Det er godt med helg. Og med helg kommer litt ekstra tid som kan brukes til det man finner det for godt, f.eks. geocashing, venninnebesøk eller blogglesing. Eller alt på en av samme dag. Lykke!
Anbefaler bloggen til denne damen som ser ut til å være en fornuftig kvinne. Hun skriver også på NRK.no i dag.
Av og til faller jeg pladask for en spesiell artist. Jeg har som tidligere nevnt hørt mye på Bill Fay i det siste, men nå fant jeg tilbake til Carrie Newcomer som jeg oppdaget ved en tilfeldighet gjennom Flylady. Hun har så mange fine tekster med smakfulle arrangementer og fine melodier. Noen er mer filosofiske enn andre, som denne:
Nyt!
Jeg har funnet leselysten igjen. Den ble borte et sted mellom hyttebygging og jobb, og lot seg ikke finne før søndagskvelden nå nettopp. Jeg begynte på flere bøker, på flere gode bøker, bøker jeg har hatt på «må-lese-listen» lenge, men uten at jeg fikk lest mer enn noen få sider før nesen krasjet med boka i senga en sen kveldstime.
Men nå er jeg i gang igjen. Leselysten er på plass! Boka som fikk meg på rett kjøl igjen var den nyeste boka til Carl Ruiz Zafón, Himmelens fange. Jeg leste og ble fengslet av den første boka «Vindens skygge» for flere år siden, men fikk aldri helt sansen for oppfølgeren «Engelens spill». Men nå er jeg fortapt igjen. Fortapt i det dystre, mørke og tåkefulle Barcelona hos en bokhandlersønn og hans venner. Perfekt for høstkvelder!
Og så har jeg funnet ut at Emmeline blogger igjen! Hvilken lykke! Hvorfor har ingen fortalt meg det? Ikke det at jeg er så veldig interessert i interiør, men det er jo ikke Emmeline heller. Men hun skriver så rasende festlig at jeg kan sitte og le høyt for meg selv mens jeg leser hennes betraktninger av barna, mannen, interiørbloggedamene og trendene som forandrer seg raskere enn hun aner.
Lenge leve leselysten!
Høst er strikketid. Mørke kvelder blir straks lysere med et fint strikkeprosjekt i hendene. Jeg har enda en rest igjen av en kronisk senebetennelse i armene, så jeg må porsjonere ut strikkingen i små bolker, og kanskje derfor koser jeg meg ekstra mye med det?
Det finnes mangt og mye på nettet som kan inspirere til strikking. Noen fokuserer mest på selve resultatet, andre skriver litt rundt ulike tema, og noen steder er det garn og garnvalg som er i fokus. Håper du liker dette utvalget:
«No man is an island», heter det i diktet av John Donne. Ingen mennesker lever helt alene, vi hører alle til et sted. Vi hører til i en familie, i en vennegjeng, i en klasse, i et kollegium, i en klubb, i en menighet, i en gruppe. Noen grupper hører vi alltid til, andre går vi inn og ut av, mer eller mindre frivillig.
Det er fascinerende å se hva for eksempel ungdommer er villige til å gjøre for å høre til i gjengen. Riktige klær, kule venner, riktig smak er viktig for å få være med. De som ikke passer inn blir skjøvet ut på sidelinjen og må kanskje prøve å få innpass i en annen gruppe. Barn og unge som ikke føler god tilhørighet, kan gjøre mye for å aksept og kjærlighet fra andre. Disse er sårbare for å bli utnyttet, noe vi stadig ser i ulike saker i media. Og på nettet er det lettere å komme i kontakt med og få aksept og oppmerksomhet fra andre mennesker, og så får man plutselig tilhørighet med mennesker man ikke burde ha tilhørighet til.
Paulo Coelho sier i sin bok «Zahir» at det ligger i menneskets natur å vise seg bare fra sin beste side – fordi vi alltid er på søken etter kjærlighet og aksept.
Det er godt å høre til, å være en av gjengen. Det er godt å føle seg trygg i gruppen man tilhører, å føle seg likeverdig som de andre. Og det er godt å få aksept som den man er, uten å måtte gjøre seg til.
«What if God was one of us«, synger Joan Osborne i sangen. Han er en av oss. Ikke bare hører vi til ham, men han hører til oss. Han ble en av oss. Han er en av oss. Ikke på grunn av hvordan vi er eller ser ut, men fordi vi er elsket som mennesker. Vi hører til. Som en av hans.
Av og til får man inntrykk av at noen tror at kristne mennesker er perfekte. Kanskje har vi selv lagt opp til at de får det inntrykket? Kristne er ikke mer perfekte enn andre. Men det er kanskje en liten forskjell på dem og andre? Forskjellen er at vi som kristne får legge feilene, de dumme valgene, skammen, skylden fra oss. Hos Ham som har båret dette for oss. For alle. Også for deg. Legg dine feil og mangler hos Jesus. Så kan du rette ryggen og gå videre. Tilgitt. For en forskjell. For en nåde.
Jeg har vært på noen fine høstturer i det siste. Forrige søndag var vi en forholdsvis lang tur til «den omvendte båt», og ellers har jeg vært på noen trimturer og andre småturer i nærområdet. Det slår meg at det jeg helst tar bilde av på slike turer, er sjø eller vann. Det er noe eget med det motivet, det er noe beroligende, men likevel levende med vannet. Ved et vann kan man sitte og se og tenke, og man har hele tiden noe å se på. Andre steder blir jeg fort rastløs, men ved vannet kan jeg sitte lenge.
Langs huset vårt går det en bekk, delvis i rør, og det jevne suset fra den har fått mange småbarn til å sove godt i vogna på verandaen vår. Barna som har soverom på den siden av huset, sover også godt til lyden av rennende vann.
Jesus er livets vann. Og han sier til kvinnen ved brønnen i Sykar og oss alle: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
Øvre Jegersbergvann, også kalt «Papirmøllevannet».
Det er så lett å få inntrykk av at alle andre har det så greit, er så vellykket og har alt de trenger og mer til, spesielt på de sosiale mediene. Men også i det virkelige livet. Hvem har ikke følt seg ille til mote etter å ha bladd seg gjennom dameblad, interiørblad og andre glansede forsider med alt på stell og pene vellykkede mennesker og tenkt – hva med meg? Jeg passer ikke inn i denne virkeligheten?
Vi er mange som er flinke til å pusse fasaden, men er vi gode til å slippe mennesker inn bak fasaden? Hva med å slutte å unnskylde seg over hvordan vi ser ut, hvordan huset er, hvordan barna oppfører seg og heller innrømme at – vel – sånn er vi? Hva med å vise litt av svakheten, og dermed la andre få mulighet til å være ærlige med hvordan de har det?
I Familie og mediers artikkel forteller ei ung jente om at bak hennes tilsynelatende vellykkede statusoppdateringer på Facebook, var ei jente som virkelig strevde, og som var så langt nede at hun tenkte på selvmord. Hvorfor? Hvorfor holder vi på med denne falskheten? Er jeg med på å opprettholde denne falske fasadepussingen?
Så er kanskje ikke Facebook det beste stedet å vise hele verden hvordan du har det på en dårlig dag. Men jeg tror likevel mange av oss kan øve oss i å være litt menneskelige, vise litt ærlig liv og slippe andre til bak fasaden. Det hadde åpnet for litt medmenneskelighet.
Vi som bor i et av verdens beste land, kan ikke si oss enige med Bibelens ord om at vi vet hvordan det er å ha for lite mat og å sulte. Men vi vet kanskje noe om å ha det vondt på andre måter. Og vi vet noe om å ha det godt. Og kanskje vi kan lene oss mot vår Frelser og si: «Jeg klarer alt i HAM som gir meg styrke».
Jeg har lyttet og lyttet til denne musikken, og jeg blir fengslet av denne lavmælte mannen som synger så inderlig om ytre uro og indre fred, om skjønnheten i naturen og tristheten i storbyen og som evner å formidle det han har å si på en ekte måte. Lytt og nyt!
ENNÅ
Ennå går vi sammen.
Fint å ha deg med.
Du og je har krige,
men gikk mæst i fred.
Je småfløg bratte bakker,
kløv den ville hei
og glømte følgjesvennen
som vart att etter meg
men brått så kom det glenner,
der vi to kunne stå
og kjinne tida kåmmå,
stænse litt og gå.
Je har ofte spurt meg:
å er leia di?
Går vi såmmå vegen?
Vet du leia mi?
Det var langt imilløm
øss to inniblænt.
Tungt å bli forlikt om
rætt og godt og sænt.
Ta meg fast i nævan.
Ennå har vi att
så lang en veg å traske
i måneskinn og natt.
Ja, ta meg fast i nævan.
Gjennom krig og fred,
gjennom slett og kupert
går vi, du og je.
