3 uker ferie 3 gudstjenester 3 bad i sjøen 2 cafébesøk 2 klassiske (gratis)konserter 1 tv-titting (ble lei og sluttet å se pga. reklamekanal) 1 film (Women talking – anbefales!)
10 bøker (se Goodreads) 4 podcaster Litt radio Ingen festivaler
Mye surdeigsbaking For mye scrolling Lite strikking Passe mye bærplukking Nok is
Søgne-Kristiansand-Ogge Hytte-hjemme-telt
Ingen båtturer Mange kajakkturer Enda flere løpeturer Mye avslapning
Mange familietreff Jentene hjemme Noen vennesamvær Fine venninnetreff
Mye sol Noen regnværsdager Kjølige morgener Kalde kvelder Varme samtaler Nok kjærlighet Nok stillhet Noe enkelhet Endel langsomhet Mye takknemlighet
«Egen helse er den enkeltes ansvar», uttalte Johan Kaggestad til Dagsavisen i 2014. Det er ikke mindre sant i dag, 10 år etter. I podcasten «Lavterskel» hvor sønnen Mads Kaggestad ble intervjuet nettopp, fortalte han om farens enorme engasjement for folkehelsen, blant annet ved å få aktivitet inn som en del av behandlingen av mennesker med psykiske plager på Modum Bad. Å være aktiv er å ta ansvar for egens fysiske OG psykiske helse.
Alle kan være aktive. Dersom du ligger i dag, kan du begynne med å sitte. Dersom du sitter, kan du begynne å gå. Dersom du går kan du begynne å gå raskt. Så må man bruke den tiden det tar på venne seg til en ny aktivitet. Kroppen vil helt sikkert protestere, for hjernen vår er programmert til å mislike ubehaget i å gjøre nye ting, både ny aktivitet og andre endringer. Men ubehag er ikke farlig! Tvert imot, litt ubehag når man øker aktivitetsnivået betyr at kroppen må jobbe litt, og det er akkurat denne jobben som gir bedre helse.
På NRKs nettside i går, var det en reportasje om Axel Staib på 79 år som planlegger å løpe fra Moss til Trondheim for å hedre sin avdøde treningskamerat. Det var rørende å lese. Axel begynte å løpe som 67-åring, og er et eksempel på at det aldri er for sent å begynne å være aktiv. Hans råd til mennesker som vurderer å begynne å løpe er: «Det er viktig å berre snøre på seg skoa, komme seg ut og springe, sjølv om det kjennest tungt i starten.» Han kjente også selv på motstanden mot å komme seg ut, men han valgte å heller løpe mange rolige turer enn å løpe fort og hardt.
Du er kanskje motivert for å være aktiv, men har prøvd før og gått lei. Hva er det som gjør at man kan finne glede i aktivitet over tid? Her er noen råd jeg har samlet gjennom de siste årene: – Motivasjon er det som får deg i gang, vaner er det som holder deg gående. Du må lage deg en vane som gjør at du ikke hver gang vurderer om du skal trene, men bare gjør det. En begynnelse kan være å gå en rask tur hver tirsdag og søndag, uansett form og uansett vær. – Lag avtale med en venn eller flere, i alle fall på en av treningsdagene. Du er ikke alene om å synes det er vanskelig å holde på en god vane. Din venn til antakelig takke deg siden. – Finn en aktivitet som du liker. Dette må du gjerne bruke litt tid på, for kroppen vår liker som regel ikke noe som er nytt, uansett hva. Men har du alltid hatet å løpe, er det kanskje dansing du skal drive med? Eller har du aldri likt å gå tur, så kan du kanskje prøve å sykle? Eller kan det være at du alltid har drevet deg for hardt når du har trent tidligere, slik at du har gått på en smell og gått lei? Start rolig og bli vant til aktiviteten først, så kan du vurdere å øke fart eller intensitet på sikt. Du har god tid. – Noen trigges av mål. Et mål kan være å delta på et løp på høsten der du velge å enten gå eller løpe 3 km eller 5 km, f.eks. Rosa sløyfe-løpet som arrangeres i mange byer. Har du ikke vært aktiv til nå, kan du bruke resten av juli til å bli vant til å gå 1 km, august 2 km, september 3 km og så er du klar til oktober.
Jeg undrer meg ennå over hvor mye en gå- eller løpetur kan ha å si for humør og følelser. At en tung dag kan kan bli så mye lettere av å komme seg ut og lufte seg, er helt fascinerende. Jeg vet om mennesker som jogger 3 ganger i uken utelukkende for å hjelpe seg selv mot tankekjør, uten motivasjon til å komme i bedre form. Når beina begynner å bevege seg, slipper maset i hjernen taket.
For 12 år siden bestemte jeg meg for å komme i gang med aktivitet, og fikk ei venninne med på avtale om å løpe et 10-kilometeres løp noen måneder etter. Jeg var da ikke i stand til å jogge rolig mer enn 1 km, da ville ikke beina mer. Vi klarte begge å fullføre 10-kilometeren, hun mye raskere enn meg, men jeg hadde nådd et mål, og ikke minst hadde jeg kjent på mestringen av å ha en kropp som fungerte. Mestringsfølelsen og helsegevinsten er min viktigste motivasjon for å fortsatt være aktiv. Fysisk og psykisk helse er viktig, og du og jeg har et ansvar for å ta vare på egen helse, både for vår egen del og for menneskene rundt oss. Det er mange negative krefter som hindrer oss, alt fra fjernkontroller, stresslesser, skjermer og vår primitive hjerne. Men det er også mange gode krefter som ønsker å hjelpe deg, blant annet dine medmennesker, motivasjonsgrupper på Facebook, naturen, din bevisste hjerne og lykkehormonene som vil gi deg gode følelser når du har kommet i gang.
Utstyrt med gode sko, en plukkekopp og lange bukser, tok jeg en tur ut mellom regnbygene for å plukke bringebær. Det er ennå tidlig sommer, og få bringebær er modne, men på de mest solfylte stedene fant jeg nok bær til en porsjon syltetøy. Det finnes ikke noen bedre sommersmak enn smaken av nyrørte bær med sukker.
Mens jeg stod der i skråningen, og strakk meg etter bærene som det var vanskeligst å komme til, slo det meg at jeg ofte ser mennesker som jeg ser bringebær: Jeg ser de fine og store bærene som henger lett tilgjengelig. Jeg ser ikke før etterpå at de er støvete og overmodne og ikke så fine som de først så ut. Når jeg anstrenger meg litt, finner jeg de beste bærene, de som henger litt bortgjemt og utilgjengelig, de jeg må jobbe litt for å få tak i, de som skjuler storheten sin og holder seg litt i bakgrunnen. Bærene som «roper høyest» og alltid står fremst, er ikke alltid de som har mest verdi på innsiden. Mens de jeg må jobbe litt for å komme i kontakt med, de som holder seg litt i bakgrunnen, de som har noen andre kvaliteter, de er mye mer interessante.
Ofte farer vi fort forbi og ser ikke hva som møter oss. Vi ser bare fasaden, bare den røde yttersiden. For å komme forbi, må vi stoppe opp, ha tid, sjekke nøyere, være litt nysgjerrig. Kanskje løfte litt på det ytterste laget og se under. (Visste du at undersiden på bringebærbladene kan være kritthvite?) Kanskje finner vi det vakreste og fineste etter lang tids leting.
I skråningen måtte jeg sette fra meg plukkekoppen for å komme til de aller mest utilgjengelige bærene. Jeg måtte ha begge hender fri; ei hånd til å plukke med og ei hånd til å holde meg fast. Noen ganger må jeg sette fra meg mitt eget, det jeg har skaffet meg, det som er er mitt, for å kunne se det nye, det andre, det mest verdifulle. Det nytter ikke å være full av meg selv hvis jeg ønsker å møte den andre. Jeg må la mitt eget ligge, sette egne interesser til side for å virkelig se den andre og for å rekke ut ei hånd.
Røde skatter i naturen.
Bringebærene jeg plukket var av ulik kvalitet, men alle røde bær fikk bli med i koppen. De mindre modne får smak av de mest modne, de stygge blander seg med de fine og sammen blir de det syltetøyet som smaker aller best.
Turen er over, og minnene bevart. Før turen startet, ønsket jeg å gjøre turen til en pilegrimstur for meg selv. Jeg har gått noen dagsturer som pilegrim i nærområdet hjemme, arrangert av egen menighet, men ikke over tid. Jeg var nysgjerrig på hva som kunne skje med kropp og sjel hvis jeg valgte å fokusere på noen enkle sannheter underveis mot målet. Målet for vår tur var ikke et hellig sted, så turen i seg selv var målet. Men oppbruddet fra hverdagslivet og fokuset jeg valgte å ha, var som en annen pilegrims fokus. Historisk sett har mennesker gått fra St. Ives til St. Michaels Mount like utenfor Penzance, St. Michaels way, men ikke omveien rundt halvøya som vi gikk.
Jeg tok utgangspunkt i Kristuskransen, og fulgte anvisningene for pilegrimer. Lønnebo skriver at Kristuskransens oppgave er å «føre deg nærmere Gud, hjelpe deg til å finne deg selv og fordype ditt fellesskap med alt og alle». Og «Du bør be ofte, ikke fordi Gud glemmer deg, men fordi du glemmer Gud. Du bør be for å kunne se på alt du møter med kjærlighetens blikk.»
St. Helenas Oratory
Følgende bønner ble fordelt på de ulike dagene:
«Du er evig, du er nær meg, du er lys og jeg er din.»
«I din stillhet får jeg være, taus og ordløs, uten krav.»
«Hvor jeg meg i verden vender, er min fremtid i Guds hender.»
«Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.»
«Rens meg, så blir jeg ren. Helbred meg, så blir jeg hel.»
«Allt ju vilar i min Faders händer, skulle jag som barn väl ängslas då?»
«Du som har deg selv meg givet, la i deg meg elske livet.»
«Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg.»
St. Marys church, Penzance.
Den første bønnen ble den «største» for meg. Kanskje fordi det var starten på turen, og jeg var full av forventning. Det at Gud som er før alt, fra evig tid, er og vil være nær meg, ett menneske av mange her på jorden, er en svimlende stor tanke. At jeg får være hans barn er enda større.
Den siste bønnen har jeg brukt tidligere som en rytme å gå etter også på kortere turer. Det fungerer.
Underveis på turen la jeg merke til spor av gudstro. Vi passerte kirka i Zennor, St. Senaras Church første dagen. Dag 2 endte turen i St. Just, og selve bynavnet henspeiler på en helgen. Den tredje dagen startet vi på Cape Cornwall, og her lå det ruiner etter St. Helenas Oratory, et kapell fra romertiden. Dagen etter passerte vi en vannkilde der historiske kilder kunne berette at det hadde vært utført dåp for dem som bodde for langt borte fra kirka. Siste dagen gikk vi forbi et keltisk kors, satt opp til minne over en ung mann som døde etter fall fra klippen.
Eikenøtta var symbolet og veiviseren for kyststien.
Underveis fulgte vi stiene, kartet og merke-pålene med eikenøtter. Og jeg ble gående og tenke på: Hvilke veivisere har vi for andre deler av livet? Følger vi et kart, en oppmerking av andre eller tradisjoner? Gjør vi bevisste veivalg, eller følger vi strømmen? Hvordan blir vi villige til å vandre Guds vei? «Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.»
Jeg reflekterte også over hvor heldig jeg var som fikk mulighet til å ta denne turen og få dette avbrekket fra hverdagen. Var det en god ting å gjøre? Bryr Gud seg om pilegrimsturer? Jeg går på tur av egen interesse. Hva vil Gud at jeg skal gjøre? Mens jeg vandret, tenkte jeg på at at vi er mennesker og Gud er Gud. Jeg tror ikke vi kan bli mer åndelige for Gud. Tvert imot – kanskje Guds vilje er at vi skal bli mer menneskelige?
Underveis fikk jeg også kjent på friheten ved å ha lite med. Det var få valg når det gjaldt klær og skotøy, og det var ikke aktuelt å handle noe siden vi skulle bære alt med overalt. Jo mindre man dro på, jo lettere ble sekken (og turen). Friheten ved å unnvære, er en god frihet.
Jeg valgte å gå med Kristuskransen som et armbånd og et korssmykke av tre rundt halsen på hele vandringen. På forhånd hadde jeg tenkt om det kanskje kunne gi meg kontakt med andre kristne eller at noen var nysgjerrige på intensjonen med turen, men det skjedde ikke.
Neste gang jeg skal gå pilegrimstur, skal jeg gå fra Tveit kirke til Oddernes kirke. Vil du bli med, legg igjen en kommentar på bloggen! Dato for turen er 31. august.
Fredagen kom, og det var nesten litt vemodig. Siste vandredag. Vi startet i Porthcurno, og fikk en ganske kraftig stigning fra starten med full sekk. Det var bare å ta pauser inni mellom og få kontroll på pusten og pulsen. Vi hadde spesielt god tid denne dagen, for vi skulle gå helt til Penzance i dag, siste stopp, og trengte ikke tenke på buss på slutten av dagen.
Godt med lange bukser i partier med mye brennesler og annen vegetasjon.
Lunsjpausen denne dagen var planlagt; vi skulle gå til Lamorna Cove. Dette var også en av de bittesmå landsbyene med en håndfull bygninger, ei strand med båter og en liten bilvei som adgangsmulighet utenom kyststien. Vi gikk også denne dagen i flott landskap, men med mer vegetasjon og færre klipper. Noen hadde vært og klippet gresset langs stien, og vi sendte en takknemlig hilsen. Selv om det var varmt, valgte jeg å gå med lange bukser, for det var mye brennesler langs stiene og det var deilig å slippe å tenke på om jeg kom borti dem.
Cream tea: Engelsk te med melk og scones med clotted cream og syltetøy.
Da vi kom til Lamorna, møtte vi flere mennesker. En av dem lette langs stien etter nøkkelen til en gammel rustholk av en bil og spurte om vi ville hjelpe å se etter den. Han fant den selv en liten stund etterpå. Ei annen, ei eldre dame, beklagde seg overfor oss at «det var mye finere i Lamorna for noen år siden». Hun mente stedet hadde forfalt, og vi kunne lett se for oss at det kunne vært mye finere og mer velholdt enn det var. Likevel – vi hadde en fin pause og ble nesten litt for mette etter både matpakke og cream tea. Endelig fikk jeg smakt på clotted cream! Jeg synes det var godt, men det smakte ikke så mye, men sconesene var akkurat sånn som jeg håpet; saftige og smulete på en gang.
Det var utrygt for regn, og ganske grått, så vi ble sittende litt under tak utendørs for å se om vi skulle drøye litt, men da regnet uteble, ruslet vi videre.
Ganske bratte partier også denne dagen.
Fra Lamorna gikk turen først rett oppover, men så flatet stien ut og vi gikk gjennom en liten skog, naturreservatet «Kemyel Crease Nature Reserve». Her var det andre vekster enn vi hadde sett før, og selv om vi ikke så dem, kunne vi høre at det var et sted fuglene trivdes. Bakken var mer fuktig her, så det var godt å gå på stabile og stødige fjellstøvler.
Foto: Phillip Kaspersen
Da skogen var passert, kom vi inn på vanlige veier og langs bebodde steder. Vi nærmet oss den litt større fiskerlandsbyen Mousehole. (Hvem kommer på å kalle en by for «musehull»?) Det var mange flotte eiendommer langs med veien, og den ene hagen var vakrere enn den andre. Det var fremdeles grått vær, men regnet kom aldri.
Blomstrende hager nær Mousehole.
Vi tok en oss en god pause i Mousehole og satt og så på andre turister, på fiskebåtene i havnen, den massive moloen og leste om sabotasjen mot tyskerne under 2. verdenskrig.
Det var lavvann i Mousehole mens vi var der.
Så var det rusle videre langs bilvei til Newlyn, nok en liten fiskelandsby. Mange av restaurantene i de større byene annonserte at de serverte fersk fisk og annen sjømat fra Newlyn, så det var tydelig at det var mye fiskeleveranser her. Da måtte vi jo smake på et krabbesmørbrød, og det var ordentlig fersk og god krabbesmak, sånn som vi er vant med på Sørlandet. Jeg spaserte opp til ei kirke i nærheten for å takke for turen, men den var dessverre stengt.
Dermed gjensto bare de siste kilometrene inn til Penzance og overnattingsstedet «The Pirate Inn». Penzance har tydeligvis en historie med smugling og sjørøvervirksomhet, og tar vare på historien på ulikt vis. Vi så ingen pirater, men det var nydelig å komme frem til rommet som stod klart til oss. Selv om siste del av turen var på asfalt og ganske flatt, så hadde vi gått 19 km og kjente det i kroppen.
Så var vandringen slutt. Vi hadde vandret store deler av turen i områder definert som Cornwall Area of Outstanding Natural Beauty (AONB). 27% av Cornwall har AONB-merking, med samme status og beskyttelse som en nasjonalpark. Det er imponerende hva de har fått til av sammenhengende kyststi når mye av arealet er i privat eie. Jeg håper turgåere og lokalbefolkningen sammen klarer å ta vare på området videre!
Torsdagen startet med busstur til Lands End, der turen tok slutt i går.
Enys Dodnan Arch ved Land´s End.
En av turens høydepunkt foruten naturopplevelsene, var for meg å komme til den bittelille landsbyen Porthgwarra med den lille stranda, noen få båter og verdens koseligste cafe hvor de hadde nydelige hjemmelagede kaker og ordentlig god kaffe. Her satt vi ute i en hage under parasoller og bare slappet av og nøt stemningen, maten, pausen og omgivelsene.
Stranda i Porthgwarra.Det var bilvei helt frem hit, så mange tok turen til bukta uten å være på vandretur.
Vandreturen videre herfra gikk på ganske smaler stier, og vi møtte mange mennesker på vei fra Porthcurno der vi var på vei til, så vi stoppet stadig opp og slapp hverandre forbi. Denne dagen snakket min mann og jeg om hvor forskjellig landskapet så ut fra ulike perspektiver. Så man seg tilbake, fikk man en helt annen følelse enn når man gikk og så fremover. Ikke lenge etter at vi hadde reflektert noe over dette, kom noen venninner gående på stien, og den ene av dem fortalte ivrig til de andre om en felles venns annerledes perspektiv, og hvor forskjellig dette ga seg utslag. Da vi litt senere gikk forbi Minack Theatre og gikk ned mot Porthcurno Beach, stod det flere voksne og malte bilder og de hadde også forskjellige perspektiv. Ordet perspektiv kommer fra latin «perspicere» og betyr «se gjennom» eller «se tydelig». Dagen ble en øvelse i ulike perspektiv.
Porthcurno var målet for dagen. Da vi kom frem, var det ennå litt tid til bussen kom, så da gikk vi ned på den store strand like ved. Jeg ville kjenne om vannet var varmere her mot sørøst, men etter å ha vasset ei stund, var det tydelig at sjøen var ganske kald her også, kanskje rundt 12-13 grader. Porthcurno har et telegrafmuseum, da den første telegrafledningen mellom Europa og USA gikk fra dette området.
Denne dagen gikk vi ikke mer enn 9,5 kilometre, men det var likevel mange nydelige opplevelser. På bussturen hjem satt vi oppe i friluft, og det ble en frisk tur hjem sammen med flere andre turgåere. På kvelden tok vi en tur til Penzance eldste Pub, «Turks head» som har vært der kanskje så langt tilbake som til 1200-tallet, og hvor smuglere og pirater har holdt til i tidligere tider. Etterpå spaserte vi tilbake til leiligheten langs havnepromenaden som var pyntet med lyslenker som ga oss assosiasjoner til Miami Beach.
Onsdagen startet fint, med lett sekk og fint vær. Bussen tok oss til St. Just, og vi startet med å gå nedover og ut til Cape Cornwall som vi droppet forrige vandredag. Dessverre fant vi ikke cafeen der vi skulle hilse fra bibliotekaren før vi var langt forbi, så den muligheten gikk fra oss. Vi hadde ikke gått så lenge før vi kom til den enorme bukten Sennen Cove. Den bestod av flere strender, og det var tydelig et godt sted for surfere med lange grunner og store bølger. Det var drøyt å gå langs strendene, og da vi var nesten rundt, hadde vi lunsjpause, etterfulgt av kaffe og is på strandcafeen. Det var fristende å bare legge seg til i sola på stranda, men vi hadde fremdeles et stykke igjen å gå.
Vi så snart Lands` End, som var målet for dagens tur, og her møtte vi for første gang andre utenlandske turister. Lands` End er Englands vestligste punkt på fastlandet, er privateid og et populært turistmål. I stedet for å bruke penger på å ta det typiske bildet ved skiltet, slang vi oss i gresset og ventet på neste buss. Etappen var ikke så lang, og den var lettere å gå enn de to første etappene, men det var som alltid deilig å kippe av seg fjellstøvlene og lufte tærne i sommervinden.
Nå var det bussen «Land`s End Coaster», en dobbeltdekker, tilbake til Penzance langs kystruten, en smal og svingete vei der det flere steder var umulig å passere motgående trafikk. Det var fascinerende å sitte i friluft på toppen; den som satt ytterst måtte passe seg for ikke å få litt bladverk fra trærne i fjeset, og hele bussen gispet litt når vi skulle gjennom en hårnålssving og måtte over i motsatt kjørefelt for å klare svingen.
Fra busstasjonen var det bare 10-15 minutters spasertur gjennom byen tilbake til leiligheten, og denne dagen var vi ikke slitne, bare fornøyde med nok en dags vandring i fint sommervær og behagelig temperatur.
Etter to lange vandredager, så vi at det var meldt litt regn tirsdagen, så da valgte vi å bruke den ekstra dagen vi hadde til rådighet til en vandrefri dag. Vi tok buss inn til byen etter en rolig morgen, og brukte litt tid på å bli kjent i hovedgatene i Penzance. Etter en stund var det tid for lunsj, og jeg fikk muligheten til å smake cornish pastry. Det er en form for pirog med kjøttfyll, og det var både godt og mettende. (Senere på turen lærte vi at grunnen til at det var tradisjonen for denne retten til lunsj, var at det var mat som var enkel å ta med og som ga god næring til gruvearbeiderne.) Det var deilig med en rolig lunsj med god tid og litt komfort, og jeg hadde med strikketøy og fikk lyst til å strikke litt. Det kom inn en liten gutt med mor og mormor i kafeen, og jeg hørte en søt, liten stemme som sa til mora: «Mum, she is knitting! I`ve neer seen someone knit before!»
Vi ruslet videre i sentrum med tursekkene på ryggen, og så at været ble litt utrygt. Vi gikk tilfeldigvis forbi Morrab garden, en flott park, og ved inngangen til parken lå Morrab Library, et public independent (ikke-offentlig uavhengig) bibliotek. Jeg kikket på inngangsdøra for å se om det var åpent for alle, og en mann som skulle inn på et møte vinket oss velkommen inn. Vi ble møtt av en usedvanlig hyggelig bibliotekar som fortalte oss at vi var veldig velkomne, men at vi måtte ta litt hensyn til folk som var kommet til biblioteket og hadde forhåndsbooket tid. Vi fikk et lite ark som forklarte hva de ulike rommene inneholdt, og fikk oss en annerledes time hvor vi gikk og snuste på gamle og nye bøker, satt og bladde litt og fikk en liten kulturell opplevelse. Det er fascinerende at de kan opprettholde et bibliotek av et slikt omfang på privat grunnlag, som en stiftelse. Da vi fortalte at vi skulle vandre til Cape Cornwall neste dag, ba bibliotekaren oss hilse til en av servitørene i kafeen der, for hun hadde tidligere vært kollega ved biblioteket. (Morrab er av cornish opprinnelse og betyr «ved havet».)
Vi slappet av litt i hagen/parken utenfor etterpå, der det var et rikt utvalg subtropiske planter og et yrende fugleliv. Så var det tid for innsjekking på neste overnattingssted som vi skulle være på i 3 netter; et ubemannet leilighetskompleks der vi brukte kode for å låse oss inn og der det var et felleskjøkken og stue som flere leietakere kunne bruke. Det var også vaskemaskin der, noe som passet oss perfekt da vi hadde tid til å vente på at tøyet skulle tørke. Stedet lå sentralt plassert, så det var bare å rusle rundt hjørnet da vi skulle ha middag litt senere.
På kvelden ruslet vi langs den fine havnepromenaden, og rett imot oss kom en god gjeng musikere som sang og spilte lystig folkemusikk. Vi var også bortom og så på Jubilee pool, et stort saltvannsbasseng som brukte vanlig sjøvann i bassenget som ble oppvarmet deler av året.
Legg merke til øya i bakgrunnen: St. Michaels Mount. Den kan nås uten båt når det er fjære, men man må passe på tidevannet for å komme seg tilbake på riktig tid…
Mandag startet turen fra samme utgangspunkt, St. Ives, men denne gangen tok vi buss frem til Zennor, der vi var kommet dagen før. Vi ble stående og diskutere hvor bussen skulle komme, og mens vi stod og pekte litt og snakket på norsk oss i mellom, ropte en drosjesjåfør fra andre siden av gaten at bussen til Zennor gikk på andre siden av veien lengre oppe i bakken (slik jeg mente – siden det er venstrekjøring i England). Det vittige var at han skjønte at det var det vi diskuterte, på tross av at han ikke skjønte språket og ikke visste hvor vi skulle!
Vi hadde veldig god tid og ble sittende og vente på bussen en stund. Ei gammel dame kom og satte seg mellom oss, og vi fikk en fin liten prat med henne. Hun fortalte at hun pleide ta med barna på dagstur til Zennor da de var små. Nå skulle hun besøke familie i Penzance, og tok rundturen med bussen som en tur.
Vi startet å gå, og omgivelsene var like fine som dagen før. Flere steder var det gamle steingjerder som var overfylt av ville blomster av ulike slag, blant annet strandnellik og en slags kornblomst (?). Men vi hadde full oppakning og det var ganske kupert, så jeg måtte snart ha pause. Vi hadde lunsjpause på et nydelig platå, og det var deilig å strekke ut ryggen og legge seg rett ut i gresset.
Etter å ha gått ei stund til, begynte gnagsårene virkelig å plage meg, og jeg slet med å holde tempoet. Vi hadde kommet til ruinene etter tinn-gruvene, og landskapet var fascinerende, men også litt øde. Jeg måtte ha pause igjen, med mer væske og mat, og sette ned tempoet. Da vi kom forbi ei strand som var ganske lett tilgjengelig, bestemte jeg meg for et bad, uavhengig av sjøtemperaturen. Det var litt mye jobb å få av seg alt det svette turtøyet og få på seg badedrakt uten å få alt fullt av sand, men det var nydelig å få kjølt seg ned og forfriskende med et bad. Jeg gjetter på at sjøen holdt 8 – 10 grader. Det er ikke hver dag man har ei strand omtrent helt for seg selv!
Denne dagen var det så lite vind at seilbåten som seilte langs kysten brukte lengre tid enn vi brukte på å gå. Uvanlig stille til å være på vest-kysten! På veien videre traff vi et hyggelig ektepar fra Australia som vi vekslet noen ord med.
Vi nærmet oss Cape Cornwall som var målet for dagen, men da jeg fikk se hvor langt vi enda hadde igjen, bestemte jeg meg kjapt for at jeg ikke var klar for å gå helt ut til spissen fra der vi var kommet, men måtte gå til sentrum av St. Just der vi skulle ta bussen. Phillip ble med på det, og vi fikk kommet på en butikk og handlet noe mer energi i form av is, iskaffe og annen mat.
Da var nydelig å få satt seg på bussen, og det gjorde ingenting om den tok litt tid. Vi måtte bytte buss på andre siden av byen og kjøre videre, for den eneste overnattingsmuligheten innen vår prisklasse vi hadde funnet dagen før, lå langt utenfor allfarvei. Men etter halvannen time i buss totalt, var vi fremme ved Queen Street. (Da vi spurte bussjåføren om han ville si fra når vi var på dette stoppet, hadde han aldri hørt om det. Han var kjent med det keltiske/cornishe navnet på området.) Vi var spent på hva slags overnatting som ventet oss på Wayfarer Lodge, for det var en del av en campingplass, men rommet var i et nybygg med rene flater, store vinduer og virkelig delikat. Mye rom for pengene, men som sagt langt utpå landet og uten muligheter til å handle seg mat i nærheten, og restauranten hadde ikke åpent før mot helga. Det gjorde ikke noe, for vi hadde sikret oss mat med fra byen. Jeg flatet rett ut på sengen, og orket ikke dusje før etter et par timer. Kvelden brukte vi på å sikre oss nytt overnattingssted sentralt i Penzance som vi kunne være de neste 3 nettene. Fortsettelse følger.
Søndag startet vi vandringen fra hotellet. Vi gikk gjennom byen, kjøpte litt mat og drikke på butikken og vandret videre ut via Norway Square (!) for å komme oss på South West Coast path.
Det var litt disig, men akkurat passe temperatur og lettskyet og sol. Vi var glade for å komme i gang, men merket fort at vi kunne kaste av oss yttertøy og bare gå i t-skjorte. Det var aldeles stille, ikke en gang en liten bris fra havet i vest. Vi møtte en god del vandrere, men de fleste virket å være på kortere dagsturer langs stien. Etter nærmere 3 timer tok en vi matpause, etter å ha hatt et utall foto-pauser. Det var så fint alle steder! Knallrosa revebjeller mot den asurblå havbunnen i buktene, frodige grønne sletter og bratte klipper rett i havet.
Planen for dagen var å gå 12 km til Zennor, en bitteliten landsby. Vi kom svette frem til puben Tinners Arms i Zennor, kjent som tilholdssted til forfatteren D. H. Lawrence. Lokalprodusert iskrem og kaffe i bakhagen under parasollen var et riktig valg. Vi hadde ikke satt oss helt inn i busstilbudet, så min manns forslag var å bare vandre tilbake til St. Ives der vi skulle overnatte også neste natt. Jeg protesterte først, men da han forklarte at det var kun 9 km i lettgått terreng på en sti over engene, såkalt «field path», så ble jeg med. Vi gikk i godt tempo over åker og eng, noen steder sammen med kyrne, andre steder på andre siden av innhegningen. Det var lettere terreng, men det kostet litt krefter. Underveis kom vi forbi en gård hvor en ung mann solgte ferske egg og grønnsaker fra egen avl. Han tok dessverre kun kontanter, og vi bodde på hotell uten kokemuligheter…
Etter totalt 23 km var vi tilbake på hotellet, og etter en god hvil og dusj, ruslet vi ned til sentrum og havnen og fant ei matvogn med nystekt pizza som vi nøt på en benk i kveldssola. Litt forskrekket oppdaget vi utover kvelden at vi var rimelig solbrente på baksiden av leggene og i nakken, steder vi ikke hadde smurt med solkrem. Noen solide vannblemmer etter gnagsår fra fjellstøvlene ble også tydelige. Vi var uansett godt fornøyde med første vandredag. Fortsettelse følger.
Ord om ord 