Det er late dager på hytta. Tid til å sove lenge, spise sent, strikke, lese, prate og lage god mat. Tid til å gjøre ingenting. Tid til å treffe familie og venner, tid til å plukke bær til kveldsmaten. Tid til å løpe og tid til å gå. Tid til å tenke, tid til å be. Tid til å kjede seg og tid til å gå lei av å gjøre ingenting. Tid til å gjøre de tingene man ikke rakk i fjor, – kanskje?
Fortsatt god sommer!
Tittelen på innlegget i dag er identisk med tittelen på ei bok av Thomas Sjödin. Den står på leselisten min, men jeg har ikke fått kjøpt/lånt den ennå. Derimot fikk jeg hørt et foredrag med forfatteren i dag, og det var inspirerende. Han oppfordret blant alle tilhørerne som hadde tenkt på å skrive bok om å faktisk gjøre det! Og han avsluttet med å fortelle om ei dame, Bronnie Ware, som blogget, og som – da hun begynte å skrive ned hva mennesker angrer på når de ligger for døden, fikk mangfoldige tusen lesere over natten. Dermed ble også jeg engasjert nok til å blogge – kanskje det er en leser der ute som setter pris på noe av det jeg deler i dag? Om ikke i dag, så kanskje en annen dag?
Det er mye man ikke må. Men det er også mye man faktisk må. Men det som kommer frem i Sjödins foredrag, er at om man gjør mer av det man liker å gjøre, trives med og som man får til, så vil det gi retning til livet og og man kan bidra på en god måte i sitt «kall» her i livet. De tingene man driver på med av plikt men som holder en nede, som tapper for energi og som man gjør fordi andre mener at man skal gjøre det mer enn at en selv ønsker det, det skal man gjøre mindre av. Ved å si nei til noe, sier man ja til noe annet!
Innen idrett har lignende budskap vært formidlet, og Ingrid Kristiansens blogg som jeg leser, har ofte nevnt ordene fra Willi Railo: «Jeg må ingenting, jeg bør ingenting, jeg skal ingenting» – og til «jeg må, jeg bør og jeg skal». Der handler det om å finne sin egen motivasjon for å drive på med trening. Selv gjør jeg kjedelig styrketrening hver uke fordi jeg vil løpe, og ikke fordi noen andre mener jeg bør gjøre det. (Jo, selvfølgelig har fysioterapeuten en rolle her, men det handler først og fremst om jeg selv vil oppnå noe eller ikke.) Men du må ikke gjøre det om ikke du selv synes det er viktig.
Det er mye man ikke må. Man må for eksempel ikke pusse opp kjøkkenet selv om det begynner å slites. Man må ikke reise til andre siden av verden selv om man har muligheten. Man må ikke jobbe mer for å tjene nok til å ha det som naboen har. Man må ikke gjøre det man alltid har gjort bare fordi man tror at de andre forventer det. For hva er det som er viktig når alt kommer til alt?
De 5 forholdene som mennesker ifølge Bronnie Ware i boken «The top five regrets of the dying» oftest angrer på er disse:
Her har jeg noe å strekke meg mot, spesielt når det gjelder punkt 3 og 4. Å ta kontakt og holde kontakt med menneskene som betyr noe i livet mitt, er absolutt en «må-ting». Ikke som noe ork, men som noe godt og nødvendig for å ha gode relasjoner til de rundt seg. Jeg er heller ikke flink til å uttrykke følelser, og det er noe som jeg har øvd meg på en stund. Det å tørre å være sårbar, å tørre å være ærlig når ting ikke er så bra. I noen tilfeller tror jeg at jeg beskytter menneskene rundt meg ved å ikke si hvordan jeg selv har det, men til slutt er de andre det går utover når jeg ikke er ærlig med hvordan jeg har det.
Det er mye man ikke må. Men det som man faktisk må er å leve det livet som man – når man kommer til slutten og ser seg tilbake – kan si med ærlighet: Jeg prøvde å leve et liv i tråd med hva som var riktig for meg og som jeg var kalt til.
Etter en ufrivillig løpepause i februar og mars, har jeg nå, sakte men sikkert, kommet tilbake til en god rytme med løpetur 3 dager i uken. Jeg har ikke hatt symptomer fra plantarfascitten siden oppstarten før jeg dessverre kjente litt igjen nå nylig. Kanskje det var forbigående, kanskje jeg må gjøre noen justeringer, men ellers er jeg godt fornøyd med å ha kommet opp i 90 minutters tur sist uke. Siden jeg ikke løper på asfalt ennå, og ikke skal løpe hardere enn sone 2, blir det ikke jevn løping i terrenget, men gåing i de bratte og lange oppoverbakkene, og løping ellers. Målet om en hel maraton i Amsterdam til høsten står ved lag, men det blir et annet tidsmål enn det jeg hadde sett for meg da jeg meldte meg på for over 1/2 år siden. Målet nå er å holde seg så skadefri at jeg faktisk kan gjennomføre. Det er litt gøy at min mann også blir med og også skal løpe hele maraton-distansen. Det som ikke er så fullt så gøy, er at han er supersprek etter mange års sykling, og løper ut på lange og harde turer utenom problemer i et tempo jeg bare kan drømme om.
Forrige innlegg handlet om store og viktige ting. Av de ganske uviktige tingene, er løping en av de som betyr mye for meg. Menneskene jeg treffer gjennom løpingen, naturen som jeg bruker mye mer aktivt, mestringsfølelsen og endorfinene er alle faktorer som bidrar til at dette gir meg mye. Og ikke minst helse- og humøreffekten! Hvem kommer hjem fra løpetur og føler seg i dårlig form og humør? Ikke du heller?
Jeg prøver å få til et par styrke- og tøyeøkter i uka også, men det er ikke alltid jeg klarer det. Det er stort sett det tilpassede styrkeprogrammet fra fysioterapeuten jeg følger, men forrige gang variert jeg mage- og ryggøvelsene med disse fra Ingrid Kristiansens blogg som jeg følger. Av og til er det deilig å variere, men stort sett er det fint å bare gjøre det man må gjøre, uten å vurdere så mye annet. Og jeg må tydeligvis gjøre styrketrening og tøye ut for å kunne tåle løpingen. Det er vel sunt for resten av livet også, det.
Løp når du kan, gå hvis du må, kryp om nødvendig, men aldri gi opp!
Etter en forholdsvis travel mai og første halvdel av juni, har pliktene utenom jobb roet seg kraftig. Barna har sommerferie både fra skole og faste fritidsaktiviteter. Avslutninger er overstått og vitnemål hentet. (Er det ikke rart det heter sommeravslutninger når sommeren ikke skal avsluttes, men begynnes?)
Det har vært litt mer tid til å lese. Jeg leste «Hvem bestemmer i ditt liv» av Åse Nilsonne på hytta sist helg. Den handler om oppmerksomt nærvær og anbefales herved. De fire hjørnesteinene i oppmerksomt nærvær er ifølge boka:
Avsnittet jeg likte best, handlet om tid. Om hvordan det å ikke bekymre seg for fremtiden, og ikke la fortiden plage seg, men å «forminske» problemet til å handle om akkurat her og nå, kan gjøre problemet mye mindre. Å utvide eller forminske tidsvinduet, kan hjelpe i ulike situasjoner.
Boken lar meg reflektere over hvem som bestemmer i livet mitt. Vi har alle en del av livet som er definert på forhånd, gjennom blant annet arv, oppvekstmiljø og tilfeldigheter/skjebner. Men vi har også en lang rekke valg og muligheter til den resterende delen. Hvilken retning vil vi gå? Hva vil vi gjøre med de mulighetene vi har? Hva skal til for å gå den bestemte retningen? Skal vi gjøre bevisste valg for å komme dit, eller skal vi bare la omgivelsene våre styre livet vårt? Skal andre velge for oss eller vil vi velge selv?
I kirka i dag handlet prekenen også om dette: Å velge retning og finne ut hva som er viktig og uviktig, og ikke minst – hva som er viktigst. Presten skisserte 3 forhold som kan være et mål for meg som kristen for hva som skal prioriteres og gi retning for livet:
Så reflekterer jeg over både bokas innhold og prekenen i dag og tenker – hva er mitt mål med livet? For meg kan de 3 punktene adopteres og være mine mål. Da må jeg bruke disse målene og styre livskursen etter dem. Det betyr at valgene jeg tar og mulighetene jeg får skal være i overensstemmelse med målene. Sansynligvis må kursen justeres flere ganger, for kart og terreng stemmer ikke alltid. Men jeg har et håp og et ønske om at ved å ha disse målene for livet, vil Jesus prege meg på en slik måte at Hans godhet og kjærlighet kan nå videre til menneskene jeg omgås og de jeg vil møte i fremtiden. Da trenger jeg ikke være redd for å ikke være god nok, føle meg for liten til å bety noe eller være slik jeg tror at andre vil jeg skal være. Da vil jeg ha – ikke bare den beste veiviser for å nå målet, men selve Veien tilgjengelig. «Jeg. Er. Veien.«
Måtte Ånden velsigne deg med ubehag, så du reagerer på lettvinte svar, likegyldighet og overfladiske relasjoner, og bevarer ditt hjerte fremfor alt du bevarer.
Måtte Ånden velsigne deg med sinne, mot urettferdighet, undertrykkelse og utbytting av mennesker, slik at du arbeider for fred og rettferdighet.
Må Ånden velsigne deg med tårer, så du sørger med dem som opplever lidelse og avvisning, og rekker ut din hånd så smerte kan vendes til glede.
Og måtte Ånden gi deg dårskapens velsignelse, så du fortsatt lever i den tro at dine handlinger kan utgjøre en forskjell, og du gjør ting som andre hevder ikke kan bli gjort.
Richard Rohr
Denne ukens A-magasin ga meg en god leseopplevelse. Intervjuet med Frode Grytten, forfatteren som nå er aktuell med skuespillet «Albert&Anna», sammenlikner den livslange kjærligheten med hagearbeid. Det er nok ikke noe nytt, men måten han beskriver det på, gjør at den «ordinære» kjærligheten beskrives så fint, som noe å trakte etter. Å stelle hagen sammen er som å leve et liv sammen. Det krever arbeid og utholdenhet, vanning, luking og gjødsling. Og snakking. Grytten hevder at man må fortsette å snakke med hverandre, ellers går det som med hagen som ikke blir stelt: den gror vill, slutter å vokse eller dør. «Sånn er det med kjærlighetsarbeid òg, du må faktisk gå ut der og holde på med det». Kjærlighetsarbeid – smak litt på det ordet!
I intervjuet skrives det også om det ordinære livet: «Kulturen trenger bilder av helt ordinære liv». …. «Dyrkingen av det ekstraordinære styrer altfor mye av det vi holder på med. Folk mister bildene av seg selv og hvem de er – de tror at verden bare består av galninger. Det er viktig at de gale finnes der, at man kan se at de er gale, men det må også være en motsats til det. Det finnes helt ordinære mirakler som vi bare glemmer.» Videre refser han journalistikken som hele tiden søker mot det ekstreme. Som elsker det og dyrker det. «Alt det vanlige, alt det fine, rolige, rare og originale vi holder på med, det blir ikke synlig. Men det må det være».
Bloggen min er et forsøk på å beskrive og dele det ordinære. Å vise et liv som ikke er spesielt på noen måte, tvert imot ganske ordinært. Vi trenger å dele våre ordinære liv. Vi har behov for å se at det normale er det vanlige, og at det «kjedelige A4-livet» kan være et godt og innholdsrikt liv som gir gode oppvekstvilkår for barn, trygghet i parforhold og stabilitet i en ustabil verden. Et liv som ikke nødvendigvis er riktig og godt for alle, men for veldig mange. Et liv som ikke er perfekt, men som er godt nok. Et liv som kan være ensomt og sosialt, føles mislykket og vellykket, være fylt av oppturer og nedturer. Men mest av alt er noe midt i mellom.
Igjen og igjen må vi minne oss selv og våre barn og ungdom på at den delen av de andres liv vi ser på Instagram, ikke er hele livet. Det er et redigert liv. Det er øyeblikksbilder når livet er bra, stort sett. Men livet vårt er ikke bare bra. Det blir som regel tydelig når vi møter hverandre. Kanskje må vi bli flinkere til å dele det som ikke er så bra, også på sosiale medier. Men først og fremst må vi ut og leve med hverandre i det virkelige livet. Som Frode Grytten sier til slutt: «Vi må våge å utsette oss for verden på en eller annen måte».
Siden sist har jeg lest «Oppstandelse» av Eivind Buene, «Fasandreperne» av Jussi Adler Olsen og «Et hummerliv» av Erik Fosnes Hansen.
Alle bøkene ble tatt med hjem fra biblioteket med litt hastverk. «Oppstandelse» fanget interessen både pga. tittelen men også pga vaskeseddelen: Vet man hvor langt man kan gå før man har gått for langt? Første del av boken var interessant, for den beskrev en oppvekst i en kristen sammenheng med noen som gikk for langt, ikke helt ulikt en oppvekst jeg selv har hatt. Men siste del av boken likte jeg ikke. Hovedpersonen med partner bryter ut av normale seksuelle normer og lever på en måte som jeg tror de fleste ikke vil akseptere. Kanskje forfatteren likevel får frem her at man kan gå for langt, men at man ikke skjønner rekkevidden av det før det er for sent?
Krimboka «Fasandreperne» likte jeg godt, til krim å være. Som tidligere nevnt har jeg prøvd å like krim uten å få det til, men nå har jeg vært fornøyd med å lese bøker av både Lars Kepler og Jussi Adler Olsen. Spesielt medhjelperen Assad som følger kriminalbetjent Carl Mørck i Adler Olsens bøker, tilfører en lun humor og gjør det hele litt mer fornøyelig.
Et hummerliv er en oppvekstroman. Historien fortelles fra gutten Sedds synsvinkel. Han vokser opp hos sine besteforeldre som bor på og driver et høyfjellshotell som man raskt skjønner at har hatt sin storhetstid. Sedd er en veslevoksen kar som prøver å finne ut hvem han er og hvem foreldrene er eller var. Han må trø til i vanskelige situasjoner, og den veslevoksne gutten beskriver med innlevelse hvordan livet arter seg blant bare voksne mennesker. Jeg anbefaler gjerne denne boka videre.
Følg meg gjerne på Goodreads.
Som tittel på bloggen har jeg ordene «Det beste i livet». Med ujevne mellomrom skriver jeg om hva som er det beste i livet mitt. Kanskje det kan bidra til at du også kan finne det gode i livet ditt akkurat nå? Sist skrev jeg om dette.
Det beste i livet mitt akkurat nå er det uventede gode som jeg kan ta imot:
Ny venn. I går møtte jeg ei dame som jeg vet hvem er og som jeg kjenner som «mammaen til». Jeg traff henne helt uventet, og vi kom i prat. Vi fikk en god stund, og hadde plutselig mer til felles enn vi visste om. Jeg kunne valgt å holde en høflig avstand, å la det bli med det ene møtet, men valgte å invitere til noe mer. Det ble et uventet god formiddag i går og i dag og vi kommer helt sikkert til å få flere fine opplevelser sammen.
Nåde. I en fin keltisk sang synger man i et av versene «Vil du trosse angst og uro, vil du følge meg, Ta imot deg selv med nåde på en ukjent vei. Hvor vanskelig kan det ikke være å tilgi seg selv for urett man har gjort og dumheter man angrer på. På tross av at man har fått tilgivelse av andre, fortsetter man å mane frem det vonde igjen og igjen. Men man har lov å legge det bak seg. Man har lov å ta imot seg selv også med nåde og gå videre.
Natur. Det er en fantastisk årstid vi har nå, og her sør fikk vi smake på sommervarme i går. Ute er det fuglesang fra morgen til kveld, og det lukter jord og blomster og liv overalt hvor man går. I skogen er det gustne brune blitt yrende grønt, og alt som lever synger liksom ut som Vamp synger: «For alt så har liv seie: Eg vil, eg. Blomstene og vil ha plass te seg.»
Nøttekake. I dag var jeg i bursdagsselskap til en 4-åring, og der var det kaffe og kake og all slags godt. Så deilig det er å være gjest i en barnebursdag og få alt servert. Og spise kake med blå marsipan og bli blå på tunga til 4-åringens store glede.
NRK. Hvis statskanalen en dag skulle forsvinne, er jeg sikker på at vi vil savne den. (TV er bare SÅ 2014 ifølge ungdommen her i huset.) Akkurat nå er det krimserien «Broadchurch jeg følger. Hver mandagskveld er det dobbeltepisode om livet i den engelske landsbyen hvor de to etterforskerne prøver å leve sine liv midt oppi jobbens bestialiteter. Jeg kunne egentlig ønske at jeg så mer på TV enn jeg gjør. Spesielt burde jeg se flere dokumentarer og lære mer om verden rundt meg. Flyktige overskrifter på nettavisene gir lite næring til hjernen. Fortsett å lage bra TV, NRK!
Hva er det beste i ditt liv akkurat nå? Noe av dette?
Da minstemann for noen dager siden sto på kjøpesenteret her i byen og danset breakdance helt alene foran et publikum, var det en stolt mamma som stod og så på. Han var ikke så lite stolt selv, heller. Han har danset et snaut år, og har ikke vært spesielt god motorisk, så at han har blitt så god og nå turde dette, var kjempegøy. Minstemann er det første av våre barn som går på offentlig skole og deltar i organisert fritid på lik linje med «alle andre», så kanskje det er derfor jeg blir så stolt og glad når han trives med fritidsinteressene sine. Når han tør, prøver og lykkes. Jentene har gått på kulturskole og etterhvert blitt med både på turn, friidrett og annen aktivitet, men det har ikke blitt «med hele seg» før de siste årene.
Å oppleve mestring gjennom fysisk aktivitet gir selvtillit og glede. Hvem husker ikke den gode følelsen da man var barn og tok frem sykkelen om våren og kunne slenge seg på og suse av gårde. Eller når man ble trygg i vann og hoppet fra en høyde som man gruet litt for, men våget likevel. Jeg tror det er den samme gode følelsen av mestring som nå har gitt meg så stor glede av å løpe. Å føle seg så fri og kjenne at man får til noe og blir bedre og sterkere og kan løpe lengre og raskere, det er en herlig følelse.
Etter et skadeavbrekk i februar og mars, er jeg nå tilbake i løpeskoene. Sakte men sikkert har jeg jobbet meg tilbake ved hjelp av styrketrening og forsiktig løping, og nå er jeg oppe i 40 minutters løpe-tid. Ennå har jeg begrensninger på hyppighet og lengde, men hvis alt går bra de neste ukene, har jeg tro på at jeg kan løpe omtrent som jeg vil om en måneds tid.
Det er ei herlig tid å få lov til å bruke kroppen utendørs, og vårværet har kommet her i sør. Sykle-til-jobben-aksjonen gjør at jeg prøver å bytte ut enda flere av bilturene med sykkel- eller gåtur.
Jeg ønsker deg en god og aktiv vår med sol og glede!
Det er påske og oppstandelse. Oppstandelse i naturen i alt som lever og gror ut av den tilsynelatende døde jorden, og oppstandelse fra død og grav for Jesus, påskens hovedperson. Hvor sannsynlig hadde det vært å tro at den visneste løk ville bære en fargerik blomst om noen måneder hvis man ikke hadde sett eller hørt det før? Hvor sannsynlig hadde det vært å tro at den mørke inntørkede puppen skulle bli til den nydeligste levende sommerfuglen om man ikke hadde visst det på forhånd? Hvor sannsynlig ville det vært å tro at det fantes et liv etterpå hvis man var et foster i en livmor og det var den eneste virkeligheten man kjente?
Vi tror på oppstandelsen som skjer i naturen om våren, for vi ser det med våre egne øyne, og vi har etterhvert lært at det er slik det henger sammen. Jeg har ikke sett Jesus verken død eller levende, men jeg tror på begge fakta som er bevitnet av så mange at det er ingen som helst grunn til å tvile på det. Hadde jeg ikke kunnet vite sikkert at Jesus både var helt død, men også stod opp levende igjen med en kropp som vitnet om korsfestelse, hadde det vært vanskeligere å tro. Men nå tror jeg fordi jeg vet. Og å stå ute på kirkegården midt blant gravene med og synge «Deg være ære, Herre over dødens makt» sammen med de andre i menigheten, er en like stor opplevelse hver eneste påskedag. Han lever og vi skal leve.
Som så ofte i påsken har været skiftet fra det fineste vårvær til nærmest vinterlige forhold. Snø og kulde har gjort avslutningen på påsken riktig så ufyselig, men heldigvis har jeg nå føtter som kan både gå og løpe forsiktig, så jeg har fått meg noen fine turer flere dager i påsken. Kjedelige øvelser har gitt resultater, og jeg har et forsiktig håp om å komme tilbake til god løpeform i løpet av våren. Inntil det er avklart er det bare å skynde seg langsomt etter anvisning fra min gode fysioterapeut og behandler.
God påske og god vår!
Oppstandelse i naturens form.
Ord om ord 