Jeg har lyttet og lyttet til denne musikken, og jeg blir fengslet av denne lavmælte mannen som synger så inderlig om ytre uro og indre fred, om skjønnheten i naturen og tristheten i storbyen og som evner å formidle det han har å si på en ekte måte. Lytt og nyt!
ENNÅ
Ennå går vi sammen.
Fint å ha deg med.
Du og je har krige,
men gikk mæst i fred.
Je småfløg bratte bakker,
kløv den ville hei
og glømte følgjesvennen
som vart att etter meg
men brått så kom det glenner,
der vi to kunne stå
og kjinne tida kåmmå,
stænse litt og gå.
Je har ofte spurt meg:
å er leia di?
Går vi såmmå vegen?
Vet du leia mi?
Det var langt imilløm
øss to inniblænt.
Tungt å bli forlikt om
rætt og godt og sænt.
Ta meg fast i nævan.
Ennå har vi att
så lang en veg å traske
i måneskinn og natt.
Ja, ta meg fast i nævan.
Gjennom krig og fred,
gjennom slett og kupert
går vi, du og je.
Første bok ut forrige helg var «Min annerledeshet, min styrke» av Loveleen Rihel Brenna. Det var ei flott bok om en annerledes oppvekst og et annerledes voksenliv. Hun kom til Norge fra India som liten, og vokste opp med indisk kultur på hjemmebane, og norsk kultur på skolen og blant venner. Etterhvert kom disse kulturforskjellene mer og mer frem, og hun måtte gjøre modige og vanskelige valg. I boka lar forfatteren oss ta del i hennes refleksjoner, og som leser må man i en viss grad ta stilling til de samme problemstillingene som hun måtte ta stilling til. Anbefales!
Denne helga ble det også litt lesing. Jeg tok med meg ei bok i farten da jeg var på biblioteket i går, sånn i tilfelle. Og da ettermiddagen kom, orket jeg ikke så mye annet enn å lese. I boka «I havet er det krokodiller» av Fabio Geda fortelles historien til Enaiatollah Akbari, en gutt som må rømme fra Afghanistan på egenhånd. Hele historien er fortalt gjennom ham som barn, og selv om det er mye vondt og vanskelig, er det ei bok som er mye mindre grusom enn f.eks Drageløperen. Lettlest bok som anbefales!
Det er høst, og det er hektisk. Først og fremst fordi vi er i sluttfasen med hytta, og det er mange ting som skal på plass. Hver ledige ettermiddag og kveld tilbringes på hytta enten av den ene eller den andre eller begge, og den som er igjen hjemme er uten bil og må ordne opp i alt annet. Som f.eks. å gå på foreldremøte. Med 4 barn blir det 4 foreldremøter på rekke og rad, og fritidsaktiviteter starter opp og tar sin tid. Men det går fint over en periode, og nå som vi ser at hytta snart er ferdig, blir målet veldig virkelig. Om en måneds tid kan vi antakelig overnatte der for første gang!
Selv om det er hektisk, er det også en ro over høsten. Man har innsett at det som ikke ble gjort i vår eller sommer, det blir ikke gjort i år. Dessuten må man ikke skynde seg ut for å nyte været, sola bruner ikke lengre og varmen er ikke som den var. Men når forkjølelsen slipper taket, gleder jeg meg til å ta en tur i skauen og virkelig nyte klar luft og fine farger. For høsten, den ordentlige høsten, er like om hjørnet.
Det er alltid fint å oppdage musikk som man liker. Jeg kan være ganske altetende når det gjelder musikk, men som regel blir jeg ekstra glad i musikk hvor teksten står sentralt. Spesielt om det er den typen musikk som man virkelig lytter til, og ikke bare skal ha en god rytme for å trimme etter.
Det var på grunn av en anmeldelse i avisen Fædrelandsvennen at jeg oppdaget musikken til Bill Fay. Han var visstnok populær for flere tiår siden, og har nå gitt ut ei ny plate. Jeg har hørt flere spor av ham, og jeg liker de aller fleste. Hør for eksempel «Thank you Lord» og «Be at peace with yourself», nydelige sanger om takknemlighet og trygghet.
«Thank you Lord, for forgiveness and mercy. Thank you Lord».
Jeg har ikke lest mye de siste ukene, men jeg plukket med meg ei bok fra biblioteket her en dag som jeg leste ut. (Låner en god del flere bøker enn jeg leser ferdig; livet er for kort til å lese kjedelige bøker!) «En trettimeters reise» handler om en gutt fra India som vokser opp blant grytene hos bestemoren, og som reiser med familien til Frankrike som voksen og blir lært opp i fransk kokekunst. Ei bok som ikke er veldig spennende, men som er passe underholdende, lettlest og som frister til matlaging. Anbefales!
Denne sommeren har jeg ikke vært utenlands, for første gang på 6 år. Litt uvant, men helt greit. I stedet benyttet vi anledningen til å dra på besøk til familie og til å se litt av vårt eget land. Et av stedene vi dro, var til Prekestolen. Dette fjellplatået var vi ikke alene om å bestige, vi gikk nærmest i kø både opp og ned. Mennesker fra vårt eget land og mennesker fra andre land gikk den samme stien, 2 timer frem og 2 timer tilbake. Det var litt uvant å gå i kø i norsk natur, her som vi er så vant til å ha så god plass. Men jeg skjønner godt at mange vil opp og ut her, for det var en fantastisk utsikt da vi nådde toppen. Stupbratte fjellskrenter, kløfter og urer lå der urørt, skremmende og fantastiske på samme tid. Og så fjorden, helt der nede. Grønn og dyp. Flott natur!
I Salmenes bok, kapittel 40 i Bibelen står det også om ha føtter på fjell. Der er det ikke snakk om å gå på tur og streve seg oppover til fjells, men at Gud setter våre føtter på fjell, og gir oss trygghet og tro.:
2 Jeg ventet og håpet på Herren.
Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
3 Han dro meg opp av fordervelsens grav,
opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell
og gjorde skrittene faste.
4 Han la en ny sang i min munn,
en lovsang til vår Gud.
Mange skal se det og frykte
og sette sin lit til Herren.
Det samme sang også Bjørn Eidsvåg om på konserten jeg var en søndag for et par uker siden. Hør den flotte sangen her.
Jeg har nettopp fullført «Sommerløpet», et 1-mils løp i og rundt Kristiansand sentrum. Da jeg meldte meg på 15. juni, klarte jeg akkurat å løpe 3 km sammenhengende før jeg måtte roe ned tempoet og spasere litt. På lørdag løp jeg sammenhengende i 10 km, og jeg var kjempefornøyd. Det har fått meg opp av sofaen og ut på tur gjennom sommeren, og jeg har hatt mange fine turer med datter og venninne.
Jeg er takknemlig for å ha en kropp som kan løpe, å ha to friske bein og en stort sett frisk kropp. Det er ingen selvfølge. Jeg har heller ingen garantier for at jeg vil forsette å ha god helse, derfor tar jeg med glede imot de gode dagene jeg har nå. Og så sender jeg varme tanker til dere lesere som sliter med dårlig helse, kroniske sykdommer eller plager som hemmer livsutfoldelsen.
Målet med løpingen er foreløpig nådd. Men nå når jeg har fått smaken på løping og kjenner at formen blir bedre, kommer jeg nok til å fortsette å bruke løping som treningsform. Det har virkelig gitt mersmak!
Men jeg er også en del av et større løp, et livslangt løp med et mål i det fjerne. Jeg vet hvor målet er; det er hjemme hos Gud. Og jeg vil med Paulus jage fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. (Fil. 3,14)
AUGUST
Slutten er vakrest
hvisker svaberget og
løfter den brune kroppen
din litt nærmere solen
vakrest er slutten og
august presangen til
dem med hjerte
for sirisser
rognebær og
solnedganger
Jeg har tidligere lagt ut middagsmenyer som jeg har fått gode tilbakemeldinger på. Jeg har gått litt tom for idèer, så det blir ikke en hel ukemeny i dag. Men her er en god rett som er enkel, god, barnevennlig og glutenfri!
Ingredienser:
300 gr. fersk sjampinjong
1/4 rødløk eller 2 sjalottløk
1 boks cremè fraîche eller matfløte
salt og pepper
pasta
friske urter
ev. skinke eller bacon
– del sjampinjongene i skiver
– hakk løken
– Smelt smør i stekepanna og ha i sopp og løk. Fres gyllent.
– skru ned varmen og tilsett grovmalt sort pepper og matfløte el cremè fraîche
– La det småputre litt før du smaker til med salt.
Server sausen over litt pasta med noen blader av friske urter (basilikum passer bra :-))
Jeg brukte matfløte og tilsatte en boks med bogskinke for mer protein og større mengde. Alle barna likte dette og endelig har jeg en god saus med mye smak i som ikke inneholder mel!
Oppskrift hentet fra http://www.melk.no / Tine
Ord om ord 