Det er kaldt på Sørlandet, bitende kaldt. Stikker man nesen utenfor døra, er den blåfrosset på 5 minutter. Inne er det fyring og ovner på hele tiden, og lukkede dører til rom som ikke er i bruk. Det har vært fint og klart flere dager, og ja, det er deilig at det ikke kommer nedbør, men det er så – så – ja, så kaldt!

Jeg lengter mot vår, mot varme fra sola, mot bar asfalt og sykling. Jeg lengter mot tur i skogen, mot lyset om morgenen og ettermiddager som varer. Jeg lengter mot hytteturer, verandakos og krokus.

Imens prøver jeg å holde motet oppe med brødbaking, strikking, quiz-spilling, te og jobbing. Det hjelper å være i full jobb i januar. Å dele en kaffekopp blant gode kolleger, å gjøre et godt stykke arbeid som man får ros for, å hjelpe andre så deres arbeid går lettere og å bidra til god pasientbehandling på en direkte og indirekte måte.

Og om en måned eller to kan jeg igjen synge med Ole Brumm i visen av Gustav Lorentzen, fritt gjengitt etter hukommelsen:

«Å, jeg kjenner sola skinne,
nå kan vinteren forsvinne,
og en edderkopp kan spinne sine nett.
Noen turtelduer kurrer,
bekken klukker, vannet snurrer,
skogens honningbier surrer i et sett.

Og som andre honningbier
kan de svært få melodier,
men de surrer og de sier det går bra.
…….. …………
Duer høres ut som kuer,
edderkoppen fanger fluer – og er glad.

Og et gjøke-ko-ko klinger,
røde nyperoser springer,
og en blåklokke kan singe – singeling!
Og en Brum kan spisse øre,
sitte ned og bare høre,
for han trenger ikke gjøre noenting.

Odderøya i vinterlys.