«No man is an island», heter det i diktet av John Donne. Ingen mennesker lever helt alene, vi hører alle til et sted. Vi hører til i en familie, i en vennegjeng, i en klasse, i et kollegium, i en klubb, i en menighet, i en gruppe. Noen grupper hører vi alltid til, andre går vi inn og ut av, mer eller mindre frivillig.

Det er fascinerende å se hva for eksempel ungdommer er villige til å gjøre for å høre til i gjengen. Riktige klær, kule venner, riktig smak er viktig for å få være med. De som ikke passer inn blir skjøvet ut på sidelinjen og må kanskje prøve å få innpass i en annen gruppe. Barn og unge som ikke føler god tilhørighet, kan gjøre mye for å aksept og kjærlighet fra andre. Disse er sårbare for å bli utnyttet, noe vi stadig ser i ulike saker i media. Og på nettet er det lettere å komme i kontakt med og få aksept og oppmerksomhet fra andre mennesker, og så får man plutselig tilhørighet med mennesker man ikke burde ha tilhørighet til.

Paulo Coelho sier i sin bok «Zahir» at det ligger i menneskets natur å vise seg bare fra sin beste side – fordi vi alltid er på søken etter kjærlighet og aksept.

Det er godt å høre til, å være en av gjengen. Det er godt å føle seg trygg i gruppen man tilhører, å føle seg likeverdig som de andre. Og det er godt å få aksept som den man er, uten å måtte gjøre seg til.

«What if God was one of us«, synger Joan Osborne i sangen. Han er en av oss. Ikke bare hører vi til ham, men han hører til oss. Han ble en av oss. Han er en av oss. Ikke på grunn av hvordan vi er eller ser ut, men fordi vi er elsket som mennesker. Vi hører til. Som en av hans.