Salme av Sven Aasmundtveit

Alene du er livets grunn,
du er min borg, mitt skjulested.
Din nåde når til havets bunn,
skyene følges av din fred.
Når mørket er som natten lang
er du mitt lys, er du min sang.
Som barnet trygt på morens fang,
hviler mitt liv i deg, min Gud.

Alene du er Gud av Gud,
født mellom mennesker som barn.
Du lot deg kle i kjøtt og hud,
fanget i dødens mørke garn.
Da du ble møtt av hat og spott,
av torner kronet og forslått,
ble døden lagt i grav for godt.
Her i din nåde står jeg, Gud.

Du Herre over jord og hav,
du som er hellig, ren og god,
brøt ut av dødens mørke grav.
Du er mitt liv, mitt håp, min tro.
Du var alene og forlatt,
men lys brød ut av dødens natt.
Min synd og skyld har du selv tatt.
Her ved din seier står jeg, Gud.

Alene du er sikker grunn,
du er mitt fjell i storm og flom.
Fra første dag til siste stund
er jeg ditt barn, din eiendom.
Nei, ingen djevel, ingen mann,
kan dra meg bort fra nådens land.
Snart står jeg der, på himlens strand.
Du er mitt liv, mitt alt, min Gud!

Publisert i Dikt, kristendom | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Slakk senhøst

Novemberdagene kommer og går med mørkeste mørke og fineste sol. Med nydelig fullmåne og det våteste regnet. Med mildvær og frost. Med gleder og sorger. Med travelhet og ro.

November er en av de snilleste månedene. Bortsett fra jobb, er det svært lite jeg bør og . Det er liksom helt greit å gi seg litt slakk på denne tiden. Ta seg tid til å sove mer, hvile mer, tenke mer. Så er det mange ting jeg velger å gjøre, men det er fordi jeg faktisk vil og kan. Med bare en ungdom i huset utenom oss voksne, står jeg ganske så fritt til å disponere fritiden som jeg selv vil. Og selv med mange frivillige verv, synes jeg denne måneden stort sett har hatt hvilepuls.

Snart er det førjulstid med forventning om det gode som er i vente. Som det å få jentene hjem til jul. Det er så fint å ha noe godt å glede seg til. Spesielt på de trasige dagene som aldri blir helt som man skulle ønske.

Jeg ønsker leserne rolige novemberdager med lave skuldre, noe godt å kose seg med i koppen og senkede krav til hva som skal til for å ha det bra. Og blir mørket for ille, så husk at om ca. 1 måned, skal vi igjen gå mot lysere tider!

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Det du trenger

På en flott konsert i går kveld, fikk jeg høre kor-versjon av Beatles` kjente sang «All you need is love», – på norsk noe sånn som «Det eneste du trenger er kjærlighet». Vi kan klare oss uten mye, men uten kjærlighet vil vi dø.

For noen år siden, var det ei bok som var populær for ektepar som hette «Kjærlighetens 5 språk». Og jeg tenker på om disse språkene også kan brukes om Guds kjærlighet til oss mennesker:

Anerkjennende ord:
Gud har mange godord til oss i Bibelen. Ja, hele Bibelen er et stort kjærlighetsbrev fra Gud til oss mennesker. Det er bare å åpne brevet og ta imot!

Tid:
Gud har all verdens tid. Når som helst du vender deg mot Ham, så er Han der. Han er aldri travel, Han snur seg aldri bort. Han elsker når du vil tilbringe tid med ham. Du trenger ikke bruke ord engang. Bare være.

Tjenester:
Gud har gjennom Jesus gjort seg til tjener for oss alle. Han tok hele straffen for vår synd og skyld på seg, og vi er fri. Kan det tenkes noen større tjeneste?

Gaver:
Gud har gitt oss alt i gave: Livet selv, våre medmennesker, vår verden og alt som er på den. Hva har du som du ikke har fått?

Fysisk nærhet:
Gud har gjort seg selv helt konkret for oss, Hans kroppsspråk ser vi i dåpen og i nattverden. Vi kan se og kjenne vannet som risler over hodet på den som døpes, og hver eneste gang vi får brød og vin i nattverden, får vi nærhet til Gud rent fysisk. Vi kan smake Ham og se at Han er god.

All you need is love.

Love is all you need.

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tur fra Vennesla til Eidet

Jeg har lenge hatt lyst til å utfordre meg selv til å gå en lengre tur alene i ukjent terreng. Denne høstferien fikk jeg muligheten til å ta en dagstur, og bestemte meg ganske raskt for å gå fra Vennesla og hjem, en tur på i underkant av 2 mil. Planen var egentlig å ta buss til startsted, men det ble til at jeg fikk skyss av mannen som likevel skulle oppover Setesdalen. Jeg hadde sjekket kartet på forhånd og funnet ut at busstoppet på Rakkestad så ut som et fint startsted hvor jeg raskt kunne komme meg inn i løypenettet.

Jeg har tidligere gått pilegrimstur fra Vennesla kirke til Oddernes kirke, men da ble vi ledet og trengte ikke å tenke på hvor vi gikk. I dag ville jeg selv måtte ta alle veivalgene. Og valg er det nok av! Det er helt fantastisk mange løypevalg i dette området, og jeg tegnet opp på kartet på forhånd hvor jeg hadde lyst å gå.

Takk til alle som har merket løyper, laget skilt og snekret broer over myr og bekk!

Starten gikk fint, og etter en særdeles bratt start opp gjennom boligfeltet på Rakkestad, kom jeg meg inn i løypene etter planen. Det var så deilig å treffe rett på stien og få bekreftet etter kort tid at jeg var på rett vei da jeg kom til Daletjønn. Turen gikk videre forbi Tømmeråsen hoppbakke (som ikke er synlig lengre), over Høgåsen og Sivertheia og forbi Tretjønnan. Jeg hadde startet tidlig, og det var ikke et vindpust over tjønna, så det var virkelig idyllisk. Turen gikk videre forbi Kringlemyr og Meåskjerret, over Meåsen og opp til Meåsknuten. Meåsknuten var 1. mål og jeg hadde planlagt en matpause her. Det var utsikt herfra, men ennå var det morgentåke, så utsikten rakk ikke så langt. Men første mål var nådd, og jeg hadde en liten matbit og litt drikke.

Utsikt fra Meåsknuten.

Ned til Spangemyr og til Sagevann tullet jeg litt, fordi jeg byttet kart og glemte at jeg hadde planlagt å gå på østsiden av Sagevann. Jeg valgte å gå tilbake og ta retningen jeg hadde planlagt. «Stick to the plan», – et løpetips jeg har fått tidligere og som jeg bestemte meg for å følge også på gåturen i dag. Jeg rundet Sagevannet og kjente meg igjen fra tidligere turer. Via Skau-skau gikk turen videre til Byttingstjønn og Glattetrevannet. Herfra tok jeg stivalget som krysset Fossebekk og til Korrekjærrane. Her gikk jeg litt feil, og tok ikke hovedstien som jeg hadde tenkt, men det skjønte jeg ikke da jeg var der. Dermed havnet jeg i et villniss av veltede trær i et myrområde som ikke var særlig fremkommelig.

Byttingstjønn.

Heldigvis fant jeg igjen stien i enden av myren. Men da trodde jeg at jeg hadde kort vei igjen til Skråstadvarden, så da jeg traff på skiltet, trodde jeg at varden bare lå noen få meter bortenfor. Jeg fulgte stien, men da den begynte å gå nedover igjen, tenkte jeg at jeg måtte ha mistet en avstikker, og gikk tilbake. Men nei, det var ingen annen vei, så da var det å gå fremover igjen og så kom jeg etterhvert til Skråstadvarden. Det er utrolig mange stikryss like nord for varden, og det husket jeg fra tidligere turer, så jeg var ekstra oppmerksom der. Vel fremme på Skråstadvarden så jeg det første mennesket på turen, etter å ha vært ute ca. 4 timer.

Skråstadvarden var mål nr. 2, og jeg hadde planlagt å ha en god pause her. Jeg fant meg en fin plass i le hvor jeg hang opp hengekøya. Jeg måtte ha 2-3 forsøk før jeg fant trær med passe avstand som egnet seg. Det var nydelig å kjippe av seg fjellstøvlene og slenge seg i køya. Mat og kaffe smakte skikkelig godt, og så lå jeg der og vugget fra side til side med fugler og trær over, og lyng og einer under.

Deilig å få en hvil for rygg og bein.

Etter en god rast trasket jeg videre. Nå kunne kartet forbli i sekken, for nå var jeg på kjente trakter. Snart så jeg Omvendte båt der fremme, og det var bare å følge merket sti. Nå begynte jeg å kjenne at jeg kunne sette opp farten, for det var mest nedover, så veien hjem gikk radig unna. Noen fordeler er det med å gå i kjent terreng!

Omvendte båt.

Vel hjemme viste klokka at jeg hadde gått nærmere 21 km på ca. 4 timer og 15 minutter aktiv gange. Ganske mange høydemeter var også forsert.

Jeg er godt fornøyd med å ha gjennomført turen alene, og at jeg klarte meg greit med kart og terreng. Underveis på turen kom jeg på at jeg hadde glemt kompasset som jeg hadde tenkt å ta med. Spesielt når det var så tåkete i starten, kunne jeg kommet i en situasjon hvor jeg burde hatt kompass. Heldigvis var sikten god, og stivalgene stort sett greie, og de få gangene jeg var i tvil, prøvde jeg en sti, og gikk tilbake litt, og ofte fant jeg merking og skilting bedre fra andre retningen.

«… og stien må vi alle gå alene.»

Neste utfordring til meg selv blir kanskje en overnatting alene, men det tror jeg må vente til våren når kveldene blir lysere. Akkurat nå kjennes natten litt for lang for overnatting ute alene 🙂 I mens skal jeg planlegge nye dagsturer eller kortere turer. «Og stien må vi alle gå alene….»

God tur!

Publisert i Trim, Tur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sommerlig september

Kalenderen viser slutten av september, men stadig har vi sommervarme dager med temperaturer som ikke forventes på denne tida. Sol og pent har det også vært, så når det mørkner om kveldene, føles det nesten litt rart. Lys og varme pleier henge sammen her i landet. Men det er straks skolens høstferie, og med det er det høst på ordentlig. Også naturen viser at høsten er kommet, og fargene på trærne er gyldne og fine. I helgen var jeg på fjellet med venninner, og naturen viste seg fra sin beste side.

Mellom Kvitevatn og Skrivarknuten, Bortelid.

I helgen ble også de fleste nasjonale smittevernsrestriksjoner fjernet, så nå begynner vi å leve mer normalt igjen, uten sosiale begrensninger og stengte grenser. Det føles litt rart, men mest veldig fint. Nå skal vi igjen feire og synge og le. Etter halvannet år med innskrenket frihet, skal vi igjen få utfolde oss som vi ønsker. Det er mange som kjenner på en stor takknemlighet over at ikke flere menneskeliv har gått tapt i pandemien her i landet. Men det er også mange som har blitt frarøvet inntekt, venner, familie og livsverk i denne tida. Og så er det utrolig mange enkeltpersoner som har strukket seg langt for å verne om andre. På arbeidsplasser, i nabolaget, på skoler, i helsevesenet og i offentlig ledelse. Her er en takk fra meg til deg:

Takk til deg som bærer håpet,
Takk til deg som setter spor.
Takk til deg som sitter våken.
Takk til deg som fortsatt tror.

Takk til deg som ingen takker.
Takk til deg som ingen ser.
Takk til deg i bratte bakker.
Takk til deg som fortsatt ber.

Takk til deg som aldri klager.
Takk til deg som ser forbi.
Takk til deg som alle dager
viser hva som har verdi.

Publisert i Dikt, Hverdag | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Skigardsvise

Skigardsvisen av Stanley Jacobsen er sikkert kjent av flere. «Ein skigard kan`kje vara evig, veit du». Men de siste to versene ble jeg gjort oppmerksom på nylig, og de vil jeg dele i dag:

Kvar du så snur deg, det er ein skigard mellom før og nå.
Ein skigard er som ei landegrense,
ein skigard er eit stengsel for de få.
Eit hat i hjarta, eit klasseskille,
eit sjalusi, ein uvisshet, ein krig.

Har du ein skigard? Å jau du har nok ein for alle har
ein ting ein gjerne vil stengje ute,
ein ting ein ikke syna vil einkvar.
Men desse stengsler treng ikkje vara,
Ein skigard kan du kliva om du vil.

Har du en skigard du trenger å klatre over? Et stengsel du har satt opp for deg selv eller andre?

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Dikt av Einar Skjæraasen

August

August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stilhet:
Tal Herre, tal!
dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.

Midt mellom sommer og høst.

Publisert i Dikt | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Herlighet

Noen ord får av og til en større betydning. «Å, herlighet», kan være et typisk sørlandsuttrykk for å gi respons på noe overraskende. Jeg bruker ordet «herlig» ofte om noe vakkert, noe deilig eller fantastisk.

Vår Herre omtales i Bibelen som Herlighetens Herre. Og i denne uka ble to bibeltekster viktige for meg:

Kraften fra Hans herlighet skal gi dere styrke. (Kol. 1. kap.)

Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. (2. Peters brev, 1. kap.)

Guds herlighet skal gi oss styrke, og det å kjenne Gud som kalte oss ved sin herlighet gir oss alt vi trenger for å leve i gudsfrykt. Så herlig!

Guds herlighet er noe større og mektigere enn vår herlighet. Han som plasserte stjernene i veldige galakser, som sørger for at den tørre løken blir en fargerik og vakker lilje og som skaper et perfekt barn fra to små celler, – Han har kalt meg og vil gi meg styrke. Hans herlighet er så uendelig mye større enn jeg kan fatte. Han bryr seg om den lille fuglen i tujahekken og Han bryr seg om meg.

Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. (Jak. 2. kap.)

Vi som tror på Jesus Kristus, Herlighetens Herre, er kalt til å leve i gudsfrykt. Det innebærer også å ikke gjøre forskjell på folk. Jeg skrev i et tidligere innlegg at det å få et nytt gudsbilde, innebar også et nytt menneskesyn. Det var merkelig å kjenne hvordan Gud kunne skape en så stor endring i min bevissthet, ved å se mennesker slik Han ser dem. Som menneske gjør jeg stadig forskjell på folk, men ved å se og oppleve og ta innover meg Jesu kjærlighet, får jeg en stadig påminnelse om å se andre mennesker slik Han ser dem: Som Guds verdifulle skapninger, som mine medmennesker, som barn som skal elskes.

Herlighet!

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Padlesommer

Etter å ha vært på padlekurs i juni sammen med søster, hadde jeg som mål for hyttesommeren i år å padle mer enn tidligere somre. Vi har en kajakk liggende på brygga som min mann kjøpte (brukt) for flere år siden, og som jeg har prøvd enkelte ganger, men først i år ble den brukt flittig. En av grunnene til at bruken ble økt i år, er at brygga ble utbedret i fjor, og fikk et ekstra trinn ned mot sjøen, og dermed var det mulig for meg å få kajakken opp og ned fra brygga alene. I tillegg hadde min svoger satt ned en stige som badetrapp på brygga, og denne var også til god hjelp for å komme opp i og ut av kajakken. Det er vanskeligere enn man skulle tro å holde balansen!

De første dagene på hytta hadde hyttenaboene, våre gode venner, også kajakk liggende på vår felles brygge, så da fikk vi noen turer sammen, min venninne og jeg. Vi lånte også deres kajakk og det ble et par turer sammen med datter. Det var ekstra fint. Det føles litt tryggere å være to, for da er man mer synlig på sjøen. Man føler seg liten og sårbar helt nede på vannflaten når de store 50-fots båtene kommer brasende over fjorden.

På vei ut fra Flatholmen ved Rivenes.

Den beste tiden for padletur var definitivt om morgenen. For det første er jeg normalt den første i familien som står opp, så den tiden er «ledig» og det er ingen som merker om jeg stikker ut en tur. Dessuten er det som regel lite vind om morgenen, – først når klokka nærmer seg 10, begynner det å blåse litt på fjorden. Og sist, men ikke minst, det er den fredeligste tiden. Det er minimalt med støy både fra folk og båter. Kun fiskebåtene og andre padlere er ute så tidlig. Når fjorden ligger helt blank, uten en krusning på sjøen, og det eneste som høres er mine egne åretak, da er det helt magisk.

På vei ut en tidlig morgen. Okse til høyre, Risøya til venstre og Borøya rett frem.

Heldigvis ble det også en tur med min søster som jeg var på kurs sammen med. Hun kom fra Åros, så jeg var spent på hvor langt vi orket å padle siden vi hadde litt avstand mellom oss før turen sammen kunne begynne, men en tidlig morgen padlet vi mot hverandre og møttes utenfor Høllen Vest. Det var en nydelig morgen, så vi bestemte oss for å sette kursen mot Ny-Hellesund. Det var veldig fint, både å være sammen og å ta en langtur sammen. Jeg var spent på turen tilbake, for da måtte jeg krysse Høllefjorden alene med litt mer båttrafikk, men det gikk veldig fint. En flott opplevelse!

Populær ankringsplass i Olavssundet i Ny-Hellesund.

Det er vanskelig å beskrive følelsen av hvor fint det er å padle, både med ord og bilder. Å ta bilder med mobilen, sittende lavt i kajakken, uten å risikere å miste den på sjøen, er bare mulig når en er trygg både på seg selv og omgivelsene. Men den følelsen når man sitter der så nærme sjøen og glir nesten lydløst over vannet, tett inn på holmer og skjær, den er utrolig fin. Jeg har aldri sett så mange hegrer som denne sommeren. Jeg har ikke vært så mye på sjøen som denne sommeren. Og jeg har ikke hatt så god start på så mange dager som denne sommeren.

Foreløpig er jeg en godværspadler og en sommerpadler. Jeg har ikke brukt våtdrakt/tørrdrakt, og heller ikke spruttrekk, fordi vannet har vært så varmt at det ikke hadde vært noen risiko om jeg hadde ramlet uti. Men jeg var ute i litt vind. Da gikk jeg alltid mot vinden først siden jeg var uthvilt, slik at jeg fikk medvind på vei hjem når jeg var mer trøtt. Men noen stor treningseffekt tror jeg ikke padlingen har hatt. Det har stort sett gått rolig og uten noen særlig pulsøkning. Treningseffekten ligger vel helst i å gå raskt opp fra brygga etter turen…

Totalt ble det 17 turer i løpet av de 3 ukene vi var på hytta. Flere morgener var det litt tiltak å heller gå ned på brygga og bakse med kajakken og komme seg ut på sjøen enn å bli sittende på verandaen med kaffen, men jeg angret aldri på at jeg gjorde det. Tvert imot. Hver gang kom jeg lykkelig tilbake til hytta etter nok en fin tur.

Lærdommer jeg har gjort meg gjennom padlingen i sommer:

  • Rydd unna hindringer (gjør klar utstyr, fiks brygga, legg til rette)
  • Bestem deg dagen før hvis værvarselet er bra
  • Ha utstyr i orden (flytevest, vanntett mobilholder, sykkelhansker for å unngå gnagsår i hendene, solskjerming, pumpe og årepose.)
  • Bruk muligheten, neste dag er det kanskje for dårlig vær.
  • Bruk tid på å finne en god sittestilling, juster underveis
  • Kajakkurs er nyttig, spesielt med tanke på sikkerhet.

Hvis du etter å ha lest dette vurderer å prøve kajakk, anbefaler jeg å låne eller leie en kajakk i første omgang. Det er mange som leier ut på Finn, og det er mange kajakker liggende rundt på hytter, men veldig få i bruk. Spør noen om å låne og prøve, og gå gjerne ut sammen første gang! Og ta et kurs og få våttkort. Det er både gøy og utrolig lærerikt. Gjennom kajakklubber kan du også låne kajakk, og slipper å eie din egen og tenke på hvor du skal oppbevare den.

Til slutt en liten opplysning: Det er mange som tror at for å padle kajakk, så må man kunne gjøre eskimorulle eller kajakkrulle, altså å gå helt rundt med kajakken. Det er ikke nødvendig, og det er veldig få som kan dette. Det som er viktig er at du vet hvordan du kommer deg løs fra spruttrekket om du bruker dette, slik at du blir fri når du ramler i sjøen. Tyngdekraften gjør at du alltid vil ramle helt utav kajakken, mens den flyter ved siden av deg. Går du på kurs, vil du også lære og trene på hvordan du kommer deg opp i kajakken, enten alene eller ved hjelp av kameratredning. Å komme seg opp i kajakken alene uten å ha trent på cowboy-redning eller årepose-redning er vanskelig, derfor er det enklest å holde seg så nær land at man heller redder seg inn til land og kommer seg opp i kajakken der.

På vei innover mot Okse.

God padling!

Publisert i Hobbyer, Trim | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sommer

Finnes det noe bedre enn lange, lyse sommerkvelder? Ja, forresten, – lange lyse morgener kan være vel så fine! Snart er det ferie, og med det blir det god tid hver eneste morgen. Jeg gleder meg!

Jeg ønsker alle mine lesere en riktig god sommer, uansett hvor du befinner deg. Og til deg som tror at alle har en bedre sommer enn deg: Skru av sosiale medier. Logg av. Se deg rundt. Se hva som finnes i din nærhet, ferie eller ei. Lytt og vær interessert i dem du treffer; legg merke til fuglesangen og humlesurret. Ta et bad og kjenn at du lever. Lukt på blomstene i veikanten, plukk med en bukett og gled deg over dem. Plukk med noen og gi til naboen neste dag. Lytt til en symfoni med full oppmerksomhet. Sett deg på trappa og la sola varme deg. Ta madrassen ut og sov ei natt utenfor på verandaen. Strikk et firkantet sitteunderlag. Legg deg på ryggen med beina opp og tøy ut en stiv kropp. Kjenn at du lever!

Du lever 

Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse,  liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på jorden dette.
Du lever. Lever.

Hans Børli

Publisert i Dikt, Hverdag | Merket med , | 1 kommentar