I boka «Fri til å tjene», skriver Magnus Malm at «Det største behovet i et kristent fellesskap er mennesker som vet at de er elsket av Gud».

Hvordan vet jeg at jeg er elsket av Gud? Først kan jeg tenke at hele Bibelen er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet til oss mennesker, et kjærlighetsbrev til deg og meg hvor Guds omsorg stråler fra første skaperhandling til Jesus dør på korset for oss. Men dette kan likevel føles for vagt – for hvor er jeg i denne bibelhistorien? Hvordan vet jeg at Gud elsker akkurat meg? Hvis jeg føler meg liten og ubetydelig, hvis mine menneskelige erfaringer tilsier at jeg ikke er verd å elske, hvordan kan jeg da stole på disse ordene fra Bibelen? Jeg leser dem og forstår dem med tankene, men hvordan skal jeg kunne stole på ordene?

Jeg har også problemer med å føle Guds kjærlighet. Han føles så langt borte. Hvordan jeg kan vite og kjenne at Gud er glad i meg?

Kanskje kan vissheten komme ved å gå bakover i sin egen historie og finne spor av Gud og Hans kjærlighet. Selv i et hardt og vondt liv, vil mennesker finne spor av lys og godhet som kan vitne om et gudsnærvær.

Jeg er så heldig at jeg kan finne mange spor av Gud i mitt liv: Først at jeg ble født inn i denne verden. Det var en mening med at akkurat jeg skulle leve. Det var en villet plan fra Guds side. Deretter, noen få dager etterpå, ble jeg døpt og innlemmet i Guds rike. Et mektig vitnesbyrd fra Guds side om at Han vil ha meg i sin flokk. Opp gjennom barne- og ungdomsår fikk jeg god og grundig undervisning om hva Gud har gjort for oss (selv om jeg nok oftest følte at det var hva jeg gjorde og ikke gjorde som var viktigst.) Dessverre var denne kunnskapen stort sett retten mot intellektet, og ga meg få gudserfaringer. Men jeg kan huske at jeg i et øyeblikk av redsel, da jeg var alene i lyn- og tordenvær, ba til Gud og tenkte at «nå må du ta kontrollen, jeg er helt avhengig av deg», og fikk en skjør erfaring av at Han var til å stole på.

Siden skulle jeg være så heldig å finne en mann som delte troen på Gud. Likevel – det var ikke før evangeliet åpenbarte seg for meg gjennom lesing av bøker som forklarte ting på en ny måte, at mitt Gudsbilde endret seg. Da det gikk opp for meg at Gud hadde sendt Jesus for at jeg skulle bli Hans, og at Han aksepterte og elsket meg slik som jeg var, var det som om alle byrder ramlet av skuldrene mine, og jeg kunne få ro og få tro. Denne tryggheten, denne troen, denne erfaringen, kom til meg først og fremst gjennom skrevne ord. Da gudsbildet mitt ble radikalt endret, skjedde det også noe med mitt menneskesyn. Mer om det en annen gang.

Malm viser i boken at det er først når vi slipper taket i drømmen om det perfekte indre livet og begynner å ta imot Guds nåde i det livet vi faktisk lever, at det vil vise seg at Guds nåde har virket mer i oss enn vi har skjønt. Som så mange andre, trodde jeg at jeg selv måtte forandres og bli god nok, før Gud kunne bli glad i meg. Først måtte jeg gjøre mitt, og så kunne Gud gjøre sitt. Så feil kan en ta. For når tid blir man god nok?

Å vite at jeg er elsket av Gud, er uten tvil den beste og største erfaringen jeg har i livet. Den erfaringen gjør at jeg kan elske, tåle, utholde og tro. Visst kan jeg tvile iblant, men den grunnleggende livsholdningen er at Gud elsker meg og vil meg vel. Da er det ikke så viktig å bli akseptert av alle andre mennesker. Det er ikke så viktig hva andre tror og mener om meg. Det er ikke så viktig hva jeg lykkes med og mislykkes med. Det er ikke så viktig hvilke åndelige opplevelser jeg får eller ikke får. Jeg er elsket – ikke på grunn av hva jeg er, men på tross av hva jeg er. Uten betingelser. Det er nåde.

Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.

Galaterne 2,20