Velkommen, 2021

Så var 2020 historie. Et år som vil bli husket for ulike ting av ulike mennesker. Men pandemien vil være med i minnet for de aller, aller fleste menneskene på jorda.

Så er det nye året begynt. Og likevel er det bare en ny dag etter den andre, og vi er nesten de samme menneskene som før, bare litt eldre. Ett år rikere – og kanskje ett år klokere?

Jeg synes januar kan være en kjip måned. Ikke er jeg glad i kulde og mørke, og det krever såpass mye ekstra å komme seg på ski at det er sjelden jeg får gjort det. Som regel har jeg prøvd å være ekstra sosial i januar, for det gir meg humør og overskudd. I år er denne muligheten borte. Tvert imot bør vi være mindre sosiale enn normalt, spesielt etter jule- og nyttårsfeiring med flere nærkontakter enn ellers. I dag har jeg derfor tatt grep og kjøpt nytt garn til gøye strikkeprosjekter og lånt flere bøker enn normalt på biblioteket, slik at jeg har litt å velge mellom de neste helgene. Jeg har også som mål å se flere – forhåpentlig gode – filmer.

Og midt i den mørkeste måneden kan det komme gode overraskelser og opplevelser. Som i går da jeg oppdaget et album til koret «SKRUK» som virkelig falt i smak, med både musikk og tekst.

As I enter the cathedral
the Dome of my Town
the world is spinning, spinning
There are soldiers and angels
sorrows and graces 
and I am in the middle 
I hear kings and fools 
speakers and seekers
and I am in the middle
I see daemons and diamonds
dreamers and weavers 
and I am in the middle

This is where I see you
where I see who you are
This is where we are one
this is where we are one

Kirsti Dahl Johansen

Noen år har jeg jobbet litt med å finne et «ord for året». I 2019 var ordet mitt «glede» og i 2020 «trøst». Ordet mitt for 2021 er «tro». Tro som hvile i Gud. Tro som trygghet i Gud. Tro som ankeret og fokus utenfor meg selv. Tro som fremtidshåp. Tro som tilgivelse. Tro som å gå i sporene til de som har gått veien før meg; som vandring frem mot et godt mål. Noen ganger vaklende, noen ganger i grøfta, noen ganger i seierstog. Tro som et sted å feste blikket. Tro som et mål for takknemligheten.

Tro. Ikke som å anta, men som å vite. Tro som fra det norrøne ordet som betyr «opptråkket sted». Tro som et sted å høre hjemme.

Publisert i kristendom, Musikk, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Finn Bjørnseth

Det skjedde ikke

Det skjedde ikke i Betlehem
mens Kvirinius var landshøvding i Syria
det var i et lite blåmalt
svært alminnelig rom
en seng et bord og en hvit stol
det var ingen hyrder eller
engler
men en tynn lysstråle
trengte gjennom huden
og ribbenene og inn i hjertet
– plutselig visste jeg alt det
jeg før bare hadde prøvd å
forstå
og barnet sa:
slik er jeg født
gang på gang
årtusen etter årtusen
jeg er alt i alle
Ordet Sannheten Veien
og Livet
den som tar imot meg
her og nå
er blitt en del av evigheten

Fra Logos, J.W. Cappelens Forlag 1972

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Sang av Anne Grete Preus

Det skinte av engler
Og hyrder på marken
Av konger og folk der
En far og en mor
Det skinte av barnet
Som kom hit med håpet
Om å forbinde
Himmel og jord

Det skinner av henne
Som står på et hjørne
I altfor tynn kjole
Og fryser seg blå
Av gutten på åtte
Som ber gode makter
Sikre ham gaven
Han håper å få

Alt det som skinner
Er ledd i en lenke
Liv etter liv
Ord etter ord
For alt det vi er
For alt vi har hatt
Skinner som stjerner
En Betlehemsnatt

Det skinner av han som
Vil feire alene
Og synes det gjør godt med
Litt høytid iblant
Og henne som synger
Mens tårene triller
Deilig er jorden
Selv om det ikke kjennes sant

Det skinner i blokker
Og hus i desember
Av blankpusset glede
For alt som skal skje
Av ivrige hender
Og alt som skal rekkes
Før klokkene ringer
Og folk setter seg ned

Det skinner av han i
En juletom gate
Og i minnenes land
Nå med høytid og fryd
Av henne som har sin
Første jul i Norge
Av det vi har fått
Og det vi fikk gitt

Publisert i Dikt, Musikk | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Lærdommer pandemien har gitt meg

Vi lærer så lenge vi lever, sies det. Og nå i pandemien lærer vi en del ting som vi kanskje ellers ikke hadde lært. Noen av tingene jeg har lært er dette:

Sosiale medier forsterker polarisering
Pandemien har lært meg at den som roper høyest, ikke nødvendigvis har rett, men skaper mye forvirring. Nå som vi alle kan være vår egen redaktør på Facebook eller Twitter, skrive hva vi vil og når vi vil, og dele alle kildene vi vil, er det fritt frem for smalsporede og ensidige meninger. Det er bedre klima for konspirasjonsteorier og alternative virkeligheter. Og når virkeligheten forstås totalt annerledes av deg enn meg, og vi ikke kan møtes fysisk for en god samtale, blir det fort diskusjon og vanskelige debattkår.

Frykt skaper grobunn for mistillit
Når man er redd og ikke forstår hvorfor smitteverntiltak må iverksettes eller hvordan de virker, er det lett å få mistillit til dem som sitter med ansvaret for helsen til befolkningen. Det er så lett å kritisere alt som ikke passer meg, og vanskelig å skjønne at alle begrensningene gjøres for et «vi» og ikke for «meg». Sosiale begrensninger gjøres for å sikre at vi har kapasitet i helsevesenet til å ta imot alle syke, både korona-syke og andre syke. Husk at det ikke bare er hvor mange døde som teller, – helsemyndighetene vil at alle som trenger det skal få sykehusplass og bli friske.

Nordmenn er priviligert
Vi har ikke bare god plass og tilgang til natur og frisk luft nærmest uansett hvor i landet vi bor, men vi har også helsemyndigheter som er til å stole på og tar avgjørelser i åpenhet og offentlighet. Vi har en nasjonal økonomi som gjør det mulig å gi tilskudd til bedrifter og kultur. Vi har helsetjenester for hele befolkningen. Det betyr ikke at alle har det bra; men vi har forutsetninger for å komme gjennom pandemien på en måte som gjør at befolkningen ikke lider mer enn nødvendig. Jeg har stor medfølelse med alle som er i en vanskelig situasjon, enten det er pga. ensomhet, psykisk helse, økonomiske bekymringer eller andre situasjoner som er blitt påført pga. begrensningene.

Vi er oss selv nærmest.
Mens helsemyndighetene prøver å holde pandemien under kontroll for at ikke flere enn nødvendig skal bli syke og for at ikke helsevesenet skal bryte sammen, sitter mange av oss i våre gode og varme stuer og klager på at vi ikke får gjort det vi ønsker.

Hva kan du og jeg gjøre? Her er mine råd til meg selv:

  • Løft blikket
  • Bry deg og se dem i familien din, naboen din, ham du ikke kjenner så godt, både på nett og i det «virkelige» livet
  • Vær kritisk til sære ytringer, og sjekk kilden og hva den står for
  • Begrens sosiale medier. Facebook er for tiden kanskje den største kilden til desinformasjon. Vær kritisk til det du leser på blogger, også denne 🙂
  • Lytt til erfarne helsefolk
  • Bruk naturen til å være sosial
  • Bruk engasjementet og meld deg inn i et politisk parti, en interesseorganisasjon, en frivillig tjeneste
  • Kritikk mot helsemyndighetenes håndtering av pandemien er lov. Bruk stemmen din der den kan brynes mot dem som ser totalsituasjonen, ikke der alle er enige med deg og hylekoret tar av.

Publisert i Hverdag | Merket med , | 2 kommentarer

Typisk novemberlørdag pandemihøsten

Sove passelig lenge.
Spise frokost, og ha en god kopp kaffe etterpå. Nyte lenge.
Strikke litt, lese litt på nettavisene.
En kaffe til, kose seg lenge.
Rydde bort frokosten.
Skrolle litt til på mobilen.
Ta en løpetur. En lang, rolig tur.
Spise godt med karbohydrater etter løpeturen. Restitusjon, vet du.
En kaffe etter maten. Hvile godt. Mer restitusjon.
Strikke litt til. Sette på vaskemaskinen.
En kaffe til. Er jo lørdag.
Skrolle litt på Strava og gi litt kudos.
Titte innom Instagram og gi noen hjerter.
Lese de siste nyhetene.

– Nei, skulle vi kjørt på søpla?
– Tror søpla har stengt nå.

– Skulle vi kjøpt noen julegaver?
– Butikkene har vel stengt nå.

– Skulle vi gjort litt rent?
– Er så mørkt nå, bedre å gjøre det i dagslys.

– Skulle vi laget noe god mat?
– Vi har et par pizzaer i frysen.

Skjønner ikke hvorfor vi aldri får gjort noe?

Publisert i Hverdag | Legg igjen en kommentar

Salme av Eyvind Skeie

Eyvind Skeie er i mine øyne en stor salmeforfatter. Og utrolig produktiv. Jeg har sunget meg gjennom mange av de 316 salmene og sangene han har utgitt i sin egne salmebok, og det er mange favoritter. Spesielt liker jeg sangene/salmene som Sigvald Tveit og Asbjørn Arntsen har tonesatt. Her er en av dem:

Jeg tenker meg Gud som et hus, og det er kveld,
Jeg har vært langt borte og vet at jeg må hjem før det blir sent.
Jeg tenker meg Gud som et hus med mange lyse rom.

Omkved
Gjennom mange dager under solens brann,
langs mange veier i et fremmed land,
og når mørket stiger, da må jeg komme frem
til et hus hvor jeg kan finne ro og fred,
der alt jeg bærer på kan legges ned,
når kvelden kommer, da må jeg finne hjem.

Jeg tenker meg Gud som en mor, og det er kveld,
Jeg har vært langt borte og vet at jeg må hjem, for det er sent.
Jeg tenker meg Gud som en mor; som roper på sitt barn.

Omkved

Jeg tenker meg Gud som et hus når det er kveld.
Et lite barn løper mot husets åpne dør, for det er sent.
Jeg tenker meg Gud som en mor; hun venter på sitt barn.

Alexandria Publishing 2007, 316 salmer og sanger

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Siste høstmåned

Tenk at vi allerede er midtveis i november, siste høstmåned! Vi har hatt så mye pent vær i høst at jeg ikke helt har skjønt at høsten start er over. Men den siste uken har det vært både mørkt og vått, så nå begynner det å gå opp for meg. Og når julelysene dukker opp både i byen og rundt husene, har jeg også skjønt at vi nærmer oss jul. Jul i dette annerledes-året. 2020. Pandemi-året. Når vi nå har runde 2 med sterke restriksjoner, er det mange som har mistet mye. Jeg tenker mye på de enslige, ensomme, de som har mistet jobben, mistet nettverket. Tøffe tider, også i vårt gode land.

Snart er det desember og vinter. Skjønt – vinter er det ikke alltid det blir her helt sør. Noen ganger er vinteren mer som en ekstra høst. Og i år med begrensninger for sosialt liv, kan vinteren nok føles ekstra lang. Selv er jeg over gjennomsnittet sosial, så jeg må finne trivsel på andre måter. For meg fungerer rådene fra HelseNorge godt når det gjelder å få god livskvalitet:

  • Knytte bånd
  • Være aktiv
  • Være oppmerksom (her har jeg mye å lære, utålmodig som jeg er)
  • Fortsett å lære
  • Gi til andre

Jeg håper at vi i løpet av åren 2021 får en vaksine mot korona-viruset, slik at vi kan leve mer normalt, og være sammen med hverandre uten bekymring for smitte. Da skal vi igjen synge, klemme og le.

Fra en tidligere tur til Gillsvann.
Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Min favorittdag

– Hvilken dag er det i dag, spurte Ole Brumm sin venn.
– I dag, svarte Nasse Nøff.
– Min favorittdag, sa Brumm.

I dag ble torsdagen nok en gang favorittdagen. Etter en effektiv dag på jobb med gode kolleger og godt humør, var det hjem til familien og en enkel, men god middag. Kaffe og avis etterpå, og så litt husarbeid. Og så høydepunktet – en løpetur på asfalt i kveldinga, med oppspart overskudd og lette bein før kvelden var blitt altfor sen.

Siden har jeg hatt en god prat med datter som bor utenbys, og det er alltid koselig. Minstemann har spist middagsrester og kost med katten, mens mannen sitter i loftstua og koser seg med dokumentar om Springsteen.

Da jeg løp med musikk på øret i kveld, kjente jeg hvordan takknemligheten boblet i meg. Takknemlighet for god helse, for å kunne løpe, for å trives på jobb, for å ha et godt hjem å komme hjem til. For kveldslys langs elva, og stille regn på hjemveien. For arbeid og hvile. For kjærlige armer og gode ord. For latter rundt bordet og forventninger til helga. For musikk og bevegelse. For stillhet og nærvær.

Torsdag. Min favorittdag.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Forbedring versus fornøyd

De siste ukene har tankene jobbet litt med dilemmaet om en skal være fornøyd med seg selv slik en er og med det en gjør, eller om det alltid er rom for forbedring. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning, men det påvirker likevel hvordan en tenker om ulike ting. Om en stadig har dårlig samvittighet for ting som burde vært gjort, fører det ikke til noe godt. Og i motsatt ende – hvis en er seg selv nok og ikke ønsker utvikling og forbedring, vil en stagnere og kanskje gro fast i gamle spor.

Hvis du tenker positivt hver eneste dag, arbeider hardt, strever etter å bli den beste utgave av deg selv, omgir deg med inspirerende mennesker og aldri gir opp, så er det ingen grenser for hvor utmattet du kan bli.

Svend Brinkmann

Jeg har nettopp lest ut boken «Når solen kommer tilbake, vil vi vite» av Leif Enger. Jeg har brukt lang tid på den, og lest i små doser. Det er ei bok om sjarmerende personligheter i en søvnig landsby ved Lake Superior i USA, og personbeskrivelsene er fantastiske. Alle strever med sitt, og byen har mistet sin stolthet etter at gruvedriften ble lagt ned mange år tilbake. Hovedpersonen har vært utsatt for en ulykke, men kommet seg til hektene igjen. Og en bekjent sier til ham:

Alle ønsker seg en ny start. Bygge seg opp igjen, kjøtt og bein. Hvorfor er vi i det hele tatt her på jorda, om det ikke er for å vokse?

Så hvordan finne balansen mellom å vokse som menneske, men samtidig ikke slite seg ut i et strev etter å stadig bli en bedre utgave av seg selv? Hvordan være fornøyd, men samtidig strekke ut en hånd til nok en som trenger deg?

Bibelen har mange rettledninger for livet. Både for hvile og for å gjøre godt. Tilgivelse og en ny start. For retning og mål. Kanskje jeg må tilbake til en tidligere veiledning og følge den. Eller til ordene hos Mika:

Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud. 

Så enkelt. Så vanskelig.

Publisert i Hverdag, kristendom | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Løpeglede

Etter å ha hatt to løpeturer tidligere i uka hvor det buttet kraftig imot, prøvde jeg meg på en lengre, men roligere tur i dag for å teste om kroppen virket. Det gjorde den heldigvis, og godfølelsen kom tilbake. Den gode løpegleden som kommer når en er i flytsonen, når det føles som en kan løpe for alltid, den er fantastisk! Jeg føler meg så utrolig heldig som kan løpe, og som liker det! Jeg løper ikke raskt, ikke nødvendigvis «riktig» og ikke mye. Men jeg løper, og får utrolig mye glede og overskudd av det.

Hvis du trenger å finne løpegleden for første gang, eller du trenger å finne den igjen, her er mine beste tips:

  1. Løp sakte. Saktere enn du tror. Har du ikke løpt jevnlig, så start med å gå raskt, og avslutt med løping en kilometer før du er hjemme. Da er kroppen varm og god og vil spille på lag.
  2. Løp saktere; det er ingen skam å gå. Mange gir opp løping fordi det alltid er så hardt. Det skal det ikke være.
  3. Finn en venn å løpe sammen med som er omtrent på ditt nivå eller litt tregere. I starten trenger du noen som holder deg igjen, ikke noen som pusher. Finnes det en løpeklubb i nærheten? Kanskje ei løpegruppe på jobben? Hvis ikke – start ei!
  4. Løp steder du trives og er trygg, enten det er på asfalten eller i skogen. I skogen er det som regel mye mer kupert, så bruk oppoverbakkene til å gå og hente deg inn, ikke til å ødelegge deg. Sørg for gode sko som passer til underlaget.
  5. Løpegleden kommer etter litt tid. Gi deg selv den tida det tar! Plutselig en dag ser du tilbake og tenker – når tid ble det egentlig SÅ gøy?
  6. Har du glede av å logge turene, gjør det med klokke eller mobil. Det enkleste er ofte det beste. Har du pulsbelte, bruk det til å holde igjen når pulsen tar av.
  7. Ikke sammenlikne deg med andre. Det finnes alltid mange som er mye sprekere enn deg. Sammenlikne deg med der du var i går. Løper du i dag, er du bedre enn du var da.
  8. Hvis du trigges av mål – sett deg et mål litt frem i tid. Kanskje gjennomføre et 10-kilometersløp om 3 – 4 måneder? Hvis du trigges av helse – sett deg et mål om å redusere midjemålet. Eller å klare å løpe opp den lengste bakken i nærheten. Trigges du av å føle deg i form, kjøp deg ei treningsjakke i glade farger! Ta på deg treningstøyet lørdag morgen, så «må» du løpe før du gjør andre ting!
  9. Løp sakte nok. Gled deg over at du faktisk kan løpe.
  10. Løp/gå jevnlig, f.eks. 2 ganger i uken i starten, slik at kroppen får tid til å venne seg til løpingen, men uten at den glemmer fra gang til gang hva løping er. La kroppen spille med deg, ikke mot deg.
Langs Postveien mellom Grostøl og GIll.
Sol og sommervarme midtveis i september.
Løpeglede er også naturglede! Sånn ser den ut for meg!
Publisert i Løping, Trim, Tur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar