Mens jeg trapper ned til sommer og ferietid har jeg kost meg med boka «En ny vei hjem» av Christa Parrish. Den handler om ei voksen jente som er tom for penger og som når en fraværende far dør, gjør krav på arven. Arven krever at hun først må bo i en avsidesliggende landsby i en periode. I løpet av denne perioden blir hun kjent med menneskene der på godt og vondt. De er beskrevet på en god måte med ulike karakterer, og deres møte med denne frekke og selvsentrerte nye beboeren er fornøyelig lesning. Boka befinner seg i kategorien «kristne bøker», men den er heldigvis et stykke unna den veldige klisjèfylte amerikanske kristenlitteraturen hvor heltene alltid er pene, vellykkede og rike. Jeg likte den godt og anbefaler den gjerne.

Når bokas hovedperson igjen og igjen er ufordragelig mot menneskene som møter henne med godhet, tenker jeg på en av de vakre sangene som Ole Paus har skrevet og som Anita Skorgan fremførte så nydelig på «Hver gang vi møtes». Alle har behov for å bli sett og elsket, uansett hvordan livet har fart med en. Og kanskje må de som lever hardest og mest utenfor normalen møtes med størst kjærlighet?

Hvem orker se meg som den jeg her
og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv,
det begynner å ligne en bønn.