I dag, 2. pinsedag 2026, var det ny pilegrimstur langs Agderleden. Turen var ikke ny for alle, men den var ny for meg. Jeg er svært dårlig kjent i østre del av Agder, så det er gøy å gå på nye steder. Og for et fantastisk vær vi fikk! Rundt 20 grader, lettskyet og mye sol og en frisk bris som blåste bort litt svette underveis. Vi var 17 vandrere som startet med friskt mot fra Vestre Moland kirke etter en kort morgenbønn i kirka kl. 09.30. Med oss på veien fikk vi noen spørsmål til refleksjon: «Hvor er jeg i livet mitt nå? Hvilke bekymringer og sorger tar jeg med meg på vandringen? Hva lengter jeg etter?»

Vi hadde ikke gått lenge før vi kom inn på fine skogsstier, der vi gikk i stillhet. Å gå sammen i stillhet er en gave vi gir hverandre. Det var noen bratte kneiker i starten, så vi brukte litt tid på å finne et passe tempo for alle.

Vi gikk rundt Glamsdalsvannet og hadde en rast ved Furekjerrtjønna etter ca. 5 km. Det var allerede tid for formiddagsmat for noen av oss, så vi tok oss ei skive og litt å drikke, for vi visste at det ble en lang dag.

Vi fikk med oss noen ord på veien fra Bibelen og noen ord om langsomhet, et av de sju nøkkelordene for pilegrimer. Vi passerte etter hvert Kjerlingland og Fjelldal før vi kom til fantastiske Sandviga og vertskapet der. Vi hadde en times pause i denne nydelige vika, og fikk suveren forpleining: Kringle, rosinboller og hylleblomstsaft og ikke minst muligheten til å gå på do.

Under middagsbønnen etter pausen var det ny stillhet og mulighet til å ta innover seg spørsmål som «Får jeg nok hvile i hverdagen? Får jeg nok åndelig næring i hverdagen? Får jeg tid til det jeg virkelig lengter etter?» Og vi ba: «Måtte Guds kjærlighet skinne i øynene på dem vi skal møte. Måtte Guds kjærlighet strømme mot oss gjennom denne dagens timer.»

Så var det avgårde igjen. Langs veien og over sti og hei. Det var noen ganske tekniske skråninger vi skulle nedover, så vi måtte bruke tid for å få med knær og tær like hele.

Vi passerte Trøe og kom ut til Vestre Vallesverd. Noen avsluttet turen og noen begynte. Og vi som fortsatte. hadde en liten pause langs fjorden bortenfor.

Hvorfor pilegrimstur? Vi er hverken rebeller eller alternative. Vi er bare mennesker som søker etter en måte å leve på, en måte å oppleve natur på, et fellesskap, en retning. Pilegrims-ordet herfra var åndelighet/fellesskap/å dele. Vi deler opplevelse, vi deler det vi har med den som sulter, vi deler stillheten, vi deler vårt felles kår som mennesker i denne verden.

Vi hadde nå gått rundt 15-16 km, men hadde enda et godt stykke igjen å gå. Nå var det litt landevei igjen og så fine traktorveier og stier. I gruppa var det mange som var på hjemlige trakter, og flere hadde meninger om veivalgene. Vi forstod at turleder hadde gjort mye arbeid i forkant for å finne gode stier og veier å gå på.

Noen satte opp farten, mens andre syntes det begynte å røyne på. Ei gruppe med stort spenn i alder, helse og form, må nødvendigvis tilpasse seg hverandre. Men til slutt kom vi til Høvåg kirke, målet for turen. Den flotte middelalderkirken som har stått der i nærmere 1000 år. Det er lenge siden en pinne-is har smakt så godt som den gjorde på parkeringsplassen utenfor!

Vi feiret gudstjeneste sammen og fikk både takke for dagen, be og synge sammen og feire nattverd. Jeg var så heldig å få spille til sangen på et flunkende nytt Yamaha flygel, kjøpt inn av oppsparte midler fra håndverksaktivitet i lokalmiljøet. Inspirerende!

Hva har vandringen gjort med meg i dag?

Vandringen har gjort meg fysisk trøtt. Jeg fikk gått langt og lenge.
Vandringen har gjort meg takknemlig. Takknemlig for helse, for fellesskap, for natur. For liljekonvaller, skogsstjerner og fioler. For hjort og duer, høner og hester, lama og hunder.
Vandringen har gjort meg ydmyk. Her har mennesker vandret og reist i hundrevis av år for å komme seg til kirka, ofte med slit og strev. Her har bønder ridd med posten, og kanskje en konge har tatt turen før oss?
Vandringen har gitt meg perspektiv. Den ga meg fortid, nåtid og fremtid. Vi er alle underveis mot målet.
Vandringen har gitt meg fellesskap. Vi vandrer sammen uten å kjenne hverandre så godt, og støtter og hjelper hverandre så godt vi kan underveis.
Vandringen har gitt meg stillhet. I lange perioder vandret vi uten å si noe. Det gir en mulighet til å høre fuglesangen, til å bli bevisst på omgivelsene, til å lytte til alt som skjer på innsiden av en selv.

Takk til arrangør og til alle som bidro til fellesskapet. Takk til Sandviga-folket som var så gjestfrie og rause. Takk til eieren av den gamle, velholdte Saaben som jeg fikk sitte på med fra Høvåg til Vestre Moland før turen begynte. Jeg gleder meg allerede til neste tur!