Etter en forholdsvis travel mai og første halvdel av juni, har pliktene utenom jobb roet seg kraftig. Barna har sommerferie både fra skole og faste fritidsaktiviteter. Avslutninger er overstått og vitnemål hentet. (Er det ikke rart det heter sommeravslutninger når sommeren ikke skal avsluttes, men begynnes?)

Det har vært litt mer tid til å lese. Jeg leste «Hvem bestemmer i ditt liv» av Åse Nilsonne på hytta sist helg. Den handler om oppmerksomt nærvær og anbefales herved. De fire hjørnesteinene i oppmerksomt nærvær er ifølge boka:

• Observere – å være oppmerksom på hendelser, følelser, tanker og reaksjoner. Å tillate seg å leve i nået.
• Beskrive – å sette ord på det vi er oppmerksomme på. Å skille mellom reaksjonene våre og de hendelser som utløser dem. Å betrakte tanker og følelser som subjektive refleksjoner over situasjoner og hendelser.
• Ikke dømme – å observere og beskrive uten å henge fast i verdivurderinger som «godt» eller «dårlig». I stedet være oppmerksom på handlinger og konsekvenser.
• Delta – å delta smidig og spontant i det som skjer, uten å ha oppmerksomheten rettet mot seg selv.

Avsnittet jeg likte best, handlet om tid. Om hvordan det å ikke bekymre seg for fremtiden, og ikke la fortiden plage seg, men å «forminske» problemet til å handle om akkurat her og nå, kan gjøre problemet mye mindre. Å utvide eller forminske tidsvinduet, kan hjelpe i ulike situasjoner.

Boken lar meg reflektere over hvem som bestemmer i livet mitt. Vi har alle en del av livet som er definert på forhånd, gjennom blant annet arv, oppvekstmiljø og tilfeldigheter/skjebner. Men vi har også en lang rekke valg og muligheter til den resterende delen. Hvilken retning vil vi gå? Hva vil vi gjøre med de mulighetene vi har? Hva skal til for å gå den bestemte retningen? Skal vi gjøre bevisste valg for å komme dit, eller skal vi bare la omgivelsene våre styre livet vårt? Skal andre velge for oss eller vil vi velge selv?

I kirka i dag handlet prekenen også om dette: Å velge retning og finne ut hva som er viktig og uviktig, og ikke minst – hva som er viktigst. Presten skisserte 3 forhold som kan være et mål for meg som kristen for hva som skal prioriteres og gi retning for livet:

1. Jesus Kristus. Uten Ham hadde vi ikke vært til, uten ham hadde vi ikke vært kristne. Han er Veien. Sannheten. Livet. Har jeg Jesus som mål og retning, er jeg på Veien. (De første kristne kalte seg visstnok for «de som følger Veien».)
2. Oppmerksomhet. Hvem og hva gir vi oppmerksomhet? Hvordan høre Guds stemme i alt bråket og støyen rundt oss? Gud er nær oss uansett om vi holder Ham på avstand. Gir vi Ham oppmerksomheten vår så Han kan få prege oss og gi oss det Han vil gi?
3. Forsoning. Først og fremst å bli forsonet med Gud gjennom Jesus, – å være tilgitt og rettferdig. Men også å forsone seg med hverandre, med seg selv og med livet slik det er. Er man forsonet, har man fred.

Så reflekterer jeg over både bokas innhold og prekenen i dag og tenker – hva er mitt mål med livet? For meg kan de 3 punktene adopteres og være mine mål. Da må jeg bruke disse målene og styre livskursen etter dem. Det betyr at valgene jeg tar og mulighetene jeg får skal være i overensstemmelse med målene. Sansynligvis må kursen justeres flere ganger, for kart og terreng stemmer ikke alltid. Men jeg har et håp og et ønske om at ved å ha disse målene for livet, vil Jesus prege meg på en slik måte at Hans godhet og kjærlighet kan nå videre til menneskene jeg omgås og de jeg vil møte i fremtiden. Da trenger jeg ikke være redd for å ikke være god nok, føle meg for liten til å bety noe eller være slik jeg tror at andre vil jeg skal være. Da vil jeg ha – ikke bare den beste veiviser for å nå målet, men selve Veien tilgjengelig. «Jeg. Er. Veien.«