Om han ikke var menneske, hvem var det da som lå i krybben? Om han ikke var Gud, til hvem var det englene sang lovsanger?
Om han ikke var menneske, hvem var det da som ble innbudt til bryllup i Kana? Om han ikke var Gud, hvem forvandlet vann til vin?
Om han ikke var menneske, hvem var det da som sov i båten? Om han ikke var Gud, hvem truet vinden og stilnet bølgene?
Om han ikke var menneske, hvem var det da som gråt ved Lasarus sin grav? Om han ikke var Gud, hvem var det som befalte og kalte ut ham som hadde vært død i fire dager?
Om han ikke var menneske, hvem var det da som hang på korset? Om han ikke var Gud, hvem rystet jorden i dens grunnvoller?
Om han ikke var menneske, på hvem sin kropp kjente Tomas sårene etter naglene og spydet? Om han ikke var Gud, til hvem ropte Tomas i tilbedelse: «Min Herre og Min Gud»?
Noen mennesker jeg har møtt, har en spesiell evne til å få meg til å føle meg vel i deres nærhet. Jeg har undret meg over om disse menneskene har noe til felles, og i tilfelle hva det er. Nylig ble jeg klar over det. I en markering for et medmenneske som er i ferd med å bli pensjonist, var det flere talere som omtalte ham som en som det var godt å være sammen med, og godt å være seg selv sammen med. De brukte ikke akkurat disse ordene, men den dagen skjønte jeg at det var det det var. Noen mennesker lar deg være helt deg selv, og du er alltid god nok i deres nærvær. Vi sang i en salme samme søndagen «Lat meg vera din – men og: Lat meg vera meg.«
Parallelt med denne erfaringen, leser jeg Wilfrid Stinissens bok «Vandring med hvilepuls». Han beskriver noe av det samme i kapittelet «Den som elsker, kjenner Gud»:
En forsøker å nærme seg hvert menneske en møter med respekt og akseptere det. Gjennom en slik respekt blir det skapt et rom der den andre kan leve og utvikles. En forsøker ikke å programmere utviklingen. Den som virkelig elsker, lar den elskede være seg selv, ikke passivt (det ville betydd likegyldighet), men aktivt og engasjert. «Den dypeste forståelse av hva kjærlighet er, finner vi uten tvil hos Augustin: Jeg elsker, det vil si jeg vil at du skal være hva du er, at du skal være deg selv». (Martin Heidegger). Vi har en nesten uimotståelig tilbøyelighet til å ville gripe inn. Når det gjelder mennesker, oppnår vi ofte mer gjennom åpenhet, respekt og ved å lytte og positivt akseptere. Det som kjennetegner mennesket, er jo at det har frihet. Vi kan ikke omskape mennesket og få det til å være seg selv om vi tramper på det som gjør det til menneske, nemlig friheten. Hvor tankeløse og uforstandige vi er når vi møter våre medmennesker med holdningen: Jeg vet hva som er best for deg. Du må forstå det og rette deg etter det. Er kjærligheten vår så ubarmhjertig at vi ikke kan tillate et medmenneske å mislykkes? Gud hindrer oss ikke i å gjøre dumheter. Hans kjærlighet viser seg i at han lar oss gjøre feil. Men samtidig er han kjærlig mot oss i våre feilgrep. I dyp solidaritet tar han dem på seg. Og gjennom denne kjærlighetsfulle respekt og solidaritet skaper han et rom der til og med våre feilgrep får en mening. Et menneske som på grunn av andres «velvilje» stadig blir forhindret fra å gjøre feil, kan ikke utvikles. Det er ingenting som i den grad får oss til å vokse som feilgrep vi erkjenner og derfor kan angre. ….. Vi har som oppgave å «befeste» hverandres egenverd. Det som er skapt av Gud, er godt. Å «befeste» hverandre betyr å se det gode på bunnen. Bakom og bortenfor alt som har vokst galt. Hvert menneske har et behov for å bli betraktet som godt. Du kan ikke se og oppleve deg selv som god om ikke noen annen mener at du er det.
Dette blir min bønn i dag: Gud, la meg være din, men også: La meg være meg. La meg elske på en slik måte at jeg lar mine medmennesker være hva de er, og slik at de kan være seg selv i min nærhet. Minn meg på at jeg ikke vet hva som er best for andre mennesker og derfor ikke skal prøve å forandre dem på noen måte. Når jeg blir urolig for et medmenneske, så la meg ta ansvar for uroen i meg selv slik at den andre kan ha sin frihet og jeg kan fortsette å elske med din kjærlighet.
Under et foredrag på en konferanse for kontorfaglige ledere i sykehus nylig, jobbet vi med våre verdier. Foredragsholderen anbefalte oss å tenke på hva eller hvem vi mislikte sterkt, og se på hva det motsatte var, og da fant vi gjerne en av våre egne verdier. En ting jeg misliker sterkt, er kvakksalveri. Når en reklameprofil (også kalt influenser) prøver å selge meg noe som han eller hun tjener penger på, og som ikke er allment kjent at virker, da får jeg en sterk motstand mot produktet og noen ganger også mot mennesket bak. Hvorfor blir jeg så trigget av akkurat dette? Er jeg redd for å bli lurt? Er jeg redd for at andre skal bli lurt? Liker jeg ikke at andre tjener penger på unyttige ting? Frykter jeg at min tillit til andre mennesker skal svekkes?
Ærlighet er helt klart en av mine verdier. Jeg liker ikke å bli lurt, jeg ønsker virkelig ikke å lure andre. Bare noen pynter litt på sannheten, blir jeg mistenksom og får lyst til å korrigere.
Da jeg leste innlegget til Kristin Reichborn-Kjennerud på Harvestmagazine, gjenkjente jeg den samme følelsen som hun beskrev, i dette innlegget eksemplifisert ved falske blomster og et kjøpesenter. Jeg har en sterk motstand mot kjøpesentre. Men hvorfor er jeg så imot konseptet kjøpesentre? Liker jeg ikke å bruke penger på å skaffe meg ting? Liker jeg ikke idèen om at det skal være hyggelig å gjøre innkjøp, at man kan gå tørrskodd gjennom butikkene i regnvær eller at man kan ta seg en pause med litt mat når man blir trøtt? Liker jeg ikke å være en forbruker?
Nytteverdien er sterkt tilstede i meg. Å fylle skuffer og skap med ting og tang fra butikk eller nettbutikk, byr meg kraftig imot. Men jeg liker selvsagt også mye som ikke er nyttig. Kanskje det som ikke er nyttig er det aller beste i livet. Verdsetter jeg det deretter?
Livet er fullt av det vi ikke liker og det vi har motstand mot. Noe kan vi unngå, noe kan vi beskytte oss mot. Men mye må vi møte.
Hva er viktig, rett og godt for meg? For deg? Hva er dine verdier? I samtalegruppe tidligere denne uka, var vi innom det kjente bibelordet fra profeten Mika:
Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud. (Mika, 6. kap.)
Inspirasjon kan hentes fra mange hold. Noen ganger trenger man flere kilder. I dag var det tungt å motivere seg for den planlagte løpeturen. Sofaen hadde blitt så god, jeg hadde duppet av litt etter middag, og selv lesing ble et ork. Men i bakhodet hadde jeg spørsmålet fra gjesten i 60-årsdagen som jeg var sammen med på lørdag: Har du noen ganger kommet sur hjem fra en løpetur? Han hadde funnet ut at hvis han løp rolig minimum 40 minutter, så var han garantert i bedre humør enn før.
Jeg fikk også inspirasjon fra et innlegg på instagram i går der ei sprek dame litt yngre enn meg mente vi burde fokusere mer på hva kroppen kan få til, enn hvordan den ser ut. Min kropp har båret frem 4 barn og har synlige merker etter det. Kroppen har flekker av ulike slag, kommet med årene og med genene. De skaper ingen begrensninger, de bare er der når jeg ser meg i speilet. Andre tegn på aldring kommer også stadig mer frem, men jeg har stort sett en kropp som virker, et hjerte som stadig slår og en pust som trekkes inn uten at jeg trenger å tenke på det. Er det ikke fantastisk hva den kan gjøre og fremdeles gjør når vi bruker den? Kroppen trenger ikke å spares, men å brukes. Vi er skapt for bevegelse!
Sist, men ikke minst, ble jeg inspirert av løpet til Jacob A Ingebrigtsen i går. Han har trent i årevis, men har også måttet ta lange pauser på grunn av skader. Men han løp et fantastisk løp igjen i går og tok EM-gull. Å se akselerasjonen hans de siste hundremeterne var ikke annet enn inspirerende. For en mestring og for en glede! Han sa selv på intervju for noen år siden at det finnes ikke noen bedre følelse enn følelsen av mestring.
Så da jeg endelig knyttet på meg skoene og tenkte at jeg kunne tillate meg en rolig tur, foreslo klokka å ta intervaller. Jeg ville først avvise forslaget, men så etter noen sekunder – hvorfor ikke? Det så så deilig ut å løpe raskt når Jacob gjorde det. Jeg er ikke rask, men intervaller blir uansett en del raskere enn den vanlige luntingen. Jeg var skeptisk til om beina mine var i stand til tempoet som klokka foreslo, men jeg bestemte meg for å prøve. Og jeg klarte det! For en mestringsfølelse! Hva kroppen kan når man bruker den! Hvilken glede å komme seg ut i finværet og kjenne at hjertet banker for meg!
Trenger du inspirasjon til bevegelse? Jeg anbefaler 10 minutter rask gange, og så løpe det tempoet du vil til en enkelt sang: «A Piece of Paradise» med Violet Road. Den tar ca. 4 minutter. Så kan du dra hjem igjen. Hvis du ikke er i bedre humør etter det, skylder jeg deg en iskald cola 🙂
En tanke er bare en tanke. Det er en sannhet som jeg øver på å ta inn. Alle tankene som farer gjennom hodet, bevisst og ubevisst gjennom dagen, er bare tanker. Om jeg tenker mellom 40 000 og 80 000 tanker hver dag, som noen har beregnet at de fleste mennesker gjør, så er det ikke rart at de påvirker meg, på tross av at de bare er tanker. Rundt 85 til 95 prosent av tankene jeg tenker i dag, er visstnok de samme som jeg tenkte i går. Og er du som jeg, kan noen av disse tankemønstrene være bekymrede og negative tanker, gjerne om feilene du gjorde i går eller bekymringer for i morgen.
Gjennom veiledet meditasjon (stort sett gjennom appen «Headspace»), har jeg trent oppmerksomheten over litt tid. Det er fascinerende hvordan man etter litt trening kan få øye på tankene på en ny måte. Og det som er enda mer underlig, er at i spesifikke øvelser, så tenker jeg ikke på noen ting. Da vi skulle la oppmerksomheten få «fri» og gjøre hva den ville, så hadde jeg ingen tanker på lager. Det var pause! Det var nesten like underlig som den gangen jeg løp maraton og gikk tom for næring, og jeg ikke klarte å tenke. Den gangen ble det et problem. I mediteringen er det heldigvis ikke et problem, snarere en gevinst. Å få noen øyeblikks avbrekk fra tankene er ganske befriende.
Tankene mine har en sterk tendens til å kategorisere tilværelsen med positivt eller negativt fortegn. Hvis jeg eksempelvis sitter og ser en fin solnedgang, så sitter jeg ikke bare og ser og sanser, men jeg tenker som regel i tillegg at «dette var en fin solnedgang». Eller hvis det regner når jeg skal til jobb, så legger jeg ikke bare merke til at det regner når jeg skal til jobb, men jeg tenker at «så kjedelig at det regner». «Jeg liker ikke at de regner». «Det hadde vært mye bedre om det ikke regnet». Alt dette er bare tanker. Merkelapper på tilværelsen. Automatiske mønstre i hjernen.
Å øve seg i aksept, er å øve seg i å gi litt slipp på tankene. Å la dem komme, legge merke til dem og la dem gå. Det er krevende, synes jeg. I alle fall når man mot slutten av dagen har gjort det mangfoldige ganger, og de negative tankene fortsetter å komme tilbake. Da blir jeg gjerne frustrert og ønsker at det ikke var sånn jeg var skrudd sammen. Nok en tanke. Som jeg kan legge merke til og la gå. Og så kan jeg kjenne frustrasjonen i kroppen heller. Når jeg ikke vet hva jeg skal si eller tenke, så øver jeg på å kjenne i stedet. Føle. Når man er et tankemenneske, er det ikke førstevalget. Men jeg tror jeg har godt av å øve. Akseptere det som er, sånn som det er. Det er fint vær. Eller det regner. Sånn er det. Og tankene rundt det er fortsatt bare tanker.
Lenge trodde jeg på den tanken at livet mitt burde være bedre. Heldigvis er det også bare en tanke. Hvilke tanker tror du på?
“Skäms inte för att du är människa, var stolt! Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt. Du blir aldrig färdig, och det är som det skall.”
Sitatet over er fra diktet «Romanske bågar» av Tomas Tranströmer, og den siste setningen ble sitert på pasientsikkerhetskonferansen som Sørlandet Sykehus HF arrangerte i mai i år, og som jeg deltok på. En av foredragsholderne var svensk og forsket på ledelse. Han sa med overbevisning at «du blir aldri ferdig, og det er som det skal». Sitatet hang igjen hos meg, og det har dukket opp fra tid til annen. Blir vi virkelig aldri ferdig? Hverken på jobb eller ellers i livet?
Selvsagt blir vi ikke ferdige. Vi kunne alltid gjort mer: Vi kunne blitt bedre, ryddigere og rikere. Vi kunne blitt friskere, roligere og raskere. Vi kunne blitt klokere og snillere. Vi kunne gjort mer for andre. Men hva så? Når ville jeg blitt fornøyd?
Balansen mellom jobb og hvile, mellom å være fornøyd og samtidig forbedre, mellom plikter og gleder har jeg vært opptatt av lenge, og skrevet om før på bloggen. Jeg synes det kan være vanskelig. Jeg har stadig denne følelsen av «burde», «skulle» og «måtte». Og jeg er ofte drevet av en ansvars- og pliktfølelse. En tidligere leder sa til meg en gang at jeg måtte bestemme meg for hvor mye jeg ville jobbe, og så gjøre mitt beste innenfor den rammen. Jeg kunne alltid gjort mer. Men det er ikke bærekraftig å alltid gjøre mer. «Du blir aldri ferdig, og det er som det skal».
Sommerferien er en fin tid å øve seg på i tåle det uferdige. Å øve seg i å ta ting som de kommer og å akseptere virkeligheten slik som den er. Å kjenne på ubehaget når sommeren ikke er helt sånn som man har tenkt det skulle bli, selv ikke på de fineste solfylte dagene.
Men sånn er det med sommeren. Sommer er å gå langs nettopp en sånn vei, mot både lys og mørke. Fordi sommer ikke bare er en lystig fortelling. Fordi uten mørke finnes ingen lystig fortelling. Og sommer handler jo egentlig om en tenkt slutt. Vi beveger oss instinktivt mot den, som om den må bety noe. Vi ser alltid etter den, ser mot den, beveger oss mot den hele året, slik horisonten bærer i seg løftet om en solnedgang. Vi ser alltid etter det fylte, åpne bladet, den åpne varmen, løftet om at vi en dag, snart, skal kunne lene oss tilbake og la sommeren ta oss; en dag, snart skal verden behandle oss pent. Som om det virkelig finnes en snillere slutt, og at det ikke bare er mulig, men garantert, det finnes en naturlig harmoni som skal bres ut for dine føtter, rulles ut som et solbelyst landskap bare for deg. Som om meningen med din tid her på jord alltid har vært den frydefulle følelsen av å ligge på en oppvarmet gressflekk, fullt utstrakt i alle kroppens muskler, og med et langt, søtt strå av det gresset i munnen. Sorgløs. For en tanke. Sommer. … Vi sørger over den mens vi er midt i den. Se på meg her jeg går langs en vei om sommeren og tenker på sommerens forgjengelighet. Selv her, midt i sommeren, når jeg ikke inn i hjertet av den.
Sommerblomsten over alle Tuer av rosa-lilla Ranke strekker de seg mot himmelen Alle ser dem Når de er på holmetur De lar seg plukke Nydelig i bukett Er glade i sol Lykkelige Lilla farge som insektene elsker Ingen ting å si på selvtilliten Kom og se på meg!
Hun kunne lært noe av strandnelliken. Den som står så rank og selvsikker i små groper på holmene. Strandnelliken, eller fjærekoll, som noen kaller den. Den med lang, solid stilk, og en klase med vakre små rosa-lilla blomster på toppen.
Hun kunne lært noe av strandnelliken. Selv under så dårlige vekstvilkår, med lite næring og ingen beskyttelse, samler den krefter og vokser. Viser seg frem og er stolt av utseendet sitt. På blomsterstanden på toppen er det flere blomster sammen med hver sine kronblad. De strekker seg mot lyset, mot varmen, mot skaperen.
Hun kunne lært noe av strandnelliken. Den er kanskje ikke så nyttig. Presterer lite eller ingenting. Likevel er den til glede. Kanskje derfor er den til glede? Til glede for humla, som elsker å summe rundt i ring rundt henne og slurpe i seg litt saft. Til glede for menneskene, som beundrer den når de har sine første holmeturer på forsommeren. Til glede for padleren, som ikke går i land, men glir lydløst langs fjæresteinene. Til glede for seg selv.
Hun kunne lært noe av strandnelliken. Hvordan den er blitt Kristiansands kommuneblomst som de fikk i arv da de ble slått sammen med Søgne. Nå har de den felles. De deler. Den er ikke lengre forbeholdt de få.
Hun kunne lært noe av strandnelliken. Hvordan den trosser de dårlige dagene, og bare lar seg svaie og svinge seg når kulingen raser, uten å stå imot, uten å brekke. Den står støtt og henter kraften nedenfra.
Hun kunne lært noe av strandnelliken. Hvordan den står i fellesskap med de andre, i tilhørighet, med felles rotsystem.
Hun kunne lært noe av strandnelliken. Den prøver ikke å blende inn, å gjøre seg usynlig, å holde seg i bakgrunnen. Tvert imot. Den vil bli tatt på alvor. Den står ut blant omgivelsene. Ikke sånn at den tar andres plass, men sammen med resten av gjengen står frem og er synlig. Vakker og synlig.
I dag, 2. pinsedag 2026, var det ny pilegrimstur langs Agderleden. Turen var ikke ny for alle, men den var ny for meg. Jeg er svært dårlig kjent i østre del av Agder, så det er gøy å gå på nye steder. Og for et fantastisk vær vi fikk! Rundt 20 grader, lettskyet og mye sol og en frisk bris som blåste bort litt svette underveis. Vi var 17 vandrere som startet med friskt mot fra Vestre Moland kirke etter en kort morgenbønn i kirka kl. 09.30. Med oss på veien fikk vi noen spørsmål til refleksjon: «Hvor er jeg i livet mitt nå? Hvilke bekymringer og sorger tar jeg med meg på vandringen? Hva lengter jeg etter?»
Vi hadde ikke gått lenge før vi kom inn på fine skogsstier, der vi gikk i stillhet. Å gå sammen i stillhet er en gave vi gir hverandre. Det var noen bratte kneiker i starten, så vi brukte litt tid på å finne et passe tempo for alle.
Et nettverk av stier fra Holta.
Vi gikk rundt Glamsdalsvannet og hadde en rast ved Furekjerrtjønna etter ca. 5 km. Det var allerede tid for formiddagsmat for noen av oss, så vi tok oss ei skive og litt å drikke, for vi visste at det ble en lang dag.
Nydelig og stille vann.
Vi fikk med oss noen ord på veien fra Bibelen og noen ord om langsomhet, et av de sju nøkkelordene for pilegrimer. Vi passerte etter hvert Kjerlingland og Fjelldal før vi kom til fantastiske Sandviga og vertskapet der. Vi hadde en times pause i denne nydelige vika, og fikk suveren forpleining: Kringle, rosinboller og hylleblomstsaft og ikke minst muligheten til å gå på do.
«…rent som paradiset…»
Under middagsbønnen etter pausen var det ny stillhet og mulighet til å ta innover seg spørsmål som «Får jeg nok hvile i hverdagen? Får jeg nok åndelig næring i hverdagen? Får jeg tid til det jeg virkelig lengter etter?» Og vi ba: «Måtte Guds kjærlighet skinne i øynene på dem vi skal møte. Måtte Guds kjærlighet strømme mot oss gjennom denne dagens timer.»
Så var det avgårde igjen. Langs veien og over sti og hei. Det var noen ganske tekniske skråninger vi skulle nedover, så vi måtte bruke tid for å få med knær og tær like hele.
Takk til stifinneren. Her hadde vi aldri funnet frem på egenhånd!
Vi passerte Trøe og kom ut til Vestre Vallesverd. Noen avsluttet turen og noen begynte. Og vi som fortsatte. hadde en liten pause langs fjorden bortenfor.
Noen valgte å vasse litt, mens andre fikk i seg litt næring.
Hvorfor pilegrimstur? Vi er hverken rebeller eller alternative. Vi er bare mennesker som søker etter en måte å leve på, en måte å oppleve natur på, et fellesskap, en retning. Pilegrims-ordet herfra var åndelighet/fellesskap/å dele. Vi deler opplevelse, vi deler det vi har med den som sulter, vi deler stillheten, vi deler vårt felles kår som mennesker i denne verden.
Vi hadde nå gått rundt 15-16 km, men hadde enda et godt stykke igjen å gå. Nå var det litt landevei igjen og så fine traktorveier og stier. I gruppa var det mange som var på hjemlige trakter, og flere hadde meninger om veivalgene. Vi forstod at turleder hadde gjort mye arbeid i forkant for å finne gode stier og veier å gå på.
Noen satte opp farten, mens andre syntes det begynte å røyne på. Ei gruppe med stort spenn i alder, helse og form, må nødvendigvis tilpasse seg hverandre. Men til slutt kom vi til Høvåg kirke, målet for turen. Den flotte middelalderkirken som har stått der i nærmere 1000 år. Det er lenge siden en pinne-is har smakt så godt som den gjorde på parkeringsplassen utenfor!
Vi feiret gudstjeneste sammen og fikk både takke for dagen, be og synge sammen og feire nattverd. Jeg var så heldig å få spille til sangen på et flunkende nytt Yamaha flygel, kjøpt inn av oppsparte midler fra håndverksaktivitet i lokalmiljøet. Inspirerende!
Hva har vandringen gjort med meg i dag?
Vandringen har gjort meg fysisk trøtt. Jeg fikk gått langt og lenge. Vandringen har gjort meg takknemlig. Takknemlig for helse, for fellesskap, for natur. For liljekonvaller, skogsstjerner og fioler. For hjort og duer, høner og hester, lama og hunder. Vandringen har gjort meg ydmyk. Her har mennesker vandret og reist i hundrevis av år for å komme seg til kirka, ofte med slit og strev. Her har bønder ridd med posten, og kanskje en konge har tatt turen før oss? Vandringen har gitt meg perspektiv. Den ga meg fortid, nåtid og fremtid. Vi er alle underveis mot målet. Vandringen har gitt meg fellesskap. Vi vandrer sammen uten å kjenne hverandre så godt, og støtter og hjelper hverandre så godt vi kan underveis. Vandringen har gitt meg stillhet. I lange perioder vandret vi uten å si noe. Det gir en mulighet til å høre fuglesangen, til å bli bevisst på omgivelsene, til å lytte til alt som skjer på innsiden av en selv.
Høvåg kirke.
Takk til arrangør og til alle som bidro til fellesskapet. Takk til Sandviga-folket som var så gjestfrie og rause. Takk til eieren av den gamle, velholdte Saaben som jeg fikk sitte på med fra Høvåg til Vestre Moland før turen begynte. Jeg gleder meg allerede til neste tur!
