På et motivasjonsseminar for en tid tilbake, var et av hovedpoengene til foredragsholderen at for å ha det godt, burde man være sin egen bestevenn. Seg selv er den personen man er sammen med hele tiden hver eneste dag!

Mange av oss har en lei tendens til å være selvkritiske. Vi er dårlige til å ta imot ros, vi er «dårlige til å være gode». Når vi får ros og oppmuntrende ord, unnskylder vi oss og toner det ned. Vi føler oss ikke slik andre ser oss. For å bruke meg selv som eksempel: Nå har jeg nettopp fullført et halvmaraton og er sprekere enn jeg noensinne har vært. Jeg er sprekere enn jeg var i fjor, sprekere enn mange andre som ikke trener. Likevel – når jeg får kommentarer på at jeg er sprek, fysjer jeg det bort. Det er jo så mange som er såå mye sprekere! Som løper fortere opp bakkene, som løper lengre, som løper lettere! Men hvorfor skal jeg tone det ned? Jeg er jo faktisk sprek, og de som gir meg oppmuntring, mener det  bra! Skal jeg da ikke ta det til meg?

Vi har vel alle et snev av perfeksjonisme. Dette at alt må være bra for at noe skal være bra. Og at vi må være like bra eller bedre enn mennesker vi sammenlikner oss med. Det er tull. Vi er mennesker, vi gjør feil. Vi er gode til noe, men ikke til alt. Vi må slutte med å sammenlikne oss med andre! Vi har en egenverdi, hvert enkelt menneske. Og vi har en verdi som er helt uavhengig av hva vi gjør. Vi er mer enn prestasjonene våre!

I en fin sang er det en strofe jeg strevde lenge med å forstå: «Ta imot seg selv med nåde på en ukjent vei«. Jeg tror det er dette det handler om: Å tilgi seg selv for svakhet, for ufullkommenhet og for feilgrep. Og så rette ryggen og gå videre «feiltastisk», fullstendig klar over at  man ikke er feilfri, men at man er god nok. God nok for vennene sine, god nok for seg selv.