Godt nytt år, kjære lesere!

Da det nye året startet, tenkte jeg at jeg ville prøve å legge mobilen mer til side og være mer tilstede hjemme om ettermiddagene og kveldene, spesielt når barna er tilstede. Et slags nyttårsforsett. Jeg syntes selv at jeg litt for ofte grep etter telefonen bare for å sjekke nyhetene (som jeg hadde sjekket 15 minutter før), google noe jeg lurte på (hva betyr egentlig hasjtaggen #nvob?), tittet innom ulike sosiale medier (tro om det er noe spennende på twitter…) eller la noen trekk i wordfeud (har alltid minst 1 spill gående). Dermed begynte jeg å legge fra meg mobilen på et bord borte fra sofaen, slik at jeg måtte reise meg for å bruke den. (Stillesitting er den nye røyken, så litt bevegelse skader ikke.) Det fungerte en ukes tid, så glemte jeg det. Plutselig var jeg tilbake i det jeg ønsket meg bort fra.

Hva er det som gjør smarttelefonen så fristende? Hva er det jeg trekkes mot? Hvorfor bare «må» jeg? Hvorfor blir det med tanken, uten å faktisk gjøre noe? Hvorfor klarer jeg ikke å gjøre det jeg egentlig vil?

«Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke.» Fra Peer Gynt 

Det er ikke tanken som teller, man må også gjøre det man vil for å oppnå noe. Vi har vel alle våre ting vi jobber med. Noen tenker på å spise sunnere, noen gjør noe med det. Andre tenker på å begynne å trene, men det blir med tanken. Mange synes at man burde gjøre noe med noe, men selv lar de det bli med tanken. Det er ikke tanken som teller, men det man gjør som teller!

Jeg skal prøve igjen. Ikke bare tenke det, men å gjøre det. Spørre meg selv hva jeg har lyst å bruke kvelden på, hvor jeg ønsker at fokuset skal være. Og så faktisk velge det jeg vil. Det blir ikke lett, og jeg kommer sikkert til å feile, men jeg gir ikke opp så lett. Progresjon, ikke perfeksjonisme. Hva gjør du med de gode tankene som ikke teller?