Noen mennesker jeg har møtt, har en spesiell evne til å få meg til å føle meg vel i deres nærhet. Jeg har undret meg over om disse menneskene har noe til felles, og i tilfelle hva det er. Nylig ble jeg klar over det. I en markering for et medmenneske som er i ferd med å bli pensjonist, var det flere talere som omtalte ham som en som det var godt å være sammen med, og godt å være seg selv sammen med. De brukte ikke akkurat disse ordene, men den dagen skjønte jeg at det var det det var. Noen mennesker lar deg være helt deg selv, og du er alltid god nok i deres nærvær. Vi sang i en salme samme søndagen «Lat meg vera din – men og: Lat meg vera meg.«
Parallelt med denne erfaringen, leser jeg Wilfrid Stinissens bok «Vandring med hvilepuls». Han beskriver noe av det samme i kapittelet «Den som elsker, kjenner Gud»:
En forsøker å nærme seg hvert menneske en møter med respekt og akseptere det. Gjennom en slik respekt blir det skapt et rom der den andre kan leve og utvikles. En forsøker ikke å programmere utviklingen. Den som virkelig elsker, lar den elskede være seg selv, ikke passivt (det ville betydd likegyldighet), men aktivt og engasjert. «Den dypeste forståelse av hva kjærlighet er, finner vi uten tvil hos Augustin: Jeg elsker, det vil si jeg vil at du skal være hva du er, at du skal være deg selv». (Martin Heidegger).
Vi har en nesten uimotståelig tilbøyelighet til å ville gripe inn. Når det gjelder mennesker, oppnår vi ofte mer gjennom åpenhet, respekt og ved å lytte og positivt akseptere. Det som kjennetegner mennesket, er jo at det har frihet. Vi kan ikke omskape mennesket og få det til å være seg selv om vi tramper på det som gjør det til menneske, nemlig friheten.
Hvor tankeløse og uforstandige vi er når vi møter våre medmennesker med holdningen: Jeg vet hva som er best for deg. Du må forstå det og rette deg etter det. Er kjærligheten vår så ubarmhjertig at vi ikke kan tillate et medmenneske å mislykkes? Gud hindrer oss ikke i å gjøre dumheter. Hans kjærlighet viser seg i at han lar oss gjøre feil. Men samtidig er han kjærlig mot oss i våre feilgrep. I dyp solidaritet tar han dem på seg. Og gjennom denne kjærlighetsfulle respekt og solidaritet skaper han et rom der til og med våre feilgrep får en mening. Et menneske som på grunn av andres «velvilje» stadig blir forhindret fra å gjøre feil, kan ikke utvikles. Det er ingenting som i den grad får oss til å vokse som feilgrep vi erkjenner og derfor kan angre.
…..
Vi har som oppgave å «befeste» hverandres egenverd. Det som er skapt av Gud, er godt. Å «befeste» hverandre betyr å se det gode på bunnen. Bakom og bortenfor alt som har vokst galt. Hvert menneske har et behov for å bli betraktet som godt. Du kan ikke se og oppleve deg selv som god om ikke noen annen mener at du er det.
Dette blir min bønn i dag: Gud, la meg være din, men også: La meg være meg. La meg elske på en slik måte at jeg lar mine medmennesker være hva de er, og slik at de kan være seg selv i min nærhet. Minn meg på at jeg ikke vet hva som er best for andre mennesker og derfor ikke skal prøve å forandre dem på noen måte. Når jeg blir urolig for et medmenneske, så la meg ta ansvar for uroen i meg selv slik at den andre kan ha sin frihet og jeg kan fortsette å elske med din kjærlighet.
Ord om ord 