De siste ukene har jeg hatt en enkel form for digital faste. Jeg har unnlatt å bruke Instagram og Facebook med unntak av meldinger/varsler direkte til meg. Målet er å være mer tilstede, både for meg selv og for de menneskene jeg er i nærheten av. Målet er også å unngå å stresse hjernen med masse unødvendige inntrykk, uten bevissthet over hvorfor jeg gjør det. For ofte blir sosiale medier en form for «tidtrøyte», noe jeg bare gjør. Det ene tar det andre, og plutselig har det gått en halvtime uten at jeg sitter igjen med noe.

Når man unnlater noe, kan det være vel så viktig hva man erstatter det med. Jeg har valgt å erstatte tiden jeg normalt ville brukt på sosiale medier med stillhet, lesing eller strikking. Det har også ført til at jeg har lagt meg tidligere om kvelden.

Det slår meg at jeg – og antakelig andre med meg – kikker på strikkesider i stedet for å strikke, leser om trening i stedet for å trene, skriver om livet i stedet for å leve det. Vi inspireres av interiør, men trives vi med oss selv i vår egen stue? Vi synes det er dumt at barna sitter bak en skjerm, men tar vi dem med på aktiviteter og er ordentlig tilstede sammen med dem? Og hvem er vi i møte med andre? Er vi mest opptatt av egne prestasjoner og egne meninger, eller har vi tilstedeværelse nok til å se den andre og til å høre ordentlig etter hva han vil si? Har vi tid nok til å skape rom i samtalen også for det som ikke er bra?

Å være tilstede krever øvelse, og er ikke noe jeg blir ferdig med i løpet av noen uker. Men det kjennes godt å faktisk ha ro til å tenke, mulighet til å ikke gjøre noe og tid til det jeg egentlig har lyst å bruke tid på. Som å høre på en gammel dansk salme.