Avisen Fædrelandsvennen skriver på førstesiden i dag om ungdom på ungdomsskolen som ikke takler kravene på skolen. De «sliter med livet sitt, sliter med søvn, sliter med spillavhengighet, sliter med hjemmeforhold og noen sliter med alt». De bukker under av kravene og «mister troen og håpet». Rektoren fortviler fordi de ikke klarer å få elevene på rett kjøl. Jeg forstår fortvilelsen, men hva er det som skjer når vanlige ungdom ikke klarer seg i en normal tilværelse i et av verdens beste land? Hvorfor finner de ikke mening? Kan det være at de har mistet noe i oppdragelsen? Kan det være at en tilværelse uten Gud, uten mening utover dette livet på sikt kan bidra til meningsløshet og tomhet? Kunne ungdommene hatt hjelp av å yte noe overfor andre, og ikke bare tenke på seg selv og sitt? Kan krav til å yte og ikke bare nyte gjøre noe med den manglende ansvarsfølelsen? Kan ansvarsfølelse overfor andre bidra til ansvarsfølelse overfor seg selv?

Jeg har mange spørsmål, men ikke så mange svar. Men jeg vet at for meg hadde livet vært mye mindre meningsfullt hvis jeg ikke visste hva målet med livet er, og hva som ventes av meg mens jeg er her. Og jeg vet at jeg ikke hadde sett hvor stor verdi jeg selv har som menneske hvis jeg ikke hadde sett hvor stor verdi Gud gir sin skapning, oss mennesker: «For du er dyrebar i mine øyne.» Jes. 43,4.