I gudstjenesten på NRK radio nettopp, hørte vi teksten fra 6. kapittel i Markus`evangelium om Jesus som metter tusenvis av mennesker i ødemarken. Når menneskene begynner å blir urolige og redde pga. lite mat, er forslaget til disiplene at Jesus skal sende folket hjem, slik at de kan skaffe seg mat selv. Men Jesus svarer kontant: «Dere skal gi dem mat». Og så kommer denne gutten med matpakka si, 5 brød og 2 fisker, som Jesus velsigner og som blir delt ut. «Og alle spiste og ble mette».

Det er fastetid – og en helt spesiell tid – med koronavirus som herjer over hele verden. Og jeg tenker på om Jesus sier det samme til oss i dag: «Dere skal gi verden mat». I stedet for å be myndigheter og alle andre om å gjøre noe, får vi en utfordring: Vi skal bidra. Jeg skal bidra. Disiplene skjønte ikke hva Jesus mente. De hadde til sammen 200 denarer, og jeg aner ikke hvor mye det var, men kanskje nok til mat til dem selv. Og så sier Jesus at de selv skal skaffe mat til hele folket?

Kirkens Nødhjelp har hvert år en fasteaksjon; det har de også i år. Forskjellen i år er at de ikke kommer på dørene, men at vi kan gi penger på Vipps eller andre digitale kanaler. Og det er så lett å tenke som disiplene – kan ikke noen andre gjøre noe? Hva hjelper det med min lille slant? Men så sier Jesus: «Dere skal». Og hvis Kirkens Nødhjelp samler inn like mye i år som tidligere år, så er det 1 million mennesker som får tilgang til rent vann neste år. 1 million mennesker! Hva hvis det var Norge som var uten rent vann, ville vi sagt nei takk til at 1 million av oss skulle få rent vann? Hadde ikke det vært bedre enn at ingen fikk?

Vi har en ny smittesituasjon i Norge nå som ingen har opplevd før. Mennesker i andre deler av verden lever i en slik situasjon daglig, uten tilgang på rent vann og med smitte og dårlig hygiene rundt seg og sine. Kanskje vi endelig skal forstå at vi er ett folk på denne jorda, som alle har behov for de basale tingene som rent vann og smittefri omgivelser? Koronaviruset bryr seg ikke om landegrenser. Det bryr seg ikke om status, økonomi, hytte på fjellet eller stor vennekrets. Det slår til nådeløst og uten forskjell. Klarer vi å skjønne at det er «oss» nå, og ikke «jeg»? At det er «vårt» – og ikke «mitt»? At vi må slutte å kritisere og peke på andre, men gjøre noe selv? «Dere skal».

Diktet av Hans Olav Mørk, «Vi skal møtes», skrevet i går, gikk rett hjem hos meg. Jeg lagde en melodi til diktet i dag, så jeg har sunget det noen ganger og fått det inn under huden:

Vi skal møtes
når dette er over, 
ved et bord i en 
smekkfull kafé, 
i en kirke, 
i midtgangens vrimmel
mot Guds alter
og det som skal skje. 
Vi skal feire
og synge
og le. 

Vi skal gi til hverandre
et løfte, 
at vi møtes
når veien er gått. 
Når det mørke og vonde
er bak oss, 
når den prøven vi fikk, 
er bestått, 
skal vi dele det svar
vi har fått. 

Men alt nå
vet vi svaret, 
vi vet det. 
Det å elske hverandre
er alt, 
bære byrder
når en har for mye, 
holde oppe
når noen har falt. 
Til å elske, 
til det
er vi kalt. 

«Dere skal» kan gjerne bli til «Vi skal». Vi skal møtes, vi skal elske, vi skal løfte. Vi skal dele, vi skal håpe, vi skal be. Og snart igjen skal vi også synge, danse og le.