På fredag var jeg på Kilden og så teateroppsetningen «Eg er vinden» av Jon Fosse. Det er en lavmælt og stille forestilling med kun 2 personer på scenen som sitter i en «båt» og snakker. De snakker om de store tingene i livet, men ordene og språket strekker ikke til. De snakker om det de er redde for, om å gjøre det de ikke vil, om livet, om strevet etter å finne mening, om døden, om de virkelig tunge stundene men også om et godt måltid og en dram.

Et av samtalegrepene forfatteren brukte, var uttrykket «og så, da?». Den ene sier noe som skjer, og så spør den andre videre «og så, da»? Gjentatt ganger spør den andre dette spørsmålet, og driver med dette samtalen videre slik at den ene blir oppmuntret til å fortelle videre.

Enhver god lytter har lært at for å få den andre til å fortelle, så må den ofte oppmuntres ved å si nettopp «og så, da» eller «fortell», eller «vil du forklare litt mer hva du mente»?

Å få noen som strever til å fortelle hva de strever med, kan være vanskelig. Først av alt må det være tid. Tid til å lytte, tid til å snakke. Så må det være tillit. Tillit til at den som lytter kan tåle å høre om det vanskelige. Det kreves også trygghet. Trygghet for at den som lytter vil holde historien for seg selv og ikke prate videre.

Forestillingen på Kilden var fin og vond på samme tid. Mest fin, da den inneholdt nettopp tiden, tilliten og tryggheten til å ta opp de store temaene vi ofte ikke snakker om. Å sitte i salen med mange fremmede mennesker i denne trygge stillheten, var en unik opplevelse. Og jeg mener at både teateret og Jon Fosse har noe viktig å si oss.