Ord om ord

I påsken hadde familien min og jeg det moro med å ta personlighetstester. Vi svarte på spørsmål og plasserte oss selv på en skala for å finne ut hva slags bås vi til slutt ville høre inn i. Ikke uventet ble jeg «konsul», definert som en person som er omsorgsfull, sosial og populær, alltid ivrig etter å hjelpe mennesker. Vel føler jeg meg ikke helt hjemme i beskrivelsen om at jeg og andre konsuler er festens midtpunkt, men på mange av områdene kjente jeg at det stemte, for eksempel at jeg er konfliktsky, liker å ta ansvar og liker å bruke kreftene og tiden på «de nære ting».

I forrige uke var jeg på konferanse med temaet «verdien av arbeid». Her var det ulike innslag, blant annet av grunnleggeren av Stormberg som har ansatt 1/4 av sine ansatte blant mennesker som oftest står utenfor arbeidslivet pga. rus, lovbrudd eller psykiske lidelser. Det var inspirerende å høre ham fortelle hvordan han valgte å stole på sine ansatte selv om ingen tidligere har stolt på dem og hvordan de vokste som mennesker da han ga dem tillit og ansvar. Han har valgt å bygge en bedrift i tråd med sine verdier, og han klarer å skape overskudd uten å kun tenke profitt. Ikke minst gir han mennesker en mulighet til å oppleve mestring og glede ved å ha et arbeid å gå til og tjene sine egne penger.

På samme konferanse hørte jeg også en kvinne som har hatt en karriere som fremdeles er noe uvanlig, med flere jobber som tidligere har vært mannsdominert, og som har vært i posisjoner der hun har måttet tåle mye oppmerksomhet pga. sitt kjønn. Hun oppfordret oss til å si mer «ja», og gjorde litt narr av trenden med å «tørre å si nei». Ved å si ja til ansvar, til verv og til jobber som krever noe ekstra av oss, vil vi få så mye igjen. Det å ta ansvar og kjenne mestring og glede over et godt utført arbeid, var noe som gikk igjen. Og med godt arbeid mente hun det måtte være nok med «godt nok». Ikke perfekt, ikke med så høye krav at man bukker under og gir opp, men godt nok. For henne og for mange gir det mye mening og verdi til livet i å jobbe, og den strukturen over hverdagen og vekslingen mellom arbeid og hvile var noe hun savnet etter å ha blitt pensjonist.

I mange sammenhenger kan man høre at om man lever etter sine verdier, vil man ha det godt, selv om livet butter imot og ikke alltid er like behagelig. I personlighetstesten fikk jeg bekreftelse på at det jeg driver med i det vanlige faktisk er noe som passer meg godt, selv om jeg ikke tenker at jeg alltid skal gjøre det jeg til nå har gjort. Jeg tror at det er viktig å søke utfordringer på ulike plan og å trø litt ut i det ukjente, å si ja til noe man kan mestre «godt nok» og å stille seg spørsmålet av og til: Lever jeg i tråd med mine verdier? Hvis familie er viktig for meg – tar jeg vare på dem slik jeg ønsker? Hvis trofasthet er viktig for meg – er jeg tro mot det/de jeg bør være trofast mot? Hvis åndelige verdier er viktige for meg – lar jeg det få den plassen jeg ønsker i livet mitt? Hvis tilstedeværelse er viktig for meg – velger jeg bort oppmerksomhetstyvene som ødelegger for det?

Vi er nå blitt boligkjøpere og jeg utfordres igjen: Hvilken verdi har en bolig for meg? Skal den være et fint sted å vise frem? Skal den være et godt sted å være sammen med familien? Er det viktig hvilke farger den har, eller er det viktigere at innmaten er ordentlig? Skal vi ofre mye annet for å få en best mulig bolig, eller er det nok at at boligen er «god nok»?

Jeg vet ikke alt, men jeg vet noe om hva som er viktig for meg. Og om plutselig livet mitt skulle svingt inn på et sidespor, vet jeg at jeg ikke hadde angret på at jeg hadde gjort lite husarbeid og oppussing eller brukt mye tid på de som betyr noe for meg, tvert imot.