Det er påske og oppstandelse. Oppstandelse i naturen i alt som lever og gror ut av den tilsynelatende døde jorden, og oppstandelse fra død og grav for Jesus, påskens hovedperson. Hvor sannsynlig hadde det vært å tro at den visneste løk ville bære en fargerik blomst om noen måneder hvis man ikke hadde sett eller hørt det før? Hvor sannsynlig hadde det vært å tro at den mørke inntørkede puppen skulle bli til den nydeligste levende sommerfuglen om man ikke hadde visst det på forhånd? Hvor sannsynlig ville det vært å tro at det fantes et liv etterpå hvis man var et foster i en livmor og det var den eneste virkeligheten man kjente?

Vi tror på oppstandelsen som skjer i naturen om våren, for vi ser det med våre egne øyne, og vi har etterhvert lært at det er slik det henger sammen. Jeg har ikke sett Jesus verken død eller levende, men jeg tror på begge fakta som er bevitnet av så mange at det er ingen som helst grunn til å tvile på det. Hadde jeg ikke kunnet vite sikkert at Jesus både var helt død, men også stod opp levende igjen med en kropp som vitnet om korsfestelse, hadde det vært vanskeligere å tro. Men nå tror jeg fordi jeg vet. Og å stå ute på kirkegården midt blant gravene med og synge «Deg være ære, Herre over dødens makt» sammen med de andre i menigheten, er en like stor opplevelse hver eneste påskedag. Han lever og vi skal leve.

Som så ofte i påsken har været skiftet fra det fineste vårvær til nærmest vinterlige forhold. Snø og kulde har gjort avslutningen på påsken riktig så ufyselig, men heldigvis har jeg nå føtter som kan både gå og løpe forsiktig, så jeg har fått meg noen fine turer flere dager i påsken. Kjedelige øvelser har gitt resultater, og jeg har et forsiktig håp om å komme tilbake til god løpeform i løpet av våren. Inntil det er avklart er det bare å skynde seg langsomt etter anvisning fra min gode fysioterapeut og behandler.

God påske og god vår!

Oppstandelse i naturens form.