Jeg synes salmen av Trygve Hoff er flott, her er Halvdan Sivertsens utgave av den:
Søk i bloggen
-
Nylige innlegg
Kategorier
Meta
Jeg synes salmen av Trygve Hoff er flott, her er Halvdan Sivertsens utgave av den:
Fader vår! Kom oss i møte.
Hjelp oss du, som gav din sønn
som led for oss og døde.
I vårt hjem mørket oss knuger.
La oss skimte stjernen over Betlehem.
Herre, hør! Hold dine hender over dem
som kjemper, som lider og dør.
Giv oss fred! Hør vår bønn!
La det være alle våre tårers lønn.
Mine barn, elske hverandre.
Se, jeg gav min sønn så i hans
fotspor I skal vandre.
Lyd mitt ord: Elsker hverandre!
Tilgiv alt, så blir det dag og fred på jord.
Jeg skulle gjerne hatt en lydfil til denne, men flere av dere kjenner nok melodien; det er den som også brukes til «Kom, o, kom, du Ånd som giver».
Hvilken julesang er din favoritt, og hvem synger den best?

Så var det vinter igjen på Sørlandet. Rundt 10 cm snø ligger og gjør verden ren og hvit.
«Himmelens korrekturlakk» som Anne Grete Preus synger. Og med den kulden vi har her, blir den kanskje liggende pen lengre enn vanlig er her sør.
Det er fra Bibelen vi har uttrykket «hvit som snø». Men hva skjer når mennesker som bor under andre himmelstrøk skal forstå dette? De har aldri sett snø, noen av dem! Jo, da må bibeloversetterne være kreative. Derfor heter uttrykket på Papua Ny-Guinea «hvit som kakaduen». Andre steder heter det «hvit som bomullsplanten».
Finnes det noe hvitere enn ren, ny snø? Og er det ikke fantastisk at uansett hva slags dumhet og feil du og jeg gjør, så kan feilen bli strøket bort og glemmes av Gud? Ofte får feilene vi gjør konsekvenser for oss som mennesker, og vi må leve med konsekvensene. Men i forhold til Gud, kan vi hver dag starte med et blankt ark.
«Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren.
Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø.» (Jes. 1,18)
I vår kultur her sør i landet er vi ikke spesielt gode på å oppmuntre hverandre og rose hverandre. Mulig de ikke er så mye bedre andre steder heller, men innflyttere til landsdelen påstår at vi er spesielt dårlige til det her på Sørlandet.
Men jeg har lagt merke til en ting: Når noen gir meg en positiv tilbakemelding og så bruker navnet mitt samtidig, er det som om tilbakemeldingen er dobbel så god! Det er stor forskjell på: «Bra jobba!» og «Bra jobba, Anne-Grete!» Kanskje det er motsatt også; om man får kritikk? At kritikken er dobbel så vanskelig? Jeg tenker da f.eks. på Marikken i Astrid Lindgrens bøker. Hun hette egentlig Margareta, men det navnet brukte bare moren eller lærerinnen når de skulle kjefte på henne. Jeg tipper hun foretrakk å bli kalt Marikken 🙂
Jeg kjenner ikke alle mine lesere på bloggen, men: Hyggelig at du liker det jeg skriver, Per! Og takk for kommentarer, Emma! Jeg setter alltid pris på din ærlighet, Åse!
Det er en annen som vet å bruke navnet vårt, og det er Herren selv: «Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min». (Jesaja 43,1)
Jeg er ganske god på fasadefiksing. Ikke akkurat på huset, det trenger nok litt fasadefiksing både her og der, men sånn på livet generelt. Man tørker støv og pusser litt både her og der, mens det innvendige blir det så som så med. Man vil gjerne fremstå som vellykket og som en som «fikser livet», og å be om hjelp er ikke det første man gjør. Hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig å slippe andre til?
Jeg var på et fint møte på onsdag i forbindelse med grunnskolens uke. Foreldrerådets arbeidsutvalg hadde valgt å invitere to foredragsholdere; ei fra barnevernet og ei fra sykehuset. Den ene dama fortalte om hvor stolt hun nå var over at hun ble lagt inn på psykiatrisk sykehus da fasaden slo sprekker, at hun var villig til å ta imot hjelp. Det var et tankekors.
Det samme temaet datt ned i innboksen fra en blogg jeg abonnerer på. http://www.lindseynobles.com/2010/11/helping-others-help-you/ Jeg likte tittelen hennes som på norsk blir noe sånn som: «hjelpe-andre-hjelpe-deg». Hun beskrev hvor vanskelig det kan være å be andre om hjelp. For hvis man er typen som alltid fikser ting selv, går man glipp av både kjærlighet, velvilje og omtanke fra de som har lyst å vise det til en.
Hvis man ønsker å bidra til et åpnere samfunn med færre tabuer, må man vel begynne å være ærlig overfor seg selv og andre, også på de områdene hvor en sliter. Og jeg lurer på: Bidrar de sosiale mediene til å bryte tabuer eller fikser vi enda mer iherdig på fasaden der?
Hva er det som gjør at vi på mange områder ikke er fornøyd før det er perfekt? Hva er det som gjør at vi gir blaffen i alt, bare fordi vi mislykkes i en liten ting? Hvorfor blir det så ofte alt eller ingenting? Enten det handler om å spise sunt, leve miljøvennlig, gjøre rent huset eller sende penger til nødhjelp?
Jeg innbiller meg at dette først og fremst er et kvinnefenomen. Hvor ofte har du hørt dine medsøstre kose seg med usunn mat uten å kommentere at de ikke burde ha spist det? Hvor ofte hører man ikke damer klage på at huset ikke er rent nok? Og for ikke å snakke om – klage på at andre roter og griser i huset? Og hvorfor skal man gidde å ta noen miljøbevisste valg når så mange andre ikke gjør det? Er det virkelig alt eller ingenting?
Den nylig avdøde politikeren Kjell Landmark hadde et godt dikt om dette: «En alene kan ingenting gjøre. Det sier hundretusener».
Jeg mener det går an å snu trenden. Jeg har laget meg mitt eget slagord. Det heter: «Litt er mye bedre enn ingenting!»
Hvis vi kunne blitt kvitt perfeksjonismen, kunne verden blitt et bedre sted. I stedet for superstressede kvinner som går til de stuper i førjulstiden for at alt skal være perfekt, kunne vi hatt lykkelige familier som hadde tid til å nyte den gode tida. I stedet for dårlig samvittighet for alt man ikke får gjort, kunne man gjort litt og vært fornøyd med seg selv. I stedet for å pese for en perfekt kropp, kunne man spise litt mer av det som er bra for kroppen og bevege seg litt mer og oppnå både god helse og godt humør.
På hvilke områder sliter du med perfeksjonisme?
Diktene jeg har hatt på mitt gamle space, har mistet verseformen i det nye formatet her på WordPress. Jeg kommer neppe til å gå inn og endre på det, men jeg skal sørge for at det kommer noen nye iblant med ordentlige verselinjer. Her har du ett fint et:
HØST
Et gyllent blad daler sakte nedover mot marken det har hatt sin tid og faller til hvile på myk jordbunn også menneskene har sin tid og dør i sin høst ferdige ikke til søvn men til Livet som springer ut av døden porten til Frelserens glede Fra boka «Spor i et hjerte» av Tove HouckJeg setter stor pris på god mat; og som oftest er hjemmelaget mat bedre enn ferdiglaget. Og i dag fant jeg et herlig sitat som underbygger det: «Kjøp mat med kort innholdsfortegnelse. Helst bare èn ting.» Sagt av Andreas Viestad. Og jeg lurer: Hvilke matvarer som har innholdsfortegnelse inneholder bare èn ting? Rams opp; jeg vil ha ei lang liste med forslag!
«Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er». Et kjent ordtak, det der. Ofte når jeg er på biblioteket, tenker jeg: Si meg hvilke bøker du leser, og jeg skal si deg hvem du er. Jeg innbiller meg at jeg er vanskelig å putte i bås på bakgrunn av hvilke bøker jeg leser. Jeg er ganske altetende på det området. Men er jeg blitt voksen nok til å innrømme at alle bøker fortjener ikke å bli lest ferdig. Jeg låner mange som jeg bare begynner på.
I går kom jeg hjem med disse bøkene:
Jeg forelsket meg aldeles i den til høyre; nemlig «Damenes detektivbyrå nr. 1» http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1456079 av Alexander McCall Smith. Da jeg nevnte det for ei venninne, tipset hun om at den også fantes som tv-serie. Det må jeg sjekke ut.
Jeg har også pløyet gjennom den til venstre i helga, http://www.bibel.no/nb-NO/sitecore/content/Home/Hovedmeny/Nettbokhandel/Boker/Kultur%20og%20samfunn/Uten-at-dere-blir-som-barn.aspx og den var fin, men ganske dyster og ikke akkurat ei bok jeg vil anbefale til alle. Den handler om tvilen til en prest, om Gud virkelig finnes.
Boka med det «tøffe» omslagsbildet, er ei typisk amerikansk bok, den handler om par-forhold i kristent lys. Kommer nok til å blade i den, men kanskje ikke lese den fra perm til perm.
Så er det ei igjen, og den er av den forfatteren som skrev «Sjokolade», Joanne Harris, boka som ble filmatisert med Johnny Depp og Juliette Binoche i hovedrollene.
Hva leser du om dagen?