STØRST
I møtet med dei store,
er det lett å kjenna seg liten.
Du vert overvelda og held tilbake i frykt
for å ikkje nå opp.
Men det er i møtet
med dei store det er
viktigst å vera seg sjølv.
Akkurat då ligg styrken der,
størrelsen din kjenner dei ikkje.
Det er i møtet med dei største han er mest vanskelig.
Kampen mot deg sjølv.
Gjengitt med tillatelse fra instagram-profilen @sykkelsong
Eg tror på ord
Eg tror på ord,
Eg tror på bøger.
Mest av alt
Tror eg på bibliotekene
Som lar oss tro ka me vil,
Og gjer oss lov til å velga fritt
Fra hyllene sine,
uten at de tar seg betalt for det.
Det e derfor
Bibliotekene e så
Troverdige.
Late lørdagsmorgener er det beste som finnes. Med eltefri deig på kjøkkenbenken fra i går kveld, startet morgenen med å sette noen skjeer deig på et steikebrett og steike og servere ferske rundstykker, både «vanlige» og glutenfrie, til barna og meg selv til frokost. Så var det god tid til kaffe og strikketøy og tid til å stikke innom både instagram, twitter og facebook. Man kan bli engasjert av slikt! Først lot jeg meg begeistre av Wasim Sahids innlegg om sykling på en slik måte at jeg bestemte meg for å sykle til byen litt senere i dag. Så fulgte jeg en lenke på facebook til dette lille intervjuet av en barnebokforfatter som ble oppsummert i ordene «Lev livet ditt, lev livet ditt». Deretter ble det tur innom bloggene jeg følger, de hadde stått på vent ganske lenge.
Jeg ønsker mine lesere en god helg med denne nydelige filmmusikken fra «Forrest Gump» som jeg så med døtrene mine i går kveld.
PS: I løpet av dagen har noen etterspurt oppskrift på de eltefrie rundstykkene, og slik lagde jeg de glutenfrie:
200 gr Semper mix med fiber
1/4 ts tørrgjær
3/4 ts salt
2 dl vann
Rør det tørre sammen og tilsett vann. La stå i 12 – 18 timer, f.eks. fra kvelden til morgenen eller fra morgenen til kvelden. Sett deigen med skje på steikeplaten og hev i 20 – 30 minutter. Stekes på 250 grader i 12 – 14 minutter. Pensle eventuelt med litt kaffe for å få finere brunfarge (den gir ingen smak.)
Rundstykkene med hvetemel ble laget etter oppskrift fra Trines matblogg, men jeg forvarmet ikke steikebrettet.
Han lever!
For en overraskelse. De hadde sett liket hans bli lagt i hula, de hadde sett stenen bli veltet foran. De hadde sett soldater stå vakt for å hindre skandaler. Og så sier kvinnene at han lever? «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?» Ja, hvor skulle de ellers lete?
For oss er det ikke like overraskende. Vi har hørt om det så mange ganger. Men å stå på kirkegården utenfor kirka og synge «Deg være ære, Herre over dødens makt» gir et glimt av hvilke krefter som var i sving og hvilken seier som fant sted påskedag for 2000 år siden. Døden er død! Svein Ellingsen uttrykker det så godt i salmen:
Selv om vi føler oss svake i verden,
bærer vi i oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
underet, skjedde på ny i vår dåp.Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jorddekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.
Så skal vi leve med Ham, den levende. Vi vil ikke finne ham død og begravd som andre profeter og helgener. Vi vil finne ham lys levende, midt iblant oss. Han kommer gjennom våre stengte dører og inviterer seg inn i våre lukkede hjerter og sier «Vær ikke redd». Han som var sterkere enn døden, er sterk nok til å tåle dine vanskelige dager. Han som har prøvd alt, vet hvordan du har det når sykdommen og angsten sliter. Han sier det samme til deg som han sa til disiplene da de satt redde i mørket: «Fred være med deg!»
God påske!
Bønn for ein liden syklist
Må bremsene alltid virka,
og dynamoen gje lys te di lykt,
må skruene ver festa,
så du sykle framøve – trygt.
Må sedet ha gode fjøring,
bagasjebrettet romslige plass,
må dekkene aldri ponktera,
om du treffe på stifter og glass.
Må giren gli lett og villigt,
og ringå ha fine klang,
må du alltid ha gode medvind,
og loft fyllt av foglasang.
Må trenå ver lysegrønne,
og udsikten åben og vid,
må mildver, sol og blomster,
ver me deg i all di tid.
Påskeferien har startet for barna, mens vi voksne må jobbe enda noen dager til. Men med ei supertravel arbeidsuke bak seg var det utrolig deilig å bare gå fra alt hjemme på fredag og kjøre til hytta tidlig på ettermiddagen. Etter litt mat var det bare å slenge beina på bordet og virkelig kjenne at man ikke skulle eller burde gjøre noen verdens ting. Strikketøyet ble noen centimeter lengre før det ble en sen middagslur på sofaen. Lørdagen ble det en tur i skogen og et lite kaffebesøk, og i dag … ville jeg bare hjem. Jeg blir dessverre så rastløs siste dagen, og det er egentlig ganske dumt. Det er nok fordi jeg vet at det er litt å gjøre før vi reiser, og at det ofte er jeg som tar ansvar for det. Og i stedet for å slappe av, går jeg og tenker på når tid vi må begynne å pakke, rydde og gjøre rent. Da er jeg skikkelig dårlig på å leve i nuet!
Men nå er vi hjemme og utpakket. Og snart klare for ei ny uke. Men først skal jeg leve i nuet denne søndagskvelden, uten tanke for arbeidsdagen i morgen. Tankene skal i stedet ta seg en tur til Ham som denne dagen for et par tusen år siden lånte et esel og red like inn i fiendens by, fullt klar over hva som var i vente. Og så skal jeg dele det med barna. Kanskje med denne filmen.
I går hadde jeg besøk av gode kolleger på hytta. Vi hadde en hyggelig ettermiddag og kveld med god mat og godt skravlehumør.
Her følger oppskrift og link til maten:
Bønnedip:
– 1 boks hakkede hermetiske tomater
– 1 glass chunky salsa
– 1 glass jalapeños (uten væsken)
– 1 boks brune bønner
Bland alt sammen i ei gryte, og varme til ca. romtemperatur. Hell i ei vid form. Fordel rømme eller creme fraiche over og strø rikelig med hakket koriander over tilslutt. Server med tortilla-chips.
Kyllingsuppen var «Snaskesuppe» fra bloggen «Enestående mat» og rundstykkene var eltefrie og baserte seg på ciabatta-oppskriften fra «Mat på bordet». (Jeg stekte dem i varm ovn ca. 15 minutter og hadde ca. 1/4 grovt speltmel i stedet for alt melet fint. Deigen ble laget kvelden i forveien.)
Etter en nedtur med et vondt kne og vond rygg i januar/februar, er jeg nå på god vei tilbake. Jeg fikk akutt vondt i venstre kne etter et par økter i januar som ikke var så ulike de vanlige øktene, men nok med litt dårlig oppvarming og en del bakkeløp som ikke kroppen var vant til. Jeg varierte treningen med raske gåturer på mykt underlag i skogen og begynte med styrketrening hjemme, godt hjulpet av boka «Frisk rygg«. Utfordringen min når jeg innimellom har gjort styrketrening, er at jeg har fått vondt i korsryggen, og derfor har gitt litt opp hele styrketreningen. Nå trener jeg ryggen skånsomt, og med på kjøpet får jeg også trening av mage og hofter og også bevegelighetstrening som jeg så sårt trenger. (Kan du sitte på huk med fotsålene i gulvet uten å tippe over?)
Mens jeg har trent alternativt, har jeg lest en del artikler om skadeforebygging og løpeskader. Det er ikke sikkert at det er asfalten som har skylda for mange av løpeskadene. Det er heller ikke sikkert at det er noe galt med kneet når kneet verker. Ofte er knesmerter utslagt av feilbelastning og stive hofter. Dermed er det mulig å bli kvitt smerter og skader ved riktig trening og tøying!
Fra Svarttjønn i Baneheia.
De siste ukene har jeg ikke turd å følge en treningsplan, fordi jeg ikke vet hvor mye kroppen (dvs. knærne og ryggen) tåler. Nå når jeg har løpt mindre en periode, er det veldig viktig å oppjustere løpetreningen gradvis. Så foreløpig blir det ingen lange, rolige turer på asfalt. Men i dag hadde jeg ei ordentlig kvalitetsøkt. Først rask gange i ca. 10 minutter, så rolig løping ca. 5 minutter og så 6 x 3 minutters intervaller ei fast runde. Jeg løp jevnt alle 6 rundene, og klarte å løpe siste runde 10 sekunder raskere – noe som resulterte i at jeg var oppe i høyere puls enn det jeg trodde var maxpulsen! Så nå må maxpulsen justeres på løpeklokka. Gøy å kjenne at kroppen virker igjen og at beina ikke har vondt av denne typen løping. Hjertet har det litt vondt så lenge det står på, men så blir det sterkere og bedre.
Alle 6 rundene gjennomført!
Til uka starter Terrengkarusellen, og det gleder jeg meg til. Når man har trent mye alene, er det gøy å komme sammen med andre løpeinteresserte og og presse seg litt mer enn på alene-turene. Det skal også bli moro å se hvordan formen er i år kontra i fjor når løypene er like som fjorårets. Vil tidene være de samme eller har kontinuiteten i treningen gjort at jeg er raskere i år enn i fjor? Time will show..
Jeg er så glad i diktet «Henta» av Johann Grip. Å få være liten og ha noe å tro på som er større, klokere og sterkere, er noe mange mennesker har behov for. For meg er det selvsagt at dette «noe» er Gud. Det er han som henter eller venter i andre enden når livet en gang tar slutt. Det er han jeg hører til hos, det er han som gjør meg trygg. Og når den dagen kommer at jeg er ferdig med livet her, håper jeg at jeg møtes med ordene «Velkommen hjem!»
Etter å ha brukt vinterkveldene på strikking av votter, sokker og luer til kjente og ukjente, fant jeg endelig tilbake til lesegleden. Den forsvinner iblant, gleden over å lese ei god bok. Jeg finner ikke alltid roen til å komme ordentlig på bølgelengde med bøkene. Men så skjer det plutselig at man blir fanget av historien, lever seg inn i et annet menneske, forsvinner fra alt rundt seg og lever i bokas verden for en stund.
I dag leste jeg ferdig «Den enkle sannhet» av Jodi Picoult. Ei bok jeg aldri hadde lest om det ikke var for at den ble anbefalt i en facebook-samtale som handlet om livet i en lukket menighet, noe jeg har en viss erfaring fra. Tittelen «Den enkle sannhet» henspiller på at Amish-slekten selv kaller seg «De enkle», men boka var ikke enkel. Den ga passe motstand, var passe spennende og ikke så sort-hvit som man kunne tro på forhånd. For hva skjer når ei 18 år gammel Amish-jente blir beskyldt for å ha tatt livet av sitt nyfødte barn? Og hvorfor velger advokaten å flytte inn til jentas familie når hun skal forsvare henne? Og hvem lærer mest av den andre; advokaten eller jenta? Les og bli litt klokere!
I helga var det Elin Ørjasæters bok «Det glade vanvidd» som ble pløyet gjennom. Ei festlig bok om å være kvinne i det moderne Norge, om venninneterror, skjønnhetsoperasjoner og en familie full av liv. Følg gjerne forfatteren på twitter under brukernavnet @orjas.
Enda et par bøker fikk jeg med hjem fra biblioteket sist. De får du høre mer om hvis de er gode nok. Imens skal du få glede deg over et sitat fra boka «Det glade vanvidd» fra avsnittet «Lykke»:
Kjærlighet er å ta vare på. Kjærlighet er å stå tidlig opp for at bikkja skal få mosjon. Kjærlighet er å dra båten opp etter en øytur med surmuling og krangling, kjærlighet er å få ungene til å ta av seg vestene, la dem løpe av gårde for å kjøpe is, samle sammen pikkpakket og kjøre til butikken for å kjøpe ny håv, fordi ungene har ødelagt den gamle for ellevte gang.
Dagbladets samlivsspaltister påstår at kjærlighet er rødvin og turer til Paris. Det er ikke det. Det er noe annet. Kjærlighet er å bli værende. Kjærlighet er plikt. Plikt og den dypeste glede.
Ord om ord 