Dikt av Kristian Bergquist

jeg vet om deg

om ingen forstår
du ikke føler deg
som en av dem
du er gått ifra
og du har fått nok
og de andre vet ikke
hvordan du har det
hvordan det er å
være deg
inni
ingen skjønner
hva du snakker om
hvil deg med
at jeg vet
om lysningene
og de vakre fjellsidene
som du har
innerst i deg
de helt åpne markene
og de omringende elvene
for en utsikt

Publisert i Dikt | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Halvmaraton i Skagen

Forrige helg løp jeg halvmaraton i Skagen sammen med ca. 3000 andre mennesker. Det var et flott løp i vakre omgivelser. Vi fikk se både Den Tilsandede Kirke, Vippefyret og Det Grå Fyr, og fikk løpt både i skog, på klittene og midt i byen.

Partiene på brostein i byen og ut mot Grenen på myk bunn var tøffest, mens asfalten var min beste venn i kampen mot klokka. Ja, for kamp ble det da jeg etter 3-4 km bestemte meg for å prøve å komme meg i mål på under 2 timer. Det har jeg hatt som et langsiktig mål, men siden jeg ikke hadde trent noe særlig fart og heller ikke mer mengde enn normalt, trodde jeg ikke det skulle være et mål denne gangen. Men siden været og forholdene var bra, og kroppen kjentes bra, valgte jeg å satse. Jeg tror kanskje det er styrketreningen som ga resultater, at jeg løp litt mer «økonomisk», for kondisen er omtrent slik den har vært tidligere på løp.

De første kilometrene gikk bra, selv om man måtte «krangle» seg litt forbi de som løp tregere enn en selv, siden alle startet i ei pulje. Men de første 8-9 km var bare en ren fornøyelse. Da vi kom inn i byen var det som nevnt litt tøffere på brosteinene, men da vi kom oss ut av byen igjen gikk det fint. Frem til ca. 15 – 16 km holdt jeg greit farten, ca. 5:40 min pr km, mens fra 17 km og ut måtte jeg virkelig grave dypt, både for å holde fart og motivasjon på topp. Jeg visste at da vi rundet 17 km var det aldeles flatt inn mot mål, men de slettene ble så uhorvelig lange og slitsomme. Heldigvis var det en løypevakt som forsikret oss om at vi hadde sol i fjeset og vind i ryggen hele veien inn til mål, og det var herlig.

Hodet jobber ikke spesielt godt mot slutten av et 2-timers løp, men jeg klarte å regne ut at hvis jeg hadde 1:48 på klokka da vi passerte 19 km, hadde jeg noen ekstra sekunder på de siste 2 km. Men da jeg passerte 19 km var klokka nærmere 1:49, og jeg måtte presse og presse for å være sikker på å nå inn i tide. Da jeg stoppet klokka like over målstreken, viste den 1:49:46, og offisiell tid ble 1:49:40, fattige 20 sekunders margin. Jeg var utrolig lettet og stolt da jeg kom i mål, og måtte straks fortelle det til to av mine sprekere kolleger som kom i mål noen minutter før meg. Like bortenfor traff jeg min mann som også løp, og han var superfornøyd med sin prestasjon, noe han hadde all grunn til, sprek som han er.

Alt i alt ble det en flott opplevelse og ei god helg sammen med flere andre løpekolleger fra jobb. Har du lyst på et flatt halvmaraton i fine omgivelser, anbefaler jeg Skagen. De har også andre distanser, både 5 km, 10km, Grenen rundt og helmaraton. Blide danske løypevakter var plassert alle viktige steder, og i mål får man medalje, frukt og drikke – og selvfølgelig en ekte dansk flødebolle!

Publisert i løping, Travel, Trim | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Søndagstur

Forrige helg gikk jeg pilgrimstur sammen med rundt 60 andre. I dag gikk jeg tur alene. Begge deler er fint, hver på sin måte.

I dag prøvde jeg meg på nye stier. Jeg startet på Gill og gikk innover Postveien til skiltet til Kollingskaret. Derfra gikk det ganske bratt oppover og rundt Buråsen. Jeg prøvde å finne toppen, Buråsen, på 206 meters høyde, men måtte gi opp pga. mye vegetasjon. Nedover gikk jeg Budalen, før jeg skrådde over til Urdalen og opp til Salvestjønn. Derfra tok jeg ned til Øygardstjønn og tilbake til Gill. Turen tok ca. 2 timer med rask gange.

Publisert i Trim, Tur | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Image is everything

I podcasten «Pia og psyken» hørte jeg for en tid tilbake psykiater Finn Skårderud sitere noen tankevekkende ord: «Først skapte Gud mennesket. Så skapte foreldrene sine barn. Nå må ungdom skape seg selv.» Før kunne man «skylde på Gud» om man ikke var fornøyd med livet. Da troen på Ham kom i bakgrunnen, ble det barndom og oppvekst som var årsaken til alt vondt. Men hvem skal våre barn og unge skylde på i dag – de som har hatt en god oppvekst?

I boka «Den fordømte friheten» viser filosof Kaja Melsom hvordan de utrolige mange valgmulighetene man står overfor i dag kan gjøre oss ulykkelige, usikre og stresset. Ungdom i dag har så mange valg, og hele verden forteller at de kan gjøre alt, få til alt, mestre alt – bare de vil det nok. Men hvordan velge? Hvordan velge riktig? Hva er riktig for akkurat meg? Hva slags bilde har andre av meg? Hva slags bilde vil jeg skape av meg selv? Det er stort ansvar vi legger på den oppvoksende generasjon når vi forteller dem at de kan bli alt de vil. For hva når de ikke lykkes? Når de går seg vill og ikke aner selv hva de vil? Da sitter de ensomme igjen med ansvaret for sin egen mislykkethet.

Som kristen tror jeg på ordene fra Bibelen om at «…Gud skapte mennesket i sitt bilde». For meg er det godt å kunne tro at jeg som menneske er skapt i Guds bilde. For det første betyr det at jeg er skapt på en måte som Gud vil, med likhetstrekk til Ham selv, og slik Han ville at jeg skulle være. For det andre trenger jeg ikke skape meg et image, for jeg er allerede skapt i Guds bilde. Det beste bildet. Det rommer alt.

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Salme av Eyvind Skeie

Noen har mistet ei mor. Ei bestemor. Ei kone. Ei søster. Ei tante. Døden er en skummel gjest. Den kommer noen ganger ventet, andre ganger helt uventet. Da er det godt å vite at det ligger noe godt og venter på den andre siden. Det beste, faktisk.

Salmen av Eyvind Skeie med melodi av Asbjørn Arntsen er en vakker beskrivelse av slik det kanskje kommer til å være på den andre siden. Og jeg tenker på filmen «Reisen til det ytterste hav» basert på ei av Narnia-bøkene av C.S. Lewis, hvor løven Aslan møter barna på stranda etter at den store kampen er over. Slik håper jeg det vil være.

Forløst og befridd skal du møte
din frelser på stranden en gang.
Det er i den tidlige morgen,
og alt det du hører er sang, og alt det du hører er sang.

Fremdeles bedøvet av søvnen
du kjenner et underlig savn.
Da tar han forsiktig omkring deg
og hvisker helt stille ditt navn, og hvisker helt stille ditt navn.

Det er i den tidlige morgen,
og solen er gjemt bak en sky.
Da ser du forundret omkring deg
og aner at verden er ny, og aner at verden er ny.

Du kjenner hans hånd mot din panne.
Han sier: «Jeg ventet deg, venn.
Og alt det du mistet på jorden,
det skal du i dag få igjen, det skal du i dag få igjen.»

Fra 316 salmer og sanger

Publisert i Dikt, kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ord fra sommeren

Ferien er over, og sommeren er snart på hell. Om noen spør om jeg har hatt en fin ferie, ser jeg ned på brune føtter og svarer «ja» uten nøling. Sol og varme er for meg en sikker kur for å samle energi til nok en ny høst og vinter. Denne sommerferiens siste uker har vært en eneste stor lading. Jeg har fått fylt opp batteriet med langsomhet, lesing, samtaler, skog, solnedganger, familienærvær, ro – og liv.

Tidlig i sommer leste jeg om nonnene søster Judy og søster Val på 77 år som har klart å sette sikkerhet på dagsorden i USAs mektige våpenindustri. I et land hvor nærmere 1 million nålevende kvinner har blitt skutt eller skutt mot av partneren, har de klart – ved hjelp av aksjekjøp i store våpenfabrikanter med kristne amerikaneres pensjonsfond – å få våpenindustrien til å gå i seg selv og begynne å sikre at ikke våpen utløser skudd i feil hender. Nonnene siterer Katarina av Siena: «Det er taushet i møte med uretten som dreper verden.» Og de selv «jobber som om alt avhenger av dem, og ber som om alt avhenger av Gud». Inspirerende!

I ferien leste jeg boka «Omriss» av Rachel Cusk, ei bok som vi diskuterte på #boktwitter i dag. Der lar forfatteren en av personene i boka skildre livet slik:

«I ekteskapet sitt, innså han nå, hadde framskrittsprinsippet alltid vært det styrende, i anskaffelsen av hus, biler, higenen etter høyere sosial status, flere reiser, større vennekrets. Til og med produksjonen av barn føltes som et obligatorisk stoppested på den halsløse reisen; og det var uungåelig, skjønte han nå, at så snart det ikke fantes flere ting å tilføye eller forbedre, ingen flere mål å nå eller stadier å forsere, virket det som om reisen hadde nådd sluttpunktet, og han og kona ble overmannet av en sterk fornemmelse av meningsløshet og følelsen av å ha blitt rammet av en eller annen sykdom, som egentlig bare var følelsen av stillstand etter et liv med altfor mye bevegelse, lik den sjømenn opplever når de går på tørt land etter å ha vært for lenge til sjøs…..»

Det minner meg om sitatet av Arthur Schopenhauer som jeg kom over i forbindelse med kryssordløsning i helgen: «Det er med velstand som med sjøvann – jo mer man drikker, jo tørstere blir vi.» Tankevekkende!

Boka «Søsterklokkene» av Lars Mytting er også blitt fortært i passe doser gjennom sommeren. Ei god bok, som absolutt anbefales. Litt norgeshistorie får man med på kjøpet. Og setninger man kan smile av lenge etterpå, eksempelvis «Ingen stund er stillere enn når bergensere nettopp har reist». Gjenkjennende! (Unnskyld bergensere, men kan dere forstå at vi opplever det sånn?)

De siste dagene har jeg lest Johannesevangeliet. Det er vanskelig å trekke ut enkelte «gode ord» når hele evangeliet er tettpakket av dem. Men etter et møte med et menneske som hadde det veldig vanskelig, synes det viktig å nevne vers 5 fra det første kapittelet: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det». Trøstende!

Publisert i kristendom, Litteratur, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Bønn av Ylva Eggehorn

Fins det en enda smalere vei å gå
fins det en enda dypere dal å møte
fins det et enda enklere liv å få
gi meg det beste, Jesus
vis meg hvordan.

Fins det et større «ja» enn det svar jeg ga
fins det et enda dypere nei å møte
fins det et enda klarere steg å ta
gi meg det beste, Jesus
vis meg hvordan.

Fins det et enda sannere ord å gi
fins det en enda dypere kjærlighet å møte
fins det en enda renere bønn å be
gi meg det beste, Jesus
vis meg hvordan.

Hvis ikke hvetekornet faller og dør
dypt i jorden, dypt i det stille mørket
blir det et ensomt korn, men hvis det dør,
fødes det på nytt i Jesus
helt i hans lys.

Dypest sett var valget aldri ditt sier han
og den smaleste veien er mine krav
om at du skal forstå at intet er ditt
gi meg ditt beste, mitt barn
du skal forstå
gi meg ditt beste, mitt barn
du skal forstå

hvis ikke hvetekornet faller og dør
dypt i jorden, dypt i det stille mørket
blir det et ensomt korn, men hvis det dør
fødes det på nytt i Jesus
helt i hans lys.

Luther Forlag 1974: «På marken»

Publisert i Dikt, kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar