Boka jeg har på nattbordet for tiden heter «Mitt liv, min frihet» og er en biografi om Ayaan Hirsi Ali, skrevet av henne selv. Jeg låner den av en kollega som anbefalte den. Boka handler om hennes liv, om oppveksten i Somalia, om islam, om livet i Nederland og om drapet på filmskaperen Theo van Gogh som ble skutt på åpen gate på grunn av filmen om Ali. Foreløpig har jeg bare kommet til at hun giftet seg med sin fetter i Somalia, så jeg har mye av boka igjen.
Det er interessant å lese hvordan hun beskriver islam, en religion som preger Nord-Afrika og Arabia. Alle de ulike retningene, alle de ulike reglene, alle de ulike klesplaggene. Alt for å passe inn i systemet, for å blidgjøre familien, for å være ren for Allah. Hun får aldri til å bli slik som det forventes, enda hun prøver hele tiden, på ulike måter. Hun prøver å godta at når Allah sier at kvinner ikke er noe verd i forhold til menn, så er det riktig, men inni seg stritter hun imot av alle krefter. Det finnes ikke snev av nåde i den islamen som hun viser, kun plikter og leveregler. Det finnes heller ikke snev av menneskeverd, selvfølelse og valgmuligheter. Alt er forhåndsbestemt, spesielt for kvinnene.
Den nye filmen «Les Miserables» har et sterkt kristent budskap, og jeg har store forventninger til den. Den viser hvordan en enkelt nådehandling gjør et menneske helt nytt og skaper mot og godhet der det før var hat og bitterhit. Jeg har sett musikalen i London to ganger, har sett opptak av musikalen på VHS, har sett den gamle filmen med Liam Neeson i hovedrollen og gleder meg nå til den nye. Les Miserables er alltid aktuell, for mennesker lengter alle etter nåde. Sangen hører du her.
I dreamed a dream in time gone by
When hope was high and life worth living
I dreamed that love would never die
I dreamed that God would be forgiving
