Overskriftene i helgas nettaviser handlet for en stor del om sykdom og sårbarhet. Kjente personer forteller om sine sykdommer som de ikke blir friske fra, en artist står frem med avhengighetsproblemer og korona-epidimien vil komme til å prege nyhetsbildet og livene våre de neste ukene og månedene.

I vår rike del av verden kan vi føle at vi har kontroll og at vi kan bygge fremtiden vår selv. Og like fullt vet vi at når ulykker, sykdom eller tap rammer oss, står vi sårbare tilbake. Det kan virke som om de som «bestemmer seg for å kjempe mot» sykdom, ikke innser at det er urettferdig kamp. Vi har ikke nødvendigvis evner eller midler til å vinne kampen.

Midt i våre kontrollerte liv, ligger sårbarheten nær. Vi kan planlegge, vi kan spare til pensjon, vi kan leve sunt og trene regelmessig og likevel bli rammet uten forvarsel, enten oss selv eller de som står oss nær. Kan vi forberede oss på ulykken? Kan vi ruste oss for eller kompensere for sårbarheten?

Jeg tror at vi ved å anerkjenne sårbarheten, vise vår egen og være åpen for andres sårbarhet, til en viss grad kan ruste oss mot det som kan komme. Jeg tror at vi sammen må skape fellesskap der sårbarheten kan få plass når den kommer. Jeg tror at vi må ta vare på hverandre når vi har det smertefritt slik at vi har støtten rundt som vi trenger den dagen livet tar en u-sving. Jeg tror at vi trenger flere «vi» og «oss» enn «meg» og «mitt». Jeg tror at vi er avhengige av hverandre i mye større grad enn vi selv tror når livet går på skinner og fokuset er på meg og mine behov. Jeg tror at vi ved å dele godene, dele vår sårbarhet og bygge ned beskyttelsesmuren vi setter opp rundt oss, vil kunne ruste oss selv og omgivelsene på en slik måte at vi kan møte motgang i fellesskap og ikke alene. Jeg tror at vi må involvere oss og investere i hverandres liv og vokse i hverandres nærhet for å kunne leve godt med sårbarheten.