Til helga skal jeg ha jentebesøk, og noe av gleden er å planlegge maten som skal serveres. Denne gangen skal jeg prøve meg på tapas, og å sitte og lete frem gode oppskrifter og tips på nettet er en hyggelig kveldsaktivitet. Midt i foreldremøtesesongen og oppstart av aktiviteter er det ikke rom for så mye ekstra gøy på kveldene i uka, men i helga er det fint å av og til være sammen med venner og venninner.
Jeg kan ikke røpe menyen for helga i tilfelle jentene leser bloggen, men kanskje det blir litt knipsing av bilder og evaulering på bloggen når maten er laget. Gleden over god mat er en stor glede i livet!
For første gang – i alle fall som jeg kan huske – har jeg fri fra jobb og er hjemme uten barn. Jeg har vært delvis hjemmeværende med barn i 16 1/2 år, og det er ganske lenge! Riktignok har den hjemmeværende delen skrumpet inn til kun fredagsfri med minstemann hjemme fra barnehagen de siste årene, men dog. I dag er jeg hjemme og er husmor, men altså ikke mor disse formiddagstimene. Da blir det bare «hus» igjen av husmoren, og huset trenger igrunnen også en mor av og til. Ganske ofte, faktisk.
Det er ofte en ganske utakknemlig og veldig underbetalt jobb å være husmor. Spesielt den delen som gjelder hus. Det er sjelden noen takker deg for rent undertøy eller brød i brødboksen. Det er dessverre lite lønn å få for støvsuging og rydding, selv om det har hendt jeg har funnet en 5-krone i støvsugerposen.
Men så gjelder det å finne ut at:
1) man har valgt det selv
2) mann og barn er takknemlige – de vet bare ikke at de er det
3) man blir greiere å ha med å gjøre når ikke huset befinner seg i konstant kaos
4) å ha familie og hus er en god ting å ha
5) et hjem trenger en mor – sånn er det bare
Så da er det bare å finne frem takknemligheten over det man har, og det er ikke så vanskelig når man leter litt. Det er som Joni Mitchell synger i sangen «Big yellow taxi»:
Don’t it always seem to go
that you don`t know what you`ve got till its gone
Og med det ønsker jeg alle lesere en god fredag – og husk å ta godt vare på det/de du har!
Det er ikke sjelden man hører at noen føler seg mindreverdig og dårlig fordi de ikke lever opp til en viss standard som er satt enten av dem selv eller en standard de oppfatter at andre setter. De er ikke pene nok, ikke tynne nok, har det ikke ryddig og pent nok hjemme, lager ikke sunn nok mat til familien, trimmer ikke nok eller jobber ikke nok. De er opprørt over at andre legger ut bilder av gourmetmat, treningsturer og fint interiør fordi de dermed bidrar til å øke presset til et vellykket liv.
Men er dette noe nytt som er kommet etter at sosiale medier ble en del av våre hverdagsliv? Var det ikke sånn at vi helst ville vise frem en ren og ryddig utgave av hjemmet vårt tidligere også? Var det ikke sånn at vi helst ville gå med fine klær som vi så slanke og fine ut i før også? Og var det ikke storstilt pussing av fasaden og bortstuing av dårlige sider før de sosiale mediene gjorde sitt inntog i livene våre?
Virkeligheten i sosiale medier er bare en del av virkeligheten, på samme måte som det man forteller til andre «in real life» også bare er en del av virkeligheten. Og virkeligheten består for de fleste av både trim og magefett, både rengjøring og rot, både høykarbo og grønnsaker. Virkeligheten min består fremdeles av okergule vegger i stua (det VAR skikkelig in på slutten av 90-tallet!), strekkmerker på magen etter flere svangerskap, nugatti i skapet og skitne klær på baderomsgulvet. Virkeligheten min er aldri perfekt, men ofte ganske god. Den er sjelden egnet til å vise vellykkethet, men kan kanskje inspirere. Og jeg øver meg stadig på å være feiltastisk.
«There is a crack in everything, that´s how the light gets in.»
4 gode lange uker med ferie er over, og sjelden har vi hatt sammenhengende fint vær uten regn her på Sørlandet som disse ukene. Tørreste juli på mange år, passet perfekt sammen med hytteferie! Bading, grilling, båtturer, is, strikking, lesing, besøk har stått på programmet, og bare litt småpusling med plikter innimellom. Sørlandssommer på sitt beste slår det meste!
Nå er det SFO-start, jobb og snart skolestart som står for tur, og det er fint, men samtidig litt vemodig for det betyr at sommeren er nesten over. Heldigvis har vi fått en god dose sol og varme som vil holde oss gående til et langt stykke utpå høsten.
Det har vært og er fantastiske dager her sør i landet. Og jeg som har del i ei ny hytte like ovenfor strandlinja er utrolig priviligert. Vi har sittet ute hver eneste kveld og hørt på måkene, båtmotorene, bølgene og menneskene rundt oss. Og stillheten. Vi har sittet lenge og hørt på stillheten. Det er stille på sjøen etter midnatt. Veldig stille. Når det er for mørkt til å strikke, for mørkt til å lese, og trøttheten siger innover deg, da er det tid for å lytte til stillheten.
Ikke alle har kunnet glede seg over finvær i sommer, men de fleste har ekstra tid om sommeren til å være ute, til å sykle, til å plukke markblomster, til å lukte på sommerens lukter, til å se litt bedre etter det man vanligvis farer fort forbi. Og til å lese. For eksempel «Boktyven» av Markus Zusak eller «Det usynlige fjellet» av Carolina De Robertis.
Vi har hatt ei herlig sommeruke med ferie og flott vær her sør. Kroppen er passe stekt etter turer i båt og på stranda, og hodet orker såvidt å lese tregt gjennom sommerlektyren. Latmannsliv er skikkelig ferie!
Nå er det ferie og strikketid igjen. I perioder i vår har strikkelysten ligget parkert i kurven sammen med garn og pinner, men nå da ferien kom, dukket den opp igjen. I dag prøvde jeg meg på magic loop for første gang, og det fungerte helt til strikketøyet ble så elastisk at jeg bare kunne strikke vanlig rundt og rundt. Mulig det ble en juksevariant, men det fungerte til mitt bruk.
I dag kjøpte jeg garn og ferdigstilte et strikkeplagg, nemlig «One skein, one night» fra bloggen «Knit and Bake«. Det blir en gave til en pen dame som fyller år i dag. Hvis du har lyst å lage en hjemmestrikket gave i en fei, er denne halsen en god idè. Den er faktisk ferdig på en ettermiddag om du ikke skal gjøre så mye annet. Om du ikke forstår engelsk oppskrift, er altså dette perlestrikk med oddetallsmasker rundt og rundt. 49 masker, pinne nr 9 og 1 nøste av garnet Puno Metallic fra Rauma.
Ett nøste, en kveld og vips..
De forrige prosjektene mine har vært til andres barn, noen til min lille niese og noen til venninners barn. Her er ei lue fra «Strikk til nøstebarn»:
Mens jeg trapper ned til sommer og ferietid har jeg kost meg med boka «En ny vei hjem» av Christa Parrish. Den handler om ei voksen jente som er tom for penger og som når en fraværende far dør, gjør krav på arven. Arven krever at hun først må bo i en avsidesliggende landsby i en periode. I løpet av denne perioden blir hun kjent med menneskene der på godt og vondt. De er beskrevet på en god måte med ulike karakterer, og deres møte med denne frekke og selvsentrerte nye beboeren er fornøyelig lesning. Boka befinner seg i kategorien «kristne bøker», men den er heldigvis et stykke unna den veldige klisjèfylte amerikanske kristenlitteraturen hvor heltene alltid er pene, vellykkede og rike. Jeg likte den godt og anbefaler den gjerne.
Når bokas hovedperson igjen og igjen er ufordragelig mot menneskene som møter henne med godhet, tenker jeg på en av de vakre sangene som Ole Paus har skrevet og som Anita Skorgan fremførte så nydelig på «Hver gang vi møtes». Alle har behov for å bli sett og elsket, uansett hvordan livet har fart med en. Og kanskje må de som lever hardest og mest utenfor normalen møtes med størst kjærlighet?
Hvem orker se meg som den jeg her
og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv,
det begynner å ligne en bønn.
Ord om ord 