SPIREABUSKEN
Juni. Disse søvnløst hvite nettene, en kjær og samtidig smertelig tid. En kamp, en spenning i lufta: Lyset holdt på segnende strak arm et par åndedrag av evigheten. Spireabusken ute på bakken foran huset vårt står just i sitt fineste blomsterflor. Skinner magisk hvitt, liksom selvlysende i tussmørket. Er som en engel skulle ha gått forbi og lagt igjen sløret sitt utenfor vårt ringe hus.
«Etterlatte dikt» Aschehoug 1991
Sommeren kom forrige uke. Etter en heller kald mai, var det noe som snudde og sendte sommerlig varme over landet her sør. Varmen er veldig velkommen! Å kunne sette seg ut i sola på terrassen etter jobb, være ute med lette klær og å kunne overnatte ute uten å fryse er helt nydelig!
Våren har også i år vært preget av pandemi. I min kommune er det ekstra-tiltak for å prøve å få smittetallene ned før sommeren. Det betyr stengte tilbud, hjemmekontor, begrensninger for sosial kontakt med mere. Dermed blir det mer tid hjemme, tid med bare de nærmeste. De fleste begynner å bli ganske frustrerte over begrensningene, meg selv inkludert. Ennå kan jeg kjenne på den enorme gleden ved å få være deltaker på en konsert med max 100 deltakere 2. pinsedag og oppleve kultur, fellesskap og tilhørighet igjen. Snart er vi der igjen. Et sted der fremme.
Imens er det om å gjøre å bruke tiden til gode ting, den tiden som nå tilbringes hjemme. Lage god og sunn mat, lese det jeg ikke fikk lest, dyrke egne grønnsaker, dyrke den hobbyen jeg la på hylla, invitere en venn med på tur eller ta vare på det jeg normalt forsømmer. Når hverdagen igjen blir travel, vil jeg muligens lengte tilbake til roen (og kjedsomheten) disse månedene?
Juni er opptakten til sommeren, og sommeren er for meg den beste årstiden. Så juni – velkommen til meg! Jeg skal ta vare på deg så godt som mulig! Suge inn lukten av varm furuskog, lyden av et himmelsk blandakor av fugler, følelsen av solvarm hud og synet av en fjord full av båter og liv. Jeg skal nyte lydene av uteliv, sette pris på de lyse kveldene og glede meg over alt det gode som er i vente. Og sette pris på øyeblikket, slik Hans Børli så vakkert beskriver det i diktet Junikveld.
Nothing gold can stay
Nature’s first green is gold,
Her hardest hue to hold.
Her early leaf’s a flower;
But only so an hour.
Then leaf subsides to leaf.
So Eden sank to grief,
So dawn goes down to day.
Nothing gold can stay.
Fra The Poetry of Robert Frost, 1923
I boka «Fri til å tjene», skriver Magnus Malm at «Det største behovet i et kristent fellesskap er mennesker som vet at de er elsket av Gud».
Hvordan vet jeg at jeg er elsket av Gud? Først kan jeg tenke at hele Bibelen er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet til oss mennesker, et kjærlighetsbrev til deg og meg hvor Guds omsorg stråler fra første skaperhandling til Jesus dør på korset for oss. Men dette kan likevel føles for vagt – for hvor er jeg i denne bibelhistorien? Hvordan vet jeg at Gud elsker akkurat meg? Hvis jeg føler meg liten og ubetydelig, hvis mine menneskelige erfaringer tilsier at jeg ikke er verd å elske, hvordan kan jeg da stole på disse ordene fra Bibelen? Jeg leser dem og forstår dem med tankene, men hvordan skal jeg kunne stole på ordene?
Jeg har også problemer med å føle Guds kjærlighet. Han føles så langt borte. Hvordan jeg kan vite og kjenne at Gud er glad i meg?
Kanskje kan vissheten komme ved å gå bakover i sin egen historie og finne spor av Gud og Hans kjærlighet. Selv i et hardt og vondt liv, vil mennesker finne spor av lys og godhet som kan vitne om et gudsnærvær.
Jeg er så heldig at jeg kan finne mange spor av Gud i mitt liv: Først at jeg ble født inn i denne verden. Det var en mening med at akkurat jeg skulle leve. Det var en villet plan fra Guds side. Deretter, noen få dager etterpå, ble jeg døpt og innlemmet i Guds rike. Et mektig vitnesbyrd fra Guds side om at Han vil ha meg i sin flokk. Opp gjennom barne- og ungdomsår fikk jeg god og grundig undervisning om hva Gud har gjort for oss (selv om jeg nok oftest følte at det var hva jeg gjorde og ikke gjorde som var viktigst.) Dessverre var denne kunnskapen stort sett rettet mot intellektet, og ga meg få gudserfaringer. Men jeg kan huske at jeg i et øyeblikk av redsel, da jeg var alene i lyn- og tordenvær, ba til Gud og tenkte at «nå må du ta kontrollen, jeg er helt avhengig av deg», og fikk en skjør erfaring av at Han var til å stole på.
Siden skulle jeg være så heldig å finne en mann som delte troen på Gud. Likevel – det var ikke før evangeliet åpenbarte seg for meg gjennom lesing av bøker som forklarte ting på en ny måte, at mitt Gudsbilde endret seg. Da det gikk opp for meg at Gud hadde sendt Jesus for at jeg skulle bli Hans, og at Han aksepterte og elsket meg slik som jeg var, var det som om alle byrder ramlet av skuldrene mine, og jeg kunne få ro og få tro. Denne tryggheten, denne troen, denne erfaringen, kom til meg først og fremst gjennom skrevne ord. Da gudsbildet mitt ble radikalt endret, skjedde det også noe med mitt menneskesyn. Mer om det en annen gang.
Malm viser i boken at det er først når vi slipper taket i drømmen om det perfekte indre livet og begynner å ta imot Guds nåde i det livet vi faktisk lever, at det vil vise seg at Guds nåde har virket mer i oss enn vi har skjønt. Som så mange andre, trodde jeg at jeg selv måtte forandres og bli god nok, før Gud kunne bli glad i meg. Først måtte jeg gjøre mitt, og så kunne Gud gjøre sitt. Så feil kan en ta. For når tid blir man god nok?
Å vite at jeg er elsket av Gud, er uten tvil den beste og største erfaringen jeg har i livet. Den erfaringen gjør at jeg kan elske, tåle, utholde og tro. Visst kan jeg tvile iblant, men den grunnleggende livsholdningen er at Gud elsker meg og vil meg vel. Da er det ikke så viktig å bli akseptert av alle andre mennesker. Det er ikke så viktig hva andre tror og mener om meg. Det er ikke så viktig hva jeg lykkes med og mislykkes med. Det er ikke så viktig hvilke åndelige opplevelser jeg får eller ikke får. Jeg er elsket – ikke på grunn av hva jeg er, men på tross av hva jeg er. Uten betingelser. Det er nåde.
Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.
Galaterne 2,20
Spænd over os dit himmelsejl.
Rør jorden med din finger.
Lad himmelbuen være spejl
for lyset, som du bringer.
Sæt fredens bue som et skjold
mod mørke, død og krigens vold –
du himmelbuens Herre.
Skænk os det klare kildevæld,
som skaber liv i strømmen.
Vi finder ikke kilden selv,
så hold os fast på drømmen:
At du er livets kilde, som
får blinde til at se sig om –
du underfulde Herre.
Vær sol på vores mælkevej,
og varm os i din sfære.
Lad Hellig-ilden brede sig,
så vi får mod at bære
vor klode som en blomstereng,
et liv i broget sammenhæng –
du fællesskabets Herre.
Den Danske Salmebok nr 29
I dag var det turdag igjen. Det ble en ordentlig trimtur med mye stigning og rask gange. Jeg synes det er best å enten gå rundtur eller fra A til B, og i dag ble det A til B-tur. Bilen ble parkert ved Grostøl, og så gikk jeg – via omveier – hjem igjen til Eidet. (Mannen kjørte bilen hjem.)
Turen gikk langs Postveien fra Grostøl, opp Kollingskaret, over Buheia, ned Budalen, over til Urdalen, opp deler av den, over til Salvesdalen og Salvestjønn, til Omvendte båt, ned til Sødalsmyra, via Stitjønn til nedre Gill og hjem.
Det er ennå lite farge i skogen, men hvitveis var kommet enkelte steder, og gåsunger skinte i sølv og gult. Svarttrosten sang litt for meg, og beveren hadde lagt igjen visittkortet – noen avgnagde stammer – ved Sødalsmyra.
La våren vokse i meg, Gud,
la frø som ligger gjemt
få spirekraft og bryte fram
fra kimer skjult og glemt.
La våren vokse rundt meg, Gud,
la fanger bli satt fri,
gi sultne brød og nakne klær,
Gud, bruk min hånd og tid.
La våren vokse med meg, Gud,
la hjertet bli en brønn
der nåden senkes langsomt ned
og pusten blir til bønn.
Gi dunst og damp fra fuktig jord,
la hestehov få gro,
så våren vokser i meg, Gud,
og livet skaper tro.
Fra «Alle år har du sett meg», Verbum forlag 2017
«Fridom er ferskvare», skrev Esther Moe på Twitter i dag. Utsagnet ga umiddelbart gjenklang hos meg. Spesielt nå som smittevernreglene endrer seg fra den ene dagen til den andre. Friheten vi tok for gitt i går, er ingen selvfølge i dag. Pengene som ga deg frihet i går, er kanskje borte i dag. Tilværelsen som ga deg frihet tidligere, er kanskje bundet i morgen. Dagen i dag er alt vi har.
Frihet er ferskvare. Det betyr for meg at jeg må ta vare på og være takknemlig for det jeg har frihet og mulighet til i dag: Jeg hadde blant annet frihet til å stå opp frisk, til å sykle til jobb, til å jobbe, til å få tannpleie, til å handle, til å spise meg mer enn mett, til å jobbe videre hjemme og til å slappe av. I morgen vil kanskje noen av disse frihetene være borte. Arbeid, helse og fritid er ikke selvfølgeligheter.
Som kristen har jeg åndelig frihet – gitt av nåde. Den åndelige friheten kan ingen ta fra meg. «I Ham (Jesus) er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene». Denne friheten er ikke ferskvare. Den varer evig.
I dag ble det en fin dag til Skråstadvarden og Omvendte båt med min kjære. Vi gikk fra Gill og opp Urdalen til Skråstadvarden. Derfra tok vi den ytre veien til Omvendte Båt og Oddersjå, før vi gikk nedover til Sødalsmyra/Kyrtjønn og Gill. (Vi var faktisk ikke helt bortom Omvendte Båt hvis du ser nøyere etter.) Det var en del glatte partier, så vi brukte ca. 1 time opp til Skråstadvarden og nesten 1 time derfra til Oddersjå. Turen ned gikk som normalt bortsett fra at det var mer folk og litt tendenser til kø…
Dessverre har jeg litt problemer med å få lastet opp bildene fra minnekortet på kamera, så det får bli til siden. Her ser du hvor turen gikk: https://www.relive.cc/view/v8qkj5AXQK6
Ord om ord 