Søndag startet vi vandringen fra hotellet. Vi gikk gjennom byen, kjøpte litt mat og drikke på butikken og vandret videre ut via Norway Square (!) for å komme oss på South West Coast path.
Det var litt disig, men akkurat passe temperatur og lettskyet og sol. Vi var glade for å komme i gang, men merket fort at vi kunne kaste av oss yttertøy og bare gå i t-skjorte. Det var aldeles stille, ikke en gang en liten bris fra havet i vest. Vi møtte en god del vandrere, men de fleste virket å være på kortere dagsturer langs stien. Etter nærmere 3 timer tok en vi matpause, etter å ha hatt et utall foto-pauser. Det var så fint alle steder! Knallrosa revebjeller mot den asurblå havbunnen i buktene, frodige grønne sletter og bratte klipper rett i havet.
Planen for dagen var å gå 12 km til Zennor, en bitteliten landsby. Vi kom svette frem til puben Tinners Arms i Zennor, kjent som tilholdssted til forfatteren D. H. Lawrence. Lokalprodusert iskrem og kaffe i bakhagen under parasollen var et riktig valg. Vi hadde ikke satt oss helt inn i busstilbudet, så min manns forslag var å bare vandre tilbake til St. Ives der vi skulle overnatte også neste natt. Jeg protesterte først, men da han forklarte at det var kun 9 km i lettgått terreng på en sti over engene, såkalt «field path», så ble jeg med. Vi gikk i godt tempo over åker og eng, noen steder sammen med kyrne, andre steder på andre siden av innhegningen. Det var lettere terreng, men det kostet litt krefter. Underveis kom vi forbi en gård hvor en ung mann solgte ferske egg og grønnsaker fra egen avl. Han tok dessverre kun kontanter, og vi bodde på hotell uten kokemuligheter…
Etter totalt 23 km var vi tilbake på hotellet, og etter en god hvil og dusj, ruslet vi ned til sentrum og havnen og fant ei matvogn med nystekt pizza som vi nøt på en benk i kveldssola. Litt forskrekket oppdaget vi utover kvelden at vi var rimelig solbrente på baksiden av leggene og i nakken, steder vi ikke hadde smurt med solkrem. Noen solide vannblemmer etter gnagsår fra fjellstøvlene ble også tydelige. Vi var uansett godt fornøyde med første vandredag. Fortsettelse følger.
For et par år siden kom jeg over en reportasje i Stavanger Aftenblad om vandring langs kysten av Sør-Vest-England og ble umiddelbart nysgjerrig. Kombinasjonen av engelske landsbyer, nærhet til havet og vandring langs kysten, ga gjenklang hos meg. Siden den gang har jeg vurdert om dette kunne la seg gjøre, og i vår ble vi enige om å bestille flytur til England for å gå en tur i Cornwall-området, min mann og jeg. Hadde jeg visst hvor langt det faktisk var fra London til den ytterste Penwith-halvøya, hadde jeg kanskje tenkt meg om en ekstra gang. Vi sjekket i alle fall mulighetene for transport, og kom frem til at det mest praktiske og prisgunstige var å kjøre til Sola og fly til London, og så bruke kollektivtransport til Cornwall. Etter å ha gjort en del research på nettet, valgte jeg å bestille buss fra London til Penzance.
Fra South West Coast Path
Vi reiste fredag ettermiddag, og landet på London, Gatwick, om kvelden. Fra flyplassen spaserte vi til hotellet vi hadde booket. Vi lette litt etter veien ut av flyplassen for fotgjengere, og fant den om litt. Ikke mange metrene utenfor flyplassen, så vi det lille skiltet med «public footpath», som viste til en liten og nesten gjengrodd sti lang togskinnene og inn i et boligfelt. Heldigvis hadde vi pakket sekken for vandretur, så det var enkelt å gå de 25 minuttene gåturen tok. Hotellet holdt enkel standard, men gjorde nytten, og vi dro derfra tidlig lørdags morgen for å ta tog inn til London sentrum.
«Tap and go» gjorde det enkelt å ta toget inn til byen; vi «tæppet» bare bankkortet ved starten og slutten av reisen, og slapp å tenke på billetter. Fra Victoria togstasjon til Victoria busstasjon var det bare et par kvartal, og vi var der i god tid før avgang. Et lite reisefølge som skulle med en av de andre langdistanse-bussene kom 2 minutt før avgang, og ble dessverre stående igjen på busstasjonen og så bussen langsomt kjøre fra dem. Vi hadde litt medfølelse med dem.
Bussen (Coachen) fra National Express holdt god standard, men det var likevel herlig å få en strekk på bena etter ca. 4 timer. Da hadde vi hørt på en jevn strøm av høylydt sladder fra ei dame som satt like bak oss og som snakket nærmest konstant til sin venninne om hva alle andre hadde sagt og gjort siste tid. Jeg hadde vindusplass på høyre side, så jeg så lite til skilt som fortalte hvor vi var underveis (siden det er venstrekjøring i England), men vi var i alle fall innom Exeter (hvor jeg fikk øye på den kjente katedralen) og Newquay før vi etter 8 timer kjørte inn på busstasjonen i Penzance i Cornwall. Vi hadde booket hotell de to første nettene i St. Ives, og hadde flaks, for vi rakk toget fra Penzance til St. Ives som gikk 3 minutter etter at vi kom til Penzance. Det var dieseltog, og det tøffet sakte gjennom St. Erth og videre langs sjøen til St. Ives. Togturen er beskrevet som en av de vakreste i England, og vi fikk en forsmak på hva som ventet oss i området med nydelige bukter og strender og bratte klipper.
Etter å ha spasert en kort, men bratt tur opp til hotellet, var det bare å komme seg ut og få seg noe å spise. Det var nydelig kveldslys over byen, og det var fjære, så båtene i havna lå veltet over på siden på tørr sand. Vi fikk spist fisk på en restaurant med sjøutsikt og tatt en øl på St. Ives kjente pub «The Sloop Inn», og så var det tidlig kveld for å slappe av etter en lang reisedag. Fortsettelse følger.
I natt hadde jeg årets første natt i naturen. Det har vært fint og stabilt vær, så da muligheten bød seg, benyttet jeg anledningen. Bilen var opptatt, så da måtte jeg finne et sted innen sykkel- eller gåavstand, og jeg valgte Kyrtjønn, nå kjent som vannet ved Vaffelbua øverst i Jegers/nederst i Skråstadheia. Turen ble bestemt ganske spontant, og jeg begynte å pakke i kveldinga. Etter å ha lagret ei personlig pakkeliste for hengekøyetur tidligere, gjorde det pakkingen forholdsvis enkel. Men det er likevel litt saker og ting å finne frem, og jeg er ikke noe glad i å pakke, så når det er unnagjort, er jeg alltid veldig fornøyd. Jeg valgte å ta med jetboil/propan, for å ha mulighet til å koke vann til kaffe og havregrøt på morgenen. Kvistbrenneren var også med, men da jeg så hvor tørt det var i skogen, turde jeg ikke bruke den. Både ullklær og dunjakke ble også med, for jeg vet av erfaring at selv om det er meldt lune netter, så blir man kald når kvelden kommer.
Som vanlig når jeg er alene på tur, «jaget» jeg litt da jeg startet. Jeg tok sykkelen for å slippe den kjedelige hjemveien i dag morges, men sykkelveien fra Eidet til Kyrtjønn via Gill er ganske kupert, så jeg var ganske så svett da jeg kom frem. (Sykkelen ble trillet de siste kneikene opp fra øvre Gill med tung sekk på ryggen.) Jeg var ikke alene om å skulle på tur; jeg møtte en far og sønn og 4 ungdommer som alle skulle overnatte ved Salvestjønn.
En time etter at jeg hadde dratt hjemmefra, var hengekøye og myggnett klart, og sovepose og liggeunderlag på plass. Da var klokka rundt 21, og det var helt, helt stille. Ikke et vindpust. Men alle mygg i Jegers syntes visst jeg var veldig søt, for de var aldeles intense. Heldigvis hadde jeg med myggnett for hodet, så jeg kunne slappe av, men jammen fikk jeg ikke et titalls stikk likevel, spesielt rundt anklene, for de stakk gjennom sokkene, og på tross av myggspray. Likevel fant jeg roen med strikketøy ved vannet, på en koselig leirplass.
Nydelig kveldshimmel over Kyrtjønn.
Det var ikke helt mørkt da jeg krøp til køys, så jeg lå og tittet ut på vannet og skogen gjennom myggnettingen. Jeg hadde tenkt å høre på podcast, men det fristet ikke. Jeg slappet bare av, og snart begynte jeg å slumre. På forhånd var jeg usikker på om jeg kom til å bli redd alene i skogen, men det kjente jeg ikke på i det hele tatt. Det var et par jenter på andre siden av vannet som antakelig også overnattet i telt eller hengekøye, men jeg hørte dem ikke utpå kvelden da de gikk til ro, og så dem ikke heller.
Jeg sover aldri veldig tungt i hengekøye, men da jeg våknet litt til av intens fuglekvitter og sol, var klokka bare rundt 05, så da slumret jeg videre og småsov til rundt kl. 06.30. Jeg lå og døste i god og varm sovepose og nøt den svalende morgenbrisen som var kommet. Så var det etterhvert å stå opp og lage seg kaffe og havregrøt, og nyte at det var varmt nok utenfor soveposen også. Jeg brukte hengekøya som stol og satt og strikket litt, men så var det nok og jeg begynte å pakke sammen.
Da sekken var ferdig pakket, var det bare å sette seg på sykkelen og trille hjem. Et par steder måtte jeg hoppe av pga. høy sekk og lave grener på trærne, men stort sett kunne jeg bare suse utfor og hjem de 3-4 kilometerne.
Vel hjemme var ingen av de tre andre i familien våkne, så jeg rakk både en dusj og lage rundstykker til frokost før de andre stod opp. Ei natt i naturen på enkleste vis er ganske fint, og veldig tilgjengelig på slike dager. Det hyggeligste er å gjøre det sammen med mannen eller ei venninne, men nå vet jeg at jeg også kan kose meg på tur i eget selskap, i alle fall for ei natt.
Etter flere uker med mye arbeid og litt stress pga. eksamen og endringer på jobb, var det nydelig med ei hyttehelg. Minstemann skulle jobbe, så da ble det bare mannen og jeg som dro på hytta. Da min mann planla langtur på sykkel, la også jeg plan om rolig langtur, noe som betyr løping for meg.
Jeg dro av gårde i 10-tiden. Det var overskyet og ganske kaldt, så jeg måtte ha ei tynn vindjakke på. I lomma hadde jeg rosiner og noen få biter sjokolade, og på mobilen hadde jeg lastet ned noen episoder av podcasten «Lavterskel» og laget ei ny spilleliste med musikk med god rytme. Podcasten handlet om noen ildsjeler som jobber for at mennesker med rus- og/eller psykiske utfordringer, skal få oppleve glede ved å løpe og få være del i et løpefellesskap. Inspirerende!
De første kilometrene gikk rolig, og jeg prøvde å finne en god rytme. I bakkene valgte jeg å gå for å holde tempoet nede. Etter 5 km var det første rosinpause, selv om det føltes unødvendig å gi kroppen næring så tidlig. Jeg løp gjennom Lunde og de gamle koselige trehusene langs med elven. Langs Eikeveien var det fredelig, bare litt lyd fra enkelte mennesker som var ute og jobbet i hagen. Flere steder var det nydelige magnoliatrær i blomstring. Ved Torve tok jeg en liten stopp og gikk inn på gravplassen til min kjære svigerinne som døde i fjor, og videre på turen var hun og familien hennes med meg i tankene.
Langs Sangvikveien luktet det vår og sommer med dyr og planter i skjønn harmoni. Jeg hilste på et par som var ute og stelte i en nydelig hage, og kikket etter veien ned til båthavnen, men skjønte om litt at jeg hadde løpt forbi. Dermed tok jeg Hølleveien videre, og det var deilig med slak nedoverbakke helt ned til Høllen. Det var nydelig stemning i Høllen med båter på vei inn, noen som var ute og kjøpte is, en gutt fra en bolig som hilste hjertelig på meg da jeg løp forbi og som jeg hilste tilbake til og fuglesang og måkeskrik slik det er ved sjøen. Og ikke minst lukten av tang. Jeg elsker den lukten!
Langs Åros strandsti stoppet jeg og tok et par bilder, før jeg ble omsvermet av en diger innsektssverm, uvisst hvilken type. Så var det over broa og utover langs Åros, og sola begynte å komme mer og mer gjennom skylaget. Gjennom campingplassen løp jeg litt frem og tilbake, for det var ikke alle veier som førte til utgangen! Jeg passerte 10 km og tok en ny rosin- og sjokoladeladning. Langs Årosveien forbi Giskedalen tok jeg det rolig i stigningen og så var det oppover Hølleveien mot Tangvall. Plutselig fikk jeg kraftig vondt i høyre kne, og jeg løp litt haltete noen hundre meter, men så ga det seg like fort som det kom. Jeg hadde fremdeles god rytme, men begynte å kjenne at jeg var sliten i hoftene.
Jeg tok en tur innom butikken og kjøpte en leskedrikk uten kullsyre, og fikk gleden av å betale en liten slant til damen foran meg i køen som var på handlerunde for et gammelt menneske som hadde sendt med en seddel som var utgått på dato. Dette var butikken som vår gamle tante har handlet på og blitt både hjulpet og tålt mens hun ble mer og mer dement. Å få i seg iskald drikke var nydelig, for nå var varmen kommet. Jeg løp videre gjennom Tangvall sentrum og bort til friidrettsbanen, og tok noen runder der for å få noen ekstra metre. Det var nydelig for beina å få litt godt underlag, etter 16 km på asfalt.
Nå bar det videre langs Lundeveien tilbake. Det var på tide å begynne telle ned kilometrene i stedet for å telle opp. I bakken opp til Søgne hovedkirke ble siste rest av proviant tømt og jeg fikk kastet drikkekartongen i søpla før jeg tok fatt på de siste kilometerne. Nå var det blitt så varmt at jeg måtte hive av meg jakka og knytte den rundt livet, og uten drikke i hånda gikk kroppen lettere igjen. Jeg hadde også hørt ferdig podcasten og satt på den nye spillelisten, og det var akkurat det jeg trengte: Gode rytmer fra nye sanger; blant annet «Barkebilleboogie» og «Oslo Maraton» av Øystein Sunde og noen ukjente låter fra Earth, Wind and Fire. Nydelig å få litt ekstra driv av musikken nå når jeg begynte å bli sliten! Langs Leireveien begynte jeg virkelig å glede meg til å bli ferdig, og jeg visste at jeg måtte ta en liten omvei for å nå målet. Jeg løp derfor litt frem og tilbake på en god flate der, for å slippe å måtte ta omveien helt mot slutten.
Den siste kilometeren var tung, og selv den minste lille forhøyning føltes kjempetøff. Samtidig visste jeg at jeg straks var ferdig, så motivasjonen var der. Over heia, like før hytta, var jeg nødt til å gå, både pga. stigningen, men også fordi jeg var skikkelig sliten. Innen jeg nådde hytta viste klokka 21,2 km, og jeg hadde nådd dagens mål.
Jeg er så takknemlig for å ha en kropp som virker og for friheten jeg har til å løpe. Å kunne ta seg en langtur i rolig tempo, gir hodet fri til lange tanker og kroppen trening til å takle andre påkjenninger. Å kunne løpe i naturen og langs sjøen og ta inn lydene og luktene og hilse på mennesker man treffer, gir meg den enkle, gode gleden. Gleden ved være til, å bevege seg, gleden over naturen, over omgivelsene. Og til slutt den gode følelsen av hvile når turen er over. God langtur!
Mer er vi ikke ikke større, ikke flinkere, ikke sterkere. Vi er ikke mer enn dette – dette lille. Disse grensene. De er vår virkelighet. Med dem skal vi lære å elske. De er elsket. Hele tiden prøver vi å sprenge dem. Vi strever for å orke det vi ikke orker. Hvem elsker sin tretthet? Vi prøver å kunne det vi ikke kan. Hvem elsker sin avmakt? Hvem takker for at et annet lem på legemet kan det han ikke kan? Det er vel velsignelsen at vi fyller hverandre ut. En er øye, en rygg, og en annen fot. Hele tiden prøver vi å våge det vi ikke våger og være det vi ikke er. Hele tiden øver vi vold på vår virkelighet. Og hvor ofte gjør vi det ikke i Guds navn? Vi strekker oss ut over oss selv, ja forstrekker oss i Guds navn. Som om det ikke var lov å være tretthet og avmakt. Som om vi var tabu. Så forvillede vi er. Han kom jo selv inn til grensene våre. Han skammet seg ikke over dem. Han kom og ble dem. Han kom og ble barn. Han kom og ble tid. Han kom og ble fattig. Han var sulten, trett og forlatt. Han kom og ble grense. Slik elsket han oss. Når skal vi elske oss med hans kjærlighet?
Noen ganger er det tungt å komme seg ut, mens andre ganger er det som en premie å ta seg en rolig kveldstur. I dag var det den siste varianten – selv med duskregn og skumring. Jeg lastet ned en episode av podcasten «lavterskel», og koste meg sånn at jeg måtte ta en ekstrasløyfe for å få godfølelsen til å vare lengre! Rolig for meg er å kunne småprate hvis jeg hadde løpt sammen med noen, og å gå i de bratteste oppoverbakkene.
Her er noen av gullkornene fra sesong 3, episode 14:
«Hvis du skal ha glede av å springe, så er det en fordel at du ikke holder på å daue.»
«Hvis det er en dag du bare har lyst til å springe rundt Finnøy, så bare springer du rundt Finnøy.»
«Ha høye mål, men lave forventninger.»
«Kontinuitet gir resultater.»
«Hvis egoet er basert på grafen på Strava, må du ta deg en tur med deg selv.»
«Det er en ting man hater når man springer med folk som er i bedre form, og det er folk som prater i oppoverbakkene.»
Hvis du ikke liker eller orker å løpe, er det en god ting å gå. Det er mange mennesker som har gått seg friske fra diabetes, høyt blodtrykk og fedme, og som har gått seg til bedre psykisk og fysisk form og ikke minst større velvære. Trenger du et litt hårete mål? Bli med i Facebook-gruppen «100 km i måneden». Den endrer navn måned for måned, og heter nå «100 km i mars». 3,2 km om dagen kan de aller fleste klare om de vil; det er en drøy halvtime, akkurat på linje med anbefalingene fra Helsedirektoratet. Du velger selv om du vil gå litt hver dag, eller gå lengre turer noen av dagene. Legg igjen en kommentar under om du vil ha heiarop og oppmuntring!
Våkne tidlig etter ei god natt Glede seg over varmen fra golvet på badet Spise frokosten som er klargjort fra kvelden før Drikke glovarm espresso med pledd over bena Lese ferdig boka som var påbegynt Gjøre seg klar til å dra Synge av glede om Gud med koret på gudstjeneste Lytte til en sorgfull venn ved kirkekaffen Skravle med nabo i bilen på vei hjem Spise brødskive Svare på en snap fra datter Få en bamseklem av mannen Løpe langtur med god podcast på øret Grine litt til podcasten mens jeg løper Streve i motvind på vei hjem til taktfast musikk Komme hjem til en varm dusj Spise sunn og god mat som har laget seg selv i ovnen Prate med ungdommen over en is Drikke kaffe med mannen Ha energi til å så frø til vårens og sommerens grønt Ha overskudd til å fikse klær med nylig reparert symaskin Løse en god sudoku fra New York Times Le litt av katten som leker med et silkebånd Glede seg til en hyggelig kveldsstund med mannen Kjenne at jeg mangler ingenting
Det er en røst som uopphørlig søker å nå vårt redde hjerte med sitt kall. En utstrakt hånd fra en usynlig verden vil reise oss fra nederlag og fall.
Vi skal få leve i Guds nådes livs-rom hvor alt er tilgitt, slettet ut og glemt! Vi skal få tro: Det finnes ingen fortid i dette Nu er livets gave gjemt.
Det er det valg vi gjør i dag som teller! Gud spør oss aldri om den vei vi gikk. Hans spørsmål gjelder denne dag og time: Hvor står du nå, i dette øyeblikk?
Å, hvilken frihet vi blir kalt til, Herre, når vi blir grepet av ditt ord, din hånd! La våre egne håp og drømmer briste og gi oss liv og fremtid ved din Ånd.
Hva ønsker jeg aller mest når krisen inntreffer i livet mitt? Som regel ønsker jeg meg tilbake til det vanlige livet. Den vanlige hverdagen, normaliteten. Noen snakker litt nedlatende om «A4-livet». Som om det å skulle ha familie, jobb og hverdag skulle bety slutten på alt som er spennende og overraskende. Som om det er det ekstraordinære som gjør livet verdifullt. Frode Grytten har skrevet så vakkert om det vanlige livet tidligere. «Vi må våge å utsette oss for verden på en eller annen måte.»
Det ekstraordinære vil komme av seg selv. Det beste er det vanlige livet.
Ord om ord 