Å forstå andre mennesker

«Jeg er ikke sikker på om vi på alvor prøver å forstå andre mennesker – anstrenger vi oss virkelig for å gjøre det? Prøver vi ikke tert imot, og til stadighet, hele vårt liv, å la andre se verden slik vi ser den? Er det ikke det som er våre store ulykke? …..

…. Prøver vi, eller bryr vi oss for eksempel om å forstå dem som er annerledes, som på en eller annen måte skiller seg ut, for det er klart at det er mye lettere å fordømme andre enn å prøve å forstå dem. Vi gjør livet vårt enklere ved å si, denne oppførselen eller denne tankegangen er ikke naturlig, jeg fordømmer den! Nesten som om ens eget liv blir enklere ved at man fordømmer andres – har du lagt merke til det?»

Ordene er hentet fra en dialog mellom Tryggvi og Oddur i boka «Fiskene har ingen føtter» av Jón Kalman Stefansson, etter at Oddurs kone litt tidligere har fosset ut i iskaldt hav med en baby på armen, i et desperat forsøk på å få hvile – i dødens kalde vann.

Jeg kjenner meg igjen i ordene. I stedet for å prøve å forstå andre, å sette seg inn i den andres situasjon, så tolker vi andres handlinger, ord og væremåter inn i vår egen kontekst, og skaper avstand mellom hverandre i stedet for nærhet. Noen ganger kan jeg kjenne jeg skammer meg over hvordan jeg tidligere reagerte da venner fortalte meg om sine problemer, og jeg ikke evnet å ta deres perspektiv, fordi jeg da måtte tåle deres vonde følelser. Vonde følelser er noe jeg ubevisst har prøvd å unngå, og å prøve å forstå andres vonde følelser, har jeg bare til en viss grad evnet. I barneoppdragelsen har jeg nok også prøvd å hjelpe barna forbi de vonde følelsene, mer enn å tåle dem, være i det vonde sammen med dem og hjelpe dem å håndtere dem.

De siste årene har jeg vært så heldig å få kursing i kommunikasjon ifm frivillig arbeid. Og jeg har lært så mye når det gjelder å prøve å forstå andre: Å tåle det vonde og å være en venn, mer enn å løse den andres problem. Å vise empati i stedet for sympati. Det er to forskjellige verdener! Her forklares det på en visuell og enkel måte:

Til en viss grad kan en vel aldri helt forstå et annet menneske. Men vi kan prøve, vi kan gå veien et stykke sammen, og vi kan trosse forskjellighet og annerledeshet og øve oss i å være åpen og imøtekommende. Når noen tør å dele vanskelige følelser, bør jeg tørre å lytte og prøve å forstå. Å komme den andre i møte, uten å blande inn sine egne erfaringer, krever en bevisstgjøring, men vil være en døråpner i forholdet mennesker i mellom.

Som hovedpersonen Bjørnar i Helga Flatlands «Vingebelastning» sier: «Det eneste jeg ønsker meg er at noen er der og forstår, at noen spør og at de anerkjenner.» Og er det ikke det vi alle ønsker? Å bli forstått? Å bli møtt? Å bli tålt?

Publisert i Barn, Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mot lyset

Hjertet
vil ikke
ut i kulde,
men
kroppen vil
ut i lyset

Jeg er en skjør spire
strekker hals
mot lyset

Lukker øynene
folder ut
hver pore
i ansiktets hud

lader
venter

som et batteri
lader dårlig
i kulde

gi meg
bare litt
varme
mens jeg venter

i lyset



Publisert i Dikt, Oppmuntring | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Velkommen, 2021

Så var 2020 historie. Et år som vil bli husket for ulike ting av ulike mennesker. Men pandemien vil være med i minnet for de aller, aller fleste menneskene på jorda.

Så er det nye året begynt. Og likevel er det bare en ny dag etter den andre, og vi er nesten de samme menneskene som før, bare litt eldre. Ett år rikere – og kanskje ett år klokere?

Jeg synes januar kan være en kjip måned. Ikke er jeg glad i kulde og mørke, og det krever såpass mye ekstra å komme seg på ski at det er sjelden jeg får gjort det. Som regel har jeg prøvd å være ekstra sosial i januar, for det gir meg humør og overskudd. I år er denne muligheten borte. Tvert imot bør vi være mindre sosiale enn normalt, spesielt etter jule- og nyttårsfeiring med flere nærkontakter enn ellers. I dag har jeg derfor tatt grep og kjøpt nytt garn til gøye strikkeprosjekter og lånt flere bøker enn normalt på biblioteket, slik at jeg har litt å velge mellom de neste helgene. Jeg har også som mål å se flere – forhåpentlig gode – filmer.

Og midt i den mørkeste måneden kan det komme gode overraskelser og opplevelser. Som i går da jeg oppdaget et album til koret «SKRUK» som virkelig falt i smak, med både musikk og tekst.

As I enter the cathedral
the Dome of my Town
the world is spinning, spinning
There are soldiers and angels
sorrows and graces 
and I am in the middle 
I hear kings and fools 
speakers and seekers
and I am in the middle
I see daemons and diamonds
dreamers and weavers 
and I am in the middle

This is where I see you
where I see who you are
This is where we are one
this is where we are one

Kirsti Dahl Johansen

Noen år har jeg jobbet litt med å finne et «ord for året». I 2019 var ordet mitt «glede» og i 2020 «trøst». Ordet mitt for 2021 er «tro». Tro som hvile i Gud. Tro som trygghet i Gud. Tro som ankeret og fokus utenfor meg selv. Tro som fremtidshåp. Tro som tilgivelse. Tro som å gå i sporene til de som har gått veien før meg; som vandring frem mot et godt mål. Noen ganger vaklende, noen ganger i grøfta, noen ganger i seierstog. Tro som et sted å feste blikket. Tro som et mål for takknemligheten.

Tro. Ikke som å anta, men som å vite. Tro som fra det norrøne ordet som betyr «opptråkket sted». Tro som et sted å høre hjemme.

Publisert i kristendom, Musikk, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Finn Bjørnseth

Det skjedde ikke

Det skjedde ikke i Betlehem
mens Kvirinius var landshøvding i Syria
det var i et lite blåmalt
svært alminnelig rom
en seng et bord og en hvit stol
det var ingen hyrder eller
engler
men en tynn lysstråle
trengte gjennom huden
og ribbenene og inn i hjertet
– plutselig visste jeg alt det
jeg før bare hadde prøvd å
forstå
og barnet sa:
slik er jeg født
gang på gang
årtusen etter årtusen
jeg er alt i alle
Ordet Sannheten Veien
og Livet
den som tar imot meg
her og nå
er blitt en del av evigheten

Fra Logos, J.W. Cappelens Forlag 1972

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Sang av Anne Grete Preus

Det skinte av engler
Og hyrder på marken
Av konger og folk der
En far og en mor
Det skinte av barnet
Som kom hit med håpet
Om å forbinde
Himmel og jord

Det skinner av henne
Som står på et hjørne
I altfor tynn kjole
Og fryser seg blå
Av gutten på åtte
Som ber gode makter
Sikre ham gaven
Han håper å få

Alt det som skinner
Er ledd i en lenke
Liv etter liv
Ord etter ord
For alt det vi er
For alt vi har hatt
Skinner som stjerner
En Betlehemsnatt

Det skinner av han som
Vil feire alene
Og synes det gjør godt med
Litt høytid iblant
Og henne som synger
Mens tårene triller
Deilig er jorden
Selv om det ikke kjennes sant

Det skinner i blokker
Og hus i desember
Av blankpusset glede
For alt som skal skje
Av ivrige hender
Og alt som skal rekkes
Før klokkene ringer
Og folk setter seg ned

Det skinner av han i
En juletom gate
Og i minnenes land
Nå med høytid og fryd
Av henne som har sin
Første jul i Norge
Av det vi har fått
Og det vi fikk gitt

Publisert i Dikt, Musikk | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Lærdommer pandemien har gitt meg

Vi lærer så lenge vi lever, sies det. Og nå i pandemien lærer vi en del ting som vi kanskje ellers ikke hadde lært. Noen av tingene jeg har lært er dette:

Sosiale medier forsterker polarisering
Pandemien har lært meg at den som roper høyest, ikke nødvendigvis har rett, men skaper mye forvirring. Nå som vi alle kan være vår egen redaktør på Facebook eller Twitter, skrive hva vi vil og når vi vil, og dele alle kildene vi vil, er det fritt frem for smalsporede og ensidige meninger. Det er bedre klima for konspirasjonsteorier og alternative virkeligheter. Og når virkeligheten forstås totalt annerledes av deg enn meg, og vi ikke kan møtes fysisk for en god samtale, blir det fort diskusjon og vanskelige debattkår.

Frykt skaper grobunn for mistillit
Når man er redd og ikke forstår hvorfor smitteverntiltak må iverksettes eller hvordan de virker, er det lett å få mistillit til dem som sitter med ansvaret for helsen til befolkningen. Det er så lett å kritisere alt som ikke passer meg, og vanskelig å skjønne at alle begrensningene gjøres for et «vi» og ikke for «meg». Sosiale begrensninger gjøres for å sikre at vi har kapasitet i helsevesenet til å ta imot alle syke, både korona-syke og andre syke. Husk at det ikke bare er hvor mange døde som teller, – helsemyndighetene vil at alle som trenger det skal få sykehusplass og bli friske.

Nordmenn er priviligert
Vi har ikke bare god plass og tilgang til natur og frisk luft nærmest uansett hvor i landet vi bor, men vi har også helsemyndigheter som er til å stole på og tar avgjørelser i åpenhet og offentlighet. Vi har en nasjonal økonomi som gjør det mulig å gi tilskudd til bedrifter og kultur. Vi har helsetjenester for hele befolkningen. Det betyr ikke at alle har det bra; men vi har forutsetninger for å komme gjennom pandemien på en måte som gjør at befolkningen ikke lider mer enn nødvendig. Jeg har stor medfølelse med alle som er i en vanskelig situasjon, enten det er pga. ensomhet, psykisk helse, økonomiske bekymringer eller andre situasjoner som er blitt påført pga. begrensningene.

Vi er oss selv nærmest.
Mens helsemyndighetene prøver å holde pandemien under kontroll for at ikke flere enn nødvendig skal bli syke og for at ikke helsevesenet skal bryte sammen, sitter mange av oss i våre gode og varme stuer og klager på at vi ikke får gjort det vi ønsker.

Hva kan du og jeg gjøre? Her er mine råd til meg selv:

  • Løft blikket
  • Bry deg og se dem i familien din, naboen din, ham du ikke kjenner så godt, både på nett og i det «virkelige» livet
  • Vær kritisk til sære ytringer, og sjekk kilden og hva den står for
  • Begrens sosiale medier. Facebook er for tiden kanskje den største kilden til desinformasjon. Vær kritisk til det du leser på blogger, også denne 🙂
  • Lytt til erfarne helsefolk
  • Bruk naturen til å være sosial
  • Bruk engasjementet og meld deg inn i et politisk parti, en interesseorganisasjon, en frivillig tjeneste
  • Kritikk mot helsemyndighetenes håndtering av pandemien er lov. Bruk stemmen din der den kan brynes mot dem som ser totalsituasjonen, ikke der alle er enige med deg og hylekoret tar av.

Publisert i Hverdag | Merket med , | 2 kommentarer

Typisk novemberlørdag pandemihøsten

Sove passelig lenge.
Spise frokost, og ha en god kopp kaffe etterpå. Nyte lenge.
Strikke litt, lese litt på nettavisene.
En kaffe til, kose seg lenge.
Rydde bort frokosten.
Skrolle litt til på mobilen.
Ta en løpetur. En lang, rolig tur.
Spise godt med karbohydrater etter løpeturen. Restitusjon, vet du.
En kaffe etter maten. Hvile godt. Mer restitusjon.
Strikke litt til. Sette på vaskemaskinen.
En kaffe til. Er jo lørdag.
Skrolle litt på Strava og gi litt kudos.
Titte innom Instagram og gi noen hjerter.
Lese de siste nyhetene.

– Nei, skulle vi kjørt på søpla?
– Tror søpla har stengt nå.

– Skulle vi kjøpt noen julegaver?
– Butikkene har vel stengt nå.

– Skulle vi gjort litt rent?
– Er så mørkt nå, bedre å gjøre det i dagslys.

– Skulle vi laget noe god mat?
– Vi har et par pizzaer i frysen.

Skjønner ikke hvorfor vi aldri får gjort noe?

Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

Salme av Eyvind Skeie

Eyvind Skeie er i mine øyne en stor salmeforfatter. Og utrolig produktiv. Jeg har sunget meg gjennom mange av de 316 salmene og sangene han har utgitt i sin egne salmebok, og det er mange favoritter. Spesielt liker jeg sangene/salmene som Sigvald Tveit og Asbjørn Arntsen har tonesatt. Her er en av dem:

Jeg tenker meg Gud som et hus, og det er kveld,
Jeg har vært langt borte og vet at jeg må hjem før det blir sent.
Jeg tenker meg Gud som et hus med mange lyse rom.

Omkved
Gjennom mange dager under solens brann,
langs mange veier i et fremmed land,
og når mørket stiger, da må jeg komme frem
til et hus hvor jeg kan finne ro og fred,
der alt jeg bærer på kan legges ned,
når kvelden kommer, da må jeg finne hjem.

Jeg tenker meg Gud som en mor, og det er kveld,
Jeg har vært langt borte og vet at jeg må hjem, for det er sent.
Jeg tenker meg Gud som en mor; som roper på sitt barn.

Omkved

Jeg tenker meg Gud som et hus når det er kveld.
Et lite barn løper mot husets åpne dør, for det er sent.
Jeg tenker meg Gud som en mor; hun venter på sitt barn.

Alexandria Publishing 2007, 316 salmer og sanger

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Siste høstmåned

Tenk at vi allerede er midtveis i november, siste høstmåned! Vi har hatt så mye pent vær i høst at jeg ikke helt har skjønt at høsten start er over. Men den siste uken har det vært både mørkt og vått, så nå begynner det å gå opp for meg. Og når julelysene dukker opp både i byen og rundt husene, har jeg også skjønt at vi nærmer oss jul. Jul i dette annerledes-året. 2020. Pandemi-året. Når vi nå har runde 2 med sterke restriksjoner, er det mange som har mistet mye. Jeg tenker mye på de enslige, ensomme, de som har mistet jobben, mistet nettverket. Tøffe tider, også i vårt gode land.

Snart er det desember og vinter. Skjønt – vinter er det ikke alltid det blir her helt sør. Noen ganger er vinteren mer som en ekstra høst. Og i år med begrensninger for sosialt liv, kan vinteren nok føles ekstra lang. Selv er jeg over gjennomsnittet sosial, så jeg må finne trivsel på andre måter. For meg fungerer rådene fra HelseNorge godt når det gjelder å få god livskvalitet:

  • Knytte bånd
  • Være aktiv
  • Være oppmerksom (her har jeg mye å lære, utålmodig som jeg er)
  • Fortsett å lære
  • Gi til andre

Jeg håper at vi i løpet av åren 2021 får en vaksine mot korona-viruset, slik at vi kan leve mer normalt, og være sammen med hverandre uten bekymring for smitte. Da skal vi igjen synge, klemme og le.

Fra en tidligere tur til Gillsvann.
Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Min favorittdag

– Hvilken dag er det i dag, spurte Ole Brumm sin venn.
– I dag, svarte Nasse Nøff.
– Min favorittdag, sa Brumm.

I dag ble torsdagen nok en gang favorittdagen. Etter en effektiv dag på jobb med gode kolleger og godt humør, var det hjem til familien og en enkel, men god middag. Kaffe og avis etterpå, og så litt husarbeid. Og så høydepunktet – en løpetur på asfalt i kveldinga, med oppspart overskudd og lette bein før kvelden var blitt altfor sen.

Siden har jeg hatt en god prat med datter som bor utenbys, og det er alltid koselig. Minstemann har spist middagsrester og kost med katten, mens mannen sitter i loftstua og koser seg med dokumentar om Springsteen.

Da jeg løp med musikk på øret i kveld, kjente jeg hvordan takknemligheten boblet i meg. Takknemlighet for god helse, for å kunne løpe, for å trives på jobb, for å ha et godt hjem å komme hjem til. For kveldslys langs elva, og stille regn på hjemveien. For arbeid og hvile. For kjærlige armer og gode ord. For latter rundt bordet og forventninger til helga. For musikk og bevegelse. For stillhet og nærvær.

Torsdag. Min favorittdag.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar