Å føle seg levende

Jeg leser boka «Radikal ro» av Kathrine Vigdel. Den leses ikke fra perm til perm, for den er litt gjentagende og noen ganger litt selvsagt, men jeg plukker med meg noen korn her og der. Et av spørsmålene hun stiller leseren er: «Når føler du deg mest levende»?

Hennes svar er ikke det samme som ditt eller mitt. Hennes svar er å leve saktere, senke tempoet, rydde kalenderen og redusere prestasjonsjaget. Blant annet. Noe av det finner gjenklang hos meg, noe ikke.

Når føler du deg mest levende?

…….

Når føler jeg meg mest levende?

  • når jeg har en god samtale med et medmenneske
  • når jeg løper rolig langtur i «evighetstempoet» mitt
  • når jeg synger sammen med andre
  • når jeg er sammen med småbarn
  • når jeg padler
  • når jeg er med på å løse utfordringer på jobb
  • når jeg ser utover havet
  • når jeg sover ute i naturen
  • når jeg er i et trosfellesskap med andre
  • når jeg går for å gå, ikke for å rekke noe

I boken «Radikal ro» siteres forfatter, professor og menneskerettighetsforkjemper Howard Thurman som skriver: «Spør ikke hva verden trenger. Spør hva som får de til å føle deg levende, og gjør mer av det. For det verden trenger, er mennesker som er levende».

Nå er det snart sommerferie, og det gir ekstra muligheter til å gjøre mer av det som får oss til å føle oss levende. Kanskje å bade i sommerkaldt sjøvann også bør med på listen over? Og kanskje det skal være noe jeg skal gjøre mer av akkurat denne sommeren?

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt/bønn/salme av Holger Lissner

Gå gjennom byens lange, rette gater,
du sommerlyse Helligånd.
Stryk ømt henover slitte, grå fasader,
og rør de trette smilebånd,
så troen gror
og håpet bor,
der dørene blir åpnet for de andre.

Lås porter opp når kveldene blir sene,
septembermilde kjærlighet.
Ja, syng om Gud for dem som er alene,
og dem som kjenner bitterhet,
så triste ler,
og blinde ser
at livet stadig vekk er verd å leve.

Blås ny luft over byens torg og palasser,
du vinterklare sannhets Ånd.
Treng inn i maktens grå kontorplasser,
og tenn oss med Guds milde hånd,
så denne by
med lys på ny
kan smykke seg i glede til Hans komme.

Kom til oss når vi frykter andres dommer,
du vårens yre skapermakt.
Forkynn at Jesus Kristus, når han kommer,
vil gi oss liv, slik han har sagt!
Så går vi ut
i tro til Gud
og lever uten frykt i nådens sommer.

Diktet er tonesatt av Erik Sommer, og teksten er oversatt fra dansk til norsk av Eyvind Skeie. Hør den her.

Publisert i Dikt | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Rolf Jacobsen

NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himmelen har gitt menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene våre står vakt da og det
er en dis over hvelvene
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre i denne stund
da hjertene er som halvt åpne blomster.

Ord som gylne bier
skulle trenge inn der.
Gud lær meg søvnens språk.

Fra «Hemmelig liv», Gyldendal 1954

Publisert i Dikt | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Mai

Det nærmer seg allerede slutten av mai, og som stort sett hver eneste vår, blir dagene liksom borte mellom fingrene. På denne tiden får jeg ofte et behov for å trykke «pause» på livet, på dagene, for at ikke våren skal fare så raskt forbi. Det være nydelig med fridager fra jobb midt i uka med ekstra tid til familie og venner, men ukene flyr likevel så fort at jeg har lyst å stoppe tiden et øyeblikk!

Mai er også ofte preget av frister, av begivenheter, av små mål. Når bare bemanningsplanen er ferdig, eksamenen er over, når bare konfirmasjonen er «unnagjort», – da! Så jeg prøver å stoppe opp disse dagene, og se det gode i hver enkelt dag, uten å skynde meg til neste mål, men jeg lykkes ikke alltid. Det føles som tankene går på høygir og at hvilepulsen er vanskeligere å finne. Likevel, – jeg har hatt muligheten til å sove middagslur i sola, padle en morgentur så langt jeg ønsker og løse sudoku i fleng, så jeg er ikke bare travel. Men jeg har ikke hatt ro til å lese, til å strikke eller til å tenke langsomme tanker. Det er noe annet som bruker opp det meste av hjernekapasiteten, heldigvis stort sett fine og gode ting.

I morgen er en av milepælene nådd for min del: en eksamen som skal gi meg mulighet til å ta videreutdanning på universitetet. Jeg er ganske trygg på at jeg kommer til å få stå-karakter, men dagen i dag skal brukes til å forberede meg så godt som mulig. Det er også en stor familiebegivenhet neste måned som jeg gleder meg veldig til, så da er det bare å glede seg over og glede seg til det som kommer!

Jeg ønsker deg som leser en god forsommer med et vers av den nydelige salmen «Så grønn en drakt» med tekst av Carl David af Wirsén. Hør den på svensk: her med The Real Group

Så grønn en drakt, så rik en duft
har smykket dal og enger!
Nu strykes ømt av lys og luft
de fagre urtesenger.
Hør lundens sus og bekkens brus
forkynne hva som kommer:
Omsider blir det sommer!

Publisert i Dikt, Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Hans Børli

EI VÅRNATT ALEINE

Hør, går du med tongsinte tanker
og reddes for dagenes sår,
da søk i de susende skoger
et møte med natt og vår.
For der vil du alltid finne
den freden du aldri fant
der hatet, den harde høker,
tok hjertene grisk i pant.

Ja, kvil dine dagtrøtte tanker
ved nyingens flakkende skinn,
og skognatta viser deg vegen
til freden i sjel og sinn.
For natta ho står ved ditt leie
av angende, vårgønt bar
og gir dine redde spørsmål
sitt susende, milde svar.

Og da skal du føle dette
at Herren er stor og nær,
og var du en tviler i verda,
du lærer at Herren er.
Du hører han går gjennom ødet
med sålaupen full av frø, –
Han tenner med veldige hender
Et vårhåp som aldri kan dø.

Fra «Tyrielden», 1945 

Publisert i Dikt | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Vindunderlige vår

Våren er her! Jeg har lengtet etter våren helt siden hverdagen begynte i januar. Og nå som våren er her med farger, lyder og lukter, kjenner jeg at deler av meg som har ligget i dvale, nå har kommet til liv. Å være ute og kjenne sola varme, gjør meg så glad. Å stå opp om morgenen i fullt dagslys, er så enkelt. Å høre fuglene krangle i tretoppene, er så herlig!

I påska var jeg så heldig å få et par turer i kajakken. Stillheten som finnes på sjøen en tidlig morgen, gjør noe med meg. Det majestetiske rolige havet mot en blå horisont, så uendelig stort og mektig, gjør meg så ydmyk overfor skaperverket og Skaperen.

I natt hadde jeg årets første natt i naturen. Min mann og jeg dro til Bymarka i går ettermiddag og hadde en flott kveld ved Bervannet før vi overnattet i hengekøye rett ved vannkanten. Å ligge der og gynge rolig frem og tilbake i kveldsbrisen, titte opp i furutreet over meg og se stjernene lyse mellom grenene, gir meg samme følelse som i kajakken. En følelse av respekt for hvor liten jeg er i møtet med den store naturen og den endeløse himmelen. En glede over å få lov til å tilbringe tid i naturen, uten stress, uten tidsplan og uten forventninger. Bare være. Være takknemlig. Være til.

Publisert i Tur | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

En Gud å tro på

Mange av oss, meg selv inkludert, har trodd på Gud slik vi har fått ham presentert i forkynnelse og undervisning fra barneårene og frem til voksen alder. Vi har stolt på de rundt oss som har formidlet sine erfaringer og sin kunnskap, og tatt imot budskapet mer eller mindre bevisst. I voksen alder må de fleste gjøre en revurdering av sitt gudsbilde for både å kunne fortsette å tro på Gud, forstå verden og forstå seg selv.

Så hvordan er min Gud? Har jeg skapt en Gud i mitt eget bilde, eller lar jeg Gud være slik han selv har åpenbart seg? Vil jeg ha en gud som passer inn i mitt liv og som kan tilfredsstille mine behov? Eller ser jeg Gud slik han faktisk er? Hvis Gud ikke kan begripes med vår menneskelige fornuft, hvordan kan vi da bli godt nok kjent med Ham til å tro på Ham og stole på Ham?

Jeg tror på en lavmælt Gud. En Gud som ikke snakker til meg direkte med ord, men som åpenbarer seg gjennom naturen, gjennom mennesker, gjennom dåp og nattverd og gjennom Bibelen. En Gud som aldri trenger seg på, men som heller aldri blir trøtt av å vente på oss og ønske oss velkommen hjem.

Jeg tror på en stor Gud. En Gud som er så mye større enn våre begrensede menneskelige begreper og erfaringer. En Gud som vi aldri helt kan forstå, en Gud vi ikke kan begripe. En Gud som vi ikke har mulighet til å putte i bås eller definere, men som vi må nærme oss i undring og respekt.

Jeg tror på en liten Gud. En Gud som kom oss i møte ved å la seg føde som et menneskebarn i vår verden, som Jesus Kristus. En Gud som ikke bare vil være en fjern og mystisk størrelse, men som identifiserer seg så til de grader med oss mennesker at han blir et menneske som oss. En Gud som vandrer barføtt gjennom ørkenen, en Gud som holder seg med de utstøtte og tar parti med dem som ingen vil ha noe med å gjøre.

Jeg tror på en lidende Gud. En Gud som har medfølelse med oss og som har det vondt når hans barn lider. Hvis jeg ikke skulle gå til Gud med det vonde i livet, til hvem skulle jeg da gå? Jeg tror på en Gud som led med oss da Jesus døde for oss. Hvem kan anklage en Gud som lar sin egen Sønn lide for vår skyld?

Jeg tror på en skapende Gud. En Gud som har skapt og fortsatt skaper og holder oppe sitt skaperverk. Som lar oss mennesker utvikle seg, og som lar oss bruke vitenskap og fornuft til beste for hverandre. Jeg tror på en Gud som skaper skjønnhet i det ødelagte, orden i kaos, nytt liv der det før var dødt.

Jeg tror på en samlende Gud. En Gud som vil ha tilhørighet med alle sine barn, og som kaller oss til fellesskap med seg og med hverandre. Jeg tror på en Gud som en dag vil samle hans barn fra alle folkeslag, alle nasjoner og alle språk.

Jeg tror på en Gud som er verd å tro på. Som gir mening til livet, som gir mening etter livet. Som jeg ikke forstår, men som jeg lener meg mot. Som tåler meg og elsker meg. Jeg tror på en Gud som ER.

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sitat fra Ada Lovelace

Strong women.
May we know them.
May we be them.
May we raise them.

ADA LOVELACE (1815–1852)

Publisert i Dikt | 1 kommentar

Glad i mennesker

Jeg visste det før før, men nå har jeg fått det bekreftet igjen: Jeg er så glad i mennesker! Er det én ting pandemien har lært meg, så er det at jeg trenger mennesker rundt meg for å ha det godt. Og jeg trenger å se dem i virkeligheten, og ikke bare gjennom en skjerm. Det er kanskje selvsagt for mange, men for meg har det vært en erkjennelse som har kommet over tid både ifm pandemi, men også fordi jentene har flyttet ut og det har blitt mye mer stille hjemme. Det å trives i eget selskap, er for meg helt fint i korte perioder, men ikke over tid.

Nå som jentene har flyttet ut, må jeg i større grad ut for å treffe mennesker. Jeg har gutta igjen hjemme, men de trives mye bedre bak skjermen enn jeg. Heldigvis har faste aktiviteter og engasjementer kunnet starte igjen, og jeg fryder meg over å kunne være sosial og sammen med mennesker også på kveldstid.

Harvest Magazine skriver på sine nettsider at Vennskapene våre ryker, og nesten ingen bryr seg om det. Jeg tror vi må – nå som de sosiale begrensningene har tatt slutt – finne tilbake til de gode menneskemøtene, uten nødvendigvis å gå tilbake til travelheten og den fulle avtaleboken. De beste møtene synes jeg finnes i frivilligheten, i engasjementene, i interessene. Når du og jeg jobber for samme sak, mot samme mål, men med ulike ressurser og bakgrunn, da skapes gyldne øyeblikk.

Føler du deg ensom nå etter pandemien? Lengter du tilbake til at noen spør etter deg, ber deg ta i et tak eller bare ønsker å være sammen med deg? Har du en hobby du kan dele med andre, eller er du også glad i mennesker og kunne gjort en jobb i frivillig arbeid? 2022 er frivillighetens år, og det er mange gode saker å jobbe frivillig for. Finner du det du virkelig brenner for, kjennes det ikke som en jobb, bare som et gode.

Å være glad i mennesker, handler også om tilhørighet. Om fellesskap. Og om at ingen er alene. Livet er mennesker:

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Velkommen vår!

Dere som leser bloggen min jevnlig, vet at jeg ikke er noe vintermenneske. Derfor gleder jeg meg stort over at februar snart er forbi og at jeg kan ønske mars og våren velkommen. Den siste uka har det vært merkbart mye lysere om morgenen på vei til jobb, og fuglene har begynt å synge, så da er det vår i mine øyne.

Denne uka har skolen hatt vinterferie, men i år har jeg ikke hatt ferie selv, bare en enkelt fridag midt i uka. Den brukte jeg til å gå en langtur, noe jeg har funnet ut at jeg liker veldig godt. Turen denne gang gikk hjemmefra, til nedre Gill og inn i Jegers, over til UIA og Gimle Gård, over Oddernesbroa og opp i Baneheia, gjennom Baneheia til Ravnedalen, ned til byen langsmed Grimsbekken og hjem fra byen etter noen ærend. Totalt ble det litt over 19 km, og siden store deler av turen gikk i skau og på grus, ble jeg ikke så sliten i hoftene som sist på asfalten.

På Holmenkollen etter jobb.

Våren kom med åpning av landet etter pandemirestriksjoner, men så er pandemi-nyhetene blitt erstattet med vonde bilder fra Russlands invasjon av Ukraina og krigsnyheter derfra. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å leve med usikkerheten og frykten som følge av at landet ditt er i krig, og det er lett å føle seg liten og maktesløs når man ser det på avstand. Jeg ber om at Russlands leder må besinne seg og at alle statsledere tar kloke beslutninger som gjør at krigen kan avsluttes så raskt som mulig.

Maktesløsheten overfor ondskap er også tema i mange av episodene i serien Bosch, som min mann og jeg ser om kveldene. Det er en utrolig god serie, med fokus på mange ulike aspekter ved livet og med et persongalleri som man blir så inderlig glad i og som føles troverdige og sanne. Her er ikke menneskene enten gode eller onde, kjærligheten er ikke lettvint og livet er mye mer enn fasaden.

Nå er det ei rolig helg før ei litt mer travel uke. Jeg ønsker deg en god dag akkurat der du er 🙂

Publisert i Hverdag, Tur | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar