Å krype til korset

Jeg måtte bli 43 år før jeg plutselig koplet hvor uttrykket «å krype til korset» kom fra. Jeg har kjent uttrykket og brukt det som alle andre, men på tross av min kristne tro har aldri koplet uttrykket til Jesu kors. Å krype til korset i dagligtale er vel synonymt med å innrømme feil.

Hvis man først skal krype, er det vel ingen steder det er bedre å krype til enn Jesu kors. Har man lagt seg flat og innsett hva man har gjort av dumskap, så er det bare et sted der man blir oppreist igjen. Oppreist helt bokstavelig. Noen mennesker er sånn at det nytter ikke bare å beklage og unnskylde, man må tåle å få det «gnidd inn» og virkelig skamme seg over det som har blitt feil. Ved korset hos Jesus er det annerledes. Kommer du dit og beklager, så blir du løftet opp. Opp i stående, oppreist og tilgitt slik at du kan heve hodet igjen. Jesus har ingen behov for å trykke deg lengre ned. Han vil tvert imot gi deg en ny sjanse. Og en ny sjanse. Og nok en ny sjanse. Igjen og igjen. Og når du kryper for n`te gang til korset, og er i ferd med å beklage at det har skjedd igjen, så har han allerede glemt gårsdagen og møter deg som om det var første gangen. Og reiser deg opp. Igjen.

Gjennom store deler av livet mitt har jeg vært redd for å gjøre feil. Redd for å dumme meg ut på matteprøven, redd for å ikke vite det jeg burde vite, redd for å gjøre feil som ikke kan skjules. Det har kanskje hatt sammenheng med hvordan de feilene jeg gjorde ble behandlet av andre, jeg vet ikke. Men det jeg vet nå, er at det ikke er så farlig å gjøre feil. Vel å merke hvis man er ærlig og innrømmer det. De aller fleste mennesker er rause og tilgir gjerne hvis man bare legger seg flat og beklager det man har gjort. Til og med alvorlige sykehustabber som har forårsaket dødsfall, har blitt tilgitt og ført til oppreising og nye sjanser, også fra dem som ble skadelidende. Jeg har prøvd å lære videre til mine barn at det ikke er så farlig å gjøre feil. Det dumme oppstår først når man prøver å dekke over og skjule det. Da vikler man seg fort inn i den ene løgnen større enn den andre.

«Den som er redd for å gjøre feil, får lite gjort». Man kan bli så redd for å gjøre feil at man blir handlingslammet. Eller blir så feig at man alltid lar andre ta støyten og gjøre feilene, slik at en selv kan unngå å miste ansikt.

Ingen mennesker er feilfrie. Ikke engang de som fremstår slik. De flinkeste av de flinke og de middelmådige – de gjør alle feil. Spørsmålet er om de innrømmes. Om jeg innrømmer mitt, så er det lettere for deg å innrømme ditt. Og tar du imot mine feil med overbærenhet og tilgivelse, så vil det gjøre meg bedre og tryggere. Da vil også du bli trygg nok til å være åpen om ditt. Og ingen trenger å krype…

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

«Dere skal»

I gudstjenesten på NRK radio nettopp, hørte vi teksten fra 6. kapittel i Markus`evangelium om Jesus som metter tusenvis av mennesker i ødemarken. Når menneskene begynner å blir urolige og redde pga. lite mat, er forslaget til disiplene at Jesus skal sende folket hjem, slik at de kan skaffe seg mat selv. Men Jesus svarer kontant: «Dere skal gi dem mat». Og så kommer denne gutten med matpakka si, 5 brød og 2 fisker, som Jesus velsigner og som blir delt ut. «Og alle spiste og ble mette».

Det er fastetid – og en helt spesiell tid – med koronavirus som herjer over hele verden. Og jeg tenker på om Jesus sier det samme til oss i dag: «Dere skal gi verden mat». I stedet for å be myndigheter og alle andre om å gjøre noe, får vi en utfordring: Vi skal bidra. Jeg skal bidra. Disiplene skjønte ikke hva Jesus mente. De hadde til sammen 200 denarer, og jeg aner ikke hvor mye det var, men kanskje nok til mat til dem selv. Og så sier Jesus at de selv skal skaffe mat til hele folket?

Kirkens Nødhjelp har hvert år en fasteaksjon; det har de også i år. Forskjellen i år er at de ikke kommer på dørene, men at vi kan gi penger på Vipps eller andre digitale kanaler. Og det er så lett å tenke som disiplene – kan ikke noen andre gjøre noe? Hva hjelper det med min lille slant? Men så sier Jesus: «Dere skal». Og hvis Kirkens Nødhjelp samler inn like mye i år som tidligere år, så er det 1 million mennesker som får tilgang til rent vann neste år. 1 million mennesker! Hva hvis det var Norge som var uten rent vann, ville vi sagt nei takk til at 1 million av oss skulle få rent vann? Hadde ikke det vært bedre enn at ingen fikk?

Vi har en ny smittesituasjon i Norge nå som ingen har opplevd før. Mennesker i andre deler av verden lever i en slik situasjon daglig, uten tilgang på rent vann og med smitte og dårlig hygiene rundt seg og sine. Kanskje vi endelig skal forstå at vi er ett folk på denne jorda, som alle har behov for de basale tingene som rent vann og smittefri omgivelser? Koronaviruset bryr seg ikke om landegrenser. Det bryr seg ikke om status, økonomi, hytte på fjellet eller stor vennekrets. Det slår til nådeløst og uten forskjell. Klarer vi å skjønne at det er «oss» nå, og ikke «jeg»? At det er «vårt» – og ikke «mitt»? At vi må slutte å kritisere og peke på andre, men gjøre noe selv? «Dere skal».

Diktet av Hans Olav Mørk, «Vi skal møtes», skrevet i går, gikk rett hjem hos meg. Jeg lagde en melodi til diktet i dag, så jeg har sunget det noen ganger og fått det inn under huden:

Vi skal møtes
når dette er over, 
ved et bord i en 
smekkfull kafé, 
i en kirke, 
i midtgangens vrimmel
mot Guds alter
og det som skal skje. 
Vi skal feire
og synge
og le. 

Vi skal gi til hverandre
et løfte, 
at vi møtes
når veien er gått. 
Når det mørke og vonde
er bak oss, 
når den prøven vi fikk, 
er bestått, 
skal vi dele det svar
vi har fått. 

Men alt nå
vet vi svaret, 
vi vet det. 
Det å elske hverandre
er alt, 
bære byrder
når en har for mye, 
holde oppe
når noen har falt. 
Til å elske, 
til det
er vi kalt. 

«Dere skal» kan gjerne bli til «Vi skal». Vi skal møtes, vi skal elske, vi skal løfte. Vi skal dele, vi skal håpe, vi skal be. Og snart igjen skal vi også synge, danse og le.

Publisert i Dikt, kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sårbart liv

Overskriftene i helgas nettaviser handlet for en stor del om sykdom og sårbarhet. Kjente personer forteller om sine sykdommer som de ikke blir friske fra, en artist står frem med avhengighetsproblemer og korona-epidimien vil komme til å prege nyhetsbildet og livene våre de neste ukene og månedene.

I vår rike del av verden kan vi føle at vi har kontroll og at vi kan bygge fremtiden vår selv. Og like fullt vet vi at når ulykker, sykdom eller tap rammer oss, står vi sårbare tilbake. Det kan virke som om de som «bestemmer seg for å kjempe mot» sykdom, ikke innser at det er urettferdig kamp. Vi har ikke nødvendigvis evner eller midler til å vinne kampen.

Midt i våre kontrollerte liv, ligger sårbarheten nær. Vi kan planlegge, vi kan spare til pensjon, vi kan leve sunt og trene regelmessig og likevel bli rammet uten forvarsel, enten oss selv eller de som står oss nær. Kan vi forberede oss på ulykken? Kan vi ruste oss for eller kompensere for sårbarheten?

Jeg tror at vi ved å anerkjenne sårbarheten, vise vår egen og være åpen for andres sårbarhet, til en viss grad kan ruste oss mot det som kan komme. Jeg tror at vi sammen må skape fellesskap der sårbarheten kan få plass når den kommer. Jeg tror at vi må ta vare på hverandre når vi har det smertefritt slik at vi har støtten rundt som vi trenger den dagen livet tar en u-sving. Jeg tror at vi trenger flere «vi» og «oss» enn «meg» og «mitt». Jeg tror at vi er avhengige av hverandre i mye større grad enn vi selv tror når livet går på skinner og fokuset er på meg og mine behov. Jeg tror at vi ved å dele godene, dele vår sårbarhet og bygge ned beskyttelsesmuren vi setter opp rundt oss, vil kunne ruste oss selv og omgivelsene på en slik måte at vi kan møte motgang i fellesskap og ikke alene. Jeg tror at vi må involvere oss og investere i hverandres liv og vokse i hverandres nærhet for å kunne leve godt med sårbarheten.

Publisert i Oppmuntring | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Det er stort å være menneske

Det hang en stor sort plakat på vinduet på butikken for et par uker siden med tittelen «Det er stort å være menneske». Det var mange som lurte på hvem som hadde hengt opp plakater, ikke bare der, men flere steder i byen, og etter et par dager viste det seg at det var Kilden som var avsender. De setter opp teaterstykket «Jonas» basert på boka av Bjørneboe. Det er stort å være menneske. Og det er vanskelig å være menneske. Nå som det ikke bare handler om å overleve, men å leve. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre, hva jeg skal mene, hva jeg skal prioritere, hva jeg vil og hva som er godt nok. Og når jeg er litt deppa, så lurer jeg i tillegg på hva andre tenker og mener om meg. 

Det er stort å være menneske. Og når det er stort å være menneske, da er alle mennesker store. Hvis det er stort å være menneske, da er det ikke forskjell på oss. Tiggeren i Markens eller Petter Stordalen. Rusmisbrukeren eller administrerende direktør. Du som er i jobb eller du som er trygdet. Du som lever etter Statens ernæringsråds anbefalinger og spiser sunt hver dag, og du som tar med barna på McDonalds hver eneste dag. Vi er alle store. 

Tenk stort om deg selv! I menneskerettighetserklæringen som ble skrevet og vedtatt etter 2. verdenskrig står det: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Vi har alle samme verd og vi er alle verdifulle. En pengeseddel har lik verdi uansett om den blir krøllet, tråkket på eller er full av gjørme, – den er fremdeles verd det som står på den. 1000-lapp er 1000-lapp. Menneske er menneske, uavhengig om man er tråkket på og full av dritt. Tenk stort om deg selv! Du er god nok for andre. Er du god nok for deg selv?

Tenk stort om andre! Tenk stort om familien din, om vennene dine, om kollegene dine. Og tenk på at du vet ingenting om dem annet enn det de faktisk har sagt. Du kan anta noe, du kan tolke noe, du kan regne med at de reagerer likt som deg og dermed tro noe. Men det trenger ikke stemme.

Vær nysgjerrig på menneskene rundt deg! Vær nysgjerrig på kollegaen din, på mannen din, på vennene dine. Vær nysgjerrig og vis respekt! Respekt er å se på nytt. Legg bort dine antakelser og tolkninger og se på nytt. Se ei gang til! Da kan du «resirkulere» relasjonene og oppdage nye ting igjen og igjen, – til og med hos partneren din som du trodde at du kjente bedre enn han kjente seg selv! Du kan bli kjent med ham igjen og igjen. Tenk stort om andre og vær nysgjerrig på livet og hva menneskene rundt deg har å by på! 

Når man er trygg på seg selv og på hverandre, krymper egoet. Når du lar den andre være seg selv, gir du også deg selv mere plass til å være deg. Og husk at når den andre sier noe om deg, så sier hun egentlig ikke noe om deg, men om hennes oppfatning av deg. Kanskje det er riktig for deg, kanskje ikke. Uansett er det en opplevelse den andre har som skal tas på alvor. Du trenger ikke forsvare deg eller gå til motangrep. Lytt heller, og vent litt med å respondere. Vær nysgjerrig og spør nærmere etter den andres opplevelse. Kanskje dere sammen kan finne ut hva som var intensjonen bak og hva som ble oppfattet – og møtes en plass mellom der med forståelse. 

Det er stort å være menneske.

(Innlegg holdt for kolleger på jobb – redigert utgave.)

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Visdomsord

«Det viktige er ikke hvor langt du er kommet, men i hvilken retning du går.»

Thomas Sjödin i boka «Et brustent halleluja», Luther forlag

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Vår på vei

I februar kommer lyset, og med lyset kommer våren. Allerede nå er det en strime av lys om morgenen når jeg sykler til jobb, selv om jeg er avgårde rett før kl. 7. Og ikke minst er det lyst når jeg sykler hjem, også etter lange jobbdager. Det er herlig. I uken som kommer er det vinterferie for minstemann, og selv skal jeg ha fri torsdag og fredag. Da blir det forhåpentlig noe skigåing i fjellet, selv om værvarslet er så som så.

Men fremdeles er jeg i ventemodus. Jeg venter på mer sol, mer lys og etterhvert mer varme. Og mens jeg venter, har jeg sådd frø utendørs, og flere av dem spirer og er i vekst, selv uten noe særlig varme. Det er noe veldig fint ved det å se noe vokse frem, å se grønt liv komme fra et brunt og tørt frø. Jeg håper å få både blomster og grønnsaker på verandaen i år fra spirene, og de skal etterhvert få lov til å vokse seg store og bugnende i egenprodusert kompostjord.

Hva gjør du mens du venter på våren?

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?

Jesaja 43,19
Utsikt over Eidsbukta og Topdalsfjorden mot Hamresanden og Hånes på vei til jobb.
Publisert i Grønn hverdag, Hverdag, kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Stille søndag

Som 4-barnsmor er det ennå litt uvant å være alene i huset. Det skjer iblant, og det er helt greit, men det er litt rart. Selv etter at de to eldste barna har bodd borte mer eller mindre de siste 2 årene, er det ikke så ofte at begge de to minste (som ikke er så små) er borte samtidig som mannen er ute. Katten er forresten hjemme, men han ligger som et slakt i den andre sofaen og gir ikke så mye selskap. Ikke at jeg ønsker det, heller.

Så det er en stille søndag akkurat nå. Regnet drypper dovent utenfor og motoren på kjøleskapet lager en stille dur, men utenom det er det bare min egen kaffeslurping og trykking på tastaturet som høres. Skittentøyet etter løpeturen ligger ennå på badegolvet, og kopper og kar på benken burde kanskje vært ryddet. Men akkurat nå er det bare meg her, og som min svigermor ville sagt: «Oppvasken går ingen vei». Dessverre. Å rydde kjøkkenet er akkurat like kjedelig som alltid, selv om jeg har tid nok.

Noen søndager er det deilig med god tid. Tid til en løpetur, tid til besøk, tid til å spille piano, strikke, lese og lage mat som tar tid. Mens noen ganger føles det som at jeg har altfor mye tid som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Det som egentlig burde føles som litt luksus, å ha god tid, blir av og til et problem. Heldigvis er det ganske kortvarig. Og antakelig har jeg godt av å av og til kjenne på følelsen av å være alene med tiden. Kjenne litt etter hva jeg egentlig vil, kjenne på hva jeg savner, tåle å være alene med hele dagen tilgjengelig. Ha tid til å bry meg om andre, og kanskje kunne være noe for dem. Være tilgjengelig, være fri. Og være så heldig å glede seg til mannen kommer hjem til kvelden.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med | Legg igjen en kommentar