Hør, går du med tongsinte tanker og reddes for dagenes sår, da søk i de susende skoger et møte med natt og vår. For der vil du alltid finne den freden du aldri fant der hatet, den harde høker, tok hjertene grisk i pant.
Ja, kvil dine dagtrøtte tanker ved nyingens flakkende skinn, og skognatta viser deg vegen til freden i sjel og sinn. For natta ho står ved ditt leie av angende, vårgønt bar og gir dine redde spørsmål sitt susende, milde svar.
Og da skal du føle dette at Herren er stor og nær, og var du en tviler i verda, du lærer at Herren er. Du hører han går gjennom ødet med sålaupen full av frø, – Han tenner med veldige hender Et vårhåp som aldri kan dø.
Våren er her! Jeg har lengtet etter våren helt siden hverdagen begynte i januar. Og nå som våren er her med farger, lyder og lukter, kjenner jeg at deler av meg som har ligget i dvale, nå har kommet til liv. Å være ute og kjenne sola varme, gjør meg så glad. Å stå opp om morgenen i fullt dagslys, er så enkelt. Å høre fuglene krangle i tretoppene, er så herlig!
I påska var jeg så heldig å få et par turer i kajakken. Stillheten som finnes på sjøen en tidlig morgen, gjør noe med meg. Det majestetiske rolige havet mot en blå horisont, så uendelig stort og mektig, gjør meg så ydmyk overfor skaperverket og Skaperen.
I natt hadde jeg årets første natt i naturen. Min mann og jeg dro til Bymarka i går ettermiddag og hadde en flott kveld ved Bervannet før vi overnattet i hengekøye rett ved vannkanten. Å ligge der og gynge rolig frem og tilbake i kveldsbrisen, titte opp i furutreet over meg og se stjernene lyse mellom grenene, gir meg samme følelse som i kajakken. En følelse av respekt for hvor liten jeg er i møtet med den store naturen og den endeløse himmelen. En glede over å få lov til å tilbringe tid i naturen, uten stress, uten tidsplan og uten forventninger. Bare være. Være takknemlig. Være til.
Mange av oss, meg selv inkludert, har trodd på Gud slik vi har fått ham presentert i forkynnelse og undervisning fra barneårene og frem til voksen alder. Vi har stolt på de rundt oss som har formidlet sine erfaringer og sin kunnskap, og tatt imot budskapet mer eller mindre bevisst. I voksen alder må de fleste gjøre en revurdering av sitt gudsbilde for både å kunne fortsette å tro på Gud, forstå verden og forstå seg selv.
Så hvordan er min Gud? Har jeg skapt en Gud i mitt eget bilde, eller lar jeg Gud være slik han selv har åpenbart seg? Vil jeg ha en gud som passer inn i mitt liv og som kan tilfredsstille mine behov? Eller ser jeg Gud slik han faktisk er? Hvis Gud ikke kan begripes med vår menneskelige fornuft, hvordan kan vi da bli godt nok kjent med Ham til å tro på Ham og stole på Ham?
Jeg tror på en lavmælt Gud. En Gud som ikke snakker til meg direkte med ord, men som åpenbarer seg gjennom naturen, gjennom mennesker, gjennom dåp og nattverd og gjennom Bibelen. En Gud som aldri trenger seg på, men som heller aldri blir trøtt av å vente på oss og ønske oss velkommen hjem.
Jeg tror på en stor Gud. En Gud som er så mye større enn våre begrensede menneskelige begreper og erfaringer. En Gud som vi aldri helt kan forstå, en Gud vi ikke kan begripe. En Gud som vi ikke har mulighet til å putte i bås eller definere, men som vi må nærme oss i undring og respekt.
Jeg tror på en liten Gud. En Gud som kom oss i møte ved å la seg føde som et menneskebarn i vår verden, som Jesus Kristus. En Gud som ikke bare vil være en fjern og mystisk størrelse, men som identifiserer seg så til de grader med oss mennesker at han blir et menneske som oss. En Gud som vandrer barføtt gjennom ørkenen, en Gud som holder seg med de utstøtte og tar parti med dem som ingen vil ha noe med å gjøre.
Jeg tror på en lidende Gud. En Gud som har medfølelse med oss og som har det vondt når hans barn lider. Hvis jeg ikke skulle gå til Gud med det vonde i livet, til hvem skulle jeg da gå? Jeg tror på en Gud som led med oss da Jesus døde for oss. Hvem kan anklage en Gud som lar sin egen Sønn lide for vår skyld?
Jeg tror på en skapende Gud. En Gud som har skapt og fortsatt skaper og holder oppe sitt skaperverk. Som lar oss mennesker utvikle seg, og som lar oss bruke vitenskap og fornuft til beste for hverandre. Jeg tror på en Gud som skaper skjønnhet i det ødelagte, orden i kaos, nytt liv der det før var dødt.
Jeg tror på en samlende Gud. En Gud som vil ha tilhørighet med alle sine barn, og som kaller oss til fellesskap med seg og med hverandre. Jeg tror på en Gud som en dag vil samle hans barn fra alle folkeslag, alle nasjoner og alle språk.
Jeg tror på en Gud som er verd å tro på. Som gir mening til livet, som gir mening etter livet. Som jeg ikke forstår, men som jeg lener meg mot. Som tåler meg og elsker meg. Jeg tror på en Gud som ER.
Jeg visste det før før, men nå har jeg fått det bekreftet igjen: Jeg er så glad i mennesker! Er det én ting pandemien har lært meg, så er det at jeg trenger mennesker rundt meg for å ha det godt. Og jeg trenger å se dem i virkeligheten, og ikke bare gjennom en skjerm. Det er kanskje selvsagt for mange, men for meg har det vært en erkjennelse som har kommet over tid både ifm pandemi, men også fordi jentene har flyttet ut og det har blitt mye mer stille hjemme. Det å trives i eget selskap, er for meg helt fint i korte perioder, men ikke over tid.
Nå som jentene har flyttet ut, må jeg i større grad ut for å treffe mennesker. Jeg har gutta igjen hjemme, men de trives mye bedre bak skjermen enn jeg. Heldigvis har faste aktiviteter og engasjementer kunnet starte igjen, og jeg fryder meg over å kunne være sosial og sammen med mennesker også på kveldstid.
Harvest Magazine skriver på sine nettsider at Vennskapene våre ryker, og nesten ingen bryr seg om det. Jeg tror vi må – nå som de sosiale begrensningene har tatt slutt – finne tilbake til de gode menneskemøtene, uten nødvendigvis å gå tilbake til travelheten og den fulle avtaleboken. De beste møtene synes jeg finnes i frivilligheten, i engasjementene, i interessene. Når du og jeg jobber for samme sak, mot samme mål, men med ulike ressurser og bakgrunn, da skapes gyldne øyeblikk.
Føler du deg ensom nå etter pandemien? Lengter du tilbake til at noen spør etter deg, ber deg ta i et tak eller bare ønsker å være sammen med deg? Har du en hobby du kan dele med andre, eller er du også glad i mennesker og kunne gjort en jobb i frivillig arbeid? 2022 er frivillighetens år, og det er mange gode saker å jobbe frivillig for. Finner du det du virkelig brenner for, kjennes det ikke som en jobb, bare som et gode.
Å være glad i mennesker, handler også om tilhørighet. Om fellesskap. Og om at ingen er alene. Livet er mennesker:
Dere som leser bloggen min jevnlig, vet at jeg ikke er noe vintermenneske. Derfor gleder jeg meg stort over at februar snart er forbi og at jeg kan ønske mars og våren velkommen. Den siste uka har det vært merkbart mye lysere om morgenen på vei til jobb, og fuglene har begynt å synge, så da er det vår i mine øyne.
Denne uka har skolen hatt vinterferie, men i år har jeg ikke hatt ferie selv, bare en enkelt fridag midt i uka. Den brukte jeg til å gå en langtur, noe jeg har funnet ut at jeg liker veldig godt. Turen denne gang gikk hjemmefra, til nedre Gill og inn i Jegers, over til UIA og Gimle Gård, over Oddernesbroa og opp i Baneheia, gjennom Baneheia til Ravnedalen, ned til byen langsmed Grimsbekken og hjem fra byen etter noen ærend. Totalt ble det litt over 19 km, og siden store deler av turen gikk i skau og på grus, ble jeg ikke så sliten i hoftene som sist på asfalten.
På Holmenkollen etter jobb.
Våren kom med åpning av landet etter pandemirestriksjoner, men så er pandemi-nyhetene blitt erstattet med vonde bilder fra Russlands invasjon av Ukraina og krigsnyheter derfra. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å leve med usikkerheten og frykten som følge av at landet ditt er i krig, og det er lett å føle seg liten og maktesløs når man ser det på avstand. Jeg ber om at Russlands leder må besinne seg og at alle statsledere tar kloke beslutninger som gjør at krigen kan avsluttes så raskt som mulig.
Maktesløsheten overfor ondskap er også tema i mange av episodene i serien Bosch, som min mann og jeg ser om kveldene. Det er en utrolig god serie, med fokus på mange ulike aspekter ved livet og med et persongalleri som man blir så inderlig glad i og som føles troverdige og sanne. Her er ikke menneskene enten gode eller onde, kjærligheten er ikke lettvint og livet er mye mer enn fasaden.
Nå er det ei rolig helg før ei litt mer travel uke. Jeg ønsker deg en god dag akkurat der du er 🙂
Jeg ønsker at hjemmet vårt skal være et hjem, ikke et utstillingsvindu. Jeg ønsker at kroppen min skal være en kropp, ikke en identitetsmarkør. Jeg ønsker at parforholdet skal være kjærlighet, ikke et glansbilde. Jeg ønsker at vesken min skal romme sakene mine, ikke være et statusobjekt. Jeg ønsker at klærne mine skal holde meg varm, ikke symbolisere klasse. Jeg ønsker at troen min skal være tillit, ikke prestasjonene mine. Jeg ønsker at Gud skal være Gud, ikke begrenset av mine forestillinger. Jeg ønsker at du skal være deg, ikke sånn du forventer at andre vil du skal være. Jeg ønsker at vår verdi skal være ukrenkelig, ikke rangert etter menneskelige påfunn. Jeg ønsker meg alt og ingenting.
Etter å ha hørt Liv Grete Skjelbreid i podcasten «Vinter i P2» fortelle om sitt viktige spørsmål til seg selv både i idrettskarrieren, men også etterpå for å få glede og trivsel i livet, ble jeg inspirert til å bruke spørsmålet til meg selv:
Hva er viktig for deg akkurat nå?
Det er februar, dårlig vær, og ennå lenge til våren. Det er den årstiden jeg er minst glad i, og i tillegg har vi smittebegrensninger pga. pandemi. Jeg synes de siste ukene har vært tunge, spesielt de mørke morgenene med nedbør, vind og dårlig føre. Når det er lite å glede seg til, eller det jeg gleder deg til er så langt borte, kan jeg bli litt mismodig. Og samtidig vet jeg at jeg har så mye å glede meg over. Og så kommer skamfølelsen fordi jeg ikke er takknemlig nok for det jeg har.
Så hva er viktig for meg akkurat nå?
– Det er viktig for meg at de menneskene jeg har rundt meg har det bra, og at jeg selv har det bra – Det er viktig for meg å gjøre ting som gir meg energi, f.eks. være ute, være aktiv, ha blomster, så frø, være sosial – Det er viktig for meg å prøve å ha en god balanse mellom arbeid og hvile, jobb og fritid, andres behov og egne behov – Det er viktig for meg å legge planer for gode opplevelser, anerkjenne egne behov og si ja til mulighetene som byr seg
Derfor var det ekstra hyggelig da ei bekjent denne uka spurte om jeg ble med på Svein Tindbergs oppsetning av «Abrahams barn» i Kilden. Og fint å få en tur ut med mannen i sol og vind og vær i formiddag. Og å finne en frøpose med ukjent sort tomatfrø på hagesenteret som forhåpentligvis vil spire og trives under vekstlyset.
Og så øver jeg meg på å godta at det er lov å bli tung til sinns, det er helt ok å synes at det er mørkt og trist nå og det er greit å ikke være like godt humør alltid, på tross av at jeg egentlig har alt jeg trenger for å ha det bra.
Hva er viktig for deg akkurat nå? Lytter du til dine egne behov eller går alt på autopilot? Eller lar du deg styre av hva andre mener er viktig? Jeg anbefaler podcasten «Vinter i P2» på det varmeste. Der er det gode livshistorier, fine refleksjoner og mange inspirerende mennesker å lytte til.
Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok….
Søren Kierkegaard
Jeg gikk en tur i dag. En lang en. Jeg hadde som mål å gå meg i godt humør og la tankene vandre fritt og la alt annet være. Det var langt. Det var tungt mot slutten. Men mest av alt var det fint:
Jeg startet like før kl. 8 hjemmefra med ull innerst, treningsklær ytterst og gode joggesko og en dagstursekk på ryggen. Det var såvidt begynt å lysne, og da jeg kom til Justvik var det nydelig farge på skyene i øst. Ved Justvik skole måtte jeg ut på landeveien, og da var det lyst nok til at det kjentes trygt. Det var uansett få biler på veien en lørdag morgen. Hemingsvannet lå fredelig med is på. Ei hegre flakset opp like ved siden av meg da jeg gikk forbi og fløy med seige vingeslag over isen.
Ved Ålefjær kom sola nesten gjennom skyene, og jeg var glad for at jeg hadde valgt denne veien og denne retningen. Nydelig vinterstemning!
Ålefjærfjorden.
Etter 10 km og snaue 2 timers gange var det matpause ved Farvannet, på andre siden av veien for skytebanen. Der fant jeg meg en bar skogsflekk i sola, og tok på meg mer klær og koste meg med mat og drikke. Men det ble fort kaldt, så etter bare noe minutters pause, gikk jeg videre.
Langs vannet var det litt trafikk, men så bar det ned mot Ryen, og der tok jeg inn på Borgeveien og kom bort fra bilene. Det var nydelig å gå flatt og fint langs jordene der. Sola kom helt gjennom og det gjorde meg aldeles lykkelig.
Der det er skygge, er det sol!
Noen fly lettet og landet på Kjevik, og skjærene holdt meg med selskap. Jeg gikk forbi Ve og begynte å mimre om da jeg vokste opp som barn på Hånes og skoletannlegen var på Ve skole. Jeg var så stolt første gangen jeg fikk ring som premie, men skuffelsen var desto større da jeg kom hjem og oppdaget at steinen i ringen allerede var falt ut!
Hamresanden, med hjemmet mitt på andre siden av fjorden.
Etter hvert kom jeg til Hamresanden. Det var mange turgåere i området, og det var veldig fint å gå langs stranden og fjorden. Jeg begynte å kjenne at hoftene var trøtte, men var ved godt mot. Det var ikke aktuelt å hoppe på en buss hjemover, noe jeg på forhånd hadde tenkt var en grei løsning om turen ble for lang. Fra Hamresanden gikk jeg gjennom Grovika til Solvika, badeplassen vi så ofte var på i hverdagene i barneårene. Også her ble matpausen kort, for det var bare et par plussgrader midt på dagen.
Så var det å vandre videre langs Vigvollåsen, til Rona og over Varoddbroa. Det var mye støy fra E18, så dette strekket var litt bråkete. Men snart var jeg ved Vollevannet og kunne starte på de siste kilometerne hjemover. Dunjakka måtte av igjen etter å ha pustet litt opp Narviksbakken.
Langs Eidsbukta så jeg meg tilbake over Topdalsfjorden, – godt fornøyd med dagens tur. Drøyt 27 km ble turen, og ca. 5 timer total med de to pausene.
Eidsbukta og Topdalsfjorden
Å gå gjør meg godt. Jeg er ellers ikke så glad i stillhet, men når jeg møter stillheten når jeg går, trives jeg godt med den. Stillhet trenger ikke være absolutt stillhet, men heller fravær av støy, inklusiv den visuelle støyen. Å gå på veien og høre fuglesang, hundebjeff men også biler og fly, er likevel en slags stillhet. Som Kierkegaard kan jeg ofte gå fra tunge tanker og finne glede i den enkle aktiviteten å sette det ene benet foran det andre i en slags meditativ tilstand. Å være ute i dagslys er dessuten den beste medisinen for meg for livslyst og energi, spesielt i de mørke vintermånedene.
En fot foran den andre. En dag, en time av gangen. Plutselig har det gått nok et år, og et nytt år er i gang. Også året 2021 ble preget av pandemi. Så mye fint og godt måtte igjen settes på vent. Så mange arrangementer ble usikre, opplevelser umulige og planlegging nytteløs. Hva kan vi håpe på for 2022?
I podcasten «Oppdrift» av Kathrine Aspås, sier Pellegrino Riccardi at planlegging og håp er nesten det samme. Planlegging er systematisering av håp. De oppfordrer begge til å ta gleden på forskudd. Er det mulig nå med så mye usikkerhet? Går det an å planlegge med forhåpninger, uten for store forventninger?
Jeg trenger håpet ekstra mye i starten av januar. Julepynten er ryddet bort, døtrene har reist tilbake til sitt og det er lenge til noe annet enn vinter, mørke og hverdag. Kan jeg planlegge med forhåpninger? Hva kan planlegges?
Kjøkkenhagen kan planlegges! I fjor kjøpte jeg et lite vekstlys som gjør at jeg kan så frø allerede nå i januar. Å se frø spire og bli til grønne vekster nå før våren kommer, er virkelig håpefullt!
Norgesturer kan planlegges! Jeg har lyst å gå en 3-dagerstur ei langhelg til våren eller høsten, enten alene eller sammen med ei venninne, som en forsmak på en lengre pilegrimstur.
Læring kan planlegges! Å øke kompetansen på et spesifikt område, er på planleggingsstadiet nå i vår.
Trening kan planlegges! Treningsmål likedan. Målet i år må bli minst ett halvmaraton, siden det glapp pga. skade i høst.
Hverdager kan planlegges! God mat, gode filmer, bøker og hobbyprosjekter er fint å planlegge nå som det er tid.
Har du forresten sett den norske filmen «Håp«? Den syntes jeg var ordentlig god. Eller hørt sangen «Sommerfuglvinger» av Anne Grete Preus? Den har så mye vårlengt og håp i seg. Og kanskje har du hørt Guds stemme som hvisker stille, men insisterende: «Jeg vil gi dere fremtid og håp».
Ord om ord 