Lyset
du treng
finst
Søk i bloggen
-
Nylige innlegg
Kategorier
Meta
Dikt av Helge Torvund
Frykten for å mislykkes
Hva ville du gjort om du ikke var redd? Redd for å feile, redd for hva andre ville synes eller redd for konsekvensene?
Frykten for å mislykkes har flere ganger hindret meg i gjøre noe jeg ønsket og burde, og jeg skjønner av omgivelsene mine at mange, kanskje spesielt kvinner, lar frykten for å mislykkes styre dem i negativ retning. De lar være å ta på seg verv, de lar være å prøve noe nytt, de søker ikke på jobben de synes ser spennende ut, de forteller ingen om prosjektene sine – i tilfelle de vil slå feil. De lar være å komme på foreldremøte i tilfelle de blir valgt, de lar være å melde seg på en konkurranse fordi de er redd for å tape og de utsetter videreutdanningen fordi de er redd for å ikke få det til.
«Den er som redd for å feile, får lite gjort»
Hva er det vi er så redd for? Er det oss selv eller de andre? Hvis det er de andre – hvorfor lar vi andre styre hva vi selv skal gjøre? Hvorfor stoler vi ikke på at vi selv kan vurdere hva som er best for oss? Er det ikke mye bedre å prøve og feile enn ikke å prøve i det hele tatt? De som har levd en stund, er sjelden lei seg for at de gjorde det ene eller andre. De er lei seg for det de ikke gjorde. De er skuffet over seg selv og at de ikke kastet seg ut i det ukjente mens de ennå kunne. En dag er det kanskje for sent.
Det trenger ikke være de store og vanskelige valgene det handler om. Det kan være noe så enkelt som å tørre å prøve å bli kjent med det foreldreparet som alltid sitter alene. Det kan være å melde seg på et kurs for å lære noe helt nytt. Det kan være å delta i en sosial begivenhet hvor du ikke kjenner noen fra før. Det kan være å bytte omgivelser for en periode. Det kan være å gå inn i en rolle som krever noe mer enn det vanlige av deg.
Hva ville du gjort om du ikke var redd? Og hvem er det du er redd for?
Jeg tar med en gammel sang, «Be not so fearful», av en mine favoritt-artister (om man kan kalle ham artist):
Publisert i Hverdag, Oppmuntring
Merket med frykt, frykt for å mislykkes, komfortsonen, oppmuntring, perfeksjonisme
Legg igjen en kommentar
Dikt av Gene Dalby
Nerver
Jeg har ikke så mye å tilby
Stort sett bare nerver
Skal det være en bunt?
Inspirasjon
Hva inspirerer deg? Hvor henter du inspirasjon? Kanskje du nettopp nå søkte etter noe på nettet som kunne inspirere deg til en konkret handling eller gi deg et puff i en retning du ønsker gå men som du ikke har mot til å starte?
Jeg henter inspirasjon ulike steder og fra ulike sammenhenger. Ved å treffe likesinnede, får jeg ofte inspirasjon til å drive med mer av det jeg allerede liker. Løper jeg sammen med andre løpeglade mennesker, får jeg inspirasjon til å fortsette å løpe og kanskje utforske nye løyper. Strikker jeg sammen med andre strikkere, blir jeg inspirert til å gå i gang med nye prosjekter jeg kanskje ikke hadde funnet på egenhånd. Og spiser jeg sammen med andre matglade mennesker, blir jeg inspirert til å lage god og spennende mat.
Instagram er et sosialt medium som gir meg inspirasjon. Jeg følger både strikkere, løpere og venner, og bildene som dukker opp i strømmen kan ofte gi inspirasjon til det jeg ønsker å gjøre mer av. Twitter inspirerer også ofte når folk jeg følger deler lenker til interessante artikler, deler bilder eller skriver godt selv. Og så blir jeg inspirert av andre bloggere jeg følger.
Jeg har et håp om å inspirere mine lesere, enten med egne ord eller ord lånt av andre. Jeg ønsker å inspirere til et godt liv, og deler derfor opplevelser av det som gir meg glede. Jeg ønsker også å inspirere til endring og ny kurs for dem som har behov for det. For mange mennesker klager over livene og omgivelsene sine, uten å ta tak i og gjøre noe med det. Hvis du vil ha forandring og endring, må du begynne selv. Jeg kan være heiagjeng!
«If you don`t like where you are, – move. You are not a tree.»
Om jeg lykkes i å inspirere dere lesere, vet dere best. Mitt liv er neppe mer spennende enn andres, men jeg velger å skrive om deler av det fordi det gir meg glede å skrive og dele videre det som inspirerer meg.
«What happens when people open their hearts? They get better.»
Til slutt litt musikalsk inspirasjon; det finnes neppe bedre inspirasjonskilde enn nettopp musikk?
Thomasmesse
Å gå fra den mørke, våte høstkvelden inn i ei lys og varm kirke.
Å sette seg ned i kirka der mennesker har samlet seg til gudstjeneste i over 1000 år.
Å synge stille salmer sammen med en håndfull andre mennesker.
Å lytte til teksten fra Bibelen og la den synke inn i stillheten etterpå.
Å merke utålmodigheten i stillheten, men likevel kjenne hvor godt den gjør.
Å suge til seg ordene.
Å synge videre, og merke at den lille forsamlingen er et trestemt kor.
Å få ro til å be og se at andre ber.
Å motta nåden i et brød og litt vin.
Å si frem trosbekjennelsen, den man sier så sjelden at man legger ekstra merke til hva den inneholder.
Å be for dem man har såret med sine «ja og «nei».
Å lytte til pianomusikk.
Å få velsignelsen.
Å gå ut i stillhet.
Å få gode ønsker for uka som kommer fra presten ved utgangen.
Å gå ut i mørket og kjenne seg oppløftet og rik.
Oddernes kirke
Publisert i Kristendom
Merket med gudstjeneste, kirke, søndag, stillhet, thomasmesse
Legg igjen en kommentar
Hyggelig høst
Det er ordentlig høst, men først de siste dagene har det nådd helt inn i bevisstheten. Vi har hatt god temperatur til nå, og mørket har ikke tatt helt over før nylig. Men med gråvær og vind denne uka ble det plutselig helt naturlig å hygge seg innendørs med strikketøyet som var glemt og tv-seriene som gjør sitt inntog i starten av sesongen.
Forrige uke hadde jeg høstferie, og den ble brukt til storbyferie i London med mine to eldste døtre. Det passer perfekt med storbytur i høstferien. Ikke er det for varmt, ikke for travelt og likevel kan man være heldig å ha sol og gode temperaturer. London viste seg fra sin beste side. Vi bodde i Camden town i leilighet leid via Airbnb. Et rolig strøk med undergrunn i nærheten og kort avstand til Camden Market. Camden Market var en stor opplevelse med bugnende boder, hyggelige butikker, overfylte matvogner og generelt mye liv og stemning. Ikke minst ved Regent Canal og Camden Lock. Ellers fikk vi med oss British museum, Evensong i St. Pauls Cathedral og spasertur langs Queens walk. Vi spiste godt og handlet litt i Covent Garden, og sist men ikke minst – musikalen Lion King på Lyceum Theatre. Fantastisk!
Vel hjemme fra London fikk vi ei nydelig høsthelg med tur i skogen tre dager på rad. Så var det hverdag igjen. Og nå er det om å gjøre å begrense seg litt med hva man har lyst til slik at det blir tid til det man både vil og må. Små lommer av tid som ikke er bundet opp er viktig for meg når det generelt er travelt. Tid til å være oppmerksom overfor barna, tid til å være ordentlig tilstede med de man omgås og tid til å bake brød. Man har alltid tid til det viktigste om man prioriterer hardt.
Høsten er hyggelig. Høsten er innetid. Og høsten er fargerik. God høst!
Halvmaraton
Så var årets løpemål nådd. I år som i fjor var halvmaraton i Oslo hovedmålet med løpetreningen. Men i år møtte jeg en stor hindring som jeg lenge lurte på om ville spolere løpet, nemlig løperkne/langdistansekne/runners knee. Med god hjelp fra en flink fysioterapeut nådde jeg likevel målet mitt også i år. Jeg brukte 12 minutter mer enn i fjor, men det betydde ingenting mot det å fullføre målet som jeg hadde satt.
Før jeg startet, ante jeg ikke hva slags fart jeg skulle legge opp til. I opptreningen fra juni til september hadde jeg fått foreskrevet løpstrening enten rolig i sone 1 og 2 eller intervalltrening i sone 4, først helt korte økter, deretter økter opp mot 1 time. Dermed hadde jeg ingen anelse om hva slags fart jeg kunne holde i over 2 timer.
Jeg startet i puljen 2:00 – 2:10, men skjønte raskt at det gikk for fort for meg. I år hadde jeg pulsklokke på og fulgte med på den, og den skjøt i været allerede like etter start. Jeg ble litt bekymret og angret veldig på at jeg ikke hadde spurt om råd for å vite i hvilken pulssone jeg kunne ligge for å klare å fullføre. Etter 2 – 3 km fant jeg ut at jeg måtte slutte å se på pulsen, og heller kjenne etter på kroppen hvordan det føltes. Det føltes anstrengt, så jeg valgte å holde enda mer igjen de neste km.
Da jeg hadde løpt 7 – 8 km, oppdaget jeg at jeg løp for sent, og økte forsiktig farten til jeg var tilbake i jevnt tempo. Fremdeles var jeg usikker på formen, på om kneet ville holde, og om jeg ville sprekke. Etter 12 – 13 km skjønte jeg at jeg kom til å klare det. Jeg holdt en jevn fart, kneet var ikke vondt og det var kun musklene som begynte å bli slitne. Jeg tok igjen ei av venninne jeg startet med, for hun var tom og hadde begynt å gå. Jeg prøvde å få henne med, men etter 500 meter roet hun igjen og lot meg løpe videre. Opp rundt botanisk hage var det tungt, men jeg hadde krefter og visste at det ble en god nedoverbakke da vi hadde rundet toppen. Tilbake i bysentrum var 17 km tilbakelagt, og jeg var sliten men løp jevnt. Jeg så ryggen til min andre venninne nærme seg, og på 19 km tok jeg henne igjen. Hun var sliten, men jeg trodde vi skulle holde sammen inn. Men overraskende nok slapp hun seg bak og jeg måtte løpe videre og fra henne i mitt tempo. Overrasket over dette fikk jeg fornyede krefter til oppløpet opp Karl Johan, over stigningen ved Stortinget og inn mot mål. Den siste km visste jeg var lang, og jeg kjente at jeg var på nippet til å få krampe i leggene, men jeg prøvde å strekke beina ut for hvert steg og holdt hele veien ned til mål uten kramper. Jeg kostet på meg et stort glis forbi kameraene før mål, og kom i mål sliten, men utrolig lykkelig.
I dag, dagen etter løpet, går jeg som ei kråke og må gå sidelengs for å klare å gå ned trapper, men likefullt – jeg gliser innvendig for å ha fullført målet på tross av skade og uten å rippe opp i skaden. Endelig har jeg fått uttelling for å ha ligget på gulvet hjemme og gjort kjedelig styrketrening to ganger ukentlig gjennom flere måneder.
Nå er det hvile som gjelder. Hvile på laurbærene og hvile slitne ben. Men løpegleden får ingen ta fra meg 🙂
Publisert i Trim
Merket med halvmaraton, langdistansekne, løp, løpekne, løpemål, Løping, runners knee
3 kommentarer
Velkommen september
Hver sommer tenker jeg: Hvordan kan jeg like at høsten kommer? Sommeren som er så etterlengtet, så kort og intens; man rekker vel aldri å bli lei av sommer og klar for høst? Men når september rulles i gang med sine vakre farger, klare luft og frukt og bær som bugner er det likevel akkurat sånn det skal være. Sommeren er forbi, og man setter pris på det som fyller dagene her og nå.
Så velkommen, september! Jeg håper du gir meg bær i bøtter og spann, sol om morgenen, skumring om kvelden og mange gode naturopplevelser. Og ikke minst – sterke bein både på startstreken og når jeg sliter etter et par timer i løypene i Oslo under halvmaraton senere i måneden. Wish me luck!
Fra kveldstur i Jegersberg.
Dikt av Arild Nyquist
ENSOMHET
Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye.
Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!
Dikt i samling, Aschehoug 1999
Min venn
Både i min egen barndom og i mine barns barndom har vi lekt en lek, gjerne i familieselskaper, som kalles «Min venn». En av dem som er med på leken går ut av rommet mens de gjenværende finner ut hvem som skal være «vennen» hans/hennes. Så skal vedkommende komme inn igjen og spørre hver enkelt «Min venn?» hvorpå man beskriver vennen på ulike måter slik at man kan finne ut hvem «vennen» er.
Jeg har en venn som jeg – hvis du skulle gjette hvem det var – ville beskrevet slik:
Han:
– er god mot alle
– er venn med dem som andre ikke liker
– trekker seg aldri unna
– er glad i deg uansett hvem du er
– kan hjelpe deg med problemene dine
– er god til å snekre, fiske og lage bål
– utfordrer deg til å gjøre det samme som han
– er den beste lytter
– tar utfordringer
– liker å være sammen med deg
Min venn er Jesus. Han er ikke bare Frelser og Herre, Han er også min Venn. Han ønsker å være din venn om Han ikke allerede er det. Han som laget bål på stranda og inviterte til frokost med vennene sine, inviterer fremdeles alle til måltid hos seg. «Kom og spis, alt er ferdig.» Min venn, Jesus, er Han som sier til disiplene sine og oss alle: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far». (Joh. 15,15)
Ord om ord 