BØNN (IKON)
Vi ber ikke om utskrifter
forklaringer, diagnoser, prosedyrer
Vi ber ikke engang om overbevisninger
Vi ber om å bli sett av en annen
Vi ber om et ansikt
BØNN (IKON)
Vi ber ikke om utskrifter
forklaringer, diagnoser, prosedyrer
Vi ber ikke engang om overbevisninger
Vi ber om å bli sett av en annen
Vi ber om et ansikt
I påsken hadde familien min og jeg det moro med å ta personlighetstester. Vi svarte på spørsmål og plasserte oss selv på en skala for å finne ut hva slags bås vi til slutt ville høre inn i. Ikke uventet ble jeg «konsul», definert som en person som er omsorgsfull, sosial og populær, alltid ivrig etter å hjelpe mennesker. Vel føler jeg meg ikke helt hjemme i beskrivelsen om at jeg og andre konsuler er festens midtpunkt, men på mange av områdene kjente jeg at det stemte, for eksempel at jeg er konfliktsky, liker å ta ansvar og liker å bruke kreftene og tiden på «de nære ting».
I forrige uke var jeg på konferanse med temaet «verdien av arbeid». Her var det ulike innslag, blant annet av grunnleggeren av Stormberg som har ansatt 1/4 av sine ansatte blant mennesker som oftest står utenfor arbeidslivet pga. rus, lovbrudd eller psykiske lidelser. Det var inspirerende å høre ham fortelle hvordan han valgte å stole på sine ansatte selv om ingen tidligere har stolt på dem og hvordan de vokste som mennesker da han ga dem tillit og ansvar. Han har valgt å bygge en bedrift i tråd med sine verdier, og han klarer å skape overskudd uten å kun tenke profitt. Ikke minst gir han mennesker en mulighet til å oppleve mestring og glede ved å ha et arbeid å gå til og tjene sine egne penger.
På samme konferanse hørte jeg også en kvinne som har hatt en karriere som fremdeles er noe uvanlig, med flere jobber som tidligere har vært mannsdominert, og som har vært i posisjoner der hun har måttet tåle mye oppmerksomhet pga. sitt kjønn. Hun oppfordret oss til å si mer «ja», og gjorde litt narr av trenden med å «tørre å si nei». Ved å si ja til ansvar, til verv og til jobber som krever noe ekstra av oss, vil vi få så mye igjen. Det å ta ansvar og kjenne mestring og glede over et godt utført arbeid, var noe som gikk igjen. Og med godt arbeid mente hun det måtte være nok med «godt nok». Ikke perfekt, ikke med så høye krav at man bukker under og gir opp, men godt nok. For henne og for mange gir det mye mening og verdi til livet i å jobbe, og den strukturen over hverdagen og vekslingen mellom arbeid og hvile var noe hun savnet etter å ha blitt pensjonist.
I mange sammenhenger kan man høre at om man lever etter sine verdier, vil man ha det godt, selv om livet butter imot og ikke alltid er like behagelig. I personlighetstesten fikk jeg bekreftelse på at det jeg driver med i det vanlige faktisk er noe som passer meg godt, selv om jeg ikke tenker at jeg alltid skal gjøre det jeg til nå har gjort. Jeg tror at det er viktig å søke utfordringer på ulike plan og å trø litt ut i det ukjente, å si ja til noe man kan mestre «godt nok» og å stille seg spørsmålet av og til: Lever jeg i tråd med mine verdier? Hvis familie er viktig for meg – tar jeg vare på dem slik jeg ønsker? Hvis trofasthet er viktig for meg – er jeg tro mot det/de jeg bør være trofast mot? Hvis åndelige verdier er viktige for meg – lar jeg det få den plassen jeg ønsker i livet mitt? Hvis tilstedeværelse er viktig for meg – velger jeg bort oppmerksomhetstyvene som ødelegger for det?
Vi er nå blitt boligkjøpere og jeg utfordres igjen: Hvilken verdi har en bolig for meg? Skal den være et fint sted å vise frem? Skal den være et godt sted å være sammen med familien? Er det viktig hvilke farger den har, eller er det viktigere at innmaten er ordentlig? Skal vi ofre mye annet for å få en best mulig bolig, eller er det nok at at boligen er «god nok»?
Jeg vet ikke alt, men jeg vet noe om hva som er viktig for meg. Og om plutselig livet mitt skulle svingt inn på et sidespor, vet jeg at jeg ikke hadde angret på at jeg hadde gjort lite husarbeid og oppussing eller brukt mye tid på de som betyr noe for meg, tvert imot.
Noen ganger
gjør jeg alt annet
enn det jeg hadde tenkt
Noen ganger
er det viktige
helt uviktig
Noen ganger
er det viktigste
det du ikke gjorde.
BØNN
Alt som er skadet i oss
blir så lett forvandlet til hat
alt som er gått i stykker
gjør oss ofte mindre enn det minste stykket
Så ta da alt som er knust i meg
som et bevis på min styrke
Ta mine drepte drømmer
mine sammenknyttede lengsler
og fold dem ut
til et åpent ja til livet
Denne lukkete hånd som slår
er kanskje drømmen jeg ikke våget drømme
eller håpet som plutselig brast
Å, Herre, ta min hånd, åpne den og før meg frem.
Etter vinterferien pleier min vårlengt å slå til for fullt. Jeg tillater meg å begynne å vente da. For før det er det tross alt vinter, snø eller ei. Men i år har jeg måttet vente lenge. Vi er ei drøy uke unna april, og vinteren har ennå et hardt grep om oss. Riktignok har snøen smeltet litt og dagen blitt mye lysere og lengre, men kulda gjør at det stadig er glatt og stadig isete føre. Jeg lengter mot varm og tørr asfalt, sykkelføre og sol!
I år som i fjor har jeg ufrivillig løpepause. Plantarfascitt er noe dritt, rett og slett! Jeg lenger etter å kunne løpe, etter å være ute, etter å være sprek(ere). Styrketreningen har blitt gjort kun fordi jeg håper det skal få meg tilbake i løpeskoene, og selv om jeg utsetter det og sliter med motivasjonen, har jeg fått til to styrketreningsøkter hver uke siden jeg fikk diagnosen. Jeg håper virkelig at jeg blir friskmeldt hos fysioterapeuten like over påske!
Jeg lengter etter tynne klær og lette sko. Etter kaffe på verandaen, sol i øynene og lukten av skog. Er du her snart, vår? Kommer du i år også?
De siste ukene har jeg hatt en enkel form for digital faste. Jeg har unnlatt å bruke Instagram og Facebook med unntak av meldinger/varsler direkte til meg. Målet er å være mer tilstede, både for meg selv og for de menneskene jeg er i nærheten av. Målet er også å unngå å stresse hjernen med masse unødvendige inntrykk, uten bevissthet over hvorfor jeg gjør det. For ofte blir sosiale medier en form for «tidtrøyte», noe jeg bare gjør. Det ene tar det andre, og plutselig har det gått en halvtime uten at jeg sitter igjen med noe.
Når man unnlater noe, kan det være vel så viktig hva man erstatter det med. Jeg har valgt å erstatte tiden jeg normalt ville brukt på sosiale medier med stillhet, lesing eller strikking. Det har også ført til at jeg har lagt meg tidligere om kvelden.
Det slår meg at jeg – og antakelig andre med meg – kikker på strikkesider i stedet for å strikke, leser om trening i stedet for å trene, skriver om livet i stedet for å leve det. Vi inspireres av interiør, men trives vi med oss selv i vår egen stue? Vi synes det er dumt at barna sitter bak en skjerm, men tar vi dem med på aktiviteter og er ordentlig tilstede sammen med dem? Og hvem er vi i møte med andre? Er vi mest opptatt av egne prestasjoner og egne meninger, eller har vi tilstedeværelse nok til å se den andre og til å høre ordentlig etter hva han vil si? Har vi tid nok til å skape rom i samtalen også for det som ikke er bra?
Å være tilstede krever øvelse, og er ikke noe jeg blir ferdig med i løpet av noen uker. Men det kjennes godt å faktisk ha ro til å tenke, mulighet til å ikke gjøre noe og tid til det jeg egentlig har lyst å bruke tid på. Som å høre på en gammel dansk salme.
Ode til livet
(Den dør langsomt)
Langsomt dør den som
forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.
Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt og til pirkete
detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde,
som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt
eller av følelsesaffekt.
Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid,
den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm,
den som ikke tillater seg selv, minst en gang i livet,
å bryte med all fornuft.
Langsomt dør den som ikke leser,
den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk,
den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.
Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet
den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.
Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.
La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live
krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet
kan vi finne veien til en glitrende glede.
Martha Medeiros
(Oversatt fra spansk av Kristin Flood, 2007)
«Ord om ord». Tittelen på bloggen min er fra lang tid tilbake. Stort sett er skriveriene mine ord om alt annet. Men i dag blir det ord om ord. For jeg blir så glad av ord som er satt sammen på en god måte. Som i går, da jeg var på konsert med Vamp, et av favorittbandene mine. De bruker ord fra kjente og ukjente norske poeter og setter musikk til så ordene blir levende. Og ordene smyger seg via tonene rett inn i hjertet, uten å ta veien om hodet. Og der blir de.
Jeg vil være det rolige regn
som faller når min elskede har glemt sin paraply
jeg vil være den heldige dråpen
som renner langs hennes nesejeg vil være den skålen med vann
hun samler i sine hender
jeg vil tromme mot ruten i rommet
hvor hun skal sove i kveldLars Saabye Christensen / Vamp
Store deler av arbeidstiden jobber jeg med ord. Med å formulere mening i referater, e-poster, nyhetsbrev og rapporter. Prøver å hindre misforståelser, uklarheter og uenigheter som ikke var der. Og når jeg har jobbet lenge med en tekst og endelig faller ned på en god fremstilling, så er det en tilfredsstillende følelse. Likevel kan ordene jeg har brukt, tolkes på en annen måte hos mottakeren, så om jeg er fornøyd, er ikke alltid leseren det. Nettopp derfor er det et spennende arbeid.
Jeg jobber med tall også, både på jobb og i frivillig arbeid, men de forsvinner ut like raskt som de kommer inn. Det betyr liksom ikke noe. Ordene derimot, de skaper noe hos meg. Og de huskes. Gode formuleringer kan jeg tygge på igjen og igjen. Og når NRK sender et program som bestilt for oss språknerder, kan en ikke annet enn å være lykkelig. Linda Eide med sitt «språksjov» formidler ord- og språkglede på en fremragende måte, med humor, alvor og kunnskap.
Ordene er overalt. På Twitter, i avisene og i bøkene. På blogger, i magasiner og i musikken. Det er bare å forsyne seg. Og hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til morsdagen? Da er svaret: Gode ord!