En tanke er bare en tanke. Det er en sannhet som jeg øver på å ta inn. Alle tankene som farer gjennom hodet, bevisst og ubevisst gjennom dagen, er bare tanker. Om jeg tenker mellom 40 000 og 80 000 tanker hver dag, som noen har beregnet at de fleste mennesker gjør, så er det ikke rart at de påvirker meg, på tross av at de bare er tanker. Rundt 85 til 95 prosent av tankene jeg tenker i dag, er visstnok de samme som jeg tenkte i går. Og er du som jeg, kan noen av disse tankemønstrene være bekymrede og negative tanker, gjerne om feilene du gjorde i går eller bekymringer for i morgen.

Gjennom veiledet meditasjon (stort sett gjennom appen «Headspace»), har jeg trent oppmerksomheten over litt tid. Det er fascinerende hvordan man etter litt trening kan få øye på tankene på en ny måte. Og det som er enda mer underlig, er at i spesifikke øvelser, så tenker jeg ikke på noen ting. Da vi skulle la oppmerksomheten få «fri» og gjøre hva den ville, så hadde jeg ingen tanker på lager. Det var pause! Det var nesten like underlig som den gangen jeg løp maraton og gikk tom for næring, og jeg ikke klarte å tenke. Den gangen ble det et problem. I mediteringen er det heldigvis ikke et problem, snarere en gevinst. Å få noen øyeblikks avbrekk fra tankene er ganske befriende.

Tankene mine har en sterk tendens til å kategorisere tilværelsen med positivt eller negativt fortegn. Hvis jeg eksempelvis sitter og ser en fin solnedgang, så sitter jeg ikke bare og ser og sanser, men jeg tenker som regel i tillegg at «dette var en fin solnedgang». Eller hvis det regner når jeg skal til jobb, så legger jeg ikke bare merke til at det regner når jeg skal til jobb, men jeg tenker at «så kjedelig at det regner». «Jeg liker ikke at de regner». «Det hadde vært mye bedre om det ikke regnet». Alt dette er bare tanker. Merkelapper på tilværelsen. Automatiske mønstre i hjernen.

Å øve seg i aksept, er å øve seg i å gi litt slipp på tankene. Å la dem komme, legge merke til dem og la dem gå. Det er krevende, synes jeg. I alle fall når man mot slutten av dagen har gjort det mangfoldige ganger, og de negative tankene fortsetter å komme tilbake. Da blir jeg gjerne frustrert og ønsker at det ikke var sånn jeg var skrudd sammen. Nok en tanke. Som jeg kan legge merke til og la gå. Og så kan jeg kjenne frustrasjonen i kroppen heller. Når jeg ikke vet hva jeg skal si eller tenke, så øver jeg på å kjenne i stedet. Føle. Når man er et tankemenneske, er det ikke førstevalget. Men jeg tror jeg har godt av å øve. Akseptere det som er, sånn som det er. Det er fint vær. Eller det regner. Sånn er det. Og tankene rundt det er fortsatt bare tanker.

Lenge trodde jeg på den tanken at livet mitt burde være bedre. Heldigvis er det også bare en tanke. Hvilke tanker tror du på?