Hvordan leser du?

Skrevet februar 20, 2026 av annegretekaspersen

I dagens informasjonsstrøm og algoritmepåvirkning, har vi lett for å bli mer ensporet enn før, og få mer informasjon og påvirkning fra meninger som er like som de vi har lest før. I en kommentar jeg leste forleden i avisen, anbefalte skribenten å heller spørre «hva leser du?» i stedet for å spørre «hvorfor mener du dette?» Det kan være lettere å forstå hverandre og hvorfor vi har de meningene vi har, hvis vi undersøker påvirkningen vi har blitt utsatt for.

Det fikk meg til å reflektere selv: Hva leser jeg? Hvordan leser jeg? Skiller jeg på meninger fra «hvem-som-helst» og meninger fremkommet i redaktørstyrte medier? Hvilken informasjon søker jeg aktivt etter, og hvilken informasjon blir jeg passivt utsatt for? Hvordan skal vi kunne samtale og utveksle meninger hvis informasjonsstrømmen vi har blitt utsatt for er diametralt forskjellig? Hva er rett? Hva er sannhet?

I ei av bøkene jeg nettopp leste, var det en setning jeg bet meg merke i: «Vi ser ikke verden som den er, vi ser verden som vi er.» Vi ser visstnok tilværelsen, verden, menneskene rundt oss ut fra vår egen for-forståelse og våre egne følelser, ikke som en objektiv størrelse. Er jeg grunnleggende redd, er det stor sannsynlighet for at jeg ser verden som et utrygt sted. Da oppdrar jeg kanskje barna mine på en måte som gjør at de blir engstelige. Er jeg grunnleggende trygg, vil jeg kanskje oppmuntre barna til å ta del i verden og ha tro på at de er i stand til å manøvrere trygt i den. Da vil kanskje ikke påvirkningen fra nyhetsbildet ha like stor negativ innvirkning som det kunne hatt hvis jeg var engstelig fra før.

Følelsene viser seg å spille en stor rolle når det kommer til informasjonsstrømmen. Overskrifter er laget for å trigge følelsene våre, for at vi skal klikke på bilder og tekst og bli utsatt for reklame og mer informasjon. Ja, hele baktanken med sosiale medier er å holde på vår oppmerksomhet og la oss bli så følelsesmessig engasjert at vi bare «må» kikke litt videre. Kanskje vi skulle omdøpt sosiale medier til «oppmerksomhetsindustrien» for å bli mer bevisst på drivkreftene bak?

Selv om jeg prøver å lese ulik informasjon og søke troverdige kilder, er det utopi å tro at jeg har full oversikt over påvirkningen som skjer. Jeg er nok fanget av ulike strømninger som jeg selv ikke er bevisst på. Men hva er det jeg bevisst og aktivt lar meg påvirke av i disse dager? Og hva er det jeg bevisst velger bort?

Jeg abonnerer på nettmagasinet «Harvest«. De skriver selv at de skriver om «Hvordan kan vi leve et godt liv og samtidig skape en bedre verden».
Jeg abonnerer også på bladet «Strek«. De skriver om «Tro. Aktualitet. Rotfeste.» Et sentralstimulerende magasin (!).
Jeg abonnerer på lokalavisen Fædrelandsvennen.
Jeg lytter en del til podcastene Uroskolen, Pust for livet, Viggo og Filip, Menneskemøtepodden og sporadisk til andre.
Jeg lytter til Andy og de andre mindfullnessinstruktørene i appen «Headspace» når jeg trener oppmerksomheten. Jeg lytter til ulik musikk når jeg trener løping.
Jeg leser bøker. Mange bøker. Jeg leser skjønnlitteratur (og er bevisst på å lese forfattere av begge kjønn), sakprosa (psykologi, mindfullness, andaktsbøker, stressmestring, lederutvikling, treningsinspirasjon m.m.) og dikt. Jeg følger en del kontoer på Instagram: Stresslaege, Solveiggr, Nakedpastor, substainableminimalist, krisslovesfood, gronn_tomat, uroskolen, bevisst.lektor, strikkekontoer, dyrkekontoer, bibelkontoer, treningskontoer og selvfølgelig en del privatpersoner. Jeg har Facebook-konto, men følger flest personlige kontoer der, men får selvfølgelig reklame og annet innhold som alle andre. Jeg har LinkedIn-konto, men synes den er masete, og har ikke vært inne på den siste måneder.
Jeg leser Bibelen. Ganske ofte, men ikke så lange avsnitt av gangen. Mest alene, men en gang i måneden også sammen med gode naboer og venner. Jeg ber, men ofte uten ord. (Han som jeg tror lytter, er også uten ord.)
Jeg leser NRK og lytter av og til til p1. Eller sommer/vinter i p2.
Jeg ser ikke lineær-tv, ikke reklame på tv, jeg ser lite film, men ser i perioder noen serier. I fjor sommer gikk det flere måneder som jeg ikke så på tv. (Det er et poeng at tv-en står i loftsstua og ikke i stua både hjemme og på hytta. Jeg må bestemme meg for hva jeg vil se for å forlate sofakroken min.)
Jeg lytter til fulgesangen ute, til kjøleskapet som durer og til hjertet mitt som banker i ro og uro. Jeg lytter til stillheten, oppvaskmaskinen og bussene som kommer og går.
Jeg snakker med mennesker, og utenom nær familie snakker jeg nok mest med kolleger. Jeg snakker sjeldent i telefonen utenom med døtre som bor utenbys. Jeg setter skikkelig pris på en ærlig og god samtale, men liker ikke å diskutere.
Jeg leser ikke ukeblad/dameblad. Jeg ser svært sjeldent nyhetssendinger på tv. Jeg leser av og til i treningsblad som mannen abonnerer på og ei sjelden gang kjøper jeg en papir-avis. Jeg lytter til preken i min lokale menighet i den norske kirke flere søndager i måneden og til ledere i foretaket jeg jobber. Jeg lytter og samtaler med mannen aller mest. Tror jeg.

Overskriften er hentet fra Bibelen, fra Lukas 10,26 der en lovkyndig ville sette Jesus fast, og Jesus repliserte: «Hvordan leser du?» Svaret handlet om kjærlighet. Kanskje mitt svar på hvordan jeg leser også bør justeres etter hva som fremmer kjærlighet? Til meg selv og til andre?

Hvordan leser du?

Publisert i Litteratur, Medier | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mot til å være normal

Skrevet februar 2, 2026 av annegretekaspersen

Helgas leseopplevelse ble av de jeg kommer til å huske. Tittelen «Våg å bli mislikt» høres ut som en enkel selvhjelpsbok, men bak fasaden ligger det dyp filosofi og psykologi av filosofen Alfred Adler, formidlet gjennom Ichiro Kishimi og Fumitake Koga. Undertittelen sier noe mer: «Hvordan frigjøre seg fra andres forventninger og oppnå ekte lykke».

Jeg tror ikke det finnes en enkel vei til lykke for alle, men jeg tror hvert enkelt menneske selv kan gjøre mye for å være tilfreds og finne mening i livet. Og jeg er ganske sikker på at de fleste ikke blir lykkeligere når de får tilfredsstilt det behovet de tror vil endre alt: få en jobb, få en partner, få barn, få en bedre jobb, få et større hus, en romsligere båt eller snillere sjef. Jeg tviler nok også på at jeg får det bedre ved å skylde på omstendigheter, ved å klandre personer i omgivelsene mine eller å dyrke negative erfaringer fra fortiden.

Forfatterne av boka skriver på en underholdende måte om mange av livsløgnene vi tror på. Vi er for eksempel mange som tror at vi er litt bedre enn de andre, som for eksempel at vi er over gjennomsnittet gode sjåfører i trafikken. Vi er også mange som tror at vi ikke evner å forandre ulike forhold i livet, mens sannheten kanskje er at vi ikke tør. Det er tryggere å ikke prøve.

Uroskolens guru, Caspar Seip, sier med humor at det beste vi kan håpe på er å være en helt alminnelig dust.

Så hvorfor skal vi finne mot til å bare være helt normale? Kanskje kan det å akseptere at vi er helt normale, bidra til at vi er mer tilfredse i livet? Det betyr ikke å ikke sette seg mål, men at reisen på vei mot målet også må være en del av målet. Livet er ikke en rett linje, men samling av en rekke øyeblikk. Hvis jeg lever livet fullt ut her og nå, er livet på et vis alltid komplett. Å akseptere at jeg er normal, vil ikke betyr at jeg skal slutte å utvikle meg, men å ikke hige etter å være noe annet enn det jeg er. Da kan jeg la være å sammenlikne meg med andre, ønske meg det andre har og hele tiden prøve å vinne den usynlige konkurransen i å være litt bedre.

Jeg heier på et stort normal-begrep, og er skeptisk til den overveldende diagnostiseringen av alt som ikke passer inn «i boksen». Og kan vi leve sammen som likeverdige mennesker der ingen er over eller under den andre, så kan vi alle være normale, hver på sin måte. Jeg slår gjerne et slag for det ordinære livet.

Publisert i Hverdag, Litteratur, Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Livet må tas hjem

Skrevet januar 25, 2026 av annegretekaspersen

I fredagens utgave av Fædrelandsvennen, var det et debattinnlegg som fanget min interesse og som overskriften er hentet fra. Innlegget kommer som et ledd i en rekke innlegg etter at forskningsrapporten fra NOVA om barn og unges oppvekstvilkår i lukkede kristne trossamfunn ble publisert. Jeg har lest deler av den lange rapporten, og også innlegg i den samme lokalavisen fra en kvinne og en mann som har bakgrunn fra andre kristne frimenigheter, sannsynligvis langt mindre lukket enn menigheten som fredagens skribent og jeg selv er oppvokst i.

Å vokse opp i en lukket menighet med strenge regler for hvem du får være sammen med, hva du kan mene, hvilke bøker du kan lese og lite bruk av media, gjør verdensbildet og ofte også gudsbildet ganske begrenset. Som barn er det vanskelig å se for seg en annen virkelighet, fordi den virkeligheten du er i er den eneste du kjenner. Slik er det for mange barn, i ulike oppvekstvilkår. Det er mulig det har endret seg etter internetts inntreden i våre liv, men uten TV og internett på 80- og 90-tallet, gikk man glipp av mye. Spesielt når en i tillegg gikk på menighetens egen privatskole.

Som voksen har jeg mulighet til å ta valg. Til å søke informasjon, utforske og oppdage. Det er ingen som oppfordrer deg til det innad i en lukket menighet, tvert imot. Det oppleves for mange som skummelt og radikalt. Men like fullt har jeg som voksen et valg. Når en da velger å gå på tvers av det en har lært og trodd i oppveksten og finner et nytt ståsted, kan en som skribenten i innlegget skriver enten leve i opprøret og mene mye om miljøet man har forlatt, eller velge å «ta livet hjem». Å ta livet hjem oppfatter jeg som å ta ansvar for seg selv og finne et nytt ståsted der man kan leve i tråd med sine verdier. Rett og slett leve sitt eget liv, og ikke et liv basert på andres forventninger eller rammer.

Livet som er gitt meg, er en gave. Jeg kan ikke velge hva jeg vil møte, men jeg kan som regel velge hvordan jeg vil møte det. Til en viss grad kan jeg også forme livet selv, noe som gir meg en frihet. Denne friheten er først og fremst god, men som utbryter av en lukket menighet kan også friheten være svimlende og famlende. For er det noe man ikke har trening i, så er det å ta egne veloverveide valg uten å lene seg på autoriteter. Tilhørigheten har vært det viktigste.

Samtidig har jeg en historie som har gjort meg til den jeg er, og som jeg hverken kan eller vil rømme bort fra. Jeg er glad i menneskene i menigheten jeg har forlatt, og jeg er glad for mye av det jeg fikk med meg av verdier og holdninger, både fra familie, skole og menighet.

I livsfasen jeg nå befinner meg i, har jeg måttet ta ansvar for mitt liv på en ny måte. Jeg har innsett at sorgen over det jeg har mistet og fremdeles mister, må anerkjennes og føles. Å akseptere at brudd med en lukket menighet ikke var en engangshendelse, men en prosess som til en viss grad vil prege hele livet mitt, er periodevis tungt. Like fullt er det mitt ansvar å finne min vei i dette, og akseptere at menneskene i miljøet jeg har forlatt responderer på ulikt vis. Så lenge jeg ønsker å ha relasjoner til menneskene i menigheten, vil jeg måtte forholde meg til følelsene i meg som det fører med seg: sorg, skuffelser, sinne og frustrasjon. Jeg har forståelse og respekt for dem som ikke klarer det, og som velger å bryte med relasjoner for å ta vare på seg selv og sine barn, i alle fall for en periode, og spesielt hvis man har opplevd krenkelser av ulikt slag.

Livet må tas hjem. I boken «Alene sammen» skriver forfatter Abraham Verghese at hjemme ikke er «hvor du er fra, men hvor du er ønsket». Ønsket – slik du er, med hele deg.

Livet må tas hjem. Det klinger også godt sammen med ordene av dikteren Hans Børli:

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Publisert i Kristendom, Litteratur, Oppmuntring | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Lille deg

Skrevet januar 18, 2026 av annegretekaspersen

Dine små, varme fingre
griper
etter min

dine myke kinn
den søte lukten av deg
blandet 
med lukten av dem
som har vært nær
denne dagen

dine ivrige hender
som slår
på tangentene
lager lyd

ditt blikk
overrasket
mot meg
når du skjønner
at det er du
som spiller piano

Anne-Grete, januar 2026

Publisert i Barn, Dikt | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Lørdagsmorgen i januar

Skrevet januar 10, 2026 av annegretekaspersen

Januarmorgen. Klokka på komfyren viser 8, og mørket ligger ennå mørkt over landet. Det er iskaldt ute og litt morgenkaldt inne. Snart har flammene fra ovnen varmet stua til en temperatur som er behagelig. Juletreet står ennå oppe, uten pynt, og venter på å bli pakket bort. Bøker, garn og strikkepinner ligger rundt omkring. Fruktskålen stor tom, mens oppvaskmaskinen er full. Katten har vært ute og gjort sitt, og vil inn igjen i varmen. Jeg sitter og leser litt i Per Pettersons bok «Menn i min situasjon» og blir så imponert over beskrivelsene hans. Hvordan han beskriver den såre følelsen hos en mann som er forlatt først av kona, og så av barna. Og hvordan forlattheten kommer til uttrykk på ulike måter.

Og så skriver jeg litt. Skriver litt dagbok og reflekterer over gårsdagen og uka som har gått, den første hele uka i det nye året. Jeg er alltid litt bevisst i den uka på at det er første uka i et nytt år. Den skal liksom angripes og gjennomføres på en annen måte enn andre uker, bare fordi det er den første. Og det føles alltid som en liten seier når fredagen kommer og jobbuka er over og man har kommet seg helskinnet gjennom. Jeg vet ikke hvordan det hadde vært å ikke kommet seg gjennom, for både uka og jobben er ganske lik som mange andre uker, men likevel. En god følelse kjennes når helgen kommer og man tar inn over seg at også det nye året har helger. Også det nye året har fredager der man kan slippe seg ned, slappe av, tygge canasta-blanding og lese lange reportasjer på Harvest. Det nye året har også lørdager å gi, rolige morgener uten krav, og kvelder med prat og hygge.

Rundt årsskiftet har jeg flere år reflektert gjennom å bruke et hefte fra https://yearcompass.com. De har utgaver på mange språk, også norsk, og de kan lastes ned og lagres på egen maskin. Å se tilbake gir takknemlighet og å se fremover gir håp, Og selv om jeg synes januar kan være mørke og tung, så er jeg også håpefull. Var det noe jeg lærte i fjoråret, så var det at livet er ikke så mye enten-eller, det er mer både-og. Livet er både sorg og glede, håp og mismot, både frihet og plikter. Livet er både tilhørighet og ensomhet, nærhet og avstand, både maktesløshet og ansvar. Livet er så mye.

Godt nytt år!

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Avstand

Skrevet januar 8, 2026 av annegretekaspersen

så langt
det er
så mye avstand
du trenger

du velger
å stå
langt borte
beskyttet fra alt
du ikke vil vite
ikke spørre
ikke undre

kanskje
det er lettere
for deg

hvor vondt
det gjør
i meg
får du aldri vite

Anne-Grete januar 2026

Publisert i Dikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Fra nå av

Skrevet desember 22, 2025 av annegretekaspersen

Fra nå av
blir det ikke mørkere

lyset
er på vei
brer om seg
hver eneste dag

først sekunder
minutter
så timer

lyset skinner
i mørket
og mørket har ikke overvunnet det

fra nå av
kan håpet skimtes
i en blå flik
av himmel

Publisert i Dikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Med oss

Skrevet desember 21, 2025 av annegretekaspersen

den beste følelsen
å få bli med 
å høre til 
å være ønsket
«vil du være med oss»

jeg hører 
en øm stemme
ser 
et nyfødt barn

med oss 
er Gud
Han med oss

ikke bare ord
uttalt i århundrer 
men i kropp
en liten gutt
som oss

med oss er Gud

jeg er ønsket
jeg hører til
jeg er med

Anne-Grete, 21. desember 2025

Publisert i Dikt | Merket med , , , , , , , , , | 1 kommentar

Kroppsspråk

Skrevet desember 19, 2025 av annegretekaspersen

Kroppen snakker
et ordløst språk

før lukket jeg ørene
ba den tie
stengte den ute

Kroppen snakker 
høyere
skriker
på et språk jeg ikke forstår

som et umulig barn
brøler 
når det har blitt oversett

uro i magen
spenning i nakken
banking i hjertet

hva sier du? 
hva sier jeg?
Jeg skjønner ikke 
hva vil du nå?
hva vil jeg nå?

Kan du oversette
til et språk
jeg kan forstå?

Anne-Grete, 19. desember 2025

Publisert i Dikt | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Dagens himmelske meny

Skrevet desember 17, 2025 av annegretekaspersen

Kullsvart morgen med stjerner på
til frokost
disig himmelblå vintersol 
til lunsj
Pastellrosa hvelving 
til middag

Skal det være 
litt dugg
til kvelds?

Anne-Grete, 17. desember 2025

Publisert i Dikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar