«Det finnes mennesker som ikke tror på Gud. De finnes mennesker som aldri har hatt en sommerfuglvinge under et mikroskop, det finnes mennesker som aldri har sett en larve spille død eller en sverm svalestjert fylle et dirrende sommerland med sitt lydløse fargespill. Og ikke skjønner jeg hvordan de kan finne noen mening med livet.»
Fra boka «Mannen som elsket Sibir» av Roy Jacobsen og Anneliese Pietz
Jeg sitter med en god kopp kaffe og filosoferer over hvor heldig jeg er som har så mye godt i livet. Og over at jeg har såpass mye motstand at jeg blir bevisst det gode. November har til nå inneholdt nydelig padletur i mildt høstvær men også sykkelturer i motvind og regn. Heiing og motarbeiding. Velsignelser og forbannelser. Lovsang og klagesang. Menneskemøter og alenetid. Og mye kaffe.
November er en mørk måned, og jeg er en lyshungrig sjel. Men november er sjelden problematisk med sitt mørke, siden vi har jul og adventstid å glede oss til. Og ofte har vi finvær innimellom slik at kropp og sinn kan få dagslys, i alle fall i helgene. Da vet jeg at jeg må prioritere å komme meg ut. Å være ute gir meg som regel mye glede og hindrer tungsinnet som kan komme iblant når mørket blir for kvelende.
De neste ukene skal jeg på 3 fine arrangementer fordi jeg har frivillige verv: 2-dagers konferanse, konsert og restaurantbesøk. Å jobbe frivillig gir meg både mening og glede. Det å fylle fritiden med meningsfulle aktiviteter og samvær, er også en god kur mot vinter-tungsinnet i mørketida. Å glemme seg selv og være noe for andre er godt og gjør godt. Men det kan også bli for mye. I høst har det dessverre blitt for mye med krevende tider på jobb og mange frivillige verv. Nå går det heldigvis mot slutten på et par av vervene. Det er viktig med tid og rom for familie, for hvile, for spontanitet, for ingenting og for kaffefilosofering. «Sett verdiene i kalenderen», sa en klok mann. Jeg tror det er mye godt i å takke nei til noe for å si ja til noe annet. For eksempel hvile.
Jeg ønsker mine lesere en god høst og førjulstid, med eller uten kaffe 🙂
Å få være på gudstjeneste i et godt felleskap er viktig for meg, og jeg setter som regel stor pris på det. Å få være med og bidra i gudstjenesten er noen ganger enda flottere: Å få formidle bibeltekster, å få dele ut nattverd og å få se mennesker i øynene og si: «Kristi blod, gitt for deg». Å få være en del av en større virkelighet, å få en liten pause fra hverdagslivet, å legge bort alt annet og bare være tilstede i kirkerommet der mennesker har fått ta imot Guds ord gjennom 1000 år, gjør noe med meg, noe godt. Å være en del av et fellesskap av mennesker i alle generasjoner som alle ønsker å være akkurat der denne søndagen, uten plikt, er et annerledes fellesskap enn det jeg var vant med tidligere.
I dag var en sånn søndag, en sånn gudstjeneste. Det var utfordrende bibeltekster, uperfekte mennesker, og alt gikk ikke knirkefritt, men det var en levende og god stund der i kirka. Da vi stod og sang gloria-leddet til ære for Guds hellighet, måtte jeg løfte blikket mot kirketaket og mot himmelen og ta inn over meg den store gleden det er å ha en Gud å tro på som er levende og tilstede akkurat nå for meg og alle andre mennesker, og å få dele denne gleden med menigheten jeg er en del av. Ekstra spesielt var det nok på grunn av at jeg i går var i en vielse i annen kjent sammenheng hvor jeg hørte etter om jeg kunne få et glimt av evangeliet og Guds godhet og storhet, uten å finne det.
Jeg skulle så inderlig ønske at menneskene jeg er glad i kunne høre det gode budskapet som evangeliet er og som skaper tro, håp og kjærlighet. Jeg skulle så gjerne dele troen og fellesskapet med dem. Jeg skulle så gjerne gi videre kjærligheten, håpet og troen til alle dem som tror at de er alene, som er ensomme og som har mistet håpet. Og jeg skulle så gjerne fortelle alle dem som tror at kristenlivet er å streve med å få det til og bli god nok, at det er akkurat det motsatte som er tilfelle. Å være kristen er ikke få det til, men å få. Det er ikke å streve etter å bli god nok for Gud, men å se at Gud er god, og stole på Hans kjærlighet. Det må åpenbares for oss, gang på gang, hvem Gud er, hva Han har gjort, hvilket syn Han har på oss. Det er ikke selvsagt, det er ikke en sannhet du mottar ei gang og siden alltid tror på. Det er for godt til å være sant, så det må åpenbares igjen og igjen. Gud liker deg! Hver gang velsignelsen lyder, hører du at Guds åsyn/ansikt lyser opp over deg.
Som en deltar på en sjømannskirke-gudstjeneste sa: «En gang i uka deltar jeg på noe jeg ikke forstår. En gang i uka blir jeg mindre selvopptatt og mer åpen for det livet egentlig er. Og så blir jeg sendt tilbake, til hverdagen, rikere enn da jeg kom.»
Det er stor forskjell på gudstjenester både i ulike menigheter og ulike sokn, men har du ei kirke i nærheten av deg og lurer på om en gudstjeneste er noe for deg, så kan du kanskje finne en eller flere gode grunner her:
Etter to pandemi-år uten store, organiserte løp, valgte jeg tidligere i sommer å melde meg på halvmaraton i Mandal denne sesongen. Det er en flott opplevelse å delta i løp, og så var det praktisk at det var i nabobyen og kort reisevei. Mandal er også ganske flat, med Furulunden som en del av løypetraseen, så det fristet.
I dag var dagen kommet. Jeg hadde gjennom sommeren vært veldig i tvil både om det var mulig og om det var forsvarlig å løpe, etter vondt i hoften gjennom hele juli. Men etter å ha fått god behandling av fysioterapeuten og forsikret meg at det ikke ville ødelegge noe å delta, bestemte jeg meg for å løpe, uten for store tidsmål. Jeg håpet jeg ville klare å holde et tempo på ca. 6 min/km, for da ville jeg komme i mål på 2 timer og 6 minutter. Om det ville gå noe tregere, var det helt greit. Halvmaratonen var lagt opp med 2 like runder på 10 km, og så en ekstra sløyfe første runde for å nå 21,1 km.
Allerede før vi la ut fra start, på oppvarmingen, skjønte jeg at det ville bli en kamp mot varmen. Det var sol fra nesten skyfri himmel og ca. 23 grader, og kl. 11 var det allerede ganske trykkende i Mandal sentrum. Men starten gikk greit og vi var alle ved godt mot der vi løp ut i god fart. Det er alltid krevende å holde igjen i starten når alle er ivrige, men jeg fant en fin rytme like under 6 min/km. Jeg hadde delt opp løpet i 4 deler: Første 5 km skulle jeg ha fokus på etablere en fart jeg kunne tåle og holde, neste 5 km skulle jeg bruke til å bevare farten og ha fokus på omgivelsene, neste 5 km skulle jeg jobbe og siste 5 km skulle jeg forvente å slite. De første 5 km gikk greit. Jeg hadde litt sting, men ikke verre enn at jeg opplevde at kroppen tålte det fint. Jeg hadde ikke spist på flere timer, men var heller litt sulten ved start, slik det skal være på løp. Jeg tok en ørliten pause og fikk i meg litt vann på første drikkestasjon, men innså like etterpå at jeg burde drukket mer. Det var så varmt i solen, og flere partier var uten skygge. De neste 5 km var varme, men gikk ganske bra. Jeg fokuserte på hva jeg skulle gjøre, og gledet meg til drikkestasjon rundt 10 km. Der tok jeg både sportsdrikk og vann, det var helt nødvendig.
Da vi var rundt 11 km uti løpet, løp vi gjennom sentrum der start-og målområdet var. Der ble navnene våre ropt opp da vi passerte, og masse folk og liv ga energi til å løpe på. Dessverre løp jeg litt for hardt der, for da vi kom ut til Furulunden ca. 12 km, var jeg nær ved å gi opp. Pulsen var altfor høy, og jeg hadde skikkelig sting. Sånne knip som gjør at du bare vil krøke deg sammen. Jeg valgte å gå noen hundre meter, og bestemte meg likevel for at jeg ikke skulle bryte. Jeg er en fullfører! Det ble mange gåpartier frem til neste drikkestasjon på Sjøsanden camping, og der, ved ca. 15 km, tok jeg både banan, vann og sportsdrikk. (Eller var det sterk saft? Det gjorde i alle fall veldig godt!) Så var det siste fjerdedel igjen. Jeg begynte å skjønne at det kom til å gå, bare jeg tok noen gå-«pauser» innimellom. Jeg prøvde å justere tempoet ned og løpe saktere, men beina hadde liksom bare et tempo, og det var litt for raskt. Så da fant jeg ut at jeg bare løp når jeg orket og gikk når jeg måtte. Og så begynte jeg å telle ned mot mål og si til meg selv hvor få km jeg hadde igjen, i stedet for å si hvor mye jeg hadde løpt.
Rundt ca. 18 km satte jeg alt mitt håp på at de privatpersonene som stod med vannslange og tilbød en forsiktig dusj, ennå stod der, og heldigvis gjorde de det! Det var helt utrolig godt å få en liten kalddusj og få kjølt seg ned. Det ga litt energi til å ta fatt på de siste km som var kjedelige langs med E39. Da vi passerte 19 km klarte jeg fremdeles ikke å løpe jevnt, selv om jeg visste at det var kort tid igjen. Så jeg måtte gå i perioder da også. Vi var flere som slet, og vi prøvde å oppmuntre hverandre. Jeg tror jeg løp fra en mann som jeg hadde holdt følge med stort sett hele løpet, da var han helt gåen.
På drikkestasjon like før mål, valgte jeg å ta drikke, for jeg var så aldeles tørr i munnen. Og glad var jeg for det, for da jeg kom i mål, fant jeg ikke hverken drikke, mat eller medalje. Jeg gikk rundt i en tåke, og hørte ikke kolleger som ropte på meg, for kroppen skrek etter drikke. Kollegene viste meg hvor drikken stod, men da jeg kom bort, var det bare en dunk med vann og ingen kopper! Heldigvis fikk jeg en kopp av en kollega som var ferdig, og fikk fylt et par kopper med vann. Så var det over! Så kunne jeg skravle med kollegene og høre deres opplevelser på 10-kilometeren. Og vi kunne klage litt sammen over det som gikk dårlig og være fornøyde med det som gikk bra. Kiosken ved kaia fikk god omsetning på brus, og jeg måtte også innom for å få i meg sukker og væske.
Så var det å rusle tilbake til bilen ved Mandalshallen for å få på seg noe tørt tøy og få av seg skoene og kjøre hjem. Jeg var sliten, men ikke lengre utslitt. Hjemme var det godt å få seg en dusj, legge ut litt bilder på sosiale medier og få i seg enda mer drikke og litt mat. Og kjase litt med mannen som også hadde hatt langtur i dag, dog ikke konkurranse, og på sykkel. Men de hadde kjent på den slitsomme varmen, de også.
Speakeren i målområdet takket Vårherre som ga oss så bra vær i dag, men jeg takket Vårherre for skyer og vind 🙂 På sånne løp er sola en negativ faktor som gjør en sliten både i kropp og hode, selv med caps som beskyttelse.
Noen lurer kanskje på hvorfor jeg løper langt når jeg hadde det så vondt og tungt? Her har du mine viktigste grunner:
– Fordi jeg kan! Mange har ikke mulighet eller helse, men jeg har det. Jeg kan!
– Fordi det er fint å ha et mål med den daglige treningen. Det er litt vanskeligere å droppe den løpeturen i dårlig vær når du vet at du bør ta den for å holde deg i form eller komme i form til et løp der fremme.
– Fordi det gir en enorm mestringsfølelse og mental trening å stå i det vonde og fullføre noe som krever en ekstra innsats både for kropp og sinn. Å jobbe med tankene når du aller helst vil bryte, tror jeg bare er sunt og kan tas med inn i andre sammenhenger med motgang i livet.
– Fordi løp gir løpsglede som du deler med andre! Jeg løp på en måte alene i dag, ingen venninner eller andre kjente var der på samme distanse, men jeg pratet med andre før mål, pratet med de som løp samme tempo underveis, og vi var et fellesskap som jobbet oss gjennom fra start til mål. I tillegg får du musikk, heiarop og oppmuntring underveis fra et entusiastisk publikum.
– Fordi løping gir god helse og overskudd i hverdagen. Å løpe langt (og heller litt tregt) gir muligens mindre risiko for skade enn rask løping, i alle fall når en er voksen og har født flere barn når man starter «karrieren».
Neste planlagte løp er i Skagen i starten av oktober, så det er bare å forberede seg mentalt på det og få noen gode fartsøkter for å øke kondisjonen. Bare løp!
God sommer til deg. Akkurat deg. Du som synes livet er topp og blomstrer når det er sommer, og du som synes livet er tøft og har det verre når tilsynelatende alle andre har det bra. God sommer til deg – midt i alt som er. Jeg synes naturen kommer tettere på om sommeren, og jeg legger mer merke til ulike fugleslag, lukten av en blomstrende hekk og fargene i blåbærene langs veien. Jeg synes menneskene kommer tettere på om sommeren, først og fremst de nærmeste, og jeg legger mer merke til både det gode og det litt slitsomme med menneskene rundt meg. Jeg kommer tettere på meg selv, og er mer oppmerksom på meg selv, og synes at det gode er endre bedre og det vanskeligere kan være enda kjipere om sommeren. Sommeren blir et slags forstørrelsesglass.
Det beste med sommeren er at det er flere muligheter til å kjenne seg levende. Gjøre litt mer utav ting, komme seg ut av komfortsonen, være litt rausere og mer spontan og oppleve noe annet enn i hverdagen. Se ei hegre med store, langsomme vingeslag, beundre skjønnheten i ei nyperose, stikke innom til naboen du ikke treffer så ofte eller sitte ute til langt på natt. Eller aller helst stå opp tidlig og padle en rolig tur på rolig sjø, nesten helt alene, og kjenne at her hører jeg til. På denne blå planeten, med sjø og hav på alle kanter. Og vite at jeg har en plass her, i sommeren, på sjøen, i slekt med alle andre, og med en Far som er min «øy i havet.»
Jeg kom over et sitat av Abraham Heschel som jeg vil dele med leserne:
Vi har alle så mye mental sminke.
Vi har nesten mistet vårt ansikt.
Men troen kommer bare når vi står ansikt til ansikt
– det uutsigelige i oss
overfor det uutsigelse utenfor oss –
tillater oss selv i å bli sett,
å samtale,
å motta en stråle og gjenspeile den.
Jeg leser boka «Radikal ro» av Kathrine Vigdel. Den leses ikke fra perm til perm, for den er litt gjentagende og noen ganger litt selvsagt, men jeg plukker med meg noen korn her og der. Et av spørsmålene hun stiller leseren er: «Når føler du deg mest levende»?
Hennes svar er ikke det samme som ditt eller mitt. Hennes svar er å leve saktere, senke tempoet, rydde kalenderen og redusere prestasjonsjaget. Blant annet. Noe av det finner gjenklang hos meg, noe ikke.
Når føler du deg mest levende?
…….
Når føler jeg meg mest levende?
I boken «Radikal ro» siteres forfatter, professor og menneskerettighetsforkjemper Howard Thurman som skriver: «Spør ikke hva verden trenger. Spør hva som får de til å føle deg levende, og gjør mer av det. For det verden trenger, er mennesker som er levende».
Nå er det snart sommerferie, og det gir ekstra muligheter til å gjøre mer av det som får oss til å føle oss levende. Kanskje å bade i sommerkaldt sjøvann også bør med på listen over? Og kanskje det skal være noe jeg skal gjøre mer av akkurat denne sommeren?
Gå gjennom byens lange, rette gater,
du sommerlyse Helligånd.
Stryk ømt henover slitte, grå fasader,
og rør de trette smilebånd,
så troen gror
og håpet bor,
der dørene blir åpnet for de andre.
Lås porter opp når kveldene blir sene,
septembermilde kjærlighet.
Ja, syng om Gud for dem som er alene,
og dem som kjenner bitterhet,
så triste ler,
og blinde ser
at livet stadig vekk er verd å leve.
Blås ny luft over byens torg og plasser,
du vinterklare sannhets Ånd.
Treng inn i maktens grå kontorpalasser,
og tenn oss med Guds milde hånd,
så denne by
med lys på ny
kan smykke seg i glede til Hans komme.
Kom til oss når vi frykter andres dommer,
du vårens yre skapermakt.
Forkynn at Jesus Kristus, når han kommer,
vil gi oss liv, slik han har sagt!
Så går vi ut
i tro til Gud
og lever uten frykt i nådens sommer.
Diktet er tonesatt av Erik Sommer, og teksten er oversatt fra dansk til norsk av Eyvind Skeie. Hør den her.
Ord om ord 