Dette diktet fikk jeg i kommentarfeltet for lang tid tilbake. Jeg kjenner ikke hvor det er hentet fra eller hva det heter, men det er et flott dikt som jeg gjerne vil dele med leserne:

En sørlandsfjord. Vi er på tokt i sundet
den femte gull-høysommerdag på rad.
Nu stevner jollen Gouda mot en grunne
som egner seg for nok et morgenbad,
og hun som her ombord er selve «bossen»
min datter Vilde går i land med trossen.

Hun står på stranden. Hvor skal hun fortøye?
Her finnes ingen sten og ingen pæl
og ingen ring av jern… Da får hun øye
på noe som en femårs pikesjel
har tillit til: Det gror et strå her ute.
Om det slår hun en diger kjerringknute.

Du kan den kunst å binde båten, Vilde!
Et strå på bredden her, et spinkelt siv
som feste for vårt fartøy: det er bildet
på troens makt i dette menskeliv.
Så skjørt skal vi fortøye våre joller
i trygg forvisning om at strået holder!