Foruten wordfeud og strikking har jeg også fått lest ei bok i helga. Jeg ble tipset av ei søt dame på biblioteket om denne boka, og den var både god og vond. God på den måten at man ble fanget av fortellinga,  den hadde et godt språk og mange fine formuleringer, og vond på grunn av innholdet og virkeligheten den bygger på. Historia er ei fortelling med handling fra folkemordet i Kambodsja på slutten av 1970-tallet der vi følger ei canadisk jente og hennes kambodsjanske kjæreste gjennom gode og gjennom særdeles vanskelige tider.

Det er helt utrolig at slikt kan skje, og selv om bildet av grusomhetene males med forsiktige strøk, forstår man ikke hva som kan få tilsynelatende normale mennesker til å begå slike grusomheter mot uskyldige mennesker. Jeg husker godt filmen «Dødsmarkene» som vi så på videregående, den brant seg fast på hjernen lenge. I den siste tiden har jeg også fått med meg at politikere på venstresiden i norsk politikk så på Pol Pots ledelse i Kambodsja med blide øyne på den tida. Hva visste de om hva som foregikk?

Tenk deg et samfunn uten musikk, uten bøker, uten religion, uten Gud, uten bank, uten postvesen, uten telefon, radio eller tv. Hva som helst du sier om hva som skjer, er grunn nok til å bli drept. Ingenting av det som skjer blir formidlet til andre, grensene er hermetisk lukket og alt livet dreier seg om er å dyrke mat så man overlever selv. Ingen familier er hele, alle har mistet noen. Ingen vet hvorfor, ingen vet hvor de døde er. Det må være det nærmeste man kommer helvete på jord.

Sitat fra boka: «Hvorfor lever noen mennesker et behagelig liv og andre et som er fylt av gru? Hvilken del av oss selv skjærer vi bort så vi kan fortsette å spise mens andre sulter? Hvis kvinner, barn og gamle ble drept ti mil herfra, ville vi da ikke løpe til unnsetning? Hvorfor avviker vi denne inderlige bestemmelsen når avstanden er tre hundre mil og ikke ti?»