Tausheten

Tausheten
rungende taushet
et stort ingenting
knytter knute i nakken

svar meg
spørsmålet henger
i sårbarheten
jeg kastet ut

Jeg tåler 
alle svar
din grunn kan respekteres
men hvordan
skal jeg 
ta imot
tausheten

Publisert i Dikt | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Veiviser

Er du på leting etter noen av disse temaene på bloggen?

Å velge annerledes

«Mot normalt» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/535 

«Hva er du redd for» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/3499

«Soundtrack of my life» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/1303 med Siri Nilsens sang «Hvor skal du gå»

Å høre til: 

«Å høre til» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/955 

«Hva er du redd for» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/3499

«Å komme hjem» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/1182

Identitet:

«Å være elsket» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/3974 

«Hvem jeg er» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/3432 

«Soundtrack of my life» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/1303

«Veien og målet» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/2936

Tro:

«En Gud å tro på» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/4201

«Nåde» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/872 

«Nåde eller plikt» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/1079 

«Å komme hjem» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/1182 

Menighet

«Ja til». https://wordpress.com/posts/annegretekaspersen.com?s=menighet 

«God gudstjeneste» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/3755

«Å være elsket» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/3974

«En Gud å tro på» https://wordpress.com/post/annegretekaspersen.com/4201

Er det noe du savner eller ønsker du å komme i kontakt med meg uten å legge igjen kommentar på bloggen? Gi meg gjerne en tilbakemelding på annegretekaspersen@gmail.com

Publisert i Kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Å høre til

Behovet for tilhørighet og kjærlighet er et av våre menneskelige dypeste behov. Vi trenger å høre til fordi vi ikke kan klare oss alene. Vi har behov for både å gi og motta omsorg og føle oss akseptert av miljøet rundt oss.

Når flokken vi tilhører ikke er bra for oss, enten fordi det er stor grad av sosial eller religiøs kontroll, eller det er for ekstremt på andre måter, kommer det store dilemmaet for hvert enkelt individ: Skal jeg bli i flokken og risikere å miste meg selv, eller skal jeg forlate flokken og risikere å miste de andre? Hvis flokken har en autoritær ledelse, og mange i flokken er redd for sanksjoner hvis de skiller seg ut, er det som regel vanskelig å snakke med mennesker innad i flokken for å få hjelp og råd, for de blir gjerne engstelige, både på egne og andres vegne. De er ofte ikke i stand til å reflektere og hjelpe et annet menneske som har det vanskelig i flokken, for de har nok med seg selv og sine egne reaksjoner. Da blir løsningen gjerne å søke hjelp utenfor flokken hos mennesker som heller ikke er i stand til å skjønne helt hvordan du har det. De har gjerne ikke forutsetning til å skjønne hvilke sterke krefter som prøver å holde mennesker innad i flokken, og heller ikke hvor sterke bånd man har til dem man tilhører, selv så vondt det kan være å høre til. De skjønner kanskje ikke at kjærligheten og tryggheten innad i flokken kan ha en viktig betingelse; nemlig at man følger flokkens regler. Kanskje må man velge mellom trygghet og frihet?

Det kan være ulike grunner til å at man hører til et usunt og lukket miljø. Det vanligste vil jeg tro er å være født inn i det, for eksempel i en lukket familie eller menighet. Eller begge deler. Et eksempel på dette er Tara Westover, som har skrevet om sin oppvekst og sine opplevelser i boken «Noe tapt og noe vunnet». Et annet eksempel er Megan Phelps-Roper. Hun har delt sine erfaringer fra å forlate en religiøs sekt i boka «Unfollow». Hun har gitt seg selv noen tips for å unngå å falle inn i sort-hvitt-tankegangen som er så vanlig i lukkede miljøer, og jeg deler dem her:

  • Er du i stand til å tvile på egne oppfatninger?
  • Klarer du å sette ord på hva som skal til for at du skal vurdere å skifte mening?
  • Klarer du å beskrive din motstanders perspektiv og mening på en måte som gjør at de kan kjenne seg igjen i det? Å gjengi den andres mening?
  • Angriper du idèer og meninger eller angriper du menneskene som ytrer meningene?
  • Er du villig til å avslutte relasjoner med mennesker du er uenig i?
  • Er du villig til å gå til ekstraordinære virkemidler mot mennesker du er uenig med?

Ut fra svarene kan man skjønne i hvor stor grad man evner å være i en god dialog med andre, og om man klarer å lytte ordentlig og være i en samtale eller diskusjon med mennesker man er uenig i. Er meningene til de andre en trussel? Hvorfor føler du deg truet av den andres meninger? Ofte er lukkede miljøer preget av frykt, selv om menneskene ikke ser på seg selv som engstelige. Frykten bidrar gjerne til fiendebilder og polarisering, og det er vanskelig å se forbi meningene og se selve mennesket du har foran deg. Noen innrømmer kanskje at de ikke tør å være åpne for andres utfordrende meninger, da de er redde for å bli påvirket av dem selv. Da kan det kanskje være lurt å stille seg selv spørsmålet hvorfor man blir så redd. Er det fordi egne meninger ikke er mine egne? Er det fordi endringer i meninger vil være en trussel for din posisjon i flokken? Er det fordi du ikke klarer å se noe alternativ, og dermed låser egne standpunkt? Er du for stolt til å innrømme at du kan ta feil? Er du så vant til å stole på ledere og autoriteter at du er usikker på hva du står for selv?

Heldigvis er det mulig å finne kjærlighet og tilhørighet i nye, sunne miljøer. Det er mulig å bli fri, selv om veien til frihet kan være både lang og smertefull. Og selv om man blir fri og finner tilhørighet på ny, så vil sorgen over det du mistet og forlot, følge deg lenge. Kanskje resten av livet. Da er det godt å høre til et sted hvor folk elsker deg uten betingelser, å kunne være trygg uansett hva slags meninger man har, og å føle tilhørighet i en gruppe; ikke på grunn av gruppens sanksjoner, men av fri vilje. Vi er alle verdifulle mennesker som trenger kjærlighet, helt uavhengig av hva vi mener, – fordi vi er mennesker. Sårbare og sterke mennesker. «No man is an island, entire of itself» (John Donne).

Publisert i Kristendom, Oppmuntring | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Intoleransens inntog

Det havnet ei bok fra biblioteket litt tilfeldig med meg hjem da jeg skulle låne noen bøker forleden. Jeg ble fanget av tittelen «Intoleransens inntog – når sosiale medier truer friheten» av filosof Einar Øverenget. Boken tar opp mange interessante problemstillinger i dagens samfunn, og bruker filosofen/samfunnsviteren Hannah Arendts tanker til å tolke nåtiden. Hannah Arendt er blant annet kjent for å prøve å forstå hvordan vanlige tyske borgere kunne bidra til masseutryddelse av jøder under 2. verdenskrig. Hun konkluderte med at menneskene ikke var spesielt onde, men tvert imot var pliktdrevne mennesker som innfant seg i et totalitært samfunn og som sluttet å tenke selv.

Boka beskriver ulike strømninger i dagens samfunn som bidrar til mer intoleranse, blant annet ved at individets selvstendighet svekkes, og fellesskapet styrkes – men kun hvis man tilpasser seg fellesskapets/gruppens regler. Vi mennesker aksepterer en atferd primært fordi vi er redd for å bli ekskludert fra en gruppe. Det er lettere å stå opp mot en autoritet enn å bli utstøtt.

Om toleranse skriver Øverenget: «Toleranse starter med et valg: å holde ut noe du misliker. Toleransen er et resultat av vår selvbestemmelse. …. Det er fornuftens stemme vi lytter til når vi er tolerante. Ikke følelsene. … For å opprettholde det tolerante samfunn er det avgjørende at vi tar til motmæle – og selv i møte med ytterliggående ytringer gjør det, snarere enn å forsøke å stanse, forhindre eller sensurere ytringen. … Om vi ikke tillater ytringer vi er uenige i, vil vi også frata oss selv muligheten til å sjekke ut om våre egne standpunkt holder vann, og slik sett skjerpe vår egen forståelse.»

Øverenget skriver også interessant om tillit, om å bli krenket/såret og om individ og fellesskap. Les selv og bli litt klokere!

Publisert i Litteratur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gleden ved å unnvære

For noen år siden bestemte jeg for å aldri mer kjøpe «dameblad». Jeg hadde nettopp bladet gjennom et typisk dameblad og kjente at det ga meg en dårlig følelse. En følelse av utilstrekkelighet, av dårlig råd og av misnøye, ikke minst over kropp og utseende. Det er ikke alltid jeg er så prinsippfast, men denne bestemmelsen har jeg holdt fast ved, og det føles godt. Jeg slipper å sammenligne meg, jeg slipper å bli fristet til shopping (som jeg ikke liker) og jeg slipper konformitetspresset. Av og til kan jeg tenke at jeg er eneste kvinne i 40-årene i dette landet som ikke bryr seg nevneverdig om interiør, men jeg vet jo at det ikke er tilfelle.

Å leve litt minimalistisk er en befrielse. Mindre å rydde på, færre ting å forholde seg til, mindre energi til kjedelig vedlikehold, færre valg. Å trosse reklame og markedskrefter er ganske deilig! Dessuten gir det gevinster både for miljø og lommebok. Den vanvittige forbrukskulturen i landet vårt er ganske usolidarisk når en tenker på hvem som må betale for dette i form av eksempelvis slavekontrakter på tekstilfabrikker, miljøødeleggelser og rovdrift på både mennesker og natur.

Å unnvære kjendis-tv er en annen – kanskje undervurdert – glede. Å unnvære reklame i postkassa også. Og å slippe å forholde seg til hva andre mener om alt mulig. Nydelig! Å sykle eller gå og å slippe å stå i bilkø i trafikken gir meg også en indre tilfredsstillelse. Og kan jeg unngå stress, så gjør jeg det. Ingen panikkhandling like før stengetid!

Jeg er ingen asket, og kjøper mer enn jeg trenger. Jeg lar meg friste jeg også, og jeg har mye mer enn mange bare kan drømme om. Men jeg øver meg å ikke la identiteten min bli knyttet til tingene jeg omgir meg med, bilen jeg kjører og huset jeg bor i. Og jeg setter pris på mennesker som ser meg for den jeg er, og ikke for hva jeg eier. Og jeg øver meg i takknemlighet ved å prøve å verdsette det som virkelig betyr noe: medmenneskelighet, kjærlighet, helse, natur, mat, fellesskap, trygghet, frihet. Og en kopp kaffe med en god venn.

Hva er du glad for å unnvære?

Publisert i Grønn hverdag, Hverdag | Merket med , , , | 1 kommentar

Salme fra engelsk tradisjon

I påsken fikk jeg mulighet til å gå på gudstjeneste i utlandet. Vi var samlet i fellesskap rundt salmer, ord og nattverd, og en av salmene gikk «rett hjem» hos meg:

Brother, sister let me serve you, 
let me be as Christ to you; 
pray that I may have the grace to 
let you be my servant too. 

We are pilgrims on a journey 
and companions on the road; 
we are here to help each other 
walk the mile and bear the load. 

I will hold the Christ-light for you 
in the night-time of your fear; 
I will hold my hand out to you, 
speak the peace you long to hear. 

I will weep when you are weeping; 
when you laugh I’ll laugh with you; 
I will share your joy and sorrow
till we’ve seen this journey through. 

When we sing to God in heaven 
we shall find such harmony, 
born of all we’ve known together 
of Christ’s love and agony. 

Brother, sister let me serve you, 
let me be as Christ to you; 
pray that I may have the grace to 
let you be my servant too. 

Tekst Richard Gillard

Tune: Servant Song
Music: Richard Gallard arranged Betty Pulkingham

Her er sangen med nydelige unge stemmer: https://www.youtube.com/watch?v=hlNoxoOocZs

Publisert i Dikt, Kristendom | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Hva tror du på?

Akkurat nå tror jeg på våren. Jeg tror på varme og sol, på snøsmelting og løkblomster. På små grønne skudd og lysere kvelder.

Og så tror jeg på kjærlighet. Mellom mennesker som kjenner hverandre og ukjente medmennesker. Jeg tror på godhet og varme. På triste smil og glade tårer.

Akkurat nå tror jeg på endring. På utvikling og fremskritt. På lyse hoder og tøffe politikere. På nyutdannede ungdom og kloke voksne. Jeg tror på fremtiden. På samarbeid og håp.

Og så tror jeg på deg. På det du er og det du gjør. Jeg tror på de minste nyfødte og de gamle. På de store barna og de middelaldrende. Jeg tror på menneskeheten og fellesskapet. Jeg tror på nabolaget og idrettslaget og alle andre lag. Jeg tror på deg.

Jeg tror også på Ham som skapte verden og våren. Som laget mennesker fordi han ønsket oss. Han som lar oss leve og utvikle oss, Han som har tro på oss og elsker oss. Jeg tror på Ham som har mange rom for oss, og som har skapt oss ulike og unike. Jeg tror at Han tror på deg.

Hva tror du på?

Publisert i Kristendom, Oppmuntring | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Drømmen om mening

«Drømmen om mening. Det er som om hverdagens egentlige mening, det å bygge et samfunn, en virksomhet og en familie ikke lenger er attraktivt. … Hvorfor er vi ikke mer stolte av jobbene våre, av det vi faktisk leverer og produserer? Yrkesstolthet er et begrep på vei ut av språket, fritiden skal fylles med heseblesende aktiviteter, i stedet for at vi ser meningen i det vi faktisk gjør. Livet består av hverdager. På samme måte som kjærligheten i ekteskapet bæres oppe av de små tingene i hverdagen, på samme måte opprettholdes kjærligheten til jobben i de små tingene. Måten man strekker et laken på for pasienten, de rutinerte spørsmålene til pårørende som får dem til å føle trygghet. Arbeidet som sikrer et godt språk i en bok som blir gitt ut, den gode ingressen i en reportasje. Grønnsakene som er passe kokt på restauranten, ikke for mye og ikke for lite, vinen som er passe temperert. Å vite hva som er riktig rengjøringsmiddel til ulike flater, og finne løsningen på et vanskelige spørsmål. Yrkeslivet er fullt av faglig håndverk, av stolthet, som gir mening. Hvordan skulle ikke det være nok? … Mange som er utenfor arbeidslivet bruker dagene til arbeid. Å stelle for en ektefelle. Å holde orden i en hage. Å rydde i sitt eget hjem. Å hjelpe naboen med å handle. Å sitte på benken og bare være til stede. Selv den mest hjelpeløse kan gjøre et stykke arbeid i å smile når de kommer for å skifte på sengen hans. Den som ikke kan smile, bidrar ved å bare være den han er: flokkens svakeste medlem og dermed det nødvendige og sunne korrektiv. Arbeid er mer enn karriere. Arbeid er seier og suksess. Suksess er å gi et bidrag. Ditt bidrag er ditt valg.»

Avsnittet over er deler av etterordet i «Lederboka» av Elin Ørjasæter. Jeg har lest bøker av henne tidligere, og synes hun er ei klok dame. Ikke minst har hun kloke betraktninger om livet slik det er, ikke slik vi tror det burde være.

Hvor finner du mening? Søker du etter mening i det du har og omgir deg med, eller trenger du å finne mening på nye steder?

Filosof Lars Fr. H Svendsen hadde også noen gode refleksjoner i podcasten «Drivkraft». Han mente at for mange unge voksne i dagens samfunn er fritiden blitt en ressurs som skal forvaltes på en best mulig måte. Normer som tidligere kun hørte til arbeidslivet, har nå invadert fritiden, for eksempel ressursutnyttelse. Man skal utnytte fritiden maksimalt, ikke noe må gå til spille. Og motsatt: Normene fra fritiden har invadert arbeidet: Arbeidet skal helst være både morsomt, kreativt og med likesinnede. Er fritiden din fri tid uten for mange krav? Må arbeidet alltid være så spennende og morsomt for å gi mening?

Hva eller hvem bryr du deg om? Hva driver deg? Hva finner du mening i? Gjør du valgene dine i livet deretter?

Publisert i Hverdag | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Eg er vinden

På fredag var jeg på Kilden og så teateroppsetningen «Eg er vinden» av Jon Fosse. Det er en lavmælt og stille forestilling med kun 2 personer på scenen som sitter i en «båt» og snakker. De snakker om de store tingene i livet, men ordene og språket strekker ikke til. De snakker om det de er redde for, om å gjøre det de ikke vil, om livet, om strevet etter å finne mening, om døden, om de virkelig tunge stundene men også om et godt måltid og en dram.

Et av samtalegrepene forfatteren brukte, var uttrykket «og så, da?». Den ene sier noe som skjer, og så spør den andre videre «og så, da»? Gjentatt ganger spør den andre dette spørsmålet, og driver med dette samtalen videre slik at den ene blir oppmuntret til å fortelle videre.

Enhver god lytter har lært at for å få den andre til å fortelle, så må den ofte oppmuntres ved å si nettopp «og så, da» eller «fortell», eller «vil du forklare litt mer hva du mente»?

Å få noen som strever til å fortelle hva de strever med, kan være vanskelig. Først av alt må det være tid. Tid til å lytte, tid til å snakke. Så må det være tillit. Tillit til at den som lytter kan tåle å høre om det vanskelige. Det kreves også trygghet. Trygghet for at den som lytter vil holde historien for seg selv og ikke prate videre.

Forestillingen på Kilden var fin og vond på samme tid. Mest fin, da den inneholdt nettopp tiden, tilliten og tryggheten til å ta opp de store temaene vi ofte ikke snakker om. Å sitte i salen med mange fremmede mennesker i denne trygge stillheten, var en unik opplevelse. Og jeg mener at både teateret og Jon Fosse har noe viktig å si oss.

Publisert i Litteratur | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Dikt av Chelan Harkin

The worst thing we ever did
was put God in the sky
out of reach
pulling the divinity
from the leaf,
sifting out the holy from our
bones,
insisting God isn’t bursting
dazzlement
through everything we’ve made
a hard commitment to see as
ordinary,
stripping the sacred from
everywhere
to put in a cloud man elsewhere,
prying closeness from your heart.

The worst thing we ever did
was take the dance and the song
out of prayer
made it sit up straight
and cross its legs
removed it of rejoicing
wiped clean its hip sway,
its questions,
its ecstatic yowl,
its tears.

The worst thing we ever did is
pretend
God isn’t the easiest thing
in this Universe
available to every soul
in every breath.

Publisert i Dikt | Merket med , , | Legg igjen en kommentar