Jeg er ikke noe vintermenneske. Jeg kan like en skitur i ny og ne, men jeg foretrekker absolutt vår og sommer. Men denne uka var det skolens vinterferie, og siden snøen ligger hvit og dyp, bestemte jeg meg for å ta med barna på skitur en av dagene. Vi hadde en flott dag i skiløypene på Sandrip. Det var strålende sol, 4-5 grader og perfekt føre. Barna var glade og nista var god. Og da jeg gikk meg en liten tur ganske alene og så meg rundt, tenkte jeg på det fantastiske skaperverket. I vinterskrud. Jeg begynte å synge sangen «Jeg snører min sekk» av Margrethe Munthe inni meg, og siste strofen lyder: «Jeg elsker, å, jeg elsker dette landet!» Og jeg tenkte: Ja, jeg elsker dette landet, og selv om vinteren er mørk og traurig iblant, så er det vinterlandskapet vi omgis av vakkert og fantastisk.

Hvordan hadde vinteren vært om vi ikke hadde visst at det kom en vår ei gang? Det er det som er beskrevet i Narnia; «alltid vinter, men aldri jul». Triste greier. Dårlige fremtidsutsikter. Mørke og kulde.

Våren kommer, hvert eneste år. Skiftende årstider gir oss variasjon i livet. Og mens jeg venter på enda mer vår, gleder jeg meg over restene av ei flott vinterferieuke. Og så tenker jeg at vi bør verdsette skaperverket mer, gjennom alle årstider, når Gud selv etter skapelsen sa om sitt verk at det var «overmåte godt».