Etter vinterferien pleier min vårlengt å slå til for fullt. Jeg tillater meg å begynne å vente da. For før det er det tross alt vinter, snø eller ei. Men i år har jeg måttet vente lenge. Vi er ei drøy uke unna april, og vinteren har ennå et hardt grep om oss. Riktignok har snøen smeltet litt og dagen blitt mye lysere og lengre, men kulda gjør at det stadig er glatt og stadig isete føre. Jeg lengter mot varm og tørr asfalt, sykkelføre og sol!

I år som i fjor har jeg ufrivillig løpepause. Plantarfascitt er noe dritt, rett og slett! Jeg lenger etter å kunne løpe, etter å være ute, etter å være sprek(ere). Styrketreningen har blitt gjort kun fordi jeg håper det skal få meg tilbake i løpeskoene, og selv om jeg utsetter det og sliter med motivasjonen, har jeg fått til to styrketreningsøkter hver uke siden jeg fikk diagnosen. Jeg håper virkelig at jeg blir friskmeldt hos fysioterapeuten like over påske!

Jeg lengter etter tynne klær og lette sko. Etter kaffe på verandaen, sol i øynene og lukten av skog. Er du her snart, vår? Kommer du i år også?