De siste ukene har vært travle, med bare små tidslommer iblant til litt lesing og strikking. Men jeg har funnet at det er viktig å bruke disse lommene til å kople helt av så ikke stress og mas spiser opp tida. Så har det heller blitt minimalt tid til tv og film, men det gjør igrunnen ingen ting.
Jeg leste endelig ferdig ei lånt bok fra ei venninne, «Francis Meyers lidenskap» av Henrik Langeland. Jeg begynte på den for over et år siden, og jeg har flere ganger vurdert å gi den tilbake uten å lese den ferdig, men i desperasjon over at biblioteket både i sentrum og i Søgne var stengt, tok jeg den med på hytta. I perioder var den fengende og rett og slett vanskelig å legge fra seg, men innimellom var det mye universitetlitteraturspråk som ikke fenget men heller var trøttende. Ikke akkurat øverst på anbefalingslisten min over gode bøker.
I samme desperasjonsperiode lånte jeg også boka «Eg elska ho» av Anna Gavalda. Jeg har prøvd meg på Anna Gavaldas bøker tidligere, men ikke fullført. Denne gangen leste jeg boka gjennom, uten den helt store leseopplevelsen. Det blir for mye dialog for meg, for mye nynorsk (!) og for lite driv til at jeg sitter igjen med noen stor leseglede. (Filmatiseringen av Anna Gavaldas bok «Saman er ein mindre aleine» anbefaler jeg derimot gjerne!)
På leselisten min på biblioteket stod så «Tirsdag med Morrie» av Mitch Albom øverst på listen. Jeg noterer ofte bøker på en leseliste på mobilen når jeg kommer over gode anbefalinger i blad eller aviser, eller får tips av venner om gode bøker. Når jeg så kommer på biblioteket, vet jeg hva jeg skal se etter. Denne boka var ei lettlest bok om en voksen mann i sin mest stressende alder som finner ut at hans tidligere universitetsprofessor er døende av sykdommen ALS. De gjenoppretter kontakten, og den døende professoren overbringer litt av sin livsvisdom og sine livserfaringer til sine omgivelser. Den er enkel og fin, men ikke mer tankevekkende enn at den er glemt etter noen dager.
Så til denne vårens beste leseopplevelse; boka «Fuglene under himmelen» av Nils Harald Sødal. Forfatteren er mest kjent som operasanger, men sannelig kan han skrive også. Boka er en beretning om ei kvinne fra Somalia som opplever en rystende og utrolig barndom og ungdom, og som kommer til Norge som 5-barnsmor med sin historie i bagasjen. Denne historien forteller hun så til Sødal. Skremmende og vonde beskrivelser til tross, det er ei vakker bok med mange spørsmål og få svar, og som sitter i kroppen lenge. Anbefales virkelig!
Ord om ord 