Jeg er ganske god på fasadefiksing. Ikke akkurat på huset, det trenger nok litt fasadefiksing både her og der, men sånn på livet generelt. Man tørker støv og pusser litt både her og der, mens det innvendige blir det så som så med. Man vil gjerne fremstå som vellykket og som en som «fikser livet», og å be om hjelp er ikke det første man gjør. Hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig å slippe andre til?

Jeg var på et fint møte på onsdag i forbindelse med grunnskolens uke. Foreldrerådets arbeidsutvalg hadde valgt å invitere to foredragsholdere; ei fra barnevernet og ei fra sykehuset. Den ene dama fortalte om hvor stolt hun nå var over at hun ble lagt inn på psykiatrisk sykehus da fasaden slo sprekker, at hun var villig til å ta imot hjelp. Det var et tankekors.

Det samme temaet datt ned i innboksen fra en blogg jeg abonnerer på.  http://www.lindseynobles.com/2010/11/helping-others-help-you/ Jeg likte tittelen hennes som på norsk blir noe sånn som: «hjelpe-andre-hjelpe-deg». Hun beskrev hvor vanskelig det kan være å be andre om hjelp. For hvis man er typen som alltid fikser ting selv, går man glipp av både kjærlighet, velvilje og omtanke fra de som har lyst å vise det til en.

Hvis man ønsker å bidra til et åpnere samfunn med færre tabuer, må man vel begynne å være ærlig overfor seg selv og andre, også på de områdene hvor en sliter. Og jeg lurer på: Bidrar de sosiale mediene til å bryte tabuer eller fikser vi enda mer iherdig på fasaden der?