Når kan man kalle seg en løper? Må man løpe ofte nok, langt nok eller fort nok? Jeg tenker at når man løper regelmessig, og ønsker å løpe, da er man en løper. Og hvis den definisjonen stemmer, så ble jeg en løper i 2013. Jeg startet riktignok «løpekarrieren» min i 2012 da jeg løp min første mil noensinne, men den dabbet av og jeg løp lite resten av året. Men sakte men sikkert har jeg gjort løping til min treningsform, min lykkeresept og lidenskap. Da jeg på denne tiden i fjor fikk vondt av å løpe og senere på våren fikk diagnostisert «langdistansekne» eller «runners knee», var min eneste tanke hva som skulle til for å kunne løpe igjen. Dermed har jeg hvilt som foreskrevet, trent styrke som foreskrevet og gradvis bygget meg opp og endret løpsteknikk som foreskrevet. Alt for å kunne fortsette å løpe. Innimellom har jeg «klagd» og stønnet over kjedelig styrketrening, sett med lengsel på de som kunne løpe mens jeg måtte ta pause og syntes synd på meg selv som hadde begrensninger å forholde meg til, men i det lange løp (!) er det ikke annet jeg heller vil enn å løpe skadefri.

Når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke si hva som skjedde, men på et eller annet tidspunkt endret holdningen min seg fra å synes at løping var et ork og en tvang til å bli en glede og gi overskudd. Jeg oppdaget ikke endringen før jeg plutselig så meg tilbake og skjønte at jeg hadde passert en magisk grense. Det var blitt gøy, mindre slitsomt og hadde gitt meg mange positive bieffekter!

For mange kan det fortone seg aldeles meningsløst å drive og løpe rundt omkring i skogen  eller gatelangs uten annet mål enn å nettopp løpe. Jeg kan ikke helt forklare hvordan jeg finner mening i det selv heller, men meningen finnes der et sted. Noe skjer både i hodet og i kroppen når de første kilometerne er passert og man finner et jevnt tempo som passer en. Følelsen av at man bare kan løpe og løpe uten stans er vidunderlig. Tankene flyr og man kommer i «flytsonen» – man er utenfor tid og sted og bare «er». En slags meditasjon, en form for egentid hvor fokuset ikke er på annet enn å sette det ene beinet foran det andre og løpe videre. At løping (og andre aktiviteter) frigjør endorfiner, såkalte «lykkehormoner» er velkjent, og sammen med de andre positive effektene gjør det at løpingen totalt sett gir meg overskudd og glede på en helt annen måte enn andre fritidsinteresser og aktiviteter. Jeg blir rett og slett lykkelig av å løpe!

Nå om dagen er forholdene utendørs så krevende at jeg blir anbefalt å ikke løpe ute, så da er det løping innendørs på tredemølle som blir løsningen. Ikke optimalt, ikke i nærheten av så fint som utendørs, ikke den friske luften og den gode naturen, men likevel – en mellomløsning før våren kommer. Jeg gleder meg så utrolig til våren!