Jeg har vært på noen fine høstturer i det siste. Forrige søndag var vi en forholdsvis lang tur til «den omvendte båt», og ellers har jeg vært på noen trimturer og andre småturer i nærområdet. Det slår meg at det jeg helst tar bilde av på slike turer, er sjø eller vann. Det er noe eget med det motivet, det er noe beroligende, men likevel levende med vannet. Ved et vann kan man sitte og se og tenke, og man har hele tiden noe å se på. Andre steder blir jeg fort rastløs, men ved vannet kan jeg sitte lenge.

Langs huset vårt går det en bekk, delvis i rør, og det jevne suset fra den har fått mange småbarn til å sove godt i vogna på verandaen vår. Barna som har soverom på den siden av huset, sover også godt til lyden av rennende vann.

Jesus er livets vann. Og han sier til kvinnen ved brønnen i Sykar og oss alle: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»

Øvre Jegersbergvann, også kalt «Papirmøllevannet».