Gå glipp

Sommeren er lesetid. Nylig leste jeg boka «Gå glipp» av Svend Brinkmann – «Begrensningens kunst i en grenseløs tid». Han argumenter fra ulike vinkler hvorfor man bør gå glipp av mer i livet, og viser det med politiske, eksistensielle, etiske, psykologiske og estetiske argumenter.

Jeg synes det er interessant å lese hans betraktninger rundt det å ta mindre enn vi har krav på, å øve seg i å være tilfreds med det man har og å bevisst gå glipp av goder. Samtidig krever det at samfunnet rundt oss er innrettet slik at vi på individnivå kan velge bort. Hvis vi bor i en by hvor det både er natur og kultur, trenger vi ikke alle eie en stor have og kjøpe alle bøker, men bruke naturen, parkene, bibliotekene og den offentlige transporten. Frihet til å lese er kanskje en undervurdert gave?

Søren Kierkegaard blir sitert fra sine «Oppbyggelige taler i forskjellig aand» fra 1847 at «Hjertets reenhed er at ville Ett. Skal det være ulikt, at et Menneske kan ville Ett, da Maa han ville det Gode». Hva skal vi bry oss om her i livet? Hva er viktig for oss? Er det godt? Er det verdt å bry seg så mye om noe at man faktisk velger bort mye annet – som også kan være godt? Hva er det ene, gode?

Så bet jeg meg merke i avsnittet om måtehold, en dyd som kanskje ikke får så stor oppmerksomhet for tiden. Brinkmann skriver at selv måtehold kan overdrives, og bli hellig, puritansk og uutholdelig, så vi bør være måteholdne med måteholdet!

Rådene fra psykologen Barry Schwartz som siteres i boka, vil jeg gjenta her. De handler om valg, og at vi med så mange valgmuligheter i ulike situasjoner som vi har i dag, står i fare for å bli mer ulykkelige. Her er hans 5 råd:
1) Det ville være bedre for oss om vi påla oss selv noen begrensninger av valgfriheten, i stedet for å gjøre oppgjør mot begrensninger.
2) Det ville være bedre for oss å strebe etter «godt nok» i stedet for å alltid skulle ønske seg det beste.
3) Det ville være bedre for oss om vi ikke hadde så store forventninger til resultatene fra våre beslutninger. Vi tror nemlig at vi har mer kontroll over tilværelsen enn det vi faktisk har.
4) Det ville være bedre for oss om de beslutningene vi tok, ikke kunne endres. Da kunne vi slippe å hele tiden gruble på om vi valgte riktig.
5) Det ville være bedre for oss om vi ikke var så opptatt av hvordan andre mennesker oppfører seg.

Jeg fikk også noe ut av avsnittet om røtter og ritualer. Å slå rot er et viktig menneskelig behov. Og ifølge Simone Weil blir vi rotløse hvis vi er i et landskap (altså et samfunn/en kultur) der det ikke er mulig å slå røtter. Dermed bør vi sette pris på ritualer, på gjentakelser, på det som gjenbrukes, det som holder seg over tid. Man trenger ikke å gjøre alt nytt. Ofte kan det gamle være like godt og gjøre like godt.

Publisert i Litteratur | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sommer

God sommer til deg. Akkurat deg. Du som synes livet er topp og blomstrer når det er sommer, og du som synes livet er tøft og har det verre når tilsynelatende alle andre har det bra. God sommer til deg – midt i alt som er. Jeg synes naturen kommer tettere på om sommeren, og jeg legger mer merke til ulike fugleslag, lukten av en blomstrende hekk og fargene i blåbærene langs veien. Jeg synes menneskene kommer tettere på om sommeren, først og fremst de nærmeste, og jeg legger mer merke til både det gode og det litt slitsomme med menneskene rundt meg. Jeg kommer tettere på meg selv, og er mer oppmerksom på meg selv, og synes at det gode er endre bedre og det vanskeligere kan være enda kjipere om sommeren. Sommeren blir et slags forstørrelsesglass.

Det beste med sommeren er at det er flere muligheter til å kjenne seg levende. Gjøre litt mer utav ting, komme seg ut av komfortsonen, være litt rausere og mer spontan og oppleve noe annet enn i hverdagen. Se ei hegre med store, langsomme vingeslag, beundre skjønnheten i ei nyperose, stikke innom til naboen du ikke treffer så ofte eller sitte ute til langt på natt. Eller aller helst stå opp tidlig og padle en rolig tur på rolig sjø, nesten helt alene, og kjenne at her hører jeg til. På denne blå planeten, med sjø og hav på alle kanter. Og vite at jeg har en plass her, i sommeren, på sjøen, i slekt med alle andre, og med en Far som er min «øy i havet

Publisert i Hverdag | Merket med , , | 1 kommentar

Mental sminke

Jeg kom over et sitat av Abraham Heschel som jeg vil dele med leserne:

Vi har alle så mye mental sminke.
Vi har nesten mistet vårt ansikt.
Men troen kommer bare når vi står ansikt til ansikt
– det uutsigelige i oss
overfor det uutsigelse utenfor oss –
tillater oss selv i å bli sett,
å samtale,
å motta en stråle og gjenspeile den.

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Å føle seg levende

Jeg leser boka «Radikal ro» av Kathrine Vigdel. Den leses ikke fra perm til perm, for den er litt gjentagende og noen ganger litt selvsagt, men jeg plukker med meg noen korn her og der. Et av spørsmålene hun stiller leseren er: «Når føler du deg mest levende»?

Hennes svar er ikke det samme som ditt eller mitt. Hennes svar er å leve saktere, senke tempoet, rydde kalenderen og redusere prestasjonsjaget. Blant annet. Noe av det finner gjenklang hos meg, noe ikke.

Når føler du deg mest levende?

…….

Når føler jeg meg mest levende?

  • når jeg har en god samtale med et medmenneske
  • når jeg løper rolig langtur i «evighetstempoet» mitt
  • når jeg synger sammen med andre
  • når jeg er sammen med småbarn
  • når jeg padler
  • når jeg er med på å løse utfordringer på jobb
  • når jeg ser utover havet
  • når jeg sover ute i naturen
  • når jeg er i et trosfellesskap med andre
  • når jeg går for å gå, ikke for å rekke noe

I boken «Radikal ro» siteres forfatter, professor og menneskerettighetsforkjemper Howard Thurman som skriver: «Spør ikke hva verden trenger. Spør hva som får de til å føle deg levende, og gjør mer av det. For det verden trenger, er mennesker som er levende».

Nå er det snart sommerferie, og det gir ekstra muligheter til å gjøre mer av det som får oss til å føle oss levende. Kanskje å bade i sommerkaldt sjøvann også bør med på listen over? Og kanskje det skal være noe jeg skal gjøre mer av akkurat denne sommeren?

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , | 1 kommentar

Dikt/bønn/salme av Holger Lissner

Gå gjennom byens lange, rette gater,
du sommerlyse Helligånd.
Stryk ømt henover slitte, grå fasader,
og rør de trette smilebånd,
så troen gror
og håpet bor,
der dørene blir åpnet for de andre.

Lås porter opp når kveldene blir sene,
septembermilde kjærlighet.
Ja, syng om Gud for dem som er alene,
og dem som kjenner bitterhet,
så triste ler,
og blinde ser
at livet stadig vekk er verd å leve.

Blås ny luft over byens torg og palasser,
du vinterklare sannhets Ånd.
Treng inn i maktens grå kontorplasser,
og tenn oss med Guds milde hånd,
så denne by
med lys på ny
kan smykke seg i glede til Hans komme.

Kom til oss når vi frykter andres dommer,
du vårens yre skapermakt.
Forkynn at Jesus Kristus, når han kommer,
vil gi oss liv, slik han har sagt!
Så går vi ut
i tro til Gud
og lever uten frykt i nådens sommer.

Diktet er tonesatt av Erik Sommer, og teksten er oversatt fra dansk til norsk av Eyvind Skeie. Hør den her.

Publisert i Dikt | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Rolf Jacobsen

NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himmelen har gitt menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene våre står vakt da og det
er en dis over hvelvene
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre i denne stund
da hjertene er som halvt åpne blomster.

Ord som gylne bier
skulle trenge inn der.
Gud lær meg søvnens språk.

Fra «Hemmelig liv», Gyldendal 1954

Publisert i Dikt | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Mai

Det nærmer seg allerede slutten av mai, og som stort sett hver eneste vår, blir dagene liksom borte mellom fingrene. På denne tiden får jeg ofte et behov for å trykke «pause» på livet, på dagene, for at ikke våren skal fare så raskt forbi. Det være nydelig med fridager fra jobb midt i uka med ekstra tid til familie og venner, men ukene flyr likevel så fort at jeg har lyst å stoppe tiden et øyeblikk!

Mai er også ofte preget av frister, av begivenheter, av små mål. Når bare bemanningsplanen er ferdig, eksamenen er over, når bare konfirmasjonen er «unnagjort», – da! Så jeg prøver å stoppe opp disse dagene, og se det gode i hver enkelt dag, uten å skynde meg til neste mål, men jeg lykkes ikke alltid. Det føles som tankene går på høygir og at hvilepulsen er vanskeligere å finne. Likevel, – jeg har hatt muligheten til å sove middagslur i sola, padle en morgentur så langt jeg ønsker og løse sudoku i fleng, så jeg er ikke bare travel. Men jeg har ikke hatt ro til å lese, til å strikke eller til å tenke langsomme tanker. Det er noe annet som bruker opp det meste av hjernekapasiteten, heldigvis stort sett fine og gode ting.

I morgen er en av milepælene nådd for min del: en eksamen som skal gi meg mulighet til å ta videreutdanning på universitetet. Jeg er ganske trygg på at jeg kommer til å få stå-karakter, men dagen i dag skal brukes til å forberede meg så godt som mulig. Det er også en stor familiebegivenhet neste måned som jeg gleder meg veldig til, så da er det bare å glede seg over og glede seg til det som kommer!

Jeg ønsker deg som leser en god forsommer med et vers av den nydelige salmen «Så grønn en drakt» med tekst av Carl David af Wirsén. Hør den på svensk: her med The Real Group

Så grønn en drakt, så rik en duft
har smykket dal og enger!
Nu strykes ømt av lys og luft
de fagre urtesenger.
Hør lundens sus og bekkens brus
forkynne hva som kommer:
Omsider blir det sommer!

Publisert i Dikt, Hverdag | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Hans Børli

EI VÅRNATT ALEINE

Hør, går du med tongsinte tanker
og reddes for dagenes sår,
da søk i de susende skoger
et møte med natt og vår.
For der vil du alltid finne
den freden du aldri fant
der hatet, den harde høker,
tok hjertene grisk i pant.

Ja, kvil dine dagtrøtte tanker
ved nyingens flakkende skinn,
og skognatta viser deg vegen
til freden i sjel og sinn.
For natta ho står ved ditt leie
av angende, vårgønt bar
og gir dine redde spørsmål
sitt susende, milde svar.

Og da skal du føle dette
at Herren er stor og nær,
og var du en tviler i verda,
du lærer at Herren er.
Du hører han går gjennom ødet
med sålaupen full av frø, –
Han tenner med veldige hender
Et vårhåp som aldri kan dø.

Fra «Tyrielden», 1945 

Publisert i Dikt | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Vindunderlige vår

Våren er her! Jeg har lengtet etter våren helt siden hverdagen begynte i januar. Og nå som våren er her med farger, lyder og lukter, kjenner jeg at deler av meg som har ligget i dvale, nå har kommet til liv. Å være ute og kjenne sola varme, gjør meg så glad. Å stå opp om morgenen i fullt dagslys, er så enkelt. Å høre fuglene krangle i tretoppene, er så herlig!

I påska var jeg så heldig å få et par turer i kajakken. Stillheten som finnes på sjøen en tidlig morgen, gjør noe med meg. Det majestetiske rolige havet mot en blå horisont, så uendelig stort og mektig, gjør meg så ydmyk overfor skaperverket og Skaperen.

I natt hadde jeg årets første natt i naturen. Min mann og jeg dro til Bymarka i går ettermiddag og hadde en flott kveld ved Bervannet før vi overnattet i hengekøye rett ved vannkanten. Å ligge der og gynge rolig frem og tilbake i kveldsbrisen, titte opp i furutreet over meg og se stjernene lyse mellom grenene, gir meg samme følelse som i kajakken. En følelse av respekt for hvor liten jeg er i møtet med den store naturen og den endeløse himmelen. En glede over å få lov til å tilbringe tid i naturen, uten stress, uten tidsplan og uten forventninger. Bare være. Være takknemlig. Være til.

Publisert i Tur | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

En Gud å tro på

Mange av oss, meg selv inkludert, har trodd på Gud slik vi har fått ham presentert i forkynnelse og undervisning fra barneårene og frem til voksen alder. Vi har stolt på de rundt oss som har formidlet sine erfaringer og sin kunnskap, og tatt imot budskapet mer eller mindre bevisst. I voksen alder må de fleste gjøre en revurdering av sitt gudsbilde for både å kunne fortsette å tro på Gud, forstå verden og forstå seg selv.

Så hvordan er min Gud? Har jeg skapt en Gud i mitt eget bilde, eller lar jeg Gud være slik han selv har åpenbart seg? Vil jeg ha en gud som passer inn i mitt liv og som kan tilfredsstille mine behov? Eller ser jeg Gud slik han faktisk er? Hvis Gud ikke kan begripes med vår menneskelige fornuft, hvordan kan vi da bli godt nok kjent med Ham til å tro på Ham og stole på Ham?

Jeg tror på en lavmælt Gud. En Gud som ikke snakker til meg direkte med ord, men som åpenbarer seg gjennom naturen, gjennom mennesker, gjennom dåp og nattverd og gjennom Bibelen. En Gud som aldri trenger seg på, men som heller aldri blir trøtt av å vente på oss og ønske oss velkommen hjem.

Jeg tror på en stor Gud. En Gud som er så mye større enn våre begrensede menneskelige begreper og erfaringer. En Gud som vi aldri helt kan forstå, en Gud vi ikke kan begripe. En Gud som vi ikke har mulighet til å putte i bås eller definere, men som vi må nærme oss i undring og respekt.

Jeg tror på en liten Gud. En Gud som kom oss i møte ved å la seg føde som et menneskebarn i vår verden, som Jesus Kristus. En Gud som ikke bare vil være en fjern og mystisk størrelse, men som identifiserer seg så til de grader med oss mennesker at han blir et menneske som oss. En Gud som vandrer barføtt gjennom ørkenen, en Gud som holder seg med de utstøtte og tar parti med dem som ingen vil ha noe med å gjøre.

Jeg tror på en lidende Gud. En Gud som har medfølelse med oss og som har det vondt når hans barn lider. Hvis jeg ikke skulle gå til Gud med det vonde i livet, til hvem skulle jeg da gå? Jeg tror på en Gud som led med oss da Jesus døde for oss. Hvem kan anklage en Gud som lar sin egen Sønn lide for vår skyld?

Jeg tror på en skapende Gud. En Gud som har skapt og fortsatt skaper og holder oppe sitt skaperverk. Som lar oss mennesker utvikle seg, og som lar oss bruke vitenskap og fornuft til beste for hverandre. Jeg tror på en Gud som skaper skjønnhet i det ødelagte, orden i kaos, nytt liv der det før var dødt.

Jeg tror på en samlende Gud. En Gud som vil ha tilhørighet med alle sine barn, og som kaller oss til fellesskap med seg og med hverandre. Jeg tror på en Gud som en dag vil samle hans barn fra alle folkeslag, alle nasjoner og alle språk.

Jeg tror på en Gud som er verd å tro på. Som gir mening til livet, som gir mening etter livet. Som jeg ikke forstår, men som jeg lener meg mot. Som tåler meg og elsker meg. Jeg tror på en Gud som ER.

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar