Lyden av mai
Mai er lyden av fuglesang
tidlig og sent.
Mai er lyden av korpsmusikk og bråkende russ.
Mai er lyden av knirkende bremser på sykkelen.
Mai er lyden av summing fra et nyklekket insekt.
Mai er lyden av barn i gata med lette skritt.
Mai er lyden av sukk fra ungdom
som skal ha eksamen.
Mai er lyden av epleblomster i vinden.
Mai har den beste lyden.
På sykkel i Søgne.
Innlegget til Lorelou Desjardins som ble oversatt og gjengitt i VG for noen dager siden, ble delt av mange på Facebook. Det handlet om nordmenn i tidsklemma. Om at vi ikke klarer å sette grenser, ikke klarer å velge og et umulig ønske om å være perfekt. Det traff noe hos mange. Desjardins rådet leserne til å legge vegg smarttelefonen, og det kan være nyttig for mange, inkludert meg selv. Men jeg tror også det handler om holdninger, både til oss selv, til barna og til omgivelsene våre. Hva synes vi er viktig? Hvorfor velger vi å gjøre alt halvveis i stedet for noe ordentlig? Hvorfor fyller vi timeplanen til barna og oss selv så full at vi peser av gårde og ikke henger med i vårt eget liv? Hvorfor applauderer vi det travle og de tilsynelatende «vellykkede» men snakker ned det enkle livet som vi innerst inne ønsker? Det usminkede og ekte som man må ha tid til å oppleve og dele?
Livet er mer enn småstein og sand. Det handler ikke om å vinne en konkurranse om å komme først frem. Livet er disse dagene som kommer og går. Dagen i dag.
Du som tycker att dagarna går och livet flyr: Ta dig samman och gör nånting onyttigt (Av Ingrid Sjöstrand)
Dette
er det vanskeligste av alt:
å være seg sjøl –
og synes
at det duger.
Vi er rare, vi mennesker. Midt i vår fredelige flik av
verden, finner vi grunn til å klage og 
irritere oss. Jeg irriterer meg for eksempel over orddelingsfeil. Som denne som ble presentert i avisen nylig og som handlet om arbeidsplassen min.
I tillegg irriterer jeg meg over de som ikke bruker blinklys i trafikken (muligens fordi jeg kjører litt for nær dem) og de som alltid finner noe å klage på. Det er så irriterende.
Med sosiale medier som en del av livet er det kommet enda en grunn til å irritere seg, nemlig over de som er så irriterende gode. De som har og viser frem en spennende jobb, kjekk mann, flinke barn og som i tillegg har alt det nyeste av interiør og attpåtil blogger om det. De har som regel også både tid og råd til å reise på fristende ferier med venninnegjengen og romantiske middager med mannen. Og så er de klassekontakter, jobber frivillig for en ideell organisasjon og sitter i styret i barnas idrettslag. Irriterende bra!
Kanskje nettopp du er den irriterende gode? Og kanskje du bare skal fortsette med det? Les sitatet fra Are Kalvø, her i siste utgave av Redd Barna-magasinet, forsiktig språkjustert til bokmål:
La oss si at du har både barn og jobb og familie, og at du ser bra ut likevel, de fleste ganger. La oss si at du trener en del også, og i tillegg har et par hobbyer og tid til ei langhelg i ny og ne. Hvis du i tillegg driver med frivillig arbeid, da er du så irriterende bra at ingen kan slå deg. Og det er deg vel unt.
Og det som er så fint med å være såpass irriterende, er at du vil slutte å irritere deg over andre. Rett og slett fordi du og alle andre vet at du har vunnet konkurransen. Og hvis du ikke lenger bruker tid på å irritere deg over andre, da sparer du faktisk en del tid. Som du kan bruke til noe annet.
Gjøre enda flere bra ting for andre, for eksempel.
Langdistansekne. Det høres ganske flott ut, men er det ikke. Det er en skade som løpere får av ulike grunner. Jeg har antakelig fått det fordi jeg løper på en uheldig måte eller fordi jeg ikke er sterk nok og myk nok i mage/hofteregion. Så nå er løpingen innstilt i minst 8 uker mens jeg trener spesifikk styrke- og bevegelighetstrening etter anvisning fra fysioterapeut/osteopat. Hvis alt går som planlagt og kneet er i bedring, skal jeg ta opp igjen løpingen forsiktig etter det.
Men det som er fint er at når én ting blir satt på vent, er det noe annet som kan få blomstre. Akkurat nå blomstrer jobblivet mitt, med stående tilbud om en spennende stilling på en ny avdeling. Det kjennes godt å få bekreftelse på at det man kan og den man er er ønsket av andre. Jeg har spennende tider i vente..
Akkurat nå blomstrer våren. I løpet av 2 – 3 varme vårdager kom våren for fullt. Det er nydelig når det grå og skitne blir avløst av det grønne og vakre. Vidunderlige verden om våren!
Ungdommene og minstemann i huset blomstrer. De har kortere dager innimellom, de har fremføringer, øvekjøring og lammevakt. De har treninger, venner og nye sko. De har det bra. Og det minner meg om sangen «13 humler» som Vamp synger, hvor det i et av versene i teksten av Arnt Birkedal synges
Ein postmann plystre lydlaust.
Et postkort med ein slump med blåe ord:
Ein storebror
med kjerest og et telt, de har det bra.
På trappå står et norgesglass
med merr en tretten humler i.
God vår med bedring og blomstring ønskes alle lesere!
STØRST
I møtet med dei store,
er det lett å kjenna seg liten.
Du vert overvelda og held tilbake i frykt
for å ikkje nå opp.
Men det er i møtet
med dei store det er
viktigst å vera seg sjølv.
Akkurat då ligg styrken der,
størrelsen din kjenner dei ikkje.
Det er i møtet med dei største han er mest vanskelig.
Kampen mot deg sjølv.
Gjengitt med tillatelse fra instagram-profilen @sykkelsong
Eg tror på ord
Eg tror på ord,
Eg tror på bøger.
Mest av alt
Tror eg på bibliotekene
Som lar oss tro ka me vil,
Og gjer oss lov til å velga fritt
Fra hyllene sine,
uten at de tar seg betalt for det.
Det e derfor
Bibliotekene e så
Troverdige.
Late lørdagsmorgener er det beste som finnes. Med eltefri deig på kjøkkenbenken fra i går kveld, startet morgenen med å sette noen skjeer deig på et steikebrett og steike og servere ferske rundstykker, både «vanlige» og glutenfrie, til barna og meg selv til frokost. Så var det god tid til kaffe og strikketøy og tid til å stikke innom både instagram, twitter og facebook. Man kan bli engasjert av slikt! Først lot jeg meg begeistre av Wasim Sahids innlegg om sykling på en slik måte at jeg bestemte meg for å sykle til byen litt senere i dag. Så fulgte jeg en lenke på facebook til dette lille intervjuet av en barnebokforfatter som ble oppsummert i ordene «Lev livet ditt, lev livet ditt». Deretter ble det tur innom bloggene jeg følger, de hadde stått på vent ganske lenge.
Jeg ønsker mine lesere en god helg med denne nydelige filmmusikken fra «Forrest Gump» som jeg så med døtrene mine i går kveld.
PS: I løpet av dagen har noen etterspurt oppskrift på de eltefrie rundstykkene, og slik lagde jeg de glutenfrie:
200 gr Semper mix med fiber
1/4 ts tørrgjær
3/4 ts salt
2 dl vann
Rør det tørre sammen og tilsett vann. La stå i 12 – 18 timer, f.eks. fra kvelden til morgenen eller fra morgenen til kvelden. Sett deigen med skje på steikeplaten og hev i 20 – 30 minutter. Stekes på 250 grader i 12 – 14 minutter. Pensle eventuelt med litt kaffe for å få finere brunfarge (den gir ingen smak.)
Rundstykkene med hvetemel ble laget etter oppskrift fra Trines matblogg, men jeg forvarmet ikke steikebrettet.
Han lever!
For en overraskelse. De hadde sett liket hans bli lagt i hula, de hadde sett stenen bli veltet foran. De hadde sett soldater stå vakt for å hindre skandaler. Og så sier kvinnene at han lever? «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?» Ja, hvor skulle de ellers lete?
For oss er det ikke like overraskende. Vi har hørt om det så mange ganger. Men å stå på kirkegården utenfor kirka og synge «Deg være ære, Herre over dødens makt» gir et glimt av hvilke krefter som var i sving og hvilken seier som fant sted påskedag for 2000 år siden. Døden er død! Svein Ellingsen uttrykker det så godt i salmen:
Selv om vi føler oss svake i verden,
bærer vi i oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
underet, skjedde på ny i vår dåp.Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jorddekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se, i oppstandelsens lys skal vi dø.
Så skal vi leve med Ham, den levende. Vi vil ikke finne ham død og begravd som andre profeter og helgener. Vi vil finne ham lys levende, midt iblant oss. Han kommer gjennom våre stengte dører og inviterer seg inn i våre lukkede hjerter og sier «Vær ikke redd». Han som var sterkere enn døden, er sterk nok til å tåle dine vanskelige dager. Han som har prøvd alt, vet hvordan du har det når sykdommen og angsten sliter. Han sier det samme til deg som han sa til disiplene da de satt redde i mørket: «Fred være med deg!»
God påske!
Bønn for ein liden syklist
Må bremsene alltid virka,
og dynamoen gje lys te di lykt,
må skruene ver festa,
så du sykle framøve – trygt.
Må sedet ha gode fjøring,
bagasjebrettet romslige plass,
må dekkene aldri ponktera,
om du treffe på stifter og glass.
Må giren gli lett og villigt,
og ringå ha fine klang,
må du alltid ha gode medvind,
og loft fyllt av foglasang.
Må trenå ver lysegrønne,
og udsikten åben og vid,
må mildver, sol og blomster,
ver me deg i all di tid.
Ord om ord 