Jeg måtte bli 43 år før jeg plutselig koplet hvor uttrykket «å krype til korset» kom fra. Jeg har kjent uttrykket og brukt det som alle andre, men på tross av min kristne tro har aldri koplet uttrykket til Jesu kors. Å krype til korset i dagligtale er vel synonymt med å innrømme feil.

Hvis man først skal krype, er det vel ingen steder det er bedre å krype til enn Jesu kors. Har man lagt seg flat og innsett hva man har gjort av dumskap, så er det bare et sted der man blir oppreist igjen. Oppreist helt bokstavelig. Noen mennesker er sånn at det nytter ikke bare å beklage og unnskylde, man må tåle å få det «gnidd inn» og virkelig skamme seg over det som har blitt feil. Ved korset hos Jesus er det annerledes. Kommer du dit og beklager, så blir du løftet opp. Opp i stående, oppreist og tilgitt slik at du kan heve hodet igjen. Jesus har ingen behov for å trykke deg lengre ned. Han vil tvert imot gi deg en ny sjanse. Og en ny sjanse. Og nok en ny sjanse. Igjen og igjen. Og når du kryper for n`te gang til korset, og er i ferd med å beklage at det har skjedd igjen, så har han allerede glemt gårsdagen og møter deg som om det var første gangen. Og reiser deg opp. Igjen.

Gjennom store deler av livet mitt har jeg vært redd for å gjøre feil. Redd for å dumme meg ut på matteprøven, redd for å ikke vite det jeg burde vite, redd for å gjøre feil som ikke kan skjules. Det har kanskje hatt sammenheng med hvordan de feilene jeg gjorde ble behandlet av andre, jeg vet ikke. Men det jeg vet nå, er at det ikke er så farlig å gjøre feil. Vel å merke hvis man er ærlig og innrømmer det. De aller fleste mennesker er rause og tilgir gjerne hvis man bare legger seg flat og beklager det man har gjort. Til og med alvorlige sykehustabber som har forårsaket dødsfall, har blitt tilgitt og ført til oppreising og nye sjanser, også fra dem som ble skadelidende. Jeg har prøvd å lære videre til mine barn at det ikke er så farlig å gjøre feil. Det dumme oppstår først når man prøver å dekke over og skjule det. Da vikler man seg fort inn i den ene løgnen større enn den andre.

«Den som er redd for å gjøre feil, får lite gjort». Man kan bli så redd for å gjøre feil at man blir handlingslammet. Eller blir så feig at man alltid lar andre ta støyten og gjøre feilene, slik at en selv kan unngå å miste ansikt.

Ingen mennesker er feilfrie. Ikke engang de som fremstår slik. De flinkeste av de flinke og de middelmådige – de gjør alle feil. Spørsmålet er om de innrømmes. Om jeg innrømmer mitt, så er det lettere for deg å innrømme ditt. Og tar du imot mine feil med overbærenhet og tilgivelse, så vil det gjøre meg bedre og tryggere. Da vil også du bli trygg nok til å være åpen om ditt. Og ingen trenger å krype…