Langtur rundt Topdalsfjorden

Skrevet januar 15, 2022 av annegretekaspersen

Tap for all del ikke lysten til å gå.
Jeg går meg til det daglige velbefinnende
hver dag, og fra enhver sykdom.
Jeg går meg til mine beste tanker,
og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung
at jeg ikke kan gå fra den.
Når man slik fortsetter å gå, så går det nok….

Søren Kierkegaard

Jeg gikk en tur i dag. En lang en. Jeg hadde som mål å gå meg i godt humør og la tankene vandre fritt og la alt annet være. Det var langt. Det var tungt mot slutten. Men mest av alt var det fint:

Jeg startet like før kl. 8 hjemmefra med ull innerst, treningsklær ytterst og gode joggesko og en dagstursekk på ryggen. Det var såvidt begynt å lysne, og da jeg kom til Justvik var det nydelig farge på skyene i øst. Ved Justvik skole måtte jeg ut på landeveien, og da var det lyst nok til at det kjentes trygt. Det var uansett få biler på veien en lørdag morgen. Hemingsvannet lå fredelig med is på. Ei hegre flakset opp like ved siden av meg da jeg gikk forbi og fløy med seige vingeslag over isen.

Ved Ålefjær kom sola nesten gjennom skyene, og jeg var glad for at jeg hadde valgt denne veien og denne retningen. Nydelig vinterstemning!

Ålefjærfjorden.

Etter 10 km og snaue 2 timers gange var det matpause ved Farvannet, på andre siden av veien for skytebanen. Der fant jeg meg en bar skogsflekk i sola, og tok på meg mer klær og koste meg med mat og drikke. Men det ble fort kaldt, så etter bare noe minutters pause, gikk jeg videre.

Langs vannet var det litt trafikk, men så bar det ned mot Ryen, og der tok jeg inn på Borgeveien og kom bort fra bilene. Det var nydelig å gå flatt og fint langs jordene der. Sola kom helt gjennom og det gjorde meg aldeles lykkelig.

Der det er skygge, er det sol!

Noen fly lettet og landet på Kjevik, og skjærene holdt meg med selskap. Jeg gikk forbi Ve og begynte å mimre om da jeg vokste opp som barn på Hånes og skoletannlegen var på Ve skole. Jeg var så stolt første gangen jeg fikk ring som premie, men skuffelsen var desto større da jeg kom hjem og oppdaget at steinen i ringen allerede var falt ut!

Hamresanden, med hjemmet mitt på andre siden av fjorden.

Etter hvert kom jeg til Hamresanden. Det var mange turgåere i området, og det var veldig fint å gå langs stranden og fjorden. Jeg begynte å kjenne at hoftene var trøtte, men var ved godt mot. Det var ikke aktuelt å hoppe på en buss hjemover, noe jeg på forhånd hadde tenkt var en grei løsning om turen ble for lang. Fra Hamresanden gikk jeg gjennom Grovika til Solvika, badeplassen vi så ofte var på i hverdagene i barneårene. Også her ble matpausen kort, for det var bare et par plussgrader midt på dagen.

Så var det å vandre videre langs Vigvollåsen, til Rona og over Varoddbroa. Det var mye støy fra E18, så dette strekket var litt bråkete. Men snart var jeg ved Vollevannet og kunne starte på de siste kilometerne hjemover. Dunjakka måtte av igjen etter å ha pustet litt opp Narviksbakken.

Langs Eidsbukta så jeg meg tilbake over Topdalsfjorden, – godt fornøyd med dagens tur. Drøyt 27 km ble turen, og ca. 5 timer total med de to pausene.

Eidsbukta og Topdalsfjorden

Å gå gjør meg godt. Jeg er ellers ikke så glad i stillhet, men når jeg møter stillheten når jeg går, trives jeg godt med den. Stillhet trenger ikke være absolutt stillhet, men heller fravær av støy, inklusiv den visuelle støyen. Å gå på veien og høre fuglesang, hundebjeff men også biler og fly, er likevel en slags stillhet. Som Kierkegaard kan jeg ofte gå fra tunge tanker og finne glede i den enkle aktiviteten å sette det ene benet foran det andre i en slags meditativ tilstand. Å være ute i dagslys er dessuten den beste medisinen for meg for livslyst og energi, spesielt i de mørke vintermånedene.

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet!
Publisert i Trim, Tur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Håpefullt nyttår!

Skrevet januar 2, 2022 av annegretekaspersen

En fot foran den andre. En dag, en time av gangen. Plutselig har det gått nok et år, og et nytt år er i gang. Også året 2021 ble preget av pandemi. Så mye fint og godt måtte igjen settes på vent. Så mange arrangementer ble usikre, opplevelser umulige og planlegging nytteløs. Hva kan vi håpe på for 2022?

I podcasten «Oppdrift» av Kathrine Aspås, sier Pellegrino Riccardi at planlegging og håp er nesten det samme. Planlegging er systematisering av håp. De oppfordrer begge til å ta gleden på forskudd. Er det mulig nå med så mye usikkerhet? Går det an å planlegge med forhåpninger, uten for store forventninger?

Jeg trenger håpet ekstra mye i starten av januar. Julepynten er ryddet bort, døtrene har reist tilbake til sitt og det er lenge til noe annet enn vinter, mørke og hverdag. Kan jeg planlegge med forhåpninger? Hva kan planlegges?

  • Kjøkkenhagen kan planlegges! I fjor kjøpte jeg et lite vekstlys som gjør at jeg kan så frø allerede nå i januar. Å se frø spire og bli til grønne vekster nå før våren kommer, er virkelig håpefullt!
  • Norgesturer kan planlegges! Jeg har lyst å gå en 3-dagerstur ei langhelg til våren eller høsten, enten alene eller sammen med ei venninne, som en forsmak på en lengre pilegrimstur.
  • Læring kan planlegges! Å øke kompetansen på et spesifikt område, er på planleggingsstadiet nå i vår.
  • Trening kan planlegges! Treningsmål likedan. Målet i år må bli minst ett halvmaraton, siden det glapp pga. skade i høst.
  • Hverdager kan planlegges! God mat, gode filmer, bøker og hobbyprosjekter er fint å planlegge nå som det er tid.

Har du forresten sett den norske filmen «Håp«? Den syntes jeg var ordentlig god. Eller hørt sangen «Sommerfuglvinger» av Anne Grete Preus? Den har så mye vårlengt og håp i seg. Og kanskje har du hørt Guds stemme som hvisker stille, men insisterende: «Jeg vil gi dere fremtid og håp».

Godt og håpefullt nyttår!

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Åsmund Olaf Unhjem

Skrevet desember 26, 2021 av annegretekaspersen

Et juledikt til ære for barnet som ble født
og for alle barn som først var ganske små.
Det var en gang ei krybbe, der lå vi trygt og bløtt
men kjente ellers lite til den jord vi landet på.

Om litt så fikk vi vite hva mennesker kan være,
ja, noen sendte blomster, uten tvil.
Og noen minnes barndommen hos alle sine kjære
hvor livet føltes vakkert og dagene et smil.

Men noen fikk seg torner og sorger på sin vei
og byrder de nok ikke maktet fjerne.
Og noen ble alene, og det er kanskje deg,
men alle skal vi få ei julestjerne.

Ja, alle kan gå inn og se at det er sant,
kan se at håpet ennå stadig brenner,
kan kjenne at det gode hender oss i blant
så vi smiler til vår neste som til venner.

For det vi alle lengter til, den god julefred,
det milde, rene, lyse i hvert minne,
det er den varme solskinn fra Guds evighet et sted
som aldri mer skal slokne noensinne!

Gjengitt etter tillatelse fra forfatteren

Publisert i Dikt, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det vi ikke vet

Skrevet desember 17, 2021 av annegretekaspersen

Katten ligger ved siden av meg på sofaen og tar morgenstellet. Han slikker og steller pelsen, så den skal være ren og glatt. Han jobber seg over det hele og gir seg ikke før han er helt fornøyd. Så spiser han litt og drikker og litt og så er det hvile. Han sover lenge. Han har ingenting han skulle gjort. Bare slapper av der det er varmest og best. Men resten av døgnet? Om natten? Jeg aner ikke hva han gjør. Han er ute, han er kanskje på jakt, kanskje på fest med de andre kattene i gata. Jeg vet ikke. Store deler av døgnet driver han med noe som jeg aldri får rede på.

Og jeg tenker om mine medmennesker: Det er mye jeg ikke vet. Jeg ser noe når vi treffes, jeg hører det du forteller, og kanskje hører jeg noe om deg fortalt av andre. Kanskje jeg leser noe av det du deler på sosiale medier. Men alt det andre? Det vet jeg ikke. Jeg aner ikke. Noen er som en åpen bok og du tror du kjenner ham godt, og det er kanskje riktig. Men likevel tror jeg vi alle har noe vi bærer på som vi ikke deler. Kanskje vi deler med de aller nærmeste, dem vi stoler på. Men alt det andre? Vi aner ikke.

For flere år siden var jeg i Amsterdam med noen venninner, og vi valgte å gå på Anne Franks huis, museet etter Anne Frank. Jeg husker ikke så mye fra huset, men en ting husker jeg, og det var farens ord etter at han hadde funnet dagboksnotatene til datteren sin, Anne. Han skrev, etter å ha bodd tett og trangt sammen med datteren og resten av familien gjennom flere år, at «det er underlig hvor lite vi vet om hverandre». (Fritt etter hukommelsen.) Her hadde de bodd sammen i skjul, uten mulighet til å gå ut, gjennom tøffe tider, og likevel visste han så lite om hva datteren hadde båret på av tanker og følelser. Det er mye vi ikke vet.

Det er så fort å anta, å tro at vi vet. Vi pusler sammen et bilde av den andre, uten å sjekke om det stemmer. Vi tolker og tror, men sjansen for at bildet vi skaper av den andre ikke er riktig, er ganske stor. Hva med å spørre i stedet for å anta? Hva med å holde alle muligheter åpne? Hva med å la den andre fortelle sin historie? Vi har mulighet til å se på nytt hele tiden. Å ikke forhåndsdefinere, men la det være rom for nye oppfatninger.

Det er mye vi ikke vet.

Publisert i Hverdag | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Annerledes advent

Skrevet desember 12, 2021 av annegretekaspersen

Adventstiden i år ble annerledes på flere måter. Først av alt ble det annerledes da sykdom plutselig rammet akutt en av mine nærmeste. Når en person i egen familie står på vippepunktet mellom liv og død, blir alt annerledes. Prioriteringer blir annerledes, tidsbruken annerledes, bekymringene annerledes. Jeg er takknemlig for at han har fått så god behandling, og for alle som har stått på for at han skulle overleve og få færrest mulig skader.

Adventstiden ble annerledes også fordi pandemien har økt i omfang siste tiden. Konsertene ble avlyst, møtene avlyst og besøkene avlyst. En stund føltes det som om alt det fine med førjulstiden ble avlyst. Heldigvis går mismotet over og forventningene til jul og juletiden kommer tilbake.

Noen ting står likevel fast:
* Det blir jul uansett. Kanskje ikke helt som vi hadde ønsket eller ventet, men jul blir det.
* Håpet står fast. Håpet om bedring for syke, om ende på pandemien, om en bedre verden.
* Lyset overvinner mørket. Nå har vi den mørkeste uka foran oss, men så snur det. Det blir lysere. Det blir bedre. Det kommer en ny vår. Uansett.
* Vi har alle noe å bidra med i kampen for rettferdighet og frihet. Nobels fredspris gikk nettopp til modige journalister, men vi kan alle bidra til en fredeligere verden og stå opp for våre medmennesker som trenger det.

God adventstid!

Tenn lys, tre lys skal flamme for alle som må slåss for rettferd og for frihet,
de trenger hjelp fra oss!
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett!

«Så tenner vi 3 lys i kveld»
Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Åsmund Olaf Unhjem

Skrevet desember 10, 2021 av annegretekaspersen

Jeg takker deg, Gud, for bekken og vannet
for dalen og fjellet og byen og landet!
Jeg takker for hva du så gavmildt forærer,
for fisken i havet og kråker og skjærer.

Jeg takker for hunden og hesten og katten
og solen som skinner og jager bort natten.
Jeg takker for livet i deg som du vekker
og alt dette gode som varer og rekker!

Jeg takker deg, Gud, at du gjør meg så glad
og bader mitt hjerte i løftenes bad.
Jeg takker for Jesus, den frelsende, store
og evighetslivet i deg og i Ordet.

Publisert med tillatelse av forfatteren.

Publisert i Dikt, kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Salme av Sven Aasmundtveit

Skrevet november 21, 2021 av annegretekaspersen

Alene du er livets grunn,
du er min borg, mitt skjulested.
Din nåde når til havets bunn,
skyene følges av din fred.
Når mørket er som natten lang
er du mitt lys, er du min sang.
Som barnet trygt på morens fang,
hviler mitt liv i deg, min Gud.

Alene du er Gud av Gud,
født mellom mennesker som barn.
Du lot deg kle i kjøtt og hud,
fanget i dødens mørke garn.
Da du ble møtt av hat og spott,
av torner kronet og forslått,
ble døden lagt i grav for godt.
Her i din nåde står jeg, Gud.

Du Herre over jord og hav,
du som er hellig, ren og god,
brøt ut av dødens mørke grav.
Du er mitt liv, mitt håp, min tro.
Du var alene og forlatt,
men lys brød ut av dødens natt.
Min synd og skyld har du selv tatt.
Her ved din seier står jeg, Gud.

Alene du er sikker grunn,
du er mitt fjell i storm og flom.
Fra første dag til siste stund
er jeg ditt barn, din eiendom.
Nei, ingen djevel, ingen mann,
kan dra meg bort fra nådens land.
Snart står jeg der, på himlens strand.
Du er mitt liv, mitt alt, min Gud!

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Slakk senhøst

Skrevet november 17, 2021 av annegretekaspersen

Novemberdagene kommer og går med mørkeste mørke og fineste sol. Med nydelig fullmåne og det våteste regnet. Med mildvær og frost. Med gleder og sorger. Med travelhet og ro.

November er en av de snilleste månedene. Bortsett fra jobb, er det svært lite jeg bør og må. Det er liksom helt greit å gi seg litt slakk på denne tiden. Ta seg tid til å sove mer, hvile mer, tenke mer. Så er det mange ting jeg velger å gjøre, men det er fordi jeg faktisk vil og kan. Med bare en ungdom i huset utenom oss voksne, står jeg ganske så fritt til å disponere fritiden som jeg selv vil. Og selv med mange frivillige verv, synes jeg denne måneden stort sett har hatt hvilepuls.

Snart er det førjulstid med forventning om det gode som er i vente. Som det å få jentene hjem til jul. Det er så fint å ha noe godt å glede seg til. Spesielt på de trasige dagene som aldri blir helt som man skulle ønske.

Jeg ønsker leserne rolige novemberdager med lave skuldre, noe godt å kose seg med i koppen og senkede krav til hva som skal til for å ha det bra. Og blir mørket for ille, så husk at om ca. 1 måned, skal vi igjen gå mot lysere tider!

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Det du trenger

Skrevet november 3, 2021 av annegretekaspersen

På en flott konsert i går kveld, fikk jeg høre kor-versjon av Beatles` kjente sang «All you need is love», – på norsk noe sånn som «Det eneste du trenger er kjærlighet». Vi kan klare oss uten mye, men uten kjærlighet vil vi dø.

For noen år siden, var det ei bok som var populær for ektepar som hette «Kjærlighetens 5 språk». Og jeg tenker på om disse språkene også kan brukes om Guds kjærlighet til oss mennesker:

Anerkjennende ord:
Gud har mange godord til oss i Bibelen. Ja, hele Bibelen er et stort kjærlighetsbrev fra Gud til oss mennesker. Det er bare å åpne brevet og ta imot!

Tid:
Gud har all verdens tid. Når som helst du vender deg mot Ham, så er Han der. Han er aldri travel, Han snur seg aldri bort. Han elsker når du vil tilbringe tid med ham. Du trenger ikke bruke ord engang. Bare være.

Tjenester:
Gud har gjennom Jesus gjort seg til tjener for oss alle. Han tok hele straffen for vår synd og skyld på seg, og vi er fri. Kan det tenkes noen større tjeneste?

Gaver:
Gud har gitt oss alt i gave: Livet selv, våre medmennesker, vår verden og alt som er på den. Hva har du som du ikke har fått?

Fysisk nærhet:
Gud har gjort seg selv helt konkret for oss, Hans kroppsspråk ser vi i dåpen og i nattverden. Vi kan se og kjenne vannet som risler over hodet på den som døpes, og hver eneste gang vi får brød og vin i nattverden, får vi nærhet til Gud rent fysisk. Vi kan smake Ham og se at Han er god.

All you need is love.

Love is all you need.

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tur fra Vennesla til Eidet

Skrevet oktober 7, 2021 av annegretekaspersen

Jeg har lenge hatt lyst til å utfordre meg selv til å gå en lengre tur alene i ukjent terreng. Denne høstferien fikk jeg muligheten til å ta en dagstur, og bestemte meg ganske raskt for å gå fra Vennesla og hjem, en tur på i underkant av 2 mil. Planen var egentlig å ta buss til startsted, men det ble til at jeg fikk skyss av mannen som likevel skulle oppover Setesdalen. Jeg hadde sjekket kartet på forhånd og funnet ut at busstoppet på Rakkestad så ut som et fint startsted hvor jeg raskt kunne komme meg inn i løypenettet.

Jeg har tidligere gått pilegrimstur fra Vennesla kirke til Oddernes kirke, men da ble vi ledet og trengte ikke å tenke på hvor vi gikk. I dag ville jeg selv måtte ta alle veivalgene. Og valg er det nok av! Det er helt fantastisk mange løypevalg i dette området, og jeg tegnet opp på kartet på forhånd hvor jeg hadde lyst å gå.

Takk til alle som har merket løyper, laget skilt og snekret broer over myr og bekk!

Starten gikk fint, og etter en særdeles bratt start opp gjennom boligfeltet på Rakkestad, kom jeg meg inn i løypene etter planen. Det var så deilig å treffe rett på stien og få bekreftet etter kort tid at jeg var på rett vei da jeg kom til Daletjønn. Turen gikk videre forbi Tømmeråsen hoppbakke (som ikke er synlig lengre), over Høgåsen og Sivertheia og forbi Tretjønnan. Jeg hadde startet tidlig, og det var ikke et vindpust over tjønna, så det var virkelig idyllisk. Turen gikk videre forbi Kringlemyr og Meåskjerret, over Meåsen og opp til Meåsknuten. Meåsknuten var 1. mål og jeg hadde planlagt en matpause her. Det var utsikt herfra, men ennå var det morgentåke, så utsikten rakk ikke så langt. Men første mål var nådd, og jeg hadde en liten matbit og litt drikke.

Utsikt fra Meåsknuten.

Ned til Spangemyr og til Sagevann tullet jeg litt, fordi jeg byttet kart og glemte at jeg hadde planlagt å gå på østsiden av Sagevann. Jeg valgte å gå tilbake og ta retningen jeg hadde planlagt. «Stick to the plan», – et løpetips jeg har fått tidligere og som jeg bestemte meg for å følge også på gåturen i dag. Jeg rundet Sagevannet og kjente meg igjen fra tidligere turer. Via Skau-skau gikk turen videre til Byttingstjønn og Glattetrevannet. Herfra tok jeg stivalget som krysset Fossebekk og til Korrekjærrane. Her gikk jeg litt feil, og tok ikke hovedstien som jeg hadde tenkt, men det skjønte jeg ikke da jeg var der. Dermed havnet jeg i et villniss av veltede trær i et myrområde som ikke var særlig fremkommelig.

Byttingstjønn.

Heldigvis fant jeg igjen stien i enden av myren. Men da trodde jeg at jeg hadde kort vei igjen til Skråstadvarden, så da jeg traff på skiltet, trodde jeg at varden bare lå noen få meter bortenfor. Jeg fulgte stien, men da den begynte å gå nedover igjen, tenkte jeg at jeg måtte ha mistet en avstikker, og gikk tilbake. Men nei, det var ingen annen vei, så da var det å gå fremover igjen og så kom jeg etterhvert til Skråstadvarden. Det er utrolig mange stikryss like nord for varden, og det husket jeg fra tidligere turer, så jeg var ekstra oppmerksom der. Vel fremme på Skråstadvarden så jeg det første mennesket på turen, etter å ha vært ute ca. 4 timer.

Skråstadvarden var mål nr. 2, og jeg hadde planlagt å ha en god pause her. Jeg fant meg en fin plass i le hvor jeg hang opp hengekøya. Jeg måtte ha 2-3 forsøk før jeg fant trær med passe avstand som egnet seg. Det var nydelig å kjippe av seg fjellstøvlene og slenge seg i køya. Mat og kaffe smakte skikkelig godt, og så lå jeg der og vugget fra side til side med fugler og trær over, og lyng og einer under.

Deilig å få en hvil for rygg og bein.

Etter en god rast trasket jeg videre. Nå kunne kartet forbli i sekken, for nå var jeg på kjente trakter. Snart så jeg Omvendte båt der fremme, og det var bare å følge merket sti. Nå begynte jeg å kjenne at jeg kunne sette opp farten, for det var mest nedover, så veien hjem gikk radig unna. Noen fordeler er det med å gå i kjent terreng!

Omvendte båt.

Vel hjemme viste klokka at jeg hadde gått nærmere 21 km på ca. 4 timer og 15 minutter aktiv gange. Ganske mange høydemeter var også forsert.

Jeg er godt fornøyd med å ha gjennomført turen alene, og at jeg klarte meg greit med kart og terreng. Underveis på turen kom jeg på at jeg hadde glemt kompasset som jeg hadde tenkt å ta med. Spesielt når det var så tåkete i starten, kunne jeg kommet i en situasjon hvor jeg burde hatt kompass. Heldigvis var sikten god, og stivalgene stort sett greie, og de få gangene jeg var i tvil, prøvde jeg en sti, og gikk tilbake litt, og ofte fant jeg merking og skilting bedre fra andre retningen.

«… og stien må vi alle gå alene.»

Neste utfordring til meg selv blir kanskje en overnatting alene, men det tror jeg må vente til våren når kveldene blir lysere. Akkurat nå kjennes natten litt for lang for overnatting ute alene 🙂 I mens skal jeg planlegge nye dagsturer eller kortere turer. «Og stien må vi alle gå alene….»

God tur!

Publisert i Trim, Tur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar