August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stilhet:
Tal Herre, tal!
dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.
Noen ord får av og til en større betydning. «Å, herlighet», kan være et typisk sørlandsuttrykk for å gi respons på noe overraskende. Jeg bruker ordet «herlig» ofte om noe vakkert, noe deilig eller fantastisk.
Vår Herre omtales i Bibelen som Herlighetens Herre. Og i denne uka ble to bibeltekster viktige for meg:
Kraften fra Hans herlighet skal gi dere styrke. (Kol. 1. kap.)
Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss ved sin egen herlighet og makt. (2. Peters brev, 1. kap.)
Guds herlighet skal gi oss styrke, og det å kjenne Gud som kalte oss ved sin herlighet gir oss alt vi trenger for å leve i gudsfrykt. Så herlig!
Guds herlighet er noe større og mektigere enn vår herlighet. Han som plasserte stjernene i veldige galakser, som sørger for at den tørre løken blir en fargerik og vakker lilje og som skaper et perfekt barn fra to små celler, – Han har kalt meg og vil gi meg styrke. Hans herlighet er så uendelig mye større enn jeg kan fatte. Han bryr seg om den lille fuglen i tujahekken og Han bryr seg om meg.
Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. (Jak. 2. kap.)
Vi som tror på Jesus Kristus, Herlighetens Herre, er kalt til å leve i gudsfrykt. Det innebærer også å ikke gjøre forskjell på folk. Jeg skrev i et tidligere innlegg at det å få et nytt gudsbilde, innebar også et nytt menneskesyn. Det var merkelig å kjenne hvordan Gud kunne skape en så stor endring i min bevissthet, ved å se mennesker slik Han ser dem. Som menneske gjør jeg stadig forskjell på folk, men ved å se og oppleve og ta innover meg Jesu kjærlighet, får jeg en stadig påminnelse om å se andre mennesker slik Han ser dem: Som Guds verdifulle skapninger, som mine medmennesker, som barn som skal elskes.
Etter å ha vært på padlekurs i juni sammen med søster, hadde jeg som mål for hyttesommeren i år å padle mer enn tidligere somre. Vi har en kajakk liggende på brygga som min mann kjøpte (brukt) for flere år siden, og som jeg har prøvd enkelte ganger, men først i år ble den brukt flittig. En av grunnene til at bruken ble økt i år, er at brygga ble utbedret i fjor, og fikk et ekstra trinn ned mot sjøen, og dermed var det mulig for meg å få kajakken opp og ned fra brygga alene. I tillegg hadde min svoger satt ned en stige som badetrapp på brygga, og denne var også til god hjelp for å komme opp i og ut av kajakken. Det er vanskeligere enn man skulle tro å holde balansen!
De første dagene på hytta hadde hyttenaboene, våre gode venner, også kajakk liggende på vår felles brygge, så da fikk vi noen turer sammen, min venninne og jeg. Vi lånte også deres kajakk og det ble et par turer sammen med datter. Det var ekstra fint. Det føles litt tryggere å være to, for da er man mer synlig på sjøen. Man føler seg liten og sårbar helt nede på vannflaten når de store 50-fots båtene kommer brasende over fjorden.
På vei ut fra Flatholmen ved Rivenes.
Den beste tiden for padletur var definitivt om morgenen. For det første er jeg normalt den første i familien som står opp, så den tiden er «ledig» og det er ingen som merker om jeg stikker ut en tur. Dessuten er det som regel lite vind om morgenen, – først når klokka nærmer seg 10, begynner det å blåse litt på fjorden. Og sist, men ikke minst, det er den fredeligste tiden. Det er minimalt med støy både fra folk og båter. Kun fiskebåtene og andre padlere er ute så tidlig. Når fjorden ligger helt blank, uten en krusning på sjøen, og det eneste som høres er mine egne åretak, da er det helt magisk.
På vei ut en tidlig morgen. Okse til høyre, Risøya til venstre og Borøya rett frem.
Heldigvis ble det også en tur med min søster som jeg var på kurs sammen med. Hun kom fra Åros, så jeg var spent på hvor langt vi orket å padle siden vi hadde litt avstand mellom oss før turen sammen kunne begynne, men en tidlig morgen padlet vi mot hverandre og møttes utenfor Høllen Vest. Det var en nydelig morgen, så vi bestemte oss for å sette kursen mot Ny-Hellesund. Det var veldig fint, både å være sammen og å ta en langtur sammen. Jeg var spent på turen tilbake, for da måtte jeg krysse Høllefjorden alene med litt mer båttrafikk, men det gikk veldig fint. En flott opplevelse!
Populær ankringsplass i Olavssundet i Ny-Hellesund.
Det er vanskelig å beskrive følelsen av hvor fint det er å padle, både med ord og bilder. Å ta bilder med mobilen, sittende lavt i kajakken, uten å risikere å miste den på sjøen, er bare mulig når en er trygg både på seg selv og omgivelsene. Men den følelsen når man sitter der så nærme sjøen og glir nesten lydløst over vannet, tett inn på holmer og skjær, den er utrolig fin. Jeg har aldri sett så mange hegrer som denne sommeren. Jeg har ikke vært så mye på sjøen som denne sommeren. Og jeg har ikke hatt så god start på så mange dager som denne sommeren.
Foreløpig er jeg en godværspadler og en sommerpadler. Jeg har ikke brukt våtdrakt/tørrdrakt, og heller ikke spruttrekk, fordi vannet har vært så varmt at det ikke hadde vært noen risiko om jeg hadde ramlet uti. Men jeg var ute i litt vind. Da gikk jeg alltid mot vinden først siden jeg var uthvilt, slik at jeg fikk medvind på vei hjem når jeg var mer trøtt. Men noen stor treningseffekt tror jeg ikke padlingen har hatt. Det har stort sett gått rolig og uten noen særlig pulsøkning. Treningseffekten ligger vel helst i å gå raskt opp fra brygga etter turen…
Totalt ble det 17 turer i løpet av de 3 ukene vi var på hytta. Flere morgener var det litt tiltak å heller gå ned på brygga og bakse med kajakken og komme seg ut på sjøen enn å bli sittende på verandaen med kaffen, men jeg angret aldri på at jeg gjorde det. Tvert imot. Hver gang kom jeg lykkelig tilbake til hytta etter nok en fin tur.
Lærdommer jeg har gjort meg gjennom padlingen i sommer:
Ha utstyr i orden (flytevest, vanntett mobilholder, sykkelhansker for å unngå gnagsår i hendene, solskjerming, pumpe og årepose.)
Bruk muligheten, neste dag er det kanskje for dårlig vær.
Bruk tid på å finne en god sittestilling, juster underveis
Kajakkurs er nyttig, spesielt med tanke på sikkerhet.
Hvis du etter å ha lest dette vurderer å prøve kajakk, anbefaler jeg å låne eller leie en kajakk i første omgang. Det er mange som leier ut på Finn, og det er mange kajakker liggende rundt på hytter, men veldig få i bruk. Spør noen om å låne og prøve, og gå gjerne ut sammen første gang! Og ta et kurs og få våttkort. Det er både gøy og utrolig lærerikt. Gjennom kajakklubber kan du også låne kajakk, og slipper å eie din egen og tenke på hvor du skal oppbevare den.
Til slutt en liten opplysning: Det er mange som tror at for å padle kajakk, så må man kunne gjøre eskimorulle eller kajakkrulle, altså å gå helt rundt med kajakken. Det er ikke nødvendig, og det er veldig få som kan dette. Det som er viktig er at du vet hvordan du kommer deg løs fra spruttrekket om du bruker dette, slik at du blir fri når du ramler i sjøen. Tyngdekraften gjør at du alltid vil ramle helt utav kajakken, mens den flyter ved siden av deg. Går du på kurs, vil du også lære og trene på hvordan du kommer deg opp i kajakken, enten alene eller ved hjelp av kameratredning. Å komme seg opp i kajakken alene uten å ha trent på cowboy-redning eller årepose-redning er vanskelig, derfor er det enklest å holde seg så nær land at man heller redder seg inn til land og kommer seg opp i kajakken der.
Finnes det noe bedre enn lange, lyse sommerkvelder? Ja, forresten, – lange lyse morgener kan være vel så fine! Snart er det ferie, og med det blir det god tid hver eneste morgen. Jeg gleder meg!
Jeg ønsker alle mine lesere en riktig god sommer, uansett hvor du befinner deg. Og til deg som tror at alle har en bedre sommer enn deg: Skru av sosiale medier. Logg av. Se deg rundt. Se hva som finnes i din nærhet, ferie eller ei. Lytt og vær interessert i dem du treffer; legg merke til fuglesangen og humlesurret. Ta et bad og kjenn at du lever. Lukt på blomstene i veikanten, plukk med en bukett og gled deg over dem. Plukk med noen og gi til naboen neste dag. Lytt til en symfoni med full oppmerksomhet. Sett deg på trappa og la sola varme deg. Ta madrassen ut og sov ei natt utenfor på verandaen. Strikk et firkantet sitteunderlag. Legg deg på ryggen med beina opp og tøy ut en stiv kropp. Kjenn at du lever!
Du lever
Du rusler gjennom skogen, med sol på hendene dine som varmen av blyge kjærtegn. Da trår du på en kongle på stien, kjenner det mjuke trykket av den gjennom sålen på skoen din. En liten hendelse, så liten at den nesten er ingenting. Men vær hos den med hele ditt menneske. For det hender deg på jorden dette. Du lever. Lever.
Han sa det så godt i snakkesangen «Noen ganger er det allright»:
Jeg kunne kanskje sammenligne livet med å være i båt – Om sommeren. Jeg har ganske god greie på det, for jeg er Ganske mye i båt om sommeren – Og det er ofte forferdelig ubehagelig.
Odd Børretzen
Livet er ofte forferdelig ubehagelig. Noen ganger fordi premissene en har fått utdelt gjør livet ubehagelig og kanskje til og med smertefullt. Og noen ganger er livet ubehagelig fordi en gjør valg som fører ubehag med seg. Som å være i båt om sommeren. Det er ofte forferdelig ubehagelig.
Jeg tror likevel på å velge ubehaget. Å velge bort komforten for å utvikle seg, for å sanse, for å sette pris på livet. Alle som trener kondisjon, kjenner på ubehaget under noen av øktene, men vil likevel få økt velbehag og bedret kondisjon på sikt. Å velge å ta et oppgjør med det som er usunt og galt, er fryktelig ubehagelig, men kan være eneste veien ut av maktmisbruk og dårlig klima. Å velge å sove ute i naturen kan være fryktelig ubehagelig, men det er lite som kan måle seg med det å sanse naturen tett innpå når stillheten senker seg under en vidåpen himmel. Å velge å be om hjelp av en fremmed kan for mange være ganske ubehagelig, men hvis man er heldig, kan man få en venn for livet.
Noen mennesketyper elsker å leve utenfor komfortsonen, mens andre velger det behagelige på alle områder i livet. Jeg tror ikke ubehaget er noe mål i seg selv, men jeg har tro på å utsette seg for ubehag for å ta del i opplevelser, få en god helse og være i sunne relasjoner.
De 5 rådene som anbefales for god livskvalitet og sterk psykisk helse av et samlet HelseNorge, kan alle være ubehagelige på kort sikt, men skape et langsiktig grunnlag for et sunt liv.
Jeg har som mål å velge ubehaget for å
ta mange kajakkturer på hytta i sommer
sove ute flere netter resten av året
tåle å stå i vonde følelser
utvikle gode relasjoner til andre mennesker
se flere soloppganger
bruke sansene aktivt for å være tilstede i livet
være der for dem som trenger meg
oppleve mestring på nye områder
Høydeskrekken kan være ubehagelig….!
Måtte Ånden velsigne deg med ubehag, så du reagerer på lettvinte svar, likegyldighet og overfladiske relasjoner, og bevarer ditt hjerte fremfor alt du bevarer.
Måtte Ånden velsigne deg med sinne, mot urettferdighet, undertrykkelse og utbytting av mennesker, slik at du arbeider for fred og rettferdighet.
Må Ånden velsigne deg med tårer, så du sørger med dem som opplever lidelse og avvisning, og rekker ut din hånd så smerte kan vendes til glede.
Og måtte Ånden gi deg dårskapens velsignelse, så du fortsatt lever i den tro at dine handlinger kan utgjøre en forskjell, og du gjør ting som andre hevder ikke kan bli gjort.
Noen ganger er det «all right». Noen ganger er det over middels. Noen ganger er det akkurat sånn det skal være. Et øyeblikk står tiden stille. Jeg må ingenting, jeg bør ingenting, jeg skal ingenting. Jeg bare er. Neste øyeblikk er alt annerledes. Men akkurat nå er det bare jeg og øyeblikket. Ingen forventninger, ingen krav, ingen ønsker. Bare torsdagskvelden og meg.
Juni. Disse søvnløst hvite nettene,
en kjær og samtidig smertelig tid.
En kamp, en spenning i lufta: Lyset
holdt på segnende strak arm
et par åndedrag av evigheten.
Spireabusken ute på bakken
foran huset vårt
står just i sitt fineste blomsterflor.
Skinner magisk hvitt,
liksom selvlysende i tussmørket.
Er som en engel skulle ha gått forbi
og lagt igjen sløret sitt
utenfor vårt ringe hus.
Sommeren kom forrige uke. Etter en heller kald mai, var det noe som snudde og sendte sommerlig varme over landet her sør. Varmen er veldig velkommen! Å kunne sette seg ut i sola på terrassen etter jobb, være ute med lette klær og å kunne overnatte ute uten å fryse er helt nydelig!
Våren har også i år vært preget av pandemi. I min kommune er det ekstra-tiltak for å prøve å få smittetallene ned før sommeren. Det betyr stengte tilbud, hjemmekontor, begrensninger for sosial kontakt med mere. Dermed blir det mer tid hjemme, tid med bare de nærmeste. De fleste begynner å bli ganske frustrerte over begrensningene, meg selv inkludert. Ennå kan jeg kjenne på den enorme gleden ved å få være deltaker på en konsert med max 100 deltakere 2. pinsedag og oppleve kultur, fellesskap og tilhørighet igjen. Snart er vi der igjen. Et sted der fremme.
Imens er det om å gjøre å bruke tiden til gode ting, den tiden som nå tilbringes hjemme. Lage god og sunn mat, lese det jeg ikke fikk lest, dyrke egne grønnsaker, dyrke den hobbyen jeg la på hylla, invitere en venn med på tur eller ta vare på det jeg normalt forsømmer. Når hverdagen igjen blir travel, vil jeg muligens lengte tilbake til roen (og kjedsomheten) disse månedene?
Juni er opptakten til sommeren, og sommeren er for meg den beste årstiden. Så juni – velkommen til meg! Jeg skal ta vare på deg så godt som mulig! Suge inn lukten av varm furuskog, lyden av et himmelsk blandakor av fugler, følelsen av solvarm hud og synet av en fjord full av båter og liv. Jeg skal nyte lydene av uteliv, sette pris på de lyse kveldene og glede meg over alt det gode som er i vente. Og sette pris på øyeblikket, slik Hans Børli så vakkert beskriver det i diktet Junikveld.
Nature’s first green is gold, Her hardest hue to hold. Her early leaf’s a flower; But only so an hour. Then leaf subsides to leaf. So Eden sank to grief, So dawn goes down to day. Nothing gold can stay.
I boka «Fri til å tjene», skriver Magnus Malm at «Det største behovet i et kristent fellesskap er mennesker som vet at de er elsket av Gud».
Hvordan vet jeg at jeg er elsket av Gud? Først kan jeg tenke at hele Bibelen er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet til oss mennesker, et kjærlighetsbrev til deg og meg hvor Guds omsorg stråler fra første skaperhandling til Jesus dør på korset for oss. Men dette kan likevel føles for vagt – for hvor er jeg i denne bibelhistorien? Hvordan vet jeg at Gud elsker akkurat meg? Hvis jeg føler meg liten og ubetydelig, hvis mine menneskelige erfaringer tilsier at jeg ikke er verd å elske, hvordan kan jeg da stole på disse ordene fra Bibelen? Jeg leser dem og forstår dem med tankene, men hvordan skal jeg kunne stole på ordene?
Jeg har også problemer med å føle Guds kjærlighet. Han føles så langt borte. Hvordan jeg kan vite og kjenne at Gud er glad i meg?
Kanskje kan vissheten komme ved å gå bakover i sin egen historie og finne spor av Gud og Hans kjærlighet. Selv i et hardt og vondt liv, vil mennesker finne spor av lys og godhet som kan vitne om et gudsnærvær.
Jeg er så heldig at jeg kan finne mange spor av Gud i mitt liv: Først at jeg ble født inn i denne verden. Det var en mening med at akkurat jeg skulle leve. Det var en villet plan fra Guds side. Deretter, noen få dager etterpå, ble jeg døpt og innlemmet i Guds rike. Et mektig vitnesbyrd fra Guds side om at Han vil ha meg i sin flokk. Opp gjennom barne- og ungdomsår fikk jeg god og grundig undervisning om hva Gud har gjort for oss (selv om jeg nok oftest følte at det var hva jeg gjorde og ikke gjorde som var viktigst.) Dessverre var denne kunnskapen stort sett retten mot intellektet, og ga meg få gudserfaringer. Men jeg kan huske at jeg i et øyeblikk av redsel, da jeg var alene i lyn- og tordenvær, ba til Gud og tenkte at «nå må du ta kontrollen, jeg er helt avhengig av deg», og fikk en skjør erfaring av at Han var til å stole på.
Siden skulle jeg være så heldig å finne en mann som delte troen på Gud. Likevel – det var ikke før evangeliet åpenbarte seg for meg gjennom lesing av bøker som forklarte ting på en ny måte, at mitt Gudsbilde endret seg. Da det gikk opp for meg at Gud hadde sendt Jesus for at jeg skulle bli Hans, og at Han aksepterte og elsket meg slik som jeg var, var det som om alle byrder ramlet av skuldrene mine, og jeg kunne få ro og få tro. Denne tryggheten, denne troen, denne erfaringen, kom til meg først og fremst gjennom skrevne ord. Da gudsbildet mitt ble radikalt endret, skjedde det også noe med mitt menneskesyn. Mer om det en annen gang.
Malm viser i boken at det er først når vi slipper taket i drømmen om det perfekte indre livet og begynner å ta imot Guds nåde i det livet vi faktisk lever, at det vil vise seg at Guds nåde har virket mer i oss enn vi har skjønt. Som så mange andre, trodde jeg at jeg selv måtte forandres og bli god nok, før Gud kunne bli glad i meg. Først måtte jeg gjøre mitt, og så kunne Gud gjøre sitt. Så feil kan en ta. For når tid blir man god nok?
Å vite at jeg er elsket av Gud, er uten tvil den beste og største erfaringen jeg har i livet. Den erfaringen gjør at jeg kan elske, tåle, utholde og tro. Visst kan jeg tvile iblant, men den grunnleggende livsholdningen er at Gud elsker meg og vil meg vel. Da er det ikke så viktig å bli akseptert av alle andre mennesker. Det er ikke så viktig hva andre tror og mener om meg. Det er ikke så viktig hva jeg lykkes med og mislykkes med. Det er ikke så viktig hvilke åndelige opplevelser jeg får eller ikke får. Jeg er elsket – ikke på grunn av hva jeg er, men på tross av hva jeg er. Uten betingelser. Det er nåde.
Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.
