Nåden
Nåden er din dagligdag
hverdagen, det nære.
Mennesker at leve med
nåden er: at være.
Nåden er den kærlighed
som ble grundløst givet.
Nåden er den hverdag som
binder dig til livet.
Nåden er et ord fra Gud
over alle dage.
Nåden er når alt er tabt
at få alt tilbage.
Nåden er hver levet dag
hvert tilfeldig møde.
Nåden er det levende
som står op af døde.
Uden håb og uden Gud
lar vi døden råde.
Tro og håb og kærlighed
får vi kun af nåde.
«Hva tenker du på?» spør Facebook for å få folk til å oppdatere statusen sin. Og jeg har oppdatert et par ganger i det siste. En oppdatering om gleden ved å få nytt liv i gammel telefon, og en om at jeg var lærer for en dag for min datter og et par venninner som var rammet av lærerstreiken. Ellers kretser tankene mine stort sett om én ting, nemlig løping. Nå er det under 3 uker til halvmaraton i Oslo, og denne uka er volumet på trening på topp før det skal trappes ned mot løpsdagen. Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt tåler løpetreningen godt. De siste to dagene har jeg løpt tilsammen 2,7 mil på asfalt, og jeg har ikke hatt noen «vondter», hverken under løpingen eller etterpå. Til og med ryggen er god igjen! Så jeg føler meg ganske godt rustet til min første halvmaraton, og jeg har ikke mistet løpegnisten – tvert imot!
Når jeg løper tur alene, får jeg god tid til å tenke. Ikke at jeg planlegger å tenke på noe spesielt, men med kun meg, asfalten og eventuelt litt musikk på øret, får tankene fri på en annen måte enn ellers. Og her om dagen, da jeg fikk meg en formiddagstur, gikk det opp for meg at jeg er ferdig med de frustrerende tankene som har fulgt meg så lenge! Etter at jeg før sommerferien forlot menigheten som jeg har tilhørt hele livet, har jeg blitt fri fra et bånd som de siste årene har vært mer vondt enn godt. Et bånd som har gitt meg mye frustrasjon og lite glede. Prosessen har vart i flere år, og da valget ble gjort, var det uten dramatikk for meg og min familie. Usikkerheten knyttet til å ta barna bort fra det trygge og kjente miljøet, har blitt erstattet med takknemlighet over at de har funnet seg godt tilrette i nye omgivelser. Og utryggheten for hvordan omgivelsene ville reagere, er erstattet med glede over at vi stort sett kan omgås dem som før på en normal og god måte. Sorg og skuffelser er lagt bak meg, og jeg kjenner ingen bitterhet over det jeg har opplevd.
Mitt største håp da jeg tilhørte menigheten, var at både enkeltmedlemmer og ledelse ville åpne opp for at Guds ord og sakramenter er virksomme overalt, ikke bare i én enkelt menighet. Frelsen er ikke forbeholdt noen få, men tilgjengelig for alle! Denne erfaringen er en døråpner, både for menneskesyn og gudsbilde. Det er fremdeles mitt håp at menigheten en dag i fremtiden vil anerkjenne Guds verk utenom menigheten og se at vi alle er søsken i troen.
August
August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stilhet:
Tal Herre, tal!
dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.
Midt mellom sommer og høst.
Ferien er over. Disse etterlengtede ukene med tid. Tid til familie, til fellesskap og glede. Disse ukene som skal fylles med opplevelser som skal gi minner man kan hente frem og varme seg på når kulden kryper under huden midtvinters. Tida som er så lang når du starter, men som renner ut så altfor fort når det nærmer seg slutten.
Men vi har hatt sommer. Sommer på Sørlandet og sommer i Syd-Frankrike. Vi har hatt utekvelder, late morgener, manglende måltidsrytme, gnagsår og ferjekø. Vi har hatt mistralvind, vestavind og motvind. Vi har hatt kortspill og wordfeud, strikketøy og ukeblad. Vi har hatt sand mellom tærne og maling på albuen. Vi har hatt grillet makrell og kokte blåskjell. Og blitt brune på ryggen. Det er ikke så ofte jeg rekker det i løpet av en sommer. Men sola har flommet og fylt oss til randen med farge og overskudd.
Så er det hverdag igjen. Med hjemmelaget brød, tidlige morgener og sykling til jobben. Hverdag med venner, med løpeturer og med lekser. Med veksling mellom ukedag og helg, arbeid og fri. Og det er godt. Jeg er klar. Klar for hverdagsliv, grovbrød og kveldsnytt. Klar for å ta imot det gode livet. Hver dag.
Da var siste kvelden her utenfor Montpellier kommet. Det meste er pakket og klart, og som vanlig før hjemreise er det blanding av glede og vemod når man forlater et sted man har bodd halvannen uke. Glede over å ha hatt det fint og å komme hjem til kjente og kjære, og vemod over at ferien er forbi og at det er så lenge til neste gang.
Fredag gikk minstemann med far til Aqarium Mare Nostrum, og der fikk de sett både rokker og haier, noe som minstemann er over middels interessert i. Han forklarte med stor entusiasme om alt han hadde fått sett da han kom hjem, både i akvarier og på 3D-film. Imens tok jentene og jeg en tur til Montpellier sentrum, for vi hadde ikke fått gjort oss så kjent her. Vi fikk både sikret oss glutenfri mat på en Bio (fransk «helsekost»), kjøpt italiensk is (!) og gjort noen små shopping-kupp. Så enkelt å greit å etterpå hoppe på trikken og komme nesten helt til døra hjemme!
På ettermiddagen kom det et heftig tordenvær med regn i strie strømmer, så da ble vi rett og slett hjemme i leiligheten. Men på kvelden klarnet det opp igjen, og da ble det mulighet for en voksenkveld på restaurant. Vi spaserte inn til Montpellier og til det torvet (place) som jeg hadde vært på tidligere. Der fant vi en grei restaurant og spiste tapas og hadde god drikke til, for så å ta trikken hjem. Vi lurte fælt på hvorfor mange kom med glass i hånda, både til restauranten og hjem med trikken, men det fant vi fort ut da vi spurte google. Det er en vinfestival her hver fredag om sommeren hvor man kan smake på 3 ulike produsenters vin for en liten sum penger, og på den måten være sosial, drikke vin og vandre rundt i byen uten å måtte ut på bygda for å smake.
I dag besøkte vi landsbyen Saint Guilhem le Désert, nok en middelalderby med godt bevart miljø og bygninger og på Unescos verdensarvliste. Den lå bare noen få km ovenfor Pont du Diable som var på tidligere, og vi var ikke de eneste som skulle hit i dag. En flott landsby med masse historie, men det var veldig varmt der og vi vandret ikke så lenge rundt før vi måtte ha både drikkepause og ispause. Det var herlig å sitte i skyggen av platanlønnen på frihetsplassen; treet ble plantet i 1855 og var både gammelt og fint. En av pilgrimsledene går gjennom denne byen. Det mest spennende for minstemann var å gå ned i krypten under kirken og se på lenkene der det hadde vært holdt fanger.
Etter landsbyturen, fristet stranda mer enn noengang, så jeg tok med barna til stranda i Grand Travers igjen, mens mannen tok nok en sykkeltur. Min planlagte løpetur måtte innstilles i dag, det ble rett og slett ikke tid mellom strandtur, pakking og matlaging. Men nå er brødmat til cøliakeren sikret, drikkevann lagt til nedfrysing og det meste klart for 2 dager på europeiske motorveier. Endestasjon i morgen er Meininger hotel i Köln, og vi satser på lite køer og veiarbeid siden det er hviledag i morgen 🙂
På mandag kjørte vi innover i landet igjen gjennom sjarmerende små landsbyer og flott natur. Mannen ville sykle, og vi andre ville bade og sole oss. Pont du diable tilfredsstilte begge ønskene, men først og fremst var det et naturskjønt sted med spektakulære klipper og grotter og med ei eldgammel bro over elva Herault. Navnet på broen betyr «djevelens bro» og er oppkalt etter en gammel legende. Den ble bygget i år 873, og er en av de eldste i Frankrike. Byggverket står på Unescos verdensarvliste. Like nedenfor var «stranda», med småstein i stedet for sand. Da vi skulle hjem, prøvde vi å komme inn i grotta «De Clamouse», men det var kun tillatt via guidet tur, og med en varighet på over 1 time, kunne vi ikke tenke oss det.
Tirsdag kjørte vi halvannen time til Carcassonne, og der delte vi familien etter ønsker; jentene og mannen fikk med seg starten av den 16. etappen av Tour de France, mens Mathias og jeg gikk rett til Cite de Carcassonne, middelalderbydelen som er bevart. Det var en flott bydel, helt inngjerdet av de gamle festningsmurene. Vi var der så tidlig at vi så da byen våknet til liv, før turistmengdene strømmet på. Folk arbeider og bor her, så det er ikke et museum, men en levende bydel. Fantastisk flott, både gatene, husene og den store St. Nazariusbasilikaen.
I går var siste dagen for eldstejenta her, og det var mye hun ville rekke. Hun og jeg startet med intervalltrening ganske tidlig på morgenen, og det var hardt, men fint. Så var det hjem og steke pannekaker som vi hadde laget røre til forrige kveld. I stedet for å kjøpe crepes som ikke cøliakeren kunne ha, lagde vi to rører hjemme. Dermed ble det pannekakefrokost for hele familien. Deretter delte vi oss igjen. Mannen og to av jentene dro innover i landet til et padlested, mens siste jente, Mathias og jeg dro med trikk til stranda. De andre rakk litt shopping også før vi møttes hjemme og dro sammen til byen for å spise moule frites. Jeg hadde undersøkt på forhånd om det var restauranter som hadde dette som spesialrett, og vi endte opp hos Chez Regis som fikk gode omtaler og hadde en fornuftig pris. Det var ekstra hyggelig at den hadde uteservering og lå på et lite torg, og med god smak og service var det en virkelig suksess.
Siden vi hadde dagspass på trikken fra strandturen, tok mannen og de to yngste trikken hjem. Stor stas for minstemann som elsker å kjøre trikk! Og vi jenter var litt fornøyd som fant veien hjem med bil fra byen, uten bruk av GPS.
Pont du Diable.
Stranda i Carnon.
Mathias ved Narbonneporten.
I dag startet dagen med en fin treningstur til byen og tilbake, mens resten av dagen gikk med på å se andre trene (=konkurrere) i Tour de France. Vi kjørte til Nimes og fant en fin plass ved gjerdet 300 meter før mål. Vi hadde utstyrt oss med regnjakker, for værvarselet meldte mye nedbør, men det gikk en stund før regnet kom. Men da regnet kom, kom det mye! Vi ble klissvåte på tross av skalljakke og gode sko, og det ble ganske kaldt å være våt til skinnet, selv i Nimes. Vi prøvde å holde varmen ved å danse og hoppe til musikken på høytalerne, men en stund ble vi ganske lei av både venting og regn. Men så – i det verste regnværet kom endelig karavanen med underholdning og reklameeffekter av ulik slag, og plutselig ble det en gøy lek å få tak i mest mulig av det som ble slengt ut. Minstemann lot seg engasjere, og i samarbeid med «nabojenta» fra Nederland fikk de sanket inn diverse skatter.
Ikke lenger etter karavanen var ferdig, fikk vi med oss at rytterne nærmet seg mål. Stemningen steg, og heldigvis tok regnet slutt. Til og med sola tittet frem da syklistene for forbi. Vi dunket på gjerdeplatene og heiet Aleksander Kristoff helt til seier, og da var det stas å være norsk i Nimes! Men da var det også kjedelig å ikke ha norsk flagg! Vi fikk med oss premieutdelingen via storskjerm, for det var ikke mulig å forsere løypene med så mange mennesker i gatene. Våte og kalde som vi var, ble det å finne raskeste vei tilbake til bilen for å få kommet seg hjem og skiftet.
Vi har ikke sett eller hørt andre nordmenn tidligere i ferien, men i Nimes i dag var de lette å se med norske flagg og hatter. Gratulerer til vår norske syklist, Aleksander Kristoff!
I dag var det tid for bytur. Vi valgte å spasere til byen for å bli litt kjent og for å bevege oss litt. Fra her vi bor i Castelnau-Le-Lez er det ca. 3,5 km inn til sentrum av Montpellier. Vi fulgte trikkesporene inn til byen, slik som eldstedatter og jeg gjorde i går på løpeturen. Målet var Place de la Comédie, byens torg og midtpunkt og et av de største bilfrie områder i Europa. I en stor omkrets rundt dette lå byens gamleby og gågater. Et vell av små smug, spisesteder og butikker lå klar til å friste oss. Og vi lot oss friste! Ferske croissanter med kraftig espresso til smakte fortreffelig. Minstemann fikk førsteretten til å velge butikker, og snart hadde han gjort flere bra kjøp enn noen av oss andre. Feriepengene satt løst!
Da vi var ferdige med byturen, var det lettvint å sette seg på «blomstertrikken» og suse hjem på noen få minutter. Praktisk når hver trikkerute har sin fargerike design!
«Vår» trikk og trikkelinje.
I kveldingen ville mannen ha seg en lang sykkeltur, så da var det shoppingtur til Odysseum for oss andre. Et «utendørs» shoppingsenter med litt av hvert av butikker. Her må kanskje noen tilbake og se seg litt mer om…
Det har vært litt sol og litt skyer i dag, men med behagelige 27 grader gjør det ingenting om ikke sola skinner hele tida.
Etter to dager med kjøring, ankom vi Montpellier i går kveld. Onsdag startet vi kjøreturen fra Hirtshals kl 11.30, og første og eneste stopp var på Hüttener Berge, et sted mellom Tyskegrensa og Hamburg. Like stas som sist for minstemann med toalettsetene som rengjør seg selv! Da vi ankom hotellet i Dusseldorf var vi trøtte og sultne, så etter en kort hvil på rommet var det ut og få seg litt mat. Vi var raskt tilbake på hotellet for å få mest mulig søvn før neste dags langkjøring. Men vi voksne satte oss ut på en liten veranda med et glass vin og fikk en fin stund under nattehimmelen.
Neste dag starter vi kjøreturen kl 8 om morgenen, og etter å ha kjørt gjennom resten av Tyskland og litt av Luxemburg, måtte vi ha en god pause i Frankrike i nærheten av Metz. Der fikk vi møte varmen! Rundt 36 gr i skyggen. Takk og pris for air-condition i bilen! I løpet av neste etappe fikk vi sms fra eldstejenta at hun hadde kommet seg greit frem med fly, og satt på toget på vei fra Marseille til Montpellier.
Neste etappe ble en fin etappe med fransk landskap og litt bakker, en fin avveksling fra den ensformige tyske motorveien. Så var det siste etappe som ble drøy pga køer og veiarbeid, men gleden var desto større da vi kunne kjøre inn porten der Andrea stod klar med portåpneren! En grei leilighet har vi leid gjennom Airbnb, med tre gode soverom og ellers utstyr som forventet. Utsikten fra verandaen er ikke allverdens, men det kan vi leve med.
Utfordringen i går kveld ble handling av mat. Først var jeg ute og kjørte og fant Carrefour, men den hadde stengt. Så var mannen og jeg ute og lette, både etter supermarked og bensinstasjoner, men ingen i nærheten hadde åpent. Etter å ha stoppet ved en pizzakiosk, fikk jeg tips om en butikk i sentrum av Montpellier som hadde åpent til kl 23, men hun som forklarte veien, visste ikke hva den hette. Vi tastet inn gatenavnet på gps-en, men det var vrient å finne likevel. Til slutt måtte jeg ut og lete til fots, og lykken var stor da jeg fant sjappa. De hadde både melk og brød og alt vi trengte. Trøtte og slitne kom vi hjem til barna med mat og drikke, og det kjentes godt å vite at vi ikke måtte ut tidlig neste dag for å skaffe frokost.
I dag tok vi turen til L’espiguette, ei strand som ligger i nærheten av badebyen Le Grande Motte. Det tok en halvtime å kjøre, men var verd turen. Flotte strender med god plass og herlig vann. Endelig fikk jeg badet i Middelhavet! Alle koste seg, så vi ble der lenge. Fulle av sand, men varme og lykkelige kom vi hjem til leiligheten. Nå skal vi prøve oss på litt trening, sykling for mannen og løping for eldstedatter og meg.
Ord om ord 