Innlegget til Lorelou Desjardins som ble oversatt og gjengitt i VG for noen dager siden, ble delt av mange på Facebook. Det handlet om nordmenn i tidsklemma. Om at vi ikke klarer å sette grenser, ikke klarer å velge og et umulig ønske om å være perfekt. Det traff noe hos mange. Desjardins rådet leserne til å legge vegg smarttelefonen, og det kan være nyttig  for mange, inkludert meg selv. Men jeg tror også det handler om holdninger, både til oss selv, til barna og til omgivelsene våre. Hva synes vi er viktig? Hvorfor velger vi å gjøre alt halvveis i stedet for noe ordentlig? Hvorfor fyller vi timeplanen til barna og oss selv så full at vi peser av gårde og ikke henger med i vårt eget liv? Hvorfor applauderer vi det travle og de tilsynelatende «vellykkede» men snakker ned det enkle livet som vi innerst inne ønsker? Det usminkede og ekte som man må ha tid til å oppleve og dele?

Livet er mer enn småstein og sand. Det handler ikke om å vinne en konkurranse om å komme først frem. Livet er disse dagene som kommer og går. Dagen i dag.

Du som tycker att dagarna går och livet flyr: Ta dig samman och gör nånting onyttigt (Av Ingrid Sjöstrand)