Skriveøvelser

Skrevet mai 24, 2026 av annegretekaspersen

Dere som er faste lesere av bloggen, vet at det kan komme ulike tema her. I det siste har det vært mer variasjon enn tidligere, både av tema og stil. Grunnen er så enkel som at jeg har utfordret meg selv på å skrive på litt nye måter, spesielt etter at jeg fikk tips om boken «Skrivelysten? Råd og hjelp og rare ting å prøve» av Tordis Irene Fosse. Som skribent på egen blogg gjennom snart to tiår, er det neppe tvil om at jeg liker å skrive. Jeg reflekterer best gjennom å skrive. Jeg får strukturert tankene gjennom å skrive. Jeg bearbeider inntrykk gjennom å skrive. Og jeg prøver stadig å forstå meg selv og verden gjennom skrivingen.

Å skrive på nye måter, krever noe mer og noe annet av meg enn normalt. Da jeg satte meg ned en dag og skulle stjerneskrive etter oppskrift i nevnte bok, kjente jeg motstand. Jeg valgte å åpne ei nettside i stedet, og distrahere meg fra skrivingen. Jeg ble oppmerksom på at det var det jeg gjorde, og «tvang» meg tilbake til skriveøvelsen. Litt motstand – og så holdt jeg på å gi opp. Hvorfor skal det være så vanskelig? Og hvorfor gidder jeg å jobbe med skriving når jeg bare kan la det være?

En av grunnene er at jeg har lyst å utvikle meg, utvikle skrivingen. En annen grunn er å finne ut om det finnes noe kreativitet i meg som jeg ikke har sett verdien av ennå, og som jeg kan oppdage og utforske gjennom skriving. En tredje grunn er at jeg iblant får tilbakemeldinger fra mennesker som leser bloggen og sier at noe av det jeg skriver, gir noe til dem. Den viktigste grunnen til at jeg skriver, er kanskje at det gir meg mestring. Mestringsopplevelser kan gi mening til livet, og mestring gir motivasjon.

«Av og til må man gjøre noe som er vanskelig«, skriver Torbjørn Ekelund på Harvestmagazine, og viser til boka «Lesekrise» av Kari Spjeldnæs. Der handler det om å øve konsentrasjonen til å klare å lese lange tekster, men sitatet gjelder så mye. For å få mestring, må det man driver med, kreve noe av oss. Blir det for enkelt, blir det kjedelig. I alle fall i lengden. Jeg har heldigvis stor apetitt på bøker, selv i mobiltelefonens tidsalder der den lett «stjeler» tiden vår. Og lesing gir meg ofte inspirasjon til skriving.

Når det nå fremover kanskje kommer flere korte tekster, så er det altså etter inspirasjon og øvelser fra boken som nevnt over. Kanskje det kommer noen akrostikon – små tekster der bokstavene i starten av hver linje blir et ord loddrett, gjerne det som teksten handler om. Teksten ser litt kryssordaktig ut, og formen er kjent fra gammel tid.

Her er det første:

Blomster
Lykkelige og uvitende
Om alt
Mulig
Strekker seg mot himmelen
Taler sitt vakre språk
Er til, uten å
Riktig vite

Og det andre:

Konsert i domkirka
Og halve koret mitt er der
Nynner litt og
Synger ulovlig med.
Ennå er SKRUK levende
Rører hjerter til
Tårer

Og det tredje, som ikke er et akrostikon, men bare en øvelse i hvordan en meningstett tekst kan strippes ned til et eneste ord

We shall walk in the valley with peace
Vi skal gå gjennom dalen i fred
Vi skal gå i fred
Vi skal gå
Vi skal
Vi

Publisert i Dikt, Hverdag, Litteratur | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Rygghistorie, del 2

Skrevet mai 10, 2026 av annegretekaspersen

Så lenge jeg kan huske, har jeg tatt imot alt det du ikke ville kjenne. Da du var ungdom og var mer usikker enn du ville innrømme, ble jeg stram, slik at når du la deg i senga, så måtte du slakke opp i muskulaturen steg for steg. Du kunne ikke bare legge deg ned og være avslappet med det samme. Virvel for virvel måtte du gi slipp, helt til jeg var helt rolig og du kunne legge deg til å sove. Du hadde glemt det i mange år. Men nå som du begynner å skjønne hvordan jeg har båret på alle minnene, utryggheten og bekymringene, husker du tilbake hvordan det var. 

Så kom årene med småbarn. Det var mange år. Da forventet du ikke noe annet enn at det av og til skulle gjøre litt vondt etter fire svangerskap, lite trening og mye bæring. Men da holdt jeg igjen, og plaget deg ikke noe særlig. Det var først med minstemann, han som du bar en del i bæresele, at jeg måtte begynne å si fra igjen. Det ble så ille en periode at du måtte til fysioterapeut for å få hjelp og bli sykemeldt fra jobben som renholder.

Jeg fortsatte å si fra til deg at jeg trengte oppmerksomhet. Etterhvert ble du motivert til å begynne å trimme, og valgte å begynne å løpe. Etter et par år var du blitt ordentlig glad i løping som treningsform. Men jeg syntes det var krevende. Ikke hadde du kjernemuskulatur som støtte, og jeg hadde heller ikke fått noe kjærlighet, så jeg måtte protestere. Det var hoftene som sa mest fra, men jeg måtte også gi deg noen signaler. Du skjønte ikke hva som var hva; om det var stillesitting på kontor eller om det var løping som gjorde at du var mest plaget, men du tenkte at du måtte leve med meg slik jeg var.

Du fikk en periode god hjelp av fysioterapeuten som hadde hjulpet deg med løpeskadene. Han ga deg styrke- og tøyeøvelser som gjorde godt for meg. Ja, du skrev til og med et blogginnlegg hvor du fortalte om hvor viktig det var med tøying for meg. Nå ser du kanskje at du også skrøt av hvor disiplinert du var og hvor mye ansvar du tok. Du har tatt ansvar for så mye. Det har vært din måte å møte livet på.

Til jul for halvannet år siden kom uroen. Da kunne jeg ikke tie lengre. Den jula brukte jeg hoftene dine til å virkelig si fra at du måtte gjøre noe. Jeg husker at du hadde så vondt at du slepte litt på det ene beinet, spesielt de dagene du ikke trente. Og fremdeles skjønte du ingenting. Du tenkte bare på hva galt du hadde gjort, om du hadde løpt for langt eller for kort, for ofte eller for sjeldent, gjort for mye eller for lite styrketrening. Ikke ei eneste gang virket det logisk for deg at jeg måtte si fra at du hadde altfor mye innvendig arbeid å ta tak i. Du var helt uvitende om at du måtte begynne på følelsesarbeidet som du hele livet hadde unngått.

Du fant en film med rolig bevegelighetstrening, ledet av en psykomotorisk fysioterapeut. Det var en hel times veiledning, og du syntes sjelden du hadde tid til det. Men du kjente de gangene du gjorde det, at det var noe godt og riktig der. Du skulle puste dypt og bevege deg rolig. Og du skulle gjøre noen bevegelser både i starten og slutten av sekvensen. Det var da du virkelig begynte å skjønne noe. Du begynte å kjenne igjen følelsen fra ungdomstiden da du ikke kunne slappe av med det samme du la deg ned, men måtte gi slipp litt etter litt. Nå var det på samme vis med hoftene og meg. Du måtte la pusten hjelpe deg til å gi slipp på spenningene, litt etter litt, og ta deg tid. 

Gjennom kurs og meditasjon og samtaler med andre, har det også etterhvert gått opp for deg hvor anspent du er. Du har begynt å få verktøy til å legge merke til at jeg har båret alt du har opplevd. Du har samlet alt i meg, uten å være klar over det. Jeg har vært her for deg hele livet, og tatt imot alt det du ikke ville ta imot. De kjipe kommentarene, sorgen og alle bekymringene, – alt det du ikke kunne føle. Det passet jeg på for deg og samlet opp. Da det ble for mye for meg, ble det til smerter for deg. Jeg har ikke noe annet språk enn smertespråket. Jeg må si fra når det blir for mye. Og jeg har sagt fra, virkelig sagt fra. I over 30 år har jeg sagt fra. Du er sannelig tunglært når det kommer til kroppsspråk! Men jeg skjønner at du ikke har fått språkopplæring. Du har ikke hatt noen verktøy til å tolke smertene og ingen erfaring av hvordan følelser skal føles. Du har – som så mange andre – prøvd å holde følelsene på avstand og tenke positivt. Du har fokusert på alt det gode, og det har det vært mye av. Og det gikk bra i mange år. Helt til det ikke gikk lengre. 

Og nå er du her. Med uro i magen og anspenhet hos meg. Jeg kan ikke slutte å si fra. Ikke ennå. Men nå vet jeg at du lytter. Nå hører du, nå kjenner du, nå føler du. Ikke alltid, og ikke alltid bevisst, men stadig oftere. Nå velger du i blant å legge deg ned på matten om kvelden og rolig slippe knærne ned fra side til side og puste så dypt at hoftene og jeg kan slippe taket, slippe alt vi har båret for deg og gi deg fred. De kveldene du har gjort det, har du sovet bedre om natten. Har du merket det? 

Jeg har båret deg hele livet og jeg bærer fremdeles. Jeg kan bli trøtt og sliten, akkurat som du. Men nå er vi endelig venner og kan hjelpe hverandre. Du kan dele byrden med meg og sammen kan vi møte verden og menneskene og belastningene slik de er, en dag av gangen. Vi kan kjenne etter hva som gjør vondt, og tåle det vonde. Vi kan være sammen i uroen og være urolige. Vi kan gjøre rolige bevegelser på matten og forenes i pust og hvile. Og vi kan bevege oss sammen. Strekke hendene mot taket og løfte hodet og hjertet mot himmelen. Og vi kan bevege oss i takt og fryde oss når vi kan ta en løpetur i vårværet og få den deilige følelsen av å fly. 

Jeg bærer deg for alltid.
Hilsen ryggen

Publisert i Løping, Lett blanding | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Partur til Paris

Skrevet mai 3, 2026 av annegretekaspersen

Paris om våren er lukter.
Lukten av blomstrende trær. Av sommervarme og etterbarberingsvann.
Lukten av sigaretter og gammel urin. Av bakverk og sterk kaffe.
Paris er lukten av varm asfalt og grillet kjøtt.

Paris om våren er lyder.
Lyden av menneskemengder, av prat og latter.
Lyden av kjærlighet og stemning. Av persienner som dunker mot karmen rundt det åpne vinduet.
Paris er lyden av fuglesang om morgenen og tett trafikk om kvelden.

Paris om våren er smaker.
Smaken av grov pølse og polenta. Av cappucino og mynteis. Av and med rødvin.
Smaken av croissanter og sprø baguetter. Av ekte smør og salami.
Paris er smaken av crepes med nutella.

Paris om våren er et syn.
Synet av ærverdige vakre murbygninger, skoler og katedraler.
Synet av blomstrende rabatter og hengelåser med evig kjærlighet.
Paris er synet av broer og parker, kiosker og butikker, hunder og barn.

Paris om våren er følelser.
Kjærlighet mellom gamle og unge. Mellom barn og foreldre. Mellom mannen og meg.
Følelsen av fellesskap. Av høflighet og nærhet.
Paris er følelsen av storby og frihet, av klassisk musikk i eldgammel kirke.

Paris er for alle sansene.

Notre Dame.
Publisert i Reise | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Innboksen

Skrevet april 26, 2026 av annegretekaspersen

Innboksen er ei kiste.
All slags krimskrams samler seg. 
Påstander om hva slags klær som er riktige. 
Beskjeder om flyreise som venter.
Alt du burde. 
I dag er det tid for å plante. 
Disse skoene trenger du.

Innboksen er ei kiste. 
Saker om alt du ikke vil tenke på. 
Nyhetsbrev du aldri har bedt om. 
Regninger av ulike slag. 
Det er ubegrenset plass.

Innboksen er ei kiste.
Oppgavene ligger i stabler, truer med å velte. 
Husk skattemeldingen. 
Påmelding til styrkeøkt. 
Dugnad i overmorgen. 

Men så:
Du har fått plass på forestilling. 
En venn sender gode nyheter.
Katten er funnet. 
Du er rik.
Eier av ei skattkiste. 

Anne-Grete, april 2026

Publisert i Dikt | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Oppmerksomhet

Skrevet mars 29, 2026 av annegretekaspersen

Hva gir du oppmerksomhet? Hvem prøver å få din oppmerksomhet?

For meg har det gitt mange ulike erfaringer å begynne å trene oppmerksomheten. Å bli bevisst på hvilke tanker som surrer i hodet omtrent kontinuerlig, har vært både overraskende og interessant. Ofte er tankene mine i fremtiden, og jeg bekymrer meg oftere for noe som kan komme til å skje enn jeg tidligere trodde. Det kan være enkle ting som at jeg ikke vil rekke å gjøre alt det jeg vil eller at jeg lurer på hvordan en sak på jobb skal bli. Noen ganger er tankene i fortiden, og kretser rundt noe jeg selv eller andre har sagt eller gjort og som ikke slipper helt taket. Tankene kan virkelig gå helt i spinn og drive sitt slitsomme jag i hodet, og det er nydelig når man av og til kan få tankene til å falle til ro.

Jeg trenger ikke å trene oppmerksomheten like mye når det kommer til følelser. Følelsene gir seg tydelige kroppslige utslag, så de presser seg frem i oppmerksomheten på en annen måte. Likevel kan jeg gå i lengre perioder og være påvirket av et stemningsleie uten at jeg er fullt ut bevisst på det. De negative følelsene gjør meg som regel ganske bevisst, for de har en tendens til å skape spenninger i kroppen.

Å trene oppmerksomheten har mange positive effekter, spesielt hvis man holder på med det over tid. For meg har det gitt meg mer ro (midt i uroen), mer klarhet (midt i forvirringen), mer medfølelse (midt i strengheten) med meg selv og andre – og mer tilfredshet (midt i skuffelsene.) Det er ikke noen lykkeformel å drive oppmerksomhetstrening, men det utvider erfaringsrommet slik at livet blir mer åpent og rikt. Noen ganger også mer vondt, fordi man tillater at også de negative erfaringene får sin plass. Det kan kjennes overveldende og frustrerende, og enda har jeg ikke vent meg til at de negative følelsene er kommet for å bli på en helt annen måte enn før i livet. Men jeg øver meg i å akseptere dem og ha tillit til at de skal vise meg hva jeg egentlig vil og å gjøre nye erfaringer.

En utilsiktet effekt av oppmerksomhetstreningen er at jeg noen ganger blir mer bevisst på alt som prøver å få oppmerksomheten min, spesielt på sosiale medier. Å la sosiale medier «fange meg» med sitt innhold og bruke tid, tankevirksomhet og følelser på mennesker og meninger langt borte fra meg, føles mer bortkastet og unødvendig. Samtidig tar jeg meg ofte i å bli dratt inn i overskrifter og bilder når jeg bare skal sjekke siste nytt i lokalavisen eller været på Yr. Det er i alle fall ikke tvil om at de som står bak de store sosiale mediene vet hva vi mennesker trekkes mot og vet hvordan de skal få oss til å bruke tid på dem og på alt som fanger oppmerksomheten vår. Får de oppmerksomheten vår, får de også reklameinntekter, data om oss og data om menneskene rundt oss. Og mye mer.

I gudstjenesten i dag var det to setninger som fanget oppmerksomheten min:

«All verden løper etter Ham (Jesus).»

«Vi vil gjerne se Jesus.»

Begge utsagnene vitner om oppmerksomhet mot Jesus, først av noen som hadde motstand mot ham, og så av noen som ønsket Ham velkommen. Målet mitt i påsken er å rette mer av oppmerksomheten min mot Jesus og følge Ham gjennom påskehistorien.

Publisert i Kristendom, Medier | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Naturopplevelser i nærområdet: En helg med telttur, vandring og sykling

Skrevet mars 22, 2026 av annegretekaspersen

Denne helgen var holdt av til en tur i nærområdet, uten at målet var definert. Vi ønsket oss ei helg med naturopplevelser, mannen på sykkel og jeg på bena. Det var meldt fint vær, og vi bestemte oss da vi satte oss i bilen like etter jobb fredag at vi ville se etter en teltplass vi kunne kjøre til, helst ved et vann og med ettermiddagssol. Min mann er godt kjent i landsdelen etter utallige treningsturer på sykkel, både på asfalt og grus, så han fikk bestemme retning og foreslo å kjøre til heia mellom Marnardal og Audnedalen. Vi endte opp ved Søylevannet, og parkerte bilen i grøftekanten og slo opp teltet like nedenfor.

Vi rakk både å få opp teltet og klargjøre soveposer og underlag og å lage middag på primusen og spise den, før sola gikk ned. Det var nesten ikke vind, og vi nøt de siste varmende strålene fra sola. Og så var det bare å få laget bål og holde liv i det for å kunne sitte ute videre utover kvelden. Temperaturen falt raskt, og det var nok bare 1- 2 grader da klokka ble 21 og bålet var for lite til å holde oss varme.

Da det var blitt helt mørkt, var det en fantastisk stjernehimmel som åpenbarte seg. Selv et sted såpass kort kjøretid fra bebyggelse var helt uten lysforurensning, og det var bare å sette seg bakover i strandstolen og la blikke hvile oppover.

Vi krøp i soveposen tidlig, og jeg brukte alt jeg hadde med for å isolere: To-tre liggeunderlag, noen sitteunderlag inni soveposen, fleecepose inni soveposen, dunjakka nedi posen i tilfelle bruk for den senere, og lue og votter på. Jeg lå og bekymret meg litt for å fryse, men klarte etterhvert å slappe av med tanken på at jeg skulle ha mulighet for å holde meg varm, og om ikke annet, kunne jeg bruke bilen og sette på varme der. Jeg sov veldig lett og var våken mange ganger gjennom natten, men det var ikke så farlig. Rundt kl. 7 måtte jeg opp på do, og da fristet det ikke å legge seg igjen. Jeg fyrte opp med kvist i kvistbrenneren, og kokte vann til kakao. Det var helt lyst, men rim på teltduken og is på vannskorpa. Etterhvert kom sola over åsen og ga litt varme, men jeg måtte holde kvistbrenneren med brensel hele tiden for å kunne varme fingre og tær. Det var gøy å kunne servere småbrødrene fra panne på kvistbrenneren til min kjære. Ferske «rundstykker» til frokost, bakt med bakepulver. (Omtrent som pinnebrød, bare pannebrød?)

Etter frokost og nedrigging av «leiren», kjørte vi til Haviksanden på Lista. Der pakket jeg om og tok med litt mat og klær i en dagstursekk for å gå, mens mannen hadde sykkeltøy og tok sykkelen for å utforske området. Vi opplevde å være på Lista i omtrent vindstille vær og sol fra skyfri himmel. Helt fantastisk! Etter en halvtime, tok jeg en liten pause i sanddynene og la meg ned i en god stilling og bare nøt sola som varmet.

Jeg trives aller best i «öpna landskap» og lyden av bølger, lukten av tang og synet av hav og sol gjør meg rett og slett lykkelig.

Det var fotspor i sanden, men jeg gikk også i flere kilometre uten å treffe på andre mennesker.

Selv om det ikke var vind, var det kraft i bølgene, og på vei tilbake igjen, måtte jeg passe på å gå langt nok bort fra fjæra, da vannet var i ferd med å stige.

Mellom Haviksanden og Kviljosanden er det en «tarm» ut, og jeg gikk for å prøve å fange landskapet fra havsiden. Det var så mye tang at jeg etterhvert måtte snu og gå tilbake igjen.

Da jeg var tilbake til parkeringsplassen på Havik, var det ennå litt tid før mannen var tilbake, så da fant jeg frem strikketøyet og satt i sola og strikket litt. Men så begynte det å skye over og bli litt vind, og jeg måtte inn i bilen for å slappe av og finne varme.

Vi valgte å ta inn på Rosfjord strandhotell og spise god middag der på kvelden og bli der til søndag (i dag.) Hjemturen i bil tok vi via Spangereid og Hogganvik før vi tok strake veien hjem til minstemann hjemme. Vi var fornøyde, begge to, med begge former for overnatting og begge former for middag. Det blir nok flere turer vestover!

Publisert i Tur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Salme av Svein Ellingsen

Skrevet mars 15, 2026 av annegretekaspersen

I de sene timers stillhet, kjenner jeg en indre uro
som jeg ikke kan fortrenge
Midt i gleden som jeg føler over alt som dagen gav meg,
er en understrøm av smerte.

Mine nederlag står for meg: Slik mitt hjerte kjenner dagen,
er den knust i mange deler.
Men i dagens siste time får jeg overgi min uro
til en Annen ved min side.

Gud er større enn vårt hjerte! Han som ser min maktesløshet,
gjør meg fri fra skyldens tyngde.
Mine tanker finner hvile: Slik jeg er, i all min svakhet,
er jeg elsket, er jeg godtatt.

Kristi eget ord og løfte rekkes til meg som en gave:
Dine synder er deg tilgitt.
Så skal alt som gikk i stykker også denne dag bli løftet
inn i Kjærlighetens helhet.

Blir det gitt meg nye dager, er hver time fylt av nåde,
fylt av nye muligheter!
Jeg får sovne inn i trygghet! Med et gjenopprettet livsmot
skal jeg møte morgendagen!

Norsk salmebok 825 https://www.youtube.com/watch?v=wv54O91G1jY&list=RDwv54O91G1jY&start_radio=1

Publisert i Dikt, Kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Salme av Svein Ellingsen

Skrevet mars 8, 2026 av annegretekaspersen

En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme.
Vår Gud, la gleden aldri bli tatt fra oss.
La gleden føre livet frem til modning
igjennom alt som møter oss på jorden.

Vi ber deg, Gud: La gleden alltid finnes
som en usårlig kjerne i vårt indre!
La gleden fylle våre sinn med jubel
når vårbrudd efterfølger golde dager!

Vi eier del i Kristus-livets rikdom!
Å, hvilken grunn til uopphørlig lovsang!
Vi skal få leve under Nådens hvelving
fra dåpens daggry til vår siste time!

Vi ber deg, Gud: La gleden over livet
få bringe oss tilbake til vår neste,
selv om vi ennå gjemmer oss bak murer
og, blinde for din godhet, går og klager.

Hver stund som hjertet slår, skal bønnen lyde:
Vår Gud! La gleden aldri bli tatt fra oss!
La gleden gi oss kraft så vi kan leve
for dem som trenger oss vår tid på jorden.
Amen.

Norsk salmebok no. 677 https://www.youtube.com/watch?v=R5e_mDTucYU&t=44s

Publisert i Dikt, Kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Et utendørs møte

Skrevet mars 8, 2026 av annegretekaspersen

Jeg ville trille tur med vogna,
mitt lille barnebarn satt i.
Det var en ettermiddagstime,
de voksne skulle få litt fri. 

Jeg ruslet over første heia,
og lille frøken var blitt lei.
Da møtte vi tre søte jenter,
de gikk omkring på samme vei.

Jeg stoppet opp og ville prate,
de var´ke vanskelig` å be.
Den ene hadde lillesøster
den andre var helt minst av tre.

De var så ivrige og søte,
den ene avbrøt nok en gang.
De gikk i andre klasse alle,
og hette pene jentenavn. 

Jeg sa jeg kjente deres lærer
de ble litt overrasket da
det er min egen lillesøster
som underviser dem hver dag. 

De hilste ivrig på den lille,
men hun var begynt å bli litt sur.
De løp av gårde ut på jordet
og jeg gikk hjemover fra tur. 

Å bli sett.
Er det det som teller mest?
Å bli møtt,
av et åpent barneblikk
var en gave som jeg fikk. 

(Anne-Grete, 8. mars 2026. Rim og rytme etter modell fra sangen «Spelle for de gale» av Lars Bremnes. Anbefales å lytte til!)

Publisert i Dikt | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Gjennom vinteren

Skrevet februar 24, 2026 av annegretekaspersen

To måneder er gått siden jeg skrev diktet «Fra nå av«. Om lyset som var og er på vei. Jeg synes nettopp jeg skrev det, og samtidig synes jeg at de to månedene som har gått er de lengste månedene i året. To måneder med mye inneliv, lite lys og lite sol. To måneder med lite energi og mye ro. Det er kanskje sånn det skal være å leve her nord. Det er i alle fall sånn vinterens virkelighet har vært i år.

Denne vinteren har jeg laget meg noen rutiner som har holdt meg oppe:

Jeg har tent lys. Et stearinlys på salongbordet i en enkel, pen lysestake som jeg tenner hver morgen før jobb og på helgemorgenene når jeg har god tid. Det er fint å se på flammen som beveger seg, og det er fint med stemningen lyset gir. Det er lettere å være tilstedeværende når lyset er tent.

Jeg har lest bøker. Jeg har lest gode og mindre gode bøker. Den siste boka jeg leste var tredje bok i serien «Om utregning av omfang» av Solvej Balle. Den tar blant annet for seg begrepet «tid».

Jeg har trent mindre enn jeg pleier. Jeg har prøvd å være aktiv, for det er bra for meg. Når det ikke har vært føre til å løpe, og når ikke formen har vært god nok til trening, har jeg gått. Gått til jobb, gått hjem igjen. Jeg har justert ned nivået og ikke presset meg til mer enn det jeg synes er akseptabelt akkurat nå. Jeg har gjort så korte styrkeøkter at jeg faktisk har fått gjort dem.

Jeg har hatt blomster på bordet. Ofte lettstelte planter som hortensia eller ildtopp, men også buketter med tulipaner eller roser. Jeg bryr meg ikke så mye om pynt, men jeg liker å ha vakre blomster i stua når jeg er mye hjemme.

Jeg har vært sammen med barnebarnet jevnlig. Å være sammen med henne gir meg mye glede og er det beste middel mot tankespinn og tungsinn.

Jeg har hørt på musikk. Klassisk instrumentalmusikk, norsk visesang og korsang fra utlandet. Jeg har lyttet til Haydn, Rosalia, Piaf og Tin. Favoritten til nå er «Baba Yetu» som er Fader Vår på swahili med musikk komponert av Christopher Tin til et dataspill.

Jeg har trent på mindfullness. Trent på å være tilstede her og nå, å være i øyeblikket. Ikke tenke så mye på det som har vært og det som kommer. Bare her. Bare nå. Livet er ikke en linje. Det er en samling øyeblikk. Dette. Og dette.

Straks er vi gjennom vinteren. Vi fikk en forsmak på våren på lørdag med fuglesang, sol og snøsmelting. Det kjentes som noe smeltet og sang inni meg. Visst skal våren komme!

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar