Denne sommeren har jeg ikke vært utenlands, for første gang på 6 år. Litt uvant, men helt greit. I stedet benyttet vi anledningen til å dra på besøk til familie og til å se litt av vårt eget land. Et av stedene vi dro, var til Prekestolen. Dette fjellplatået var vi ikke alene om å bestige, vi gikk nærmest i kø både opp og ned. Mennesker fra vårt eget land og mennesker fra andre land gikk den samme stien, 2 timer frem og 2 timer tilbake. Det var litt uvant å gå i kø i norsk natur, her som vi er så vant til å ha så god plass. Men jeg skjønner godt at mange vil opp og ut her, for det var en fantastisk utsikt da vi nådde toppen. Stupbratte fjellskrenter, kløfter og urer lå der urørt, skremmende og fantastiske på samme tid. Og så fjorden, helt der nede. Grønn og dyp. Flott natur!

I Salmenes bok, kapittel 40 i Bibelen står det også om ha føtter på fjell. Der er det ikke snakk om å gå på tur og streve seg oppover til fjells, men at Gud setter våre føtter på fjell, og gir oss trygghet og tro.:

2 Jeg ventet og håpet på Herren.
Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.

3 Han dro meg opp av fordervelsens grav,
opp av den dype gjørmen.
Han satte mine føtter på fjell
og gjorde skrittene faste.

4 Han la en ny sang i min munn,
en lovsang til vår Gud.
Mange skal se det og frykte
og sette sin lit til Herren.

Det samme sang også Bjørn Eidsvåg om på konserten jeg var en søndag for et par uker siden. Hør den flotte sangen her.