Velsignet være
Velsignet være de enkle ting, de trofaste ting som er stillferdig hos oss i dagene og fyller dem med en duft som av hvitskurt tre. God redskap i hendene, grovt brød når du er sulten, et ly mot uvær, noen som venter på deg og hører at det er du som trår i ganggolvet … (Fra Samlede dikt, Aschehoug 1985)Jeg har – som tidligere nevnt – en forkjærlighet for Astrid Lindgrens bøker. Og blant disse er «Lotta fra Bråkmakergata» en favoritt. Det er fra henne jeg har uttrykket «Glad påsk». Det er påskedag i dag og stor grunn til glede.
Jeg hørte på sangtimen i dag morges, og fikk blant annet høre denne flotte salmen av Johan Nordahl Brun (her gjengitt i en særdeles gammel utgave):
Jeg har vundet, Jesus vandt;
Døden opslugt er til Seyer,
Jesus Mørkets Fyrste bandt,
Jeg den kiøbte Friehed eyer,
Aaben har jeg himlen fundet,
Jesus vandt og jeg har vundet.
Endelig har jeg fullført den sjuende boka i serien «Damenes detektivbyrå nr. 1». Og nok en gang har jeg kost meg med små, kloke betraktninger om livet, lykken og landskapet i Botswana.
Hovedkarakteren i boka, detektiven Mma Ramotswe, med sin tradisjonelle figur, gyver løs på små og store utfordringer, og selv om hun iblant går på en smell, klarer hun alltid å reise seg igjen og finne sin lykke i livet. Aller best trives hun på verandaen sin med en kopp rooibos-te mens tankene vandrer til alle de tingene hun er takknemlig for.
Mma Ramotswes sin store svakhet er mat generelt, og søtsaker spesielt, og hun må stadig gjenta for seg selv at for damer i Botswana er det å foretrekke å ha en tradisjonell figur. Når hun prøver å slanke seg, lider hun stort, og hun synes til slutt så synd på seg selv at hun gir etter for et stykke fruktkake sammen med ei venninne.
Mma Ramotswes assistent, Mma Makutsi, er av en helt annen karakter. Man kan formelig se den snurpete munnen, de raske og bestemte skrittene og de syrlige kommentarene hennes. Men hun har også en svakhet, og det er sko. Hun blir helt fortapt i et par blå sko med grønt for, og selv om de er forferdelig vonde å gå med, tar det lang tid for henne å innrømme at det var et bomkjøp. Et fryktelig dyrt bomkjøp.
Alle har vi våre svakheter, om det er for søtsaker, sko eller helt andre ting. Og når jeg i dag skal kjøpe meg nye sko, kommer jeg helt sikkert til å sende noen tanker til Mma Makutsi. Og jeg kommer helt sikkert til å velge komfort fremfor design, som jeg så godt som alltid gjør. Det viktigste er at skoene er gode å gå med, og så kommer utseende i andre rekke. 
Men aller helst vil jeg ha på «fredens evangelium», som det står om i Bibelen. Kan det tenkes noe bedre å gå med og møte andre med enn et evangelium med fred? «Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, 15 stå klar med fredens evangelium som sko på føttene.»
Jeg lånte ei bok i dag som heter «Vekst og endring» av John Berglund som handler om hvordan gjøre de grepene i livet som er nødvendige for å leve best mulig sammen med sine medmennsker. Noen av setningene og avsnittene har jeg notert ned for meg selv, men kanskje andre også vil finne det interessant:
«Å gi seg selv «lov til å være» betyr at jeg tar meg selv på alvor.»
» Å kun gjøre det forventede, kan nok gjøre at du blir akseptert, men kan frata deg livskvalitet og ødelegge ditt selvbilde.»
«Hvis noen kaller deg dum, betyr det bare at vedkommende delte med deg sin mening, oppfatning og vurdering. «
«Hvis en gud eller religion blir gjennomhullet og skadet ved at noen skriver eller sier sine egne opponerende tanker og meninger, blir det ikke mye attraktivt igjen å tro på. «
«Når motivasjonen for våre valg flyttes fra egne verdier til frykt for andres reaksjoner, har vi sviktet både oss selv og andre.»
«Du trenger ikke terrorister for å sabotere og ødelegge, en nedsettende holdning til oss selv kan gjøre samme jobben.»
«Slik var det å være kvinne, tenkte hun, man ble aldri ferdig. Selv om man kunne sette seg og drikke en kopp rooibos-te, eller til og med to, visste man bestandig at når teen var drukket, var det noen som ventet på noe. Barn eller menn ventet på å få mat, et skittent gulv skrek etter å bli vasket, et krøllete skjørt ropte på strykejernet. Og slik fortsatte det. Te var bare en midlertidig lindring for verdens sorger og bekymringer, selv om den unektelig gjorde godt. … De fleste problemer ble gjerne mindre når man satt med en opp te og tenkte over mulige løsningsmåter mens man drakk teen. Om det ikke førte til at man fikk full klarhet i problemene, fikk man dem i det minste på avstand en liten stund. Og det trenger vi innimellom, det trenger vi virkelig.»
Avsnittet over er hentet fra boka «Blå sko og lykke» av Alexander McCall Smith, og er den 7. boka i serien «Damenes detektivbyrå nr. 1». Det er bøker som er så søte at man kan suge dem i seg som små karameller, en liten bit av ganga. Og likevel er det innhold i dem, man blir både trist og glad av dem, og de utvider forestillingen man har om land sør for Sahara.
Ja, hvem trenger ikke en tepause iblant; om det er te man bruker som atspredelse eller om det er bøker, film, datamaskinen, strikking eller annet. Det er viktig å gi seg selv tid til atspredelse, så man får roet seg imellom slagene, og man får de nødvendige kreftene til å gyve løs på neste oppgave. Problemet nå til dags er kanskje at atspredelsene tar over for de andre oppgavene; datamaskinen og tv-en stjeler tida som vi burde bruke på andre ting.
Det er tilfredsstillende når man klarer å få en god balanse mellom arbeid og fritid, oppgaver og hvile. Arbeidsglede er godt, det samme er tida når man får hvilt seg ut. Og vet du ikke hvordan du skal få hvile; trenger du kanskje å høre ordene fra Jesus: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil deg litt!» (Mark. 6,31)
Det finnes utrolig mye inspirasjon på nettet hvis man er interessert i strikking. Det finnes noen linker på bloggen min, og selv har jeg funnet oppskrifter og idèer på andres blogger. Jeg foretrekker å bruke oppskrifter av andre, jeg kommer nok aldri dit at jeg produserer egne. Men her er mine fullførte strikkeprosjekter fra denne vinteren:
Vest fra Nøstebarn
Volangskjerf fra Nøstebarns blogg
VM-lue fra "en eller annen blogg"
Vinveske fra bloggen "Det lille huset"
(Glemte å ta bilde av min egen vinveske, lånte bilde fra herfra http://detlillehuset.blogspot.com/2009/09/tovet-vinveske-med-oppskrift.html)
Jeg kom over denne videoen og syntes den var både viktig og fin. Viktig fordi den minner oss på hva som er verdt å bruke tid på, og fin fordi den skildrer det enkle, gode livet på en vakker måte. Nyt 🙂
Jeg er ikke noe vintermenneske. Jeg kan like en skitur i ny og ne, men jeg foretrekker absolutt vår og sommer. Men denne uka var det skolens vinterferie, og siden snøen ligger hvit og dyp, bestemte jeg meg for å ta med barna på skitur en av dagene. Vi hadde en flott dag i skiløypene på Sandrip. Det var strålende sol, 4-5 grader og perfekt føre. Barna var glade og nista var god. Og da jeg gikk meg en liten tur ganske alene og så meg rundt, tenkte jeg på det fantastiske skaperverket. I vinterskrud. Jeg begynte å synge sangen «Jeg snører min sekk» av Margrethe Munthe inni meg, og siste strofen lyder: «Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!» Og jeg tenkte: Ja, jeg elsker dette landet, og selv om vinteren er mørk og traurig iblant, så er det vinterlandskapet vi omgis av vakkert og fantastisk.
Hvordan hadde vinteren vært om vi ikke hadde visst at det kom en vår ei gang? Det er det som er beskrevet i Narnia; «alltid vinter, men aldri jul». Triste greier. Dårlige fremtidsutsikter. Mørke og kulde.
Våren kommer, hvert eneste år. Skiftende årstider gir oss variasjon i livet. Og mens jeg venter på enda mer vår, gleder jeg meg over restene av ei flott vinterferieuke. Og så tenker jeg at vi bør verdsette skaperverket mer, gjennom alle årstider, når Gud selv etter skapelsen sa om sitt verk at det var «overmåte godt».
Da var det fredag og fridag igjen. Har fri tirsdagen også, men da er det nesten alltid fullt program. Nå er vi i familien inne i en tannlegeavtalestim, det startet egentlig før jul, og enda er vi ikke ferdig. Ei fylling ødelagt her, operasjon av tannkjøtt der, regulering x 2 og vanlig rutinesjekk x 2. Vi er heldige som har en god tannhelsetjeneste og penger til å betale for det.
Jeg reflekterte litt over tannhelse og kosthold etter at minsten fikk spørsmål av tannpleier om det. Jeg mener at familien stort sett har et ok kosthold, men vi voksne er nok de største «synderne». Det hender litt for ofte at vi bare må ha noe å kose oss med om kveldene. Selvdisiplinen min synker proposjonalt med klokka; jo lenger utover kvelden – jo dårligere selvdisiplin. Burde egentlig pusse tennene med barna om kvelden, så man ikke puttet noe mer inn i munnen før man la seg.
Siden mange strever med å sette opp middagsmeny, deler jeg min ei gang til. Jeg fikk tilbakemelding på at flere likte det da jeg skrev opp en tidligere. Denne uka bærer preg av at Nina har laget meny. Her er neste uke:
Mandag: Kjøttdeig med fullkornspaghetti og Sopps spaghettisaus på glass (Mandager er det barna som lager middag :-)) Tirsdag: Risgrøt Onsdag: Kylling i kremet saus (Ovnsrett fra Toro) med salat og ris til Torsdag: Stekt sei med båtpoteter Fredag: Sunne pizzasnurrer med pesto, mozarella og spekeskinke (hvis jeg får fingeren ut og begynner snart…) Lørdag: Hjemmelaget pizzabunn med Peppes pizzasaus og pepperonipølse og ananas Søndag: Fiskesuppe med godt brød tilDa ønsker jeg alle lesere ei riktig god helg med dette ordet fra Ham som alene kan stille vår sult: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.»
Og så kan vi glede oss til vår og sommer og friske råvarer..
De siste dagene har jeg latt armene hvile litt, for det ble vel mye håndarbeid i forrige uke da barna var syke. Armene mine tåler bare litt. Jeg fikk lånt ei bok jeg hadde hatt på lista lenge, og mannen kjøpte en film vi så over to kvelder. Begge deler handlet om mat og mennesker. Og om å skrive – men det fikk jeg ikke til å passe inn i overskriften på en god måte…
Først til filmen. Vi så «Julie og Julia«, en film om Julie, ei jente i slutten av 20-årene som føler seg mislykket, og som starter på et prosjekt som består i å jobbe seg gjennom kokeboka til Julia Child, ei dame som gjorde fransk mat kjent for amerikanerne på 50-60-tallet. Vi følger både Julie og Julia gjennom matlagingen, og mens Julia jobber for å få utgitt kokebok, jobber Julie for å bli en bedre skribent gjennom matbloggen sin. De er sjarmerende begge to, og man får virkelig lyst til å lage ekte mat fra bunnen av etter å ha sett den. Jeg har allerede satt meg på venteliste på et par kokebøker fra bibioteket.
Boka jeg leste ferdig i dag heter «Barnepiken«, og er skrevet av Kathryn Stockett. Den handler om livet i Mississippi i det samme tidsrommet, tidlig 60-tall, da svarte hushjelper nærmest var slaver hos hvite familier, og om hvordan rasefordommer dominerte livet både for svart og hvit. De svarte var ofte svært gode kokker, og dermed ble det mat og matlaging i bokform og. En av hovedpersonene i boka, Miss Skeeter, har en drøm om å bli forfatter, og får de svarte hushjelpene til å fortelle sine historier. Under pseudonym, selvsagt, av frykt for represalier.
Både filmen og boka kan anbefales på det varmeste, i alle fall om du er glad i mennesker, mat og skriving. Humor og alvor går hånd i hånd, og det jeg sitter igjen med er at vi kan bli flinkere til å respektere hverandre for dem vi er, og ikke prøve å bli som alle andre. Jeg sitter også igjen med en tanke om at vi får noen valg i livet, og velger vi å gjøre det vi har talent for og tror på, så kan vi gjøre noe bra, både for oss selv og for andre. Om resultatet blir å gi ut ei kokebok, se med respekt på de mennesker vi før foraktet, lage mer hjemmelaget mat eller skrive en blogg 😉
