Ord om ord

De siste par ukene har jeg brukt litt tid på twitter. Dette sosiale mediet hvor man følger og blir fulgt. Jeg følger nå alt fra redaktører til prinsesser, it-folk og poeter, mennesker jeg kjenner og mennesker jeg ikke vet hvem er. Det er spennende. Det mest spennende er når folk henviser og linker til artikler som er gode og som man har noe igjen for å lese. Som kommentaren til Kathrine Aspaas i Aftenposten om raushet og dømmekraft. Her skriver hun om hvordan mediene og deriblant de sosiale mediene ofte utvikler seg til rene hylekor når vi har meninger om alle de andre, alle som gjør feil, som uttrykker seg dumt, som velger annerledes:

«Når vi ikke tåler å se hverandre prøve og feile – og prøve igjen. Når vi ikke tåler sårbarheten, blir vi selvgode, engstelige og dømmende. Og hver eneste øvelse i Det norske Hylekor binder oss enda et hakk tettere til masten. Vi blir enda litt reddere. Våger enda litt mindre.»

Heldigvis er ikke det ikke slik over hele linjen. Men både i sosiale medier og i det virkelige liv trenger vi påminnelser som dette. Som viser at vi trenger å gi hverandre lov til å feile, lov til å reise oss igjen. Som ser med undring og ikke fordømmelse på mennesker som er annerledes. Som minner om at de aller fleste prøver å gjøre så godt de kan. Som hjelper oss til å se bak fasadene, bak vellykketheten, der vi alle er ganske like. Der vi trenger å bli bekreftet som den vi er, å bli lyttet til, respektert og tatt på alvor.

Kanskje det bare er fint om fasaden slår sprekker iblant? Så blir vi mer menneskelige? Og kanskje vi ikke skal være så redde for å gjøre feil at vi ikke gjør noe?