Av og til orker jeg ikke:
Mannfolk
Store bikkjer, tunge trapper,
unger og sure kjerringer,
tomme portemonéer,
ansiktet i entrèspeilet,
skuffelser, plastposer,
falske venner og sursøte smil,
budsjetter, bussen i rushtida.
Og oppvasken etter
fårikålgryta.
Litt av en tittel på ei bok! Dette var den andre boka jeg har lest av den finske forfatteren Arto Paasillina. Den første jeg leste, «Harens år», var ei merkelig historie om en merkelig mann. Denne boka om den ulende mølleren var ikke mindre merkelig, men fascinerende likevel. Den handler om en mann som ikke passer inn i bygda, og som etterhvert hele bygdefolket synes er såpass gal at han bør sperres inne. Han rømmer fra sykehuset (for om han ikke var gal, så blir han gal av å være der) og blir boende som fredløs ute i skogen.
Jeg er usikker på om jeg vil anbefale disse bøkene; det kommer litt an på hva slags leser du er. Er du åpen for en merkelig humor og litt halvgale folk, er dette noe for deg. Hvis du ønsker å lese noe som er helt troverdig, er disse bøkene helt sikkert IKKE noe for deg.
Da vil jeg bare ønske alle ei god helg 🙂 Det ser ut til at helga mi kommer til å bestå av mye fint vær, mye kaffe og mye god mat (og kanskje litt sykdom men det skal vi klare).
Bilde fra pinterest, en sosial korktavle som kan deles 🙂
Jeg har visst glemt å dele den nye brødmanien min dere lesere: No-knead-bread! Oppskriften som visstnok kommer fra en brødbaker i New York, har gått sin seiersgang på nettet og på diverse blogger. Jeg er uvanlig glad i godt brød, og syntes det var gøy å prøve dette da jeg fikk høre om det. Den bloggen jeg har fulgt med på er Matpåbordet som både har video på norsk og rundt 50 forskjellige oppskrifter. Jeg anbefaler å begynne med basisbrødet, loffen, og så utvide repetoaret etterhvert. I dag dumpet jeg mer eller mindre tilfeldig over bloggen Ordentligmat, og der kalte de brødet for «ikke-rør brød». Mye gøyere med et norsk ord på det! På sistnevnte blogg var det tips til hvordan unngå kliss på benk og bord når man baker brødet, og det er fint, for det eneste kjedelige med baking er jo oppvask og rydding!
Det «nye» med dette brødet er den gode og luftige konsistensen og den sprø skorpa. Og det at man slipper elting. Det uvante er at man må sette deigen et halv døgn før man skal ha brødet, så noe spontan brødbaking er ikke mulig. Men deigen tar ca. 3 minutter å lage, og så skal man ikke gjøre noe før neste dag.
Foreløpig har jeg testet originalen (type loff), ciabatta og et litt grovere brød. Jeg har stekt i leirgryte, støpejernsgryte og uten gryte. Alt har smakt godt, men bruk nok mel i leirgryta så det ikke setter seg fast. Bon apetit!
«Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» Matteus 4,4
Avisen Fædrelandsvennen skriver på førstesiden i dag om ungdom på ungdomsskolen som ikke takler kravene på skolen. De «sliter med livet sitt, sliter med søvn, sliter med spillavhengighet, sliter med hjemmeforhold og noen sliter med alt». De bukker under av kravene og «mister troen og håpet». Rektoren fortviler fordi de ikke klarer å få elevene på rett kjøl. Jeg forstår fortvilelsen, men hva er det som skjer når vanlige ungdom ikke klarer seg i en normal tilværelse i et av verdens beste land? Hvorfor finner de ikke mening? Kan det være at de har mistet noe i oppdragelsen? Kan det være at en tilværelse uten Gud, uten mening utover dette livet på sikt kan bidra til meningsløshet og tomhet? Kunne ungdommene hatt hjelp av å yte noe overfor andre, og ikke bare tenke på seg selv og sitt? Kan krav til å yte og ikke bare nyte gjøre noe med den manglende ansvarsfølelsen? Kan ansvarsfølelse overfor andre bidra til ansvarsfølelse overfor seg selv?
Jeg har mange spørsmål, men ikke så mange svar. Men jeg vet at for meg hadde livet vært mye mindre meningsfullt hvis jeg ikke visste hva målet med livet er, og hva som ventes av meg mens jeg er her. Og jeg vet at jeg ikke hadde sett hvor stor verdi jeg selv har som menneske hvis jeg ikke hadde sett hvor stor verdi Gud gir sin skapning, oss mennesker: «For du er dyrebar i mine øyne.» Jes. 43,4.
Tidlig en søndags morgen i januar er det
– stummende mørkt
– svampebob på tv
– sørgelig kaldt å stå opp
– skjønt under teppet
– særdeles godt å ligge litt ekstra i senga
– smått med planer
– sjarmerende nasjonalromantiske sanger på radioen
– snøfritt klarvær
– store utsikter til en bra dag
– skype-prat med mannen som er på reise
– s?
Strålende vær og gode utsikter til en fin tur!
PILEGRIMSSANG
Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav
så søker vi de gamle, glemte stier
som hvisker mellom steiner, under kratt og lyng og lav
og kanskje kan vi høre hva de sier:
Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå,
– og stien må vi alle gå alene –
Vårt sekel er snart omme, og barnet ser vårt tegn:
En blomst av ild som vokser inn i him`len.
Det lukter røyk av vinden, og det smaker jern av regn
mens våre skip har kurs mot stjernevrim`len.
Vi mente vi var herskere og herrer på vår jord.
En slekt skal følge etter oss og tyde våre spor,
– og stien må de alle gå alene –
Men ennå lever drømmen om et fjernt og hellig sted
langt bakom svarte berg og svidde sletter,
der hjertet kan få visdom og hver sjel kan finne fred
og lønn for våre hvileløse netter.
Nå dages det i dalen, og det tindrer over tind.
Det går en pilgrimssti gjennom hvert et menneskesinn,
– og stien må vi alle gå alene –
Fra Vinterlys, Cappelen 2001
Foruten wordfeud og strikking har jeg også fått lest ei bok i helga. Jeg ble tipset av ei søt dame på biblioteket om denne boka, og den var både god og vond. God på den måten at man ble fanget av fortellinga, den hadde et godt språk og mange fine formuleringer, og vond på grunn av innholdet og virkeligheten den bygger på. Historia er ei fortelling med handling fra folkemordet i Kambodsja på slutten av 1970-tallet der vi følger ei canadisk jente og hennes kambodsjanske kjæreste gjennom gode og gjennom særdeles vanskelige tider.
Det er helt utrolig at slikt kan skje, og selv om bildet av grusomhetene males med forsiktige strøk, forstår man ikke hva som kan få tilsynelatende normale mennesker til å begå slike grusomheter mot uskyldige mennesker. Jeg husker godt filmen «Dødsmarkene» som vi så på videregående, den brant seg fast på hjernen lenge. I den siste tiden har jeg også fått med meg at politikere på venstresiden i norsk politikk så på Pol Pots ledelse i Kambodsja med blide øyne på den tida. Hva visste de om hva som foregikk?
Tenk deg et samfunn uten musikk, uten bøker, uten religion, uten Gud, uten bank, uten postvesen, uten telefon, radio eller tv. Hva som helst du sier om hva som skjer, er grunn nok til å bli drept. Ingenting av det som skjer blir formidlet til andre, grensene er hermetisk lukket og alt livet dreier seg om er å dyrke mat så man overlever selv. Ingen familier er hele, alle har mistet noen. Ingen vet hvorfor, ingen vet hvor de døde er. Det må være det nærmeste man kommer helvete på jord.
Sitat fra boka: «Hvorfor lever noen mennesker et behagelig liv og andre et som er fylt av gru? Hvilken del av oss selv skjærer vi bort så vi kan fortsette å spise mens andre sulter? Hvis kvinner, barn og gamle ble drept ti mil herfra, ville vi da ikke løpe til unnsetning? Hvorfor avviker vi denne inderlige bestemmelsen når avstanden er tre hundre mil og ikke ti?»
Da er hverdagen igang; skolen har startet og den første jobbeuka er over. Det var ganske godt å komme i gang etter en særdeles avslappende (og litt lat?) juleferie. På jobb er alle kollegene positive og optimistiske, og det er mye spennende vi skal i gang med. Og dermed slo det meg: Januar er egentlig helt ok! Det som fort kan bli den mørkeste og tristeste måneden hvor man verken kan glede seg til jul eller sommer, er fin den og – på sitt vis!
I dag var det for eksempel et lite hvitt teppe av snø som la seg på bakken, og da sola gikk ned rundt middagstid, ropte ei av jentene: «Se på solnedgangen!» Det var gult, rosa og blått på himmelen, og de siste strålene skinte inn i stua og traff oss midt i ansiktet.
I januar er det fint å spille kort. På kveldene i det siste har vi spilt cachons (usikker på stavemåten), et kortspill hvor vi samler på serier og skal prøve å få færrest mulig poeng. Nå som jeg har tre store døtre, har jeg alltid spillkompanjonger!
I januar er det også fint å spille wordfeud. Litt mindre sosialt, men likefullt spennende og engasjerende. Jeg har fått flere gode spillvenner, og benytter ofte dødtid til å legge et trekk eller to. Slik tid oppstår f.eks. når minsten er på do og snart skal tørkes, når man en sjelden gang trakter kaffe og venter på å få en slurk, når det kommer reklamepauser på tv, når mannen leser den delen av avisen som du ikke har lest eller når frokosten er på bordet og bare en selv har stått opp. Var det noen som sa at man ble avhengig?
I januar er det fint å blogge. Det eneste er at man har full fokus på å komme inn i hverdagsrutinene og ikke har så mye tankevirksomhet til overs som kan deles med andre. Det minner meg på at jeg må en tur på biblioteket og få lånt noen gode bøker. Har du noen anbefalinger?
Alt i alt er januar en fin måned – som alle andre måneder. Og Gud er Gud i år også, som han var i 2011 og alle andre år. Hva som enn venter, av fine og mindre fine ting, så er Han med og har kontrollen over alt. Har du lagt merke til noe av det fine fra Guds hånd i det siste?
«Hele jorden er full av hans herlighet.» Jes. 6, 3.
Godt nyttår!
Et nytt og ubrukt år ligger foran oss. Et år som vi ikke aner hva vil romme før det er over. Men vi kan ønske oss og håpe for det nye året, og vi kan gjøre våre valg innenfor de muligheter vi har. Vi kan velge å stå opp for det gode og kjempe mot det onde. Vi kan velge å reise opp og støtte de som ligger nede, i stedet for å gå forbi. Vi kan velge å ta avgjørelser på grunnlag av de vi mener er best, eller vi kan la andre bestemme for oss. Alt dette avgjør hvordan året blir for oss, og det avgjør kanskje også hvordan året blir for andre.
Jeg har ikke noen konkrete nyttårsforsett, men jeg skal prøve å være mer fysisk aktiv, og velge å gå og sykle i stedet for å ta bilen når jeg kan. Og som vanlig gjelder det å tenke at litt er bedre enn ingenting. På twitter ble jeg tipset om denne informative videoen som sier noe om hva bare 1/2-times fysisk aktivitet kan gjøre for helsa. Uansett om man er slank, normal- eller overvektig, har 1/2-times daglig fysisk aktivitet store positive ringvirkninger. Har du problemer med å få det med deg på engelsk, har du en fin oversikt over alle de helsemessige gevinstene på norsk her.
Det ble litt over 1/2-times fysisk aktivitet i dag da vi tok en tur til Helleviga. Det gikk i barnetempo og med mange innlagte pauser, men det var godt å komme seg ut i frisk sjøluft og herlig å bevege seg litt etter en stillesittende dag i går. Her ser du hvor flott det var, selv i «stygt» vær:
