I midten av september var jeg på retreat på Lia Gård, denne avsides «bebodde rasteplassen», som de kaller seg. Lia Gård ligger ved Storsjøen i Østerdalen, noen kilometer fra Koppang. Meningen var å reise med buss og tog for å komme dit, men pga. lokførerstreik, ble det kjøring med egen bil.
Retreatens tema var «Kunsten å forme livet» v/Stian Kilde Aarebrot fra Areopagos. Vi fikk undervisning fredag og lørdag og hadde avslutningssamling søndagen, og gjennom hele helgen var det tidebønner i kirka: Kveldsbønn, morgenbønn og middagsbønn. Måltidene i spisesalen foregikk i stillhet, så vi pratet minimalt med hverandre gjennom helgen. De fleste valgte å legge bort mobilen, eller sette den i flymodus.
Det var uvant å kople seg så fra omverdenen som jeg gjorde denne helgen. Jeg hadde på forhånd informert mine nærmeste om at jeg ville skru av telefonen i helgen, og det var overraskende enkelt å ikke ty til den når jeg først hadde bestemt meg for det. Da impulsen til å sjekke værmelding på yr dukket opp, var det bare å kle seg og gå ut, og så heller holde muligheten åpen for å gå inn igjen. Det var også uvant å ikke prate med de andre deltakerne. Vi hadde et ordløst fellesskap ved måltidene, vi fikk undervisning nesten uten innspill fra oss deltakere, og i bønnestundene sang vi sammen, men var stille ellers.
Jeg var forberedt på at jeg ville oppleve mer kroppslig uro denne helgen enn ellers, og slik ble det. Når det er mindre ytre stimuli og ingen plikter/oppgaver, så blir det mer rom for uro. Og når vi deltakere ikke skulle snakke noe særlig sammen, så var det heller ikke noe mål å bli kjent med de andre. Jeg skjønte at man drar ikke på en slik retreat for fellesskapets skyld, men for å være alene sammen.
I invitasjonen ble vi oppfordret til å ta med turtøy, men ut fra programmet skjønte jeg ikke helt når tid det skulle bli rom for å gå ut på tur. Men tid var det mye av! Når en kommer til alle måltider ferdig, når alle deler av programmet skjer innendørs i samme bygningskompleks, og du kan gå på tøflene til de ulike rommene, så blir det overraskende mye fri tid. Det var rikelig tid til lesing, til turgåing, til tyttebærplukking, til utforsking av de ulike kapellene og kirkene, biblioteket, til skriving, til refleksjon, til egentid.
Erfaringene etter ei helg på retreat er vanskelig å beskrive. Bildene viser noen glimt av den nydelige høstnaturen og de vakre og fascinerende bygningene som er bygd langt utenfor allfarvei. Men følelsen av å være omgitt av den ordløse rausheten, kjærligheten, alle bøkene, stillheten, den flerstemte sangen og den spesielle stemningen, er det umulig å finne riktige ord for. Jeg var så heldig å dele opplevelsen med ei god venninne, så vi hadde mulighet til å dele litt erfaringer på kjøreturen hjem om søndagen.
Får du muligheten, vil jeg absolutt anbefale ei helg på retreat som denne, i en kristen kontekst. Det var ikke alle deltakerne på retreaten som var kristne, men alle deltok i hele eller deler av programmet og satte tydelig pris på innholdet. Lia Gård har 50-årsjubileum i år, og enda er Ingeborg og Sigmund Bø som startet opp arbeidet, med i kulissene. For innsatsen med å etablere og drive Lia Gård som landets største økumeniske retreatsted, har de fått kongens fortjenestemedalje.
