Tirsdagstanker

«Hva tenker du på?» spør Facebook for å få folk til å oppdatere statusen sin. Og jeg har oppdatert et par ganger i det siste. En oppdatering om gleden ved å få nytt liv i gammel telefon, og en om at jeg var lærer for en dag for min datter og et par venninner som var rammet av lærerstreiken. Ellers kretser tankene mine stort sett om én ting, nemlig løping. Nå er det under 3 uker til halvmaraton i Oslo, og denne uka er volumet på trening på topp før det skal trappes ned mot løpsdagen. Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt tåler løpetreningen godt. De siste to dagene har jeg løpt tilsammen 2,7 mil på asfalt, og jeg har ikke hatt noen «vondter», hverken under løpingen eller etterpå. Til og med ryggen er god igjen! Så jeg føler meg ganske godt rustet til min første halvmaraton, og jeg har ikke mistet løpegnisten – tvert imot!

Når jeg løper tur alene, får jeg god tid til å tenke. Ikke at jeg planlegger å tenke på noe spesielt, men med kun meg, asfalten og eventuelt litt musikk på øret, får tankene fri på en annen måte enn ellers. Og her om dagen, da jeg fikk meg en formiddagstur, gikk det opp for meg at jeg er ferdig med de frustrerende tankene som har fulgt  meg så lenge! Etter at jeg før sommerferien forlot menigheten som jeg har tilhørt hele livet, har jeg blitt fri fra et bånd som de siste årene har vært mer vondt enn godt. Et bånd som har gitt meg mye frustrasjon og lite glede. Prosessen har vart i flere år, og da valget ble gjort, var det uten dramatikk for meg og min familie. Usikkerheten knyttet til å ta barna bort fra det trygge og kjente miljøet, har blitt erstattet med takknemlighet over at de har funnet seg godt tilrette i nye omgivelser. Og utryggheten for hvordan omgivelsene ville reagere, er erstattet med glede over at vi stort sett kan omgås dem som før på en normal og god måte. Sorg og skuffelser er lagt bak meg, og jeg kjenner ingen bitterhet over det jeg har opplevd.

Mitt største håp da jeg tilhørte menigheten, var at både enkeltmedlemmer og ledelse ville åpne opp for at Guds ord og sakramenter er virksomme overalt, ikke bare i én enkelt menighet. Frelsen er ikke forbeholdt noen få, men tilgjengelig for alle! Denne erfaringen er en døråpner, både for menneskesyn og gudsbilde. Det er fremdeles mitt håp at menigheten en dag i fremtiden vil anerkjenne Guds verk utenom menigheten og se at vi alle er søsken i troen.

grateful

Dette innlegget ble publisert i kristendom, Oppmuntring, Trim og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Tirsdagstanker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s