Etter flere uker med mye arbeid og litt stress pga. eksamen og endringer på jobb, var det nydelig med ei hyttehelg. Minstemann skulle jobbe, så da ble det bare mannen og jeg som dro på hytta. Da min mann planla langtur på sykkel, la også jeg plan om rolig langtur, noe som betyr løping for meg.
Jeg dro av gårde i 10-tiden. Det var overskyet og ganske kaldt, så jeg måtte ha ei tynn vindjakke på. I lomma hadde jeg rosiner og noen få biter sjokolade, og på mobilen hadde jeg lastet ned noen episoder av podcasten «Lavterskel» og laget ei ny spilleliste med musikk med god rytme. Podcasten handlet om noen ildsjeler som jobber for at mennesker med rus- og/eller psykiske utfordringer, skal få oppleve glede ved å løpe og få være del i et løpefellesskap. Inspirerende!
De første kilometrene gikk rolig, og jeg prøvde å finne en god rytme. I bakkene valgte jeg å gå for å holde tempoet nede. Etter 5 km var det første rosinpause, selv om det føltes unødvendig å gi kroppen næring så tidlig. Jeg løp gjennom Lunde og de gamle koselige trehusene langs med elven. Langs Eikeveien var det fredelig, bare litt lyd fra enkelte mennesker som var ute og jobbet i hagen. Flere steder var det nydelige magnoliatrær i blomstring. Ved Torve tok jeg en liten stopp og gikk inn på gravplassen til min kjære svigerinne som døde i fjor, og videre på turen var hun og familien hennes med meg i tankene.
Langs Sangvikveien luktet det vår og sommer med dyr og planter i skjønn harmoni. Jeg hilste på et par som var ute og stelte i en nydelig hage, og kikket etter veien ned til båthavnen, men skjønte om litt at jeg hadde løpt forbi. Dermed tok jeg Hølleveien videre, og det var deilig med slak nedoverbakke helt ned til Høllen. Det var nydelig stemning i Høllen med båter på vei inn, noen som var ute og kjøpte is, en gutt fra en bolig som hilste hjertelig på meg da jeg løp forbi og som jeg hilste tilbake til og fuglesang og måkeskrik slik det er ved sjøen. Og ikke minst lukten av tang. Jeg elsker den lukten!
Langs Åros strandsti stoppet jeg og tok et par bilder, før jeg ble omsvermet av en diger innsektssverm, uvisst hvilken type. Så var det over broa og utover langs Åros, og sola begynte å komme mer og mer gjennom skylaget. Gjennom campingplassen løp jeg litt frem og tilbake, for det var ikke alle veier som førte til utgangen! Jeg passerte 10 km og tok en ny rosin- og sjokoladeladning. Langs Årosveien forbi Giskedalen tok jeg det rolig i stigningen og så var det oppover Hølleveien mot Tangvall. Plutselig fikk jeg kraftig vondt i høyre kne, og jeg løp litt haltete noen hundre meter, men så ga det seg like fort som det kom. Jeg hadde fremdeles god rytme, men begynte å kjenne at jeg var sliten i hoftene.
Jeg tok en tur innom butikken og kjøpte en leskedrikk uten kullsyre, og fikk gleden av å betale en liten slant til damen foran meg i køen som var på handlerunde for et gammelt menneske som hadde sendt med en seddel som var utgått på dato. Dette var butikken som vår gamle tante har handlet på og blitt både hjulpet og tålt mens hun ble mer og mer dement. Å få i seg iskald drikke var nydelig, for nå var varmen kommet. Jeg løp videre gjennom Tangvall sentrum og bort til friidrettsbanen, og tok noen runder der for å få noen ekstra metre. Det var nydelig for beina å få litt godt underlag, etter 16 km på asfalt.
Nå bar det videre langs Lundeveien tilbake. Det var på tide å begynne telle ned kilometrene i stedet for å telle opp. I bakken opp til Søgne hovedkirke ble siste rest av proviant tømt og jeg fikk kastet drikkekartongen i søpla før jeg tok fatt på de siste kilometerne. Nå var det blitt så varmt at jeg måtte hive av meg jakka og knytte den rundt livet, og uten drikke i hånda gikk kroppen lettere igjen. Jeg hadde også hørt ferdig podcasten og satt på den nye spillelisten, og det var akkurat det jeg trengte: Gode rytmer fra nye sanger; blant annet «Barkebilleboogie» og «Oslo Maraton» av Øystein Sunde og noen ukjente låter fra Earth, Wind and Fire. Nydelig å få litt ekstra driv av musikken nå når jeg begynte å bli sliten! Langs Leireveien begynte jeg virkelig å glede meg til å bli ferdig, og jeg visste at jeg måtte ta en liten omvei for å nå målet. Jeg løp derfor litt frem og tilbake på en god flate der, for å slippe å måtte ta omveien helt mot slutten.
Den siste kilometeren var tung, og selv den minste lille forhøyning føltes kjempetøff. Samtidig visste jeg at jeg straks var ferdig, så motivasjonen var der. Over heia, like før hytta, var jeg nødt til å gå, både pga. stigningen, men også fordi jeg var skikkelig sliten. Innen jeg nådde hytta viste klokka 21,2 km, og jeg hadde nådd dagens mål.
Jeg er så takknemlig for å ha en kropp som virker og for friheten jeg har til å løpe. Å kunne ta seg en langtur i rolig tempo, gir hodet fri til lange tanker og kroppen trening til å takle andre påkjenninger. Å kunne løpe i naturen og langs sjøen og ta inn lydene og luktene og hilse på mennesker man treffer, gir meg den enkle, gode gleden. Gleden ved være til, å bevege seg, gleden over naturen, over omgivelsene. Og til slutt den gode følelsen av hvile når turen er over. God langtur!
Ord om ord 