handle. Å sitte på benken og bare være til stede. Selv den mest hjelpeløse kan gjøre et stykke arbeid i å smile når de kommer for å skifte på sengen hans. Den som ikke kan smile, bidrar ved å bare være den han er: flokkens svakeste medlem og dermed det nødvendige og sunne korrektiv. Arbeid er mer enn karriere. Arbeid er seier og suksess. Suksess er å gi et bidrag. Ditt bidrag er ditt valg.»

Avsnittet over er deler av etterordet i «Lederboka» av Elin Ørjasæter. Jeg har lest bøker av henne tidligere, og synes hun er ei klok dame. Ikke minst har hun kloke betraktninger om livet slik det er, ikke slik vi tror det burde være.

Hvor finner du mening? Søker du etter mening i det du har og omgir deg med, eller trenger du å finne mening på nye steder?

Filosof Lars Fr. H Svendsen hadde også noen gode refleksjoner i podcasten «Drivkraft». Han mente at for mange unge voksne i dagens samfunn er fritiden blitt en ressurs som skal forvaltes på en best mulig måte. Normer som tidligere kun hørte til arbeidslivet, har nå invadert fritiden, for eksempel ressursutnyttelse. Man skal utnytte fritiden maksimalt, ikke noe må gå til spille. Og motsatt: Normene fra fritiden har invadert arbeidet: Arbeidet skal helst være både morsomt, kreativt og med likesinnede. Er fritiden din fri tid uten for mange krav? Må arbeidet alltid være så spennende og morsomt for å gi mening?

Hva eller hvem bryr du deg om? Hva driver deg? Hva finner du mening i? Gjør du valgene dine i livet deretter?

Publisert i Hverdag | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Eg er vinden

På fredag var jeg på Kilden og så teateroppsetningen «Eg er vinden» av Jon Fosse. Det er en lavmælt og stille forestilling med kun 2 personer på scenen som sitter i en «båt» og snakker. De snakker om de store tingene i livet, men ordene og språket strekker ikke til. De snakker om det de er redde for, om å gjøre det de ikke vil, om livet, om strevet etter å finne mening, om døden, om de virkelig tunge stundene men også om et godt måltid og en dram.

Et av samtalegrepene forfatteren brukte, var uttrykket «og så, da?». Den ene sier noe som skjer, og så spør den andre videre «og så, da»? Gjentatt ganger spør den andre dette spørsmålet, og driver med dette samtalen videre slik at den ene blir oppmuntret til å fortelle videre.

Enhver god lytter har lært at for å få den andre til å fortelle, så må den ofte oppmuntres ved å si nettopp «og så, da» eller «fortell», eller «vil du forklare litt mer hva du mente»?

Å få noen som strever til å fortelle hva de strever med, kan være vanskelig. Først av alt må det være tid. Tid til å lytte, tid til å snakke. Så må det være tillit. Tillit til at den som lytter kan tåle å høre om det vanskelige. Det kreves også trygghet. Trygghet for at den som lytter vil holde historien for seg selv og ikke prate videre.

Forestillingen på Kilden var fin og vond på samme tid. Mest fin, da den inneholdt nettopp tiden, tilliten og tryggheten til å ta opp de store temaene vi ofte ikke snakker om. Å sitte i salen med mange fremmede mennesker i denne trygge stillheten, var en unik opplevelse. Og jeg mener at både teateret og Jon Fosse har noe viktig å si oss.

Publisert i Litteratur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Chelan Harkin

The worst thing we ever did
was put God in the sky
out of reach
pulling the divinity
from the leaf,
sifting out the holy from our
bones,
insisting God isn’t bursting
dazzlement
through everything we’ve made
a hard commitment to see as
ordinary,
stripping the sacred from
everywhere
to put in a cloud man elsewhere,
prying closeness from your heart.

The worst thing we ever did
was take the dance and the song
out of prayer
made it sit up straight
and cross its legs
removed it of rejoicing
wiped clean its hip sway,
its questions,
its ecstatic yowl,
its tears.

The worst thing we ever did is
pretend
God isn’t the easiest thing
in this Universe
available to every soul
in every breath.

Publisert i Dikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Så lenge jeg har selskap

På årets siste dag sender jeg en hilsen til alle som er alene og til alle som føler seg alene. Jeg ser deg, du som står alene med gleden og ikke har noen å dele den med. Jeg hører deg, du som står alene med skammen, med sorgen, med problemene. Jeg husker deg, du som følte deg alene og som vet så altfor godt hva det vil si å være utsatt og sårbar.

På årets siste dag sender jeg en hilsen til deg som bidrar til fellesskap og selskap. Til deg som er på jobb i nyttårshelga og tar vare på dem som trenger hjelp. Til deg som jobber frivillig i kveld og natt og svarer på anrop fra mennesker som står alene. Til deg som holder deg edru fordi du må sørge for at de andre kommer seg trygt hjem. Til deg som åpner hjemmet for ham som ikke hadde noen å feire nyttår med. Til deg som inviterer henne som ingen hadde lyst til å invitere.

På årets siste dag har jeg noen ønsker. Jeg ønsker meg et 2023 med mindre «jeg» og mer «vi». Jeg ønsker meg et år med mer fellesskap og mindre ensomhet. Jeg ønsker meg mer lagspill og mindre solospill. Jeg ønsker meg mer ærlighet og sårbarhet og mindre fasade. Jeg ønsker meg mer latter og mindre selvhøytidelighet. Jeg ønsker meg flere ansikter med rynker og færre redigerte selfies. Jeg ønsker meg flere nyanser og mindre sort-hvitt. Jeg ønsker meg flere følelser og mindre flukt. Jeg ønsker meg et raust selskap av vanlige mennesker som tåler en bom og som tåler å være sist. «Så lenge jeg har selskap, greier jeg alt»!
(Favorittsangen min for tiden er – som du kanskje har skjønt – Odd Nordstogas «Så lenge eg har selskap«)

Med ønske om et godt nytt år til alle!

Så lenge eg har selskap
kan eg ver sist.
Så lenge eg veit me er fleire
kan eg ver einsam og trist,
så lenge eg veit me er mange
som også har bomma og mist,
så lenge
så lenge
så lenge kan eg ver sist. 

Så lenge eg har selskap
kan eg ver dum.
Så lenge eg veit det er fleire
så toler eg godt ein bom.
Så lenge eg veit det er fleire
som heller `kje latar som om
Så lenge eg har selskap
så lenge
så lenge 
så lenge kan eg ver dum. 

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Meningen med livet

«Det finnes mennesker som ikke tror på Gud. De finnes mennesker som aldri har hatt en sommerfuglvinge under et mikroskop, det finnes mennesker som aldri har sett en larve spille død eller en sverm svalestjert fylle et dirrende sommerland med sitt lydløse fargespill. Og ikke skjønner jeg hvordan de kan finne noen mening med livet.»

Fra boka «Mannen som elsket Sibir» av Roy Jacobsen og Anneliese Pietz

Publisert i Litteratur | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Kaffefilosofi

Jeg sitter med en god kopp kaffe og filosoferer over hvor heldig jeg er som har så mye godt i livet. Og over at jeg har såpass mye motstand at jeg blir bevisst det gode. November har til nå inneholdt nydelig padletur i mildt høstvær men også sykkelturer i motvind og regn. Heiing og motarbeiding. Velsignelser og forbannelser. Lovsang og klagesang. Menneskemøter og alenetid. Og mye kaffe.

November er en mørk måned, og jeg er en lyshungrig sjel. Men november er sjelden problematisk med sitt mørke, siden vi har jul og adventstid å glede oss til. Og ofte har vi finvær innimellom slik at kropp og sinn kan få dagslys, i alle fall i helgene. Da vet jeg at jeg må prioritere å komme meg ut. Å være ute gir meg som regel mye glede og hindrer tungsinnet som kan komme iblant når mørket blir for kvelende.

De neste ukene skal jeg på 3 fine arrangementer fordi jeg har frivillige verv: 2-dagers konferanse, konsert og restaurantbesøk. Å jobbe frivillig gir meg både mening og glede. Det å fylle fritiden med meningsfulle aktiviteter og samvær, er også en god kur mot vinter-tungsinnet i mørketida. Å glemme seg selv og være noe for andre er godt og gjør godt. Men det kan også bli for mye. I høst har det dessverre blitt for mye med krevende tider på jobb og mange frivillige verv. Nå går det heldigvis mot slutten på et par av vervene. Det er viktig med tid og rom for familie, for hvile, for spontanitet, for ingenting og for kaffefilosofering. «Sett verdiene i kalenderen», sa en klok mann. Jeg tror det er mye godt i å takke nei til noe for å si ja til noe annet. For eksempel hvile.

Jeg ønsker mine lesere en god høst og førjulstid, med eller uten kaffe 🙂

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

God gudstjeneste

Å få være på gudstjeneste i et godt felleskap er viktig for meg, og jeg setter som regel stor pris på det. Å få være med og bidra i gudstjenesten er noen ganger enda flottere: Å få formidle bibeltekster, å få dele ut nattverd og å få se mennesker i øynene og si: «Kristi blod, gitt for deg». Å få være en del av en større virkelighet, å få en liten pause fra hverdagslivet, å legge bort alt annet og bare være tilstede i kirkerommet der mennesker har fått ta imot Guds ord gjennom 1000 år, gjør noe med meg, noe godt. Å være en del av et fellesskap av mennesker i alle generasjoner som alle ønsker å være akkurat der denne søndagen, uten plikt, er et annerledes fellesskap enn det jeg var vant med tidligere.

I dag var en sånn søndag, en sånn gudstjeneste. Det var utfordrende bibeltekster, uperfekte mennesker, og alt gikk ikke knirkefritt, men det var en levende og god stund der i kirka. Da vi stod og sang gloria-leddet til ære for Guds hellighet, måtte jeg løfte blikket mot kirketaket og mot himmelen og ta inn over meg den store gleden det er å ha en Gud å tro på som er levende og tilstede akkurat nå for meg og alle andre mennesker, og å få dele denne gleden med menigheten jeg er en del av. Ekstra spesielt var det nok på grunn av at jeg i går var i en vielse i annen kjent sammenheng hvor jeg hørte etter om jeg kunne få et glimt av evangeliet og Guds godhet og storhet, uten å finne det.

Jeg skulle så inderlig ønske at menneskene jeg er glad i kunne høre det gode budskapet som evangeliet er og som skaper tro, håp og kjærlighet. Jeg skulle så gjerne dele troen og fellesskapet med dem. Jeg skulle så gjerne gi videre kjærligheten, håpet og troen til alle dem som tror at de er alene, som er ensomme og som har mistet håpet. Og jeg skulle så gjerne fortelle alle dem som tror at kristenlivet er å streve med å få det til og bli god nok, at det er akkurat det motsatte som er tilfelle. Å være kristen er ikke få det til, men å få. Det er ikke å streve etter å bli god nok for Gud, men å se at Gud er god, og stole på Hans kjærlighet. Det må åpenbares for oss, gang på gang, hvem Gud er, hva Han har gjort, hvilket syn Han har på oss. Det er ikke selvsagt, det er ikke en sannhet du mottar ei gang og siden alltid tror på. Det er for godt til å være sant, så det må åpenbares igjen og igjen. Gud liker deg! Hver gang velsignelsen lyder, hører du at Guds åsyn/ansikt lyser opp over deg.

Som en deltaker på en sjømannskirke-gudstjeneste sa: «En gang i uka deltar jeg på noe jeg ikke forstår. En gang i uka blir jeg mindre selvopptatt og mer åpen for det livet egentlig er. Og så blir jeg sendt tilbake, til hverdagen, rikere enn da jeg kom.»

Det er stor forskjell på gudstjenester både i ulike menigheter og ulike sokn, men har du ei kirke i nærheten av deg og lurer på om en gudstjeneste er noe for deg, så kan du kanskje finne en eller flere gode grunner her:

10 gode grunner

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Leve enklere

«Dette er den store gjerning i vårt liv: å godta oss selv som en gave av Guds uendelige godhet». Karl Rahner

«Jeg beundrer dere kristne for at dere gir til de fattige og besøker de innsatte i fengslene. Dere tar dere av de svake. Men jeg har aldri forstått hvorfor dere ikke aksepterer svakheten og fattigdommen i dere selv». Carl Gustav Jung

«Kan min svakhet være et vindu mot Gud?» Barbro Raen Thomassen

Fra boka «Som liljene på marken – om å leve enklere» av Barbro Raen Thomassen

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Halvmaraton i Mandal

Etter to pandemi-år uten store, organiserte løp, valgte jeg tidligere i sommer å melde meg på halvmaraton i Mandal denne sesongen. Det er en flott opplevelse å delta i løp, og så var det praktisk at det var i nabobyen og kort reisevei. Mandal er også ganske flat, med Furulunden som en del av løypetraseen, så det fristet.

I dag var dagen kommet. Jeg hadde gjennom sommeren vært veldig i tvil både om det var mulig og om det var forsvarlig å løpe, etter vondt i hoften gjennom hele juli. Men etter å ha fått god behandling av fysioterapeuten og forsikret meg at det ikke ville ødelegge noe å delta, bestemte jeg meg for å løpe, uten for store tidsmål. Jeg håpet jeg ville klare å holde et tempo på ca. 6 min/km, for da ville jeg komme i mål på 2 timer og 6 minutter. Om det ville gå noe tregere, var det helt greit. Halvmaratonen var lagt opp med 2 like runder på 10 km, og så en ekstra sløyfe første runde for å nå 21,1 km.

Allerede før vi la ut fra start, på oppvarmingen, skjønte jeg at det ville bli en kamp mot varmen. Det var sol fra nesten skyfri himmel og ca. 23 grader, og kl. 11 var det allerede ganske trykkende i Mandal sentrum. Men starten gikk greit og vi var alle ved godt mot der vi løp ut i god fart. Det er alltid krevende å holde igjen i starten når alle er ivrige, men jeg fant en fin rytme like under 6 min/km. Jeg hadde delt opp løpet i 4 deler: Første 5 km skulle jeg ha fokus på etablere en fart jeg kunne tåle og holde, neste 5 km skulle jeg bruke til å bevare farten og ha fokus på omgivelsene, neste 5 km skulle jeg jobbe og siste 5 km skulle jeg forvente å slite. De første 5 km gikk greit. Jeg hadde litt sting, men ikke verre enn at jeg opplevde at kroppen tålte det fint. Jeg hadde ikke spist på flere timer, men var heller litt sulten ved start, slik det skal være på løp. Jeg tok en ørliten pause og fikk i meg litt vann på første drikkestasjon, men innså like etterpå at jeg burde drukket mer. Det var så varmt i solen, og flere partier var uten skygge. De neste 5 km var varme, men gikk ganske bra. Jeg fokuserte på hva jeg skulle gjøre, og gledet meg til drikkestasjon rundt 10 km. Der tok jeg både sportsdrikk og vann, det var helt nødvendig.

Da vi var rundt 11 km uti løpet, løp vi gjennom sentrum der start-og målområdet var. Der ble navnene våre ropt opp da vi passerte, og masse folk og liv ga energi til å løpe på. Dessverre løp jeg litt for hardt der, for da vi kom ut til Furulunden ca. 12 km, var jeg nær ved å gi opp. Pulsen var altfor høy, og jeg hadde skikkelig sting. Sånne knip som gjør at du bare vil krøke deg sammen. Jeg valgte å gå noen hundre meter, og bestemte meg likevel for at jeg ikke skulle bryte. Jeg er en fullfører! Det ble mange gåpartier frem til neste drikkestasjon på Sjøsanden camping, og der, ved ca. 15 km, tok jeg både banan, vann og sportsdrikk. (Eller var det sterk saft? Det gjorde i alle fall veldig godt!) Så var det siste fjerdedel igjen. Jeg begynte å skjønne at det kom til å gå, bare jeg tok noen gå-«pauser» innimellom. Jeg prøvde å justere tempoet ned og løpe saktere, men beina hadde liksom bare et tempo, og det var litt for raskt. Så da fant jeg ut at jeg bare løp når jeg orket og gikk når jeg måtte. Og så begynte jeg å telle ned mot mål og si til meg selv hvor få km jeg hadde igjen, i stedet for å si hvor mye jeg hadde løpt.

Rundt ca. 18 km satte jeg alt mitt håp på at de privatpersonene som stod med vannslange og tilbød en forsiktig dusj, ennå stod der, og heldigvis gjorde de det! Det var helt utrolig godt å få en liten kalddusj og få kjølt seg ned. Det ga litt energi til å ta fatt på de siste km som var kjedelige langs med E39. Da vi passerte 19 km klarte jeg fremdeles ikke å løpe jevnt, selv om jeg visste at det var kort tid igjen. Så jeg måtte gå i perioder da også. Vi var flere som slet, og vi prøvde å oppmuntre hverandre. Jeg tror jeg løp fra en mann som jeg hadde holdt følge med stort sett hele løpet, da var han helt gåen.

På drikkestasjon like før mål, valgte jeg å ta drikke, for jeg var så aldeles tørr i munnen. Og glad var jeg for det, for da jeg kom i mål, fant jeg ikke hverken drikke, mat eller medalje. Jeg gikk rundt i en tåke, og hørte ikke kolleger som ropte på meg, for kroppen skrek etter drikke. Kollegene viste meg hvor drikken stod, men da jeg kom bort, var det bare en dunk med vann og ingen kopper! Heldigvis fikk jeg en kopp av en kollega som var ferdig, og fikk fylt et par kopper med vann. Så var det over! Så kunne jeg skravle med kollegene og høre deres opplevelser på 10-kilometeren. Og vi kunne klage litt sammen over det som gikk dårlig og være fornøyde med det som gikk bra. Kiosken ved kaia fikk god omsetning på brus, og jeg måtte også innom for å få i meg sukker og væske.

Så var det å rusle tilbake til bilen ved Mandalshallen for å få på seg noe tørt tøy og få av seg skoene og kjøre hjem. Jeg var sliten, men ikke lengre utslitt. Hjemme var det godt å få seg en dusj, legge ut litt bilder på sosiale medier og få i seg enda mer drikke og litt mat. Og kjase litt med mannen som også hadde hatt langtur i dag, dog ikke konkurranse, og på sykkel. Men de hadde kjent på den slitsomme varmen, de også.

Speakeren i målområdet takket Vårherre som ga oss så bra vær i dag, men jeg takket Vårherre for skyer og vind 🙂 På sånne løp er sola en negativ faktor som gjør en sliten både i kropp og hode, selv med caps som beskyttelse.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg løper langt når jeg hadde det så vondt og tungt? Her har du mine viktigste grunner:
– Fordi jeg kan! Mange har ikke mulighet eller helse, men jeg har det. Jeg kan!
– Fordi det er fint å ha et mål med den daglige treningen. Det er litt vanskeligere å droppe den løpeturen i dårlig vær når du vet at du bør ta den for å holde deg i form eller komme i form til et løp der fremme.
– Fordi det gir en enorm mestringsfølelse og mental trening å stå i det vonde og fullføre noe som krever en ekstra innsats både for kropp og sinn. Å jobbe med tankene når du aller helst vil bryte, tror jeg bare er sunt og kan tas med inn i andre sammenhenger med motgang i livet.
– Fordi løp gir løpsglede som du deler med andre! Jeg løp på en måte alene i dag, ingen venninner eller andre kjente var der på samme distanse, men jeg pratet med andre før mål, pratet med de som løp samme tempo underveis, og vi var et fellesskap som jobbet oss gjennom fra start til mål. I tillegg får du musikk, heiarop og oppmuntring underveis fra et entusiastisk publikum.
– Fordi løping gir god helse og overskudd i hverdagen. Å løpe langt (og heller litt tregt) gir muligens mindre risiko for skade enn rask løping, i alle fall når en er voksen og har født flere barn når man starter «karrieren».

Neste planlagte løp er i Skagen i starten av oktober, så det er bare å forberede seg mentalt på det og få noen gode fartsøkter for å øke kondisjonen. Bare løp!

Publisert i Løping, Trim | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar