Det er stort å være menneske

Postet den februar 25, 2020 by

Det hang en stor sort plakat på vinduet på butikken for et par uker siden med tittelen «Det er stort å være menneske». Det var mange som lurte på hvem som hadde hengt opp plakater, ikke bare der, men flere steder i byen, og etter et par dager viste det seg at det var Kilden som var avsender. De setter opp teaterstykket «Jonas» basert på boka av Bjørneboe. Det er stort å være menneske. Og det er vanskelig å være menneske. Nå som det ikke bare handler om å overleve, men å leve. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre, hva jeg skal mene, hva jeg skal prioritere, hva jeg vil og hva som er godt nok. Og når jeg er litt deppa, så lurer jeg i tillegg på hva andre tenker og mener om meg. 

Det er stort å være menneske. Og når det er stort å være menneske, da er alle mennesker store. Hvis det er stort å være menneske, da er det ikke forskjell på oss. Tiggeren i Markens eller Petter Stordalen. Rusmisbrukeren eller administrerende direktør. Du som er i jobb eller du som er trygdet. Du som lever etter Statens ernæringsråds anbefalinger og spiser sunt hver dag, og du som tar med barna på McDonalds hver eneste dag. Vi er alle store. 

Tenk stort om deg selv! I menneskerettighetserklæringen som ble skrevet og vedtatt etter 2. verdenskrig står det: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Vi har alle samme verd og vi er alle verdifulle. En pengeseddel har lik verdi uansett om den blir krøllet, tråkket på eller er full av gjørme, – den er fremdeles verd det som står på den. 1000-lapp er 1000-lapp. Menneske er menneske, uavhengig om man er tråkket på og full av dritt. Tenk stort om deg selv! Du er god nok for andre. Er du god nok for deg selv?

Tenk stort om andre! Tenk stort om familien din, om vennene dine, om kollegene dine. Og tenk på at du vet ingenting om dem annet enn det de faktisk har sagt. Du kan anta noe, du kan tolke noe, du kan regne med at de reagerer likt som deg og dermed tro noe. Men det trenger ikke stemme.

Vær nysgjerrig på menneskene rundt deg! Vær nysgjerrig på kollegaen din, på mannen din, på vennene dine. Vær nysgjerrig og vis respekt! Respekt er å se på nytt. Legg bort dine antakelser og tolkninger og se på nytt. Se ei gang til! Da kan du «resirkulere» relasjonene og oppdage nye ting igjen og igjen, – til og med hos partneren din som du trodde at du kjente bedre enn han kjente seg selv! Du kan bli kjent med ham igjen og igjen. Tenk stort om andre og vær nysgjerrig på livet og hva menneskene rundt deg har å by på! 

Når man er trygg på seg selv og på hverandre, krymper egoet. Når du lar den andre være seg selv, gir du også deg selv mere plass til å være deg. Og husk at når den andre sier noe om deg, så sier hun egentlig ikke noe om deg, men om hennes oppfatning av deg. Kanskje det er riktig for deg, kanskje ikke. Uansett er det en opplevelse den andre har som skal tas på alvor. Du trenger ikke forsvare deg eller gå til motangrep. Lytt heller, og vent litt med å respondere. Vær nysgjerrig og spør nærmere etter den andres opplevelse. Kanskje dere sammen kan finne ut hva som var intensjonen bak og hva som ble oppfattet – og møtes en plass mellom der med forståelse. 

Det er stort å være menneske.

(Innlegg holdt for kolleger på jobb – redigert utgave.)

Publisert i Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Visdomsord

Postet den februar 23, 2020 by

«Det viktige er ikke hvor langt du er kommet, men i hvilken retning du går.»

Thomas Sjödin i boka «Et brustent halleluja», Luther forlag

Publisert i kristendom, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Vår på vei

Postet den februar 16, 2020 by

I februar kommer lyset, og med lyset kommer våren. Allerede nå er det en strime av lys om morgenen når jeg sykler til jobb, selv om jeg er avgårde rett før kl. 7. Og ikke minst er det lyst når jeg sykler hjem, også etter lange jobbdager. Det er herlig. I uken som kommer er det vinterferie for minstemann, og selv skal jeg ha fri torsdag og fredag. Da blir det forhåpentlig noe skigåing i fjellet, selv om værvarslet er så som så.

Men fremdeles er jeg i ventemodus. Jeg venter på mer sol, mer lys og etterhvert mer varme. Og mens jeg venter, har jeg sådd frø utendørs, og flere av dem spirer og er i vekst, selv uten noe særlig varme. Det er noe veldig fint ved det å se noe vokse frem, å se grønt liv komme fra et brunt og tørt frø. Jeg håper å få både blomster og grønnsaker på verandaen i år fra spirene, og de skal etterhvert få lov til å vokse seg store og bugnende i egenprodusert kompostjord.

Hva gjør du mens du venter på våren?

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?

Jesaja 43,19
Utsikt over Eidsbukta og Topdalsfjorden mot Hamresanden og Hånes på vei til jobb.
Publisert i Grønn hverdag, Hverdag, kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Stille søndag

Postet den januar 26, 2020 by

Som 4-barnsmor er det ennå litt uvant å være alene i huset. Det skjer iblant, og det er helt greit, men det er litt rart. Selv etter at de to eldste barna har bodd borte mer eller mindre de siste 2 årene, er det ikke så ofte at begge de to minste (som ikke er så små) er borte samtidig som mannen er ute. Katten er forresten hjemme, men han ligger som et slakt i den andre sofaen og gir ikke så mye selskap. Ikke at jeg ønsker det, heller.

Så det er en stille søndag akkurat nå. Regnet drypper dovent utenfor og motoren på kjøleskapet lager en stille dur, men utenom det er det bare min egen kaffeslurping og trykking på tastaturet som høres. Skittentøyet etter løpeturen ligger ennå på badegolvet, og kopper og kar på benken burde kanskje vært ryddet. Men akkurat nå er det bare meg her, og som min svigermor ville sagt: «Oppvasken går ingen vei». Dessverre. Å rydde kjøkkenet er akkurat like kjedelig som alltid, selv om jeg har tid nok.

Noen søndager er det deilig med god tid. Tid til en løpetur, tid til besøk, tid til å spille piano, strikke, lese og lage mat som tar tid. Mens noen ganger føles det som at jeg har altfor mye tid som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Det som egentlig burde føles som litt luksus, å ha god tid, blir av og til et problem. Heldigvis er det ganske kortvarig. Og antakelig har jeg godt av å av og til kjenne på følelsen av å være alene med tiden. Kjenne litt etter hva jeg egentlig vil, kjenne på hva jeg savner, tåle å være alene med hele dagen tilgjengelig. Ha tid til å bry meg om andre, og kanskje kunne være noe for dem. Være tilgjengelig, være fri. Og være så heldig å glede seg til mannen kommer hjem til kvelden.

Publisert i Hverdag, Oppmuntring | Merket med | Legg igjen en kommentar

Gammelt nytt

Postet den januar 12, 2020 by

Du som har deg selv meg givet, 
la i deg meg elske livet, 
så for deg kun hjertet banker, 
så kun du i mine tanker er den dype sammenheng.

Dette verset fra den gamle salmen «Hill deg, Frelser og forsoner» (med mine uthevinger) har jeg hørt og sunget flere ganger, senest på møte denne uka. I ei hektisk uke med mange ting på programmet, var det flott å midtveis i uka få gjenta budskapet i verset, syngende, sammen med mange hundre mennesker. Verset har ligget der i bakhodet og sunget seg selv, for eksempel på vei hjem fra jobb på sykkelen når tankene flyr. Det har ligget i bakhodet når jeg har lest boka «Helserevolusjonen» om forfatteren som leter etter en sunn livsstil, men også leter etter mening i livet. Hun henviser til forskning på 75 000 kvinner hvor forskerne så både på mosjonsvaner, psykisk helsestatus, etnisk bakgrunn, kostvaner og så videre, og fant én faktor som skilte seg spesielt positivt ut: Å være kirkegjenger.

Det er mange, spesielt kvinner på min alder og litt eldre, som tilsynelatende leter etter å bli en «bedre utgave av seg selv» ved hjelp av bedre kost, trening, yoga og andre ytre faktorer. Noen virker å søke etter selve meningen med livet i disse tingene og ser ut til å tro at livet deres ikke er godt nok, men må forbedres med en vegansk livsstil og slankere figur. Jeg er selv over middels opptatt av kosthold og helse, men det er ikke det viktigste i livet. Meningen med livet ligger ikke i en vellykket kropp og bedre utseende, selv om det er mye helse og glede i en sunn kropp. For meg ligger meningen med livet på et høyere plan, og i verset over sies det så godt når jeg i Jesus både kan elske livet og samtidig i Ham stå i en dyp sammenheng.

Har du allerede mislyktes i nyttårsforsettet ditt? Har du mistet retningen og målet i livet? Fortvil ikke. I morgen kan du starte på nytt igjen. Og vet du ikke hvor du skal, kan du ta veien innom ei kirke neste søndag og se om du der kan få en justering eller en helt ny retning. Og se at du er en del av en stor og dyp sammenheng.

Publisert i kristendom, Mat, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Leseåret 2019

Postet den januar 2, 2020 by
Vil du vite hvilke bøker jeg anbefaler? Se profilen min på Goodreads

Publisert i Litteratur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Tur til Skråstadvarden

Postet den desember 29, 2019 by

I dag ble det ny oppdagelsestur. Søndagen var grå og litt tåkete, men ikke verre enn at det fristet med en god tur i skauen.

Jeg startet på Gill og gikk i kjente omgivelser opp til Øygardstjønn og videre oppover Budalen. I stedet for å ta mot vest, fulgte jeg dalen helt opp til Gamle Øygarden og gikk over i Trandledalen. Hele tiden var det fine stier og godt merket løype.

Butjønn, ca midtveis i Budalen.

Jeg passerte Bjorstemmyra og nærmet meg Nilsesmyr. Det var vått, men med gode fjellstøvler holdt jeg meg tørr og varm.

Denne veien!
Området har en fin bestand av Barlind, trær som skiller seg litt ut fra dem man vanligvis ser i skauen.

Da jeg kom til Nilsesmyr, tok jeg av mot Skråstadvarden. Her var det veldig gjengrodd, og ikke fant jeg merking av stien lengre. Stien var også delvis fraværende pga. mange veltede trær. Jeg rotet litt rundt for å finne stien, men fulgte retningssansen og bega meg oppover skråningen. Da jeg kom på toppen av Brennåsen, fant jeg rødmerkingen igjen, og da var jeg fornøyd. Til da på turen hadde jeg ikke sett et eneste menneske, så jeg følte jeg var et stykke utenfor allfarvei og hadde ikke så lyst å gå meg vill.

Stien flatet ut, og foran meg lå ei myr. Skulle jeg virkelig over den? Jeg måtte frem med kartet igjen, og den viste at jeg skulle over. I tåka kunne jeg skimte rødmerking på den andre sida, så dermed fant jeg stien greit igjen. Myra var ikke våtere enn at jeg kom meg tørrskodd over.

Godt med gode sko når man skal over myrterreng.

Snart kom jeg til et stikryss, som forventet ut fra kartet, og da var jeg ganske nær Skråstadvarden. Jeg har aldri gått til varden fra denne retningen, og tåka lå såpass tett at det var ikke lett å se hvor toppen var. Plutselig skimtet jeg noe grått, firkantet, og jeg var fremme ved målet. 1 time og 15 minutter brukte jeg opp.

Skråstadvarden fra øst.

Jeg hadde gått såpass fort at jeg var ganske svett, og på toppen fikk jeg kjenne at vinden var sur, så etter bare en liten sup av vannflaska, gikk jeg videre ned fra varden. Etter 10 minutter fikk jeg tekstmelding fra min mann som lurte på hvor jeg var. Han skulle på fototur i samme området, og da jeg ringte ham opp, viste det seg at han hadde fulgt i mine spor og var på vei på til Skråstadvarden selv. Jeg gikk tilbake og gikk ham i møte, men bommet litt på stivalget og havnet plutselig i et ukjent stikryss hvor det var skiltet til Lian. Jeg gikk tilbake og valgte riktig sti, og etter en stund møtte jeg ham. Vi gikk sammen tilbake til toppen og så nedover, i godt tempo, for ikke å fryse. Vi tok veien gjennom Urdalen tilbake for å kunne gå litt jevnt fort.

Steinene er mer grønne enn grå i Urdalen.

Urdalen er drøy, selv nedover, men etterhvert nærmet vi oss Budalen der vi startet. Det var sleipt og vått, så vi måtte passe nøye på hvor vi satte beina.

Mye grønt og levende i ei mosetue.

Tilbake på Gill viste klokka at turen min hadde vært 11 km og jeg hadde vært ute i 2 timer og 45 minutter. Dette var altså inkludert 50 min hvor jeg gikk min mann i møte og vi gikk tilbake der jeg hadde gått tidligere. En fin tur, selv i gråvær.

Her ser du turen.

Urdalen.
Takk til løypemerkere! (Det kan være litt forvirrende når de samme stedene pekes i hver sin retning…. Rundløype?)
Publisert i Tur | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar