Kalenderen viser slutten av september, men stadig har vi sommervarme dager med temperaturer som ikke forventes på denne tida. Sol og pent har det også vært, så når det mørkner om kveldene, føles det nesten litt rart. Lys og varme pleier henge sammen her i landet. Men det er straks skolens høstferie, og med det er det høst på ordentlig. Også naturen viser at høsten er kommet, og fargene på trærne er gyldne og fine. I helgen var jeg på fjellet med venninner, og naturen viste seg fra sin beste side.

I helgen ble også de fleste nasjonale smittevernsrestriksjoner fjernet, så nå begynner vi å leve mer normalt igjen, uten sosiale begrensninger og stengte grenser. Det føles litt rart, men mest veldig fint. Nå skal vi igjen feire og synge og le. Etter halvannet år med innskrenket frihet, skal vi igjen få utfolde oss som vi ønsker. Det er mange som kjenner på en stor takknemlighet over at ikke flere menneskeliv har gått tapt i pandemien her i landet. Men det er også mange som har blitt frarøvet inntekt, venner, familie og livsverk i denne tida. Og så er det utrolig mange enkeltpersoner som har strukket seg langt for å verne om andre. På arbeidsplasser, i nabolaget, på skoler, i helsevesenet og i offentlig ledelse. Her er en takk fra meg til deg:

Takk til deg som bærer håpet,
Takk til deg som setter spor.
Takk til deg som sitter våken.
Takk til deg som fortsatt tror.

Takk til deg som ingen takker.
Takk til deg som ingen ser.
Takk til deg i bratte bakker.
Takk til deg som fortsatt ber.

Takk til deg som aldri klager.
Takk til deg som ser forbi.
Takk til deg som alle dager
viser hva som har verdi.